Ukrainsk fonologi

Jeg har skrevet en artikkel om ukrainsk fonologi som er publisert på www.uttale.no, et nettsted som administreres av min tidligere kollega Cecilie Slinning Knudsen. Bloggen har, som navnet sier, fokus på uttale og retter seg spesielt inn mot norsk som andrespråk. Knudsen har tilrettelagt min artikkel for bloggformatet og lagt inn pekere mot ulike uttalerelaterte problemstillinger som er behandlet andre steder i hennes blogg.

Artikkelen er delt inn i fire deler. Jeg lenker opp til hennes blogg nedenfor:

Hva bør vi øve på? Med ukrainsk som språkbakgrunn 

Del 1: Introduksjon

Del 2: Vokaler

Del 3: Konsonanter

Del 4: Prosodi

Stamming og bokstaver

Two men talking and one has a stutter

For tiden skriver jeg på ei bok om kunstige språk, og i kapitlet om språklyder diskuterer jeg forskjellene på bokstaver og språklyder. Under skrivingen dukket det opp et minne om en studentbesvarelse i fonetikk der oppgaven var å beskrive artikulasjonen av språklyden /t/. Studenten skrev da at noe a la dette: «Bokstaven t kommer opp fra lungene og eksploderer i munnen». Vedkommende hadde noen minner fra forelesningen, bl.a. luftstrøm fra lungene og plosiv, men det hele hadde gått i surr på et lavt plan. I bokmanuset skrev jeg at hvis man har bokstaver i munnen, må det være bokstavkjeks. Det er iallfall ingen bokstav i munnen under vanlig tale. 

Akkurat ferdig med avsnittet slår jeg på radioen og får høre et intervju med forfatteren Knut Faldbakken i P2. Boka heter Stammeren, og det får meg til å spisse ørene. Dette er jo et språklig interessant tema, ikke minst når det kommer fra en som titulerer seg som Riksstammeren i Norge. Faldbakken selv leser innledningen av boka, og jeg lar meg imponere over hvordan han lar den stammende hovedpersonen gi uttrykk for sin posisjon i den sosiale virkeligheten han manøvrerer seg rundt i. Men så kommer det*: «Jeg er verken døv eller stum. Jeg må bare være påpasselig med språket, med det jeg ønsker å få uttrykt. Ikke først og fremst meninger og oppfatninger, nei, det dreier seg om noe så grunnleggende som bokstavene, konsonantene, deres plassering i forhold til vokalene og ordene selv.»  

Der har vi dem igjen, bokstavene i munnen. Jeg tenker igjen tilbake til manuset mitt og noen av de spørsmålene jeg har stilt der for å få leserne til å reflektere. De kan også stilles her: 

  • Hva med barn som ikke kan bokstaver, finner man ikke stammere blant dem?
  • Hva med analfabeter – ingen stammere der heller?
  • Hva med kinesere som har et skriftspråk som ikke er basert på alfabetet, ingen stammere der heller? Begynner de først å stamme når de lærer seg pinyin (kinesisk skrevet med bokstaver)?

——————

*Jeg må understre at dette er skrevet ned etter Faldbakkens høytlesning. Jeg har ikke boka for hånden, så det er mulig at den originale tegnsettingen avviker fra min versjon.

Pess

Den siste uka har vært dominert av debatten som fulgte etter at Sylfest Lomheim vitnet i retten i Bertheussen-saken. Oppgaven hans var å vurdere innholdet i fire brev som står som sentrale bevis i saken. Lomheims oppfatning var at brevene var skrevet av en voksen kvinne med norsk som morsmål. En indikasjon på dette var at ordet «tisse» ble valgt, og ikke «pisse». Argumentet hans var at «tisse» var hyppigere brukt av kvinner, menn bruker «pisse». Hvis menn bruker «tisse» ville det primært være i samtale med barn.

Jeg lar selve debatten ligge, den som er interessert kan søke med de to nøkkelordene og få rikelig med treff.

Min bruk av ordene samsvarer godt med Lomheims framstilling, men siden jeg er helgelending får jeg flere varianter av disse ordene utdelt til bruk. For det første har jeg apokope i disse verbene, så infinitivene mine er «å tiss, å piss». Det siste ordet opptrer ikke så ofte som «piss», men heller som «pess». I dialekten er det såkalt senkning av fremre trange vokaler, det vil si at /i/ senkes til /e/ slik at » å piss» blir til «å pess».

Dette fører til et par refleksjoner:

  1. Siden en ikke finner senkning for å tiss til *å tess (asterisken indikerer et ikke-eksistrende ord), er det svært sannsynlig at «å pisse» er et langt eldre ord i dialekten enn «å tisse». «Å tisse» har riktignok litt tilpasset dialekten ved å ha gjennomgått apokope og mistet den trykksvake e-en til slutt, men tilpasningen har ikke gått så langt at /i/ er senket til /e/. Dette har skjedd med «å pisse» som har gått til «å piss» og så «å pess». Det norske akademis ordbok (naob.no) sier at «tisse» er resultat av en forskjønnende omskrivning (lydendring) av «pisse «, altså en nyvinning og dermed yngre. NAOB sier også at ordet trolig er lydhermende, og at det antakelig kommer fra gammelfransk pissier  – ‘urinere’ som så har spredt seg og blitt til fransk pisser, tysk pissen, engelsk piss. Til slutt har ordet blitt tatt i bruk i Norge og hvor det en eller gang ble tilpasset helgelandsdialekten gjennom apokope og senkning. «Å tisse» kom så seint inn at det ikke har gjennomgått disse endringene. Hvis det er slik at «tisse» er en «forskjønnet» form, kan man vise til enda et argument for at ordet ikke er fullt tilpasset helgelandsdialekten, og det er knyttet til stilistikk.
  2. Ordene «pisse, tisse» har et svakt tabupreg, iallfall er det begrensninger knyttet til bruken av dem. Dette er ord en ikke skal bruke i utrengsmål, men når en først velger å bruke dem, er det regler å følge. Jeg vil neppe spørre et tissetrengt barnebarn om «Ska vi gå å pess?», det må bli «Ska vi gå å tiss?» Årsaken er at jeg opplever «å tiss» som mindre markert, og dette vil jeg tro gjelder ganske mange. Jeg har også på følelsen at ordvalget ville variere hvis jeg stilte spørsmålet «Ska du ut å … » til en mann eller en kvinne («å pess» til en mann, «å tiss» til en kvinne). Dette betyr at vi kan gradere ordene etter hvor tabuiserte de er. Rekkefølgen måtte trolig bli å pess < å piss < å tiss med den mest markerte formen først. Her bidrar altså senkning til mer markering enn apokope. Dersom jeg tar med uapokoperte former vil rekkefølgen bli slik (for meg): å pess < å piss < å pisse < å tiss < å tisse. Hvis jeg snakker «breitt» ville jeg bruke «å pess», hvis jeg skulle snakke «pent», ville jeg bruke «å tisse».

Jeg skal ikke avslutte med «nok pessprat», men heller bruke et uttrykk fra Korgen i Nordland og si at jeg i denne framstillinga har forsøkt «å pess beint», det vil si «te meg ordentleg, syna folkeskikk» slik det heter i Norsk ordbok.

Katafor

Det har vært vanlig i mange år: En nyhet introduseres uten at nyhetsreporteren sier hvem det dreier seg om:

«Hun har vært en sentral person i norsk teaterliv i mange år, men nå beveger hun seg inn på et felt som kanskje vil overraske hennes publikum.»

Hva vet vi om denne personen? I prinsippet to ting: Det handler trolig om en kvinne fra teateret.  Til slutt avslører journalisten navnet:

«I et halvt år har Tupsy Lang forberedt sin nye arena.»

Hvorfor presenteres personen slik? Målet er trolig å sette seeren/lytteren på pinebenken, det vil si at det skapes litt spenning: Hvem kan det være snakk om?

Den retoriske figuren ovenfor kalles en katafor. Først kommer pronomenet som peker mot noe som kommer senere i teksten. Pronomenet er gjerne gjentatt flere ganger, kanskje introduseres andre hint (substantiv for eksempel), og deretter følger ordet som pronomenet refererer til, selve referansen, i dette tilfelles «Tupsy Lang»:

«Hun har vært en sentral person i norsk teaterliv i mange år, men nå beveger hun seg inn på et felt som kanskje vil overraske hennes publikum. I et halvt år har Tupsy Lang forberedt sin nye arena.

Det er ikke så ofte at å observere kataforer i vanlig dagligtale. Der finner man heller en annen retorisk figur, anaforen. Når den brukes, introduseres personen først, og deretter refereres det til personen ved hjelp av pronomener (eller andre ord). Teksten ovenfor ville da se slik ut:

«Tupsy Lang har vært en sentral person i norsk teaterliv i mange år, men nå beveger hun seg inn på et felt som kanskje vil overraske hennes publikum. I et halvt år har hun forberedt sin nye arena.«

Anaforen peker altså bakover i teksten, til noe som har vært introdusert tidligere. Kataforen peker framover i teksten, til noe som identifiseres senere. Når et «hun» eller «han» brukes kataforisk, må man vente på hvem det er snakk om. Når anaforen brukes, vet man det allerede.

Hvor stor avstand kan det være mellom kataforen og referansen? En mulig norsk rekord finnes i Jon Michelets bok «Den gule djevels by», som starter slik: 

«Vilhelm Thygesen var inne i det store hodet hennes

I slutten av boka, 301 sider senere, kommer svaret i form av et sitat fra boka Brendan Behan’s New York

Jeg blir helt gær’n av å tenke på den sjansen jeg gikk glipp av da jeg ikke klatret opp inni henne, opp i hodet på dama, selv om jeg bare hadde gjort detfor å kunne si at jeg har vært inni Frihetsstatuen.

Les gjennom før levering, Melby.

«Da jeg i mars gikk ut som nyutnevnt statsråd til nesten folketom slottsplass.» Det er kunnskaps- og integreringsminister Melby som skriver i Dagbladet 20. april 2020. Hun satte punktum der det står, og mer får vi ikke vite om hva som skjedde på slottsplassen. Deretter følger et innlegg om hvor viktig det er å lytte, men ved gjennomlesning viser det seg at det er også viktig å skrive – korrekt.

Når en kunnskapsminister, og da en som har mastergrad i norsk, slurver med språkføringen, er ikke rødblyanten langt unna. Teksten inneholder ufullstendige setninger, kommafeil og en ufiks formulering om at «det er bra for barn å åpne opp barnehager». (Det er vel det ministeren nettopp har gjort.)

Jeg skjønner at det går fort for seg i departementet, men det er ikke tillitvekkende at akkurat denne ministeren snubler av gårde. Både nå og i framtida.

Nguyễn

En ettermiddag i juli i 1994 satt jeg på taket av Phu Gia Hotel i Hanoi og leste telefonkatalogen. Målet var å få en oversikt overvietnamesiske fornavn og etternavn. Lesningen resulterte i 94 etternavn og 653 fornavn. Noen av fornavnene finnes nedenfor:

Av etternavnene var Nguyễn det suverent vanligste, ikke rart siden det er det mest populære etternavnet i Vietnam og bæres av nærmere 40 prosent av befolkningen. Det er faktisk slik at de 15 vanligste etternavnene brukes av rundt 90 prosent av vietnameserne. Dette betyr at en vil finne mange med samme etternavn i ledende posisjoner uten at det dermed nødvendigvis er snakk om nepotisme. Statsministeren i dag (april 2020) heter for eksempel Nguyễn Xuân Phúc.

Hvordan uttales navnet? Den meste kjente nordmannen med Nguyễn som etternavn er trolig Lan Marie Nguyen Berg, MDGs førstekandidat i Oslo. Den oppmerksomme leseren ser at etternavnet i sin norske versjon er skrevet på en enklere måte enn i vietnamesisk. De to små tegnene over e’en er sløyfet. Det ene, ^ , viser til hvordan e-lyden skal uttales, det andre, ∼ , viser til tonen i ordet. Når Lan Marie Nguyen Berg refereres til i media, kan en høre Nguyen uttalt som «enn-gujen», det vil si en nokså bokstavnær gjengivelse av navnet. Den ligger langt fra hvordan vietnamesere uttaler det. Jeg har hørt andre si /nyen/, noe som heller ikke er korrekt, men litt nærmere originalen. Det er faktisk slik at «ng» først i navnet uttales som «ng» i norsk (jf. sang, lenge) – i lydskrift skrevet /ŋ/. Siden denne lyden ikke finnes først i norske ord, kan uttalen bli vanskelig, men med litt konsentrasjon får en det til. Neste lyd ligner på «w» i engelsk (jf. what, we), altså en lyd som har en slags o-klang i seg. Deretter er det mindre vanskelig ettersom navnet slutter på noe som ligner «-ien». Uttalen er altså /ŋwien/. Dette er en sterk forenkling ettersom vietnamesisktalende også legger en tone på ordet. Dette er angitt med tegnet ∼ over e’en. De fleste vietnamesere i Norge, som kommer fra de sørlige delene av Vietnam, uttaler tonen som først fallende og så stigende. I den nordlige dialekten er det en stopp mellom i-lyden og e-lyden [ŋwǐˀən]. Tegnet ^ over e’en – ê – angir en litt trang e-lyd.

Hvorfor er dette navnet som utbredt? Man vet lite om vietnamesiske etternavn før 111 fvt, da kineserne okkuperte landet og ble der de neste tusen årene. Kineserne hadde allerede brukt etternavn gjennom lang tid siden slektsnavn gjorde det lettere å føre skatteregister. Kineserne påtvang derfor den vietnamesiske befolkningen kinesiske etternavn eller vietnamesiske avledninger av dem. Nguyễn har for eksempel sitt opphav i det kinesiske Ruan ifølge Stephen O’Harrow ved University of Hawai`i. Ifølge ham betød etternavnet mindre for vietnamesere ettersom de heller brukte slektskapstermer når de refererte til hverandre. Når de så ble påtvunget et etternavn, var det opportunt å bruke navnet til den som satt med makten. Det ble sett på som et uttrykk for lojalitet, og en slik praksis krevde relativt hyppige navneskift i takt med at herskerne ble skiftet ut ettersom tida gikk. I andre tilfeller tildelte makthaverne sine hoffmenn familienavnet som en belønning for deres lojalitet.

Disse tradisjonene er sannsynligvis opphavet til at det er så mange Nguyễn i Vietnam. Den siste regjerende familien i Vietnam var Nguyễn-dynastiet som regjerte fra 1802 til 1945, og O’Harrow mener det under denne perioden kom til en lang rekke personer med etternavnet Nguyễn.

Portrait of Bao Dai (born Nguyễn Phúc Vĩnh Thụy), the last emperor of the Nguyen Dynasty.
Bảo Đại, født Nguyễn Phúc Vĩnh Thụy, var den siste keiseren av Nguyen-dynastiet.

I Norge er det 7200 personer som har Nguyễn som etternavn. Dette gjør Nguyễn til det vanligste etternavnet med opphav i andre land. Skrivemåten er tilpasset norsk slik, de fleste bruker formen Nguyen.

Til sammenligning er det vanligste norske etternavnet Hansen med cirka 51000 navnebærere, altså i underkant av 1 prosent av Norges befolkning.

Nordland – et flerspråklig fylke

Undervisningen på folkeskolen (og realskolen og gymnaset, for den del) var særdeles nærsynt når det gjaldt språklige forhold i fylket jeg bodde i, Nordland. I norsktimene eller i timene med samfunnsfaglige tema var aldri språklige forhold i nærmiljøet et tema. Joda, vi hadde språkhistorie og lærte om Aasen og Knudsen og landsmål, riksmål og bokmål, men det var jo nettopp fordi det var en del av pensum. Der var selvsagt Petter Dass på plass. Alstahaug var jo bare noen kilometer unna, men det var lite om dikterprestens beskrivelse av lokalt liv, og ingenting om bruk av helgelandsdialekten i hans diktning.

På skolen var det bokmålet som dominerte. Ikke fikk vi vite noe om at det faktisk var to norske målformer i i bruk i fylket. I nabokommunen Leirfjord hadde 27,3 prosent av elevene nynorsk i 1964 (det året jeg gikk i 7. klassen). I Vefsn var det 22,1 prosent, i Grane 88,2 og i Hattfjelldal hadde alle elevene nynorsk på skolen. Det var også elever med nynorsk som hovedmål i Hemnes og Rana, men kun 0,1 prosent i begge kommunene. I tillegg var det nynorsk i Vestvågøy (5,0) og Sørfold (2,2).

Vi fikk vite lite om særtrekk ved dialekten vi snakket, for eksempel at det var to bøyningsmønster i hunkjønn: ei bok – bokæ (siden «bok» ender på konsonant, brukes endelsen «-æ») og ei bøtta – bøtto (siden «bøttæ» ender på vokal, brukes endelsen «-«)- Det er også mye annet interessant. Vi fikk aldri høre at det i 1921 hadde Vilhjelm Riksheim skrevet hovedoppgaven Ljodvokstren i Vefsn-målet (Ner-Vefsn)Riktignok var den skrevet noen tiår før vi begynte på realskolen, men var det noe argument? Jeg tror det var(minst) to årsaker til at slikt ikke ble omtalt: Dårlig kunnskap om dialekten og nedvurdering av lokale tema.

Flere språk

Men det var ikke bare norsk som var i bruk i Nordland. Lengst nord i fylket ble det snakket nordsamisk. Det som tidligere var Skånland kommune ( i dag slått sammen med Tjeldsund kommune) hører under det nordsamiske språkområdet. Det er vanskelig å finne antall nordsamisktalende i Nordland, men UNESCO Atlas of the World’s Languages in Danger oppgir at et finnes rundt 30000 som snakker språket*. Cirka 70 prosent bor i Norge, 20 prosent i Sverige og 10 prosent i Finland.

Det andre samiske språket som brukes i Nordland er lulesamisk som snakkes i Tysfjord, Hamarøy og Sørfold.  På Drag i Tysfjord ligger det lulesamiske senteret Árran. Språket snakkes også i Sverige. Det totale antall brukere ble i 2015 anslått til å være rundt 650. Den etniske gruppen regnes å være på 7000–8000 personer.

Det tredje samiske språket i Nordland, pitesamisk, har liten utbredelse i Norge, og det er kun noen få på norsk side av grensen som har kjennskap til språket. Pitesamisk ble snakket fra Saltenfjorden i nord til Ranfjorden i sør, det vil si områder som omfatter Beiarn Saltdal, Gildeskål, Meløy, Rødøy, deler av Bodø  og deler av Fauske  kommuner. Den siste som hadde språket som morsmål døde på 1960-tallet. I dag snakkes pitesamsik i området rundt Arjeplog i Sverige. Antall språkbrukere er regnet å være rundt 30 av ein etnisk gruppe på kring 2000 personer.

Umesamisk er det fjerde samiske språket med tilknytning til Nordland. Det ble talt i Hemnes, Rana og Rødøy.   I dag er språket helt fraværendet på norsk side, men til til tross for det lever kulturen videre, og flere nordmenn regner seg som umesamiske. Umesamisk blir snakket av rundt 20 personer av en etnisk gruppe på omkring 1000.

Det femte samiske språket i Nordland er sørsamisk. Antall språkbrukere er usikkert, men en regner med at det rundt 250–300 personer i Norge som snakkar sørsamisk og like mange i Sverige. Den etniske gruppen er regnet å være rundt 1200 personer. Språket er i bruk over et stort område, og en finner dialektale forskjeller som er så tydelige at en snakker om  «Vefsnsamisk» på Helgeland og i Namdalen) og «rørossamisk» i den sørlige delen av området.

Vi fikk heller aldri vite om samer på Helgeland selv om de befant seg i nabokommunene, og det var reinbeite på naboøya Dønna. Kanskje er det til og med samiske stedsnavn i Sandnessjøen? Se min artikkel om stedsnavnet Matstia.

1. Sørsamisk
2. Umesamsik
3. Pitesamisk
4. Lulesamisk
5. Nordsamisk
6.Enaresamisk
7. Østsamisk
8 Ahkkilsamisk
9. Kildinsamisk
  1. Sørsamisk
  2. Umesamisk
  3. Pitesamisk
  4. Lulesamisk
  5. Nordsamisk

*Tallene varierer fra kilde til kilde.


Etter at artikkelen ble publisert, gjorde seniorrådgiver ved Nasjonalbiblioteket Olve Utne meg oppmerksom på to kart som jeg legger ved. I Moréns kart er grensen tillatt s lulesamisk litt for langt sør),:

De samiske språkene. © Bruce Morén-Duolljá, CASTL, UiT (Foto: © Bruce Morén-Duolljá, CASTL, UiT) 

Ifølge Utne viser Quigstads kart omtrent rett grense mellom pite og lule i nord mens grensen mellom pite og lule er satt for langt nord.

Hen – hens på dialekt

Diskusjonen om det kjønnsnøytrale pronomenet «hen» har gått ei tid, og Språkrådet har for lenge siden publisert en artikkel om pronomenet. Bare så det er avklart, jeg stiller meg positiv til «hen», men det er noen sider ved pronomenet som ikke er diskutert etter det jeg kan se, og det er uttalen av ordet.

«Hen» rimer på «den», og siden «den» i min dialekt (Sandnessjøen) uttales /deɲ/ – «dejnn», skulle det vel være rimelig å vente at «hen» blir uttalt /heɲ/ – «hejnn», men det har jeg til gode å høre. Den eneste uttalen jeg har hørt, uansett hvilken dialektal bakgrunn språkbrukeren har, er /hen/. Det ser altså ut til det er en skriftspråknær uttale som har vunnet fram. Det er kanskje ikke så rart, siden dette ordet er et skrivebordsprodukt som tok spranget over i skriftspråket. Det er ikke så mange måter å uttale ordet på i norsk, men i tillegg til /hen/ og /heɲ/, kan en forvente seg en bergensk variant med en mer æ-lignende vokal – /hæn/.

Genitivsformene i 3. person entall på min dialekt er /haɲs/, /haɲes/ av «han» og /hiɲes/, /hænes/ av «ho». For «den» finnes ikke en form parallell til bokmålets «dens» hvor en genitivs-s er satt inn. I stedet blir genitiven /deɲ set/ – «den sitt», som er en lite brukt form. Hva så med «hen». I skrift er formen «hens» foreslått, naturlig nok, jf. «dens, hans».

Dersom genitivsformen av «hen» – /heɲ/ skal utvikles som parallell til genitivsformen for «den» – /deɲ/, vil man, etter utlegningen ovenfor, ende opp med /heɲ set/ – «hejnn sett» («hen sitt»), som ikke så økonomisk siden man får et ord ekstra sammenlignet med /haɲs/, /hiɲes/. Kanskje er /heɲs/ – «hejnns» å foretrekke da siden det «rommet» er ledig. Der er uttalen av lyd nr. to og tre parallell til uttalen av «dejnn». Lyden til slutt «-s» er parallell til siste lyd i «hans».

Sannsynligvis vil «hen, hens» vinne fram. Målet på hvor godt ordene er integrert i norsk er i hor stor grad de er tilpasset formverket i dialektene der de brukes. Nå formene /heɲ, heɲs/ – «hejnn – hejnns/, brukes, vil de være et bevis en vellykket integrering

Tøv!

Hva har disse ingrediensene til felles?

  • Nellikolje
  • Kokosolje
  • Arganolje
  • Olje fra macadamianøtter 
  • Uttrekk av blomstene til tahitigardenia
  • Ekstrakt av myrra 
  • Søt mandelolje
  • Solsikkeolje
  • Sitrongressolje
  • Ekstrakt av bladene til virginiatrollhassel 
  • Smalkjempe
  • Ekstrakt av bladene til tesalvie 

Jo, etter en e-post jeg fikk i dag, er dette virkestoffene i Relixen Oil, en multifunksjonell olje i to faser som er grunnlaget for en «innovativ kur, som gjenoppretter 100% fungerende hørsel!» Ved å ta denne kuren, får man «4 ganger bedre hørsel» så «høreapparatet trenges ikke mer». Halleluja!

En lenke i e-posten tok meg til Norsk helsenettsted der prof. Kjell Bratland forteller at han etter 11 måneders laboratorieforskning har utviklet en naturlig, trygg og brukervennlig formel som styrker hørselen. Prof. Bratland bytter for øvrig navn til prof. Sandberg lenger ned i teksten, men hva gjør vel det når 14000 fornøyde brukere , som etter å ha brukt den makromolekylære formelen hans, har kastet bort (ja, det står det) sine høreapparater.  De har også kastet bort 28 millioner kroner, det vil si kanskje bare 14 millioner siden prisen er satt ned fra kr 1987 til kr 987.

Bratland/Sandberg

Virkningen er åpenbart fantastisk. Jon Malm (72) fra Bergen forteller: » Jeg var stokk døv og det tok bare 4 uker og nå hører jeg hvisking uten høreapparat!«

Jeg fatter ikke hvem som bruker tid og ressurser på å publisere slik dritt, men det kan jo hende at inntjeningen er god. Prof. Bratland/Sandberg finnes imidlertid ikke, og Best Hearing Customer Choice Award Prisen som produktet har vunnet, finnes heller ikke.

Jeg skjønner heller ikke at jeg orker å bry meg med slikt tull, men jeg hadde fem minutter til overs, og det var godt å lette på trykket.

Gester – grammatikk

Tenk deg at du er har leid et feriehus i X-land. Barna dine leker med en ball i hagen, og ved et uhell sparker de ballen over i naboens store hage. Du får øyekontakt med naboen, men kan ikke snakke X-isk. Du bestemmer deg for å bruke gester. Signalet du ønsker å gi, er at hen skal kaste ballen tilbake deg. Du har tre gester til rådighet: En gest skal symbolisere naboen (f.eks. at du peker på hen), en gest skal representere ballen, og en gest skal uttrykke et kast. Hva gjør du? 

Du kommer snart opp i en annen situasjon. Ektefellen din sitter inne på en strandbar. Du sitter utenfor. Det er et vindu mellom dere. Du banker på vinduet for å tiltrekke deg hens oppmerksomhet. Du ønsker at hen skal tømme vannglasset og komme ut til deg. Hva gjør du? Tenk litt på begge situasjonene og hva du vil gjøre før du leser videre.

I situasjon nr. 1 ville jeg ha pekt på naboen, deretter pekt på ballen og så vist med en arm at hen skulle kaste den til meg.

I situasjon nr. 2 ville jeg har pekt på min ektefelle, deretter ville jeg ha pekt på glasset med vann, og så ville jeg ha vist en drikkebevegelse.

Er du enig eller ville du ha valgt andre løsninger?

Det jeg er ute etter, er strukturen i ytringene. Setningene ovenfor har begge strukturen Subjekt – Objekt – Verbal. Først peker jeg ut hvem som skal gjøre noe (subjektet),  deretter peker jeg ut det som handlingen retter seg mot (objektet), og til slutt pek er jeg ut hva slags handling som skal utføres (verbalet). Disse to ytringene har begge strukturen S(ubjekt) – O(bjekt) – V(erbal) eller SOV. Hvilken struktur er det i ytringene du laget?

Det merkelige er at strukturen i mine setninger skiller seg fra det som er den grunnleggende strukturen i norsk, nemlig  SVO. (Det er mer å si om dette, men jeg tar det ligge).

Hva kan grunnen til valget av SOV være? Før jeg forsøker å komme med et svar, vil jeg si noe om strukturene i verdens språk. Det er seks måter å kombinere elementene S-V-O på. Disse er vist helt til venstre i tabellen nedenfor. Nettstedet WALS (World Atlas of Language Structures)  har en oppstilling som viser setningsstrukturer og antall. Det interessante her er at de tre strukturene SOV, SVO og VSO dekker 83 prosent av de 1377 språkene mens de resterende tre strukturene (229 språk) dekker 17 prosent. Det er interessant å merke seg at de tre første har et trekk felles, nemlig at S kommer før O, alle inneholder altså rekkefølgen SO. Det som skiller dem er plasseringen av V (først, mellom, sist). Det er altså vanligst å nevne den som gjør noe (subjektet) før man nevner den som handlingen retter seg mot (objektet). Noen vil også si at dette er den mest «logiske» strukturen.

OrdstillingerEksempelAntall språkSpråk
SOVHun ham liker.565bengali, hindi, japansk 
SVOHun liker ham488norsk, engelsk, russisk
VSOLiker hun ham.95arabisk, irks, filipino
VOSLiker ham hun.25madagassisk
OVSHam liker hun.11hixkaryana
OSVHam hun liker.4warao
Ingen spesiell foretrukket 189 

Men hvorfor skifter jeg som norsktalende til SOV når jeg lager gester? Hvorfor bruker jeg ikke SVO slik jeg gjør når jeg snakker og skriver? I situasjon nr. 1 skulle jeg da ha pekt på naboen, så vist med en arm at hen skulle kaste noe til meg, og så indikert at det var ballen det var snakk om. I situasjon nr. 2 skulle jeg på samme måte ha pekt på min ektefelle, så skulle jeg ha vist en drikkebevegelse og deretter skulle jeg ha pekt på glasset med vann. Det er vanskelig å forklare hvorfor jeg foretrekker SOV-struktur framfor SVO, men en av grunnene er, slik jeg ser det, at det er enklere å forstå hva som menes hvis man først peker ut den som skal gjøre handlingen, deretter det som handlingen retter seg mot, og til slutt handlingen som skal utføres.

I boka «English for natives» nevner forfatteren Harry Ritchie (John Murray Publisher 2013) at SOV at er den mest utbredte strukturen når personer med engelsk som morsmål bruker gester som uttrykk for ytringer. Jeg vet ikke hvordan dette forholder seg i norsk siden jeg aldri har sett noen forskning om dette. Ritchie har et interessant poeng. SOV ser ut til å være den grunnleggende strukturen i de første språkene som oppstod. Uten at han sier det eksplisitt, kan det se ut som om han mener at bruken av SOV i gesturale uttrykk i SVO-språket engelsk, er en slags egenskap som har nedfelt seg i mennesket som art, og som kommer til uttrykk når en ytrer seg gjennom gester. Dette er en spekulativ påstand, vil de fleste si, men det var interessant å se at dette var min foretrukne struktur i samme type ytringer.