Tøv!

Hva har disse ingrediensene til felles?

  • Nellikolje
  • Kokosolje
  • Arganolje
  • Olje fra macadamianøtter 
  • Uttrekk av blomstene til tahitigardenia
  • Ekstrakt av myrra 
  • Søt mandelolje
  • Solsikkeolje
  • Sitrongressolje
  • Ekstrakt av bladene til virginiatrollhassel 
  • Smalkjempe
  • Ekstrakt av bladene til tesalvie 

Jo, etter en e-post jeg fikk i dag, er dette virkestoffene i Relixen Oil, en multifunksjonell olje i to faser som er grunnlaget for en «innovativ kur, som gjenoppretter 100% fungerende hørsel!» Ved å ta denne kuren, får man «4 ganger bedre hørsel» så «høreapparatet trenges ikke mer». Halleluja!

En lenke i e-posten tok meg til Norsk helsenettsted der prof. Kjell Bratland forteller at han etter 11 måneders laboratorieforskning har utviklet en naturlig, trygg og brukervennlig formel som styrker hørselen. Prof. Bratland bytter for øvrig navn til prof. Sandberg lenger ned i teksten, men hva gjør vel det når 14000 fornøyde brukere , som etter å ha brukt den makromolekylære formelen hans, har kastet bort (ja, det står det) sine høreapparater.  De har også kastet bort 28 millioner kroner, det vil si kanskje bare 14 millioner siden prisen er satt ned fra kr 1987 til kr 987.

Bratland/Sandberg

Virkningen er åpenbart fantastisk. Jon Malm (72) fra Bergen forteller: » Jeg var stokk døv og det tok bare 4 uker og nå hører jeg hvisking uten høreapparat!«

Jeg fatter ikke hvem som bruker tid og ressurser på å publisere slik dritt, men det kan jo hende at inntjeningen er god. Prof. Bratland/Sandberg finnes imidlertid ikke, og Best Hearing Customer Choice Award Prisen som produktet har vunnet, finnes heller ikke.

Jeg skjønner heller ikke at jeg orker å bry meg med slikt tull, men jeg hadde fem minutter til overs, og det var godt å lette på trykket.

Gester – grammatikk

Tenk deg at du er har leid et feriehus i X-land. Barna dine leker med en ball i hagen, og ved et uhell sparker de ballen over i naboens store hage. Du får øyekontakt med naboen, men kan ikke snakke X-isk. Du bestemmer deg for å bruke gester. Signalet du ønsker å gi, er at hen skal kaste ballen tilbake deg. Du har tre gester til rådighet: En gest skal symbolisere naboen (f.eks. at du peker på hen), en gest skal representere ballen, og en gest skal uttrykke et kast. Hva gjør du? 

Du kommer snart opp i en annen situasjon. Ektefellen din sitter inne på en strandbar. Du sitter utenfor. Det er et vindu mellom dere. Du banker på vinduet for å tiltrekke deg hens oppmerksomhet. Du ønsker at hen skal tømme vannglasset og komme ut til deg. Hva gjør du? Tenk litt på begge situasjonene og hva du vil gjøre før du leser videre.

I situasjon nr. 1 ville jeg ha pekt på naboen, deretter pekt på ballen og så vist med en arm at hen skulle kaste den til meg.

I situasjon nr. 2 ville jeg har pekt på min ektefelle, deretter ville jeg ha pekt på glasset med vann, og så ville jeg ha vist en drikkebevegelse.

Er du enig eller ville du ha valgt andre løsninger?

Det jeg er ute etter, er strukturen i ytringene. Setningene ovenfor har begge strukturen Subjekt – Objekt – Verbal. Først peker jeg ut hvem som skal gjøre noe (subjektet),  deretter peker jeg ut det som handlingen retter seg mot (objektet), og til slutt pek er jeg ut hva slags handling som skal utføres (verbalet). Disse to ytringene har begge strukturen S(ubjekt) – O(bjekt) – V(erbal) eller SOV. Hvilken struktur er det i ytringene du laget?

Det merkelige er at strukturen i mine setninger skiller seg fra det som er den grunnleggende strukturen i norsk, nemlig  SVO. (Det er mer å si om dette, men jeg tar det ligge).

Hva kan grunnen til valget av SOV være? Før jeg forsøker å komme med et svar, vil jeg si noe om strukturene i verdens språk. Det er seks måter å kombinere elementene S-V-O på. Disse er vist helt til venstre i tabellen nedenfor. Nettstedet WALS (World Atlas of Language Structures)  har en oppstilling som viser setningsstrukturer og antall. Det interessante her er at de tre strukturene SOV, SVO og VSO dekker 83 prosent av de 1377 språkene mens de resterende tre strukturene (229 språk) dekker 17 prosent. Det er interessant å merke seg at de tre første har et trekk felles, nemlig at S kommer før O, alle inneholder altså rekkefølgen SO. Det som skiller dem er plasseringen av V (først, mellom, sist). Det er altså vanligst å nevne den som gjør noe (subjektet) før man nevner den som handlingen retter seg mot (objektet). Noen vil også si at dette er den mest «logiske» strukturen.

OrdstillingerEksempelAntall språkSpråk
SOVHun ham liker.565bengali, hindi, japansk 
SVOHun liker ham488norsk, engelsk, russisk
VSOLiker hun ham.95arabisk, irks, filipino
VOSLiker ham hun.25madagassisk
OVSHam liker hun.11hixkaryana
OSVHam hun liker.4warao
Ingen spesiell foretrukket 189 

Men hvorfor skifter jeg som norsktalende til SOV når jeg lager gester? Hvorfor bruker jeg ikke SVO slik jeg gjør når jeg snakker og skriver? I situasjon nr. 1 skulle jeg da ha pekt på naboen, så vist med en arm at hen skulle kaste noe til meg, og så indikert at det var ballen det var snakk om. I situasjon nr. 2 skulle jeg på samme måte ha pekt på min ektefelle, så skulle jeg ha vist en drikkebevegelse og deretter skulle jeg ha pekt på glasset med vann. Det er vanskelig å forklare hvorfor jeg foretrekker SOV-struktur framfor SVO, men en av grunnene er, slik jeg ser det, at det er enklere å forstå hva som menes hvis man først peker ut den som skal gjøre handlingen, deretter det som handlingen retter seg mot, og til slutt handlingen som skal utføres.

I boka «English for natives» nevner forfatteren Harry Ritchie (John Murray Publisher 2013) at SOV at er den mest utbredte strukturen når personer med engelsk som morsmål bruker gester som uttrykk for ytringer. Jeg vet ikke hvordan dette forholder seg i norsk siden jeg aldri har sett noen forskning om dette. Ritchie har et interessant poeng. SOV ser ut til å være den grunnleggende strukturen i de første språkene som oppstod. Uten at han sier det eksplisitt, kan det se ut som om han mener at bruken av SOV i gesturale uttrykk i SVO-språket engelsk, er en slags egenskap som har nedfelt seg i mennesket som art, og som kommer til uttrykk når en ytrer seg gjennom gester. Dette er en spekulativ påstand, vil de fleste si, men det var interessant å se at dette var min foretrukne struktur i samme type ytringer.  

Kyrillisk – språk?

Aftenposten av 26.10.19 omtaler 75-årsjubileet for frigjøringa av Finnmark og skriver blant annet følgende:

«Over grensestasjonen på Storskog og inn mot Kirkenes forandrer landskapet seg. Små hus erstatter boligblokker, veien er lyssatt. Skiltene er på norsk, samisk og kyrillisk.»

Utsagnet er litt merkelig idet det sidestiller språk og alfabet. Utsagnet hadde vært tydeligere om det stod «norsk, samisk og russisk».

Alfabetet kan se litt rart ut, men det tar ikke så lang tid å lære med litt innsats. Noen av bokstavene har samme form og lyd som norske bokstaver. Andre har samme form, men forskjellig lyd. Andre igjen har forskjellig form. Noen av disse representerer språklyder en finner i norsk, andre representerer nye lyder. Språkrådet har en side som viser dette.

Start kyrillisk-kurset ved å analysere bildet ovenfor. Den norsk forkortelsen «Dr.» er skrevet fullt ut på russisk, altså «doktor». Dobbelt-v’en i «Wesselsgate» uttales /v/ og det er denne lyden som er skrevet på russisk. Det sjette siste russiske tegnet – ь – representerer ikke en egen språklyd. Det indikerer at bokstaven foran – л – , altså en l-lyd, skal uttales palatalt.

Bokstavrim

Store norske leksikon definerer bokstavrim (alliterasjon) som » rim der trykksterke ord som følger nær på hverandre, begynner med samme konsonant eller konsonantkombinasjon (konsonantisk allitterasjon) eller ulike vokaler (vokalisk allitterasjon).»

Med dette i minne kan vi gå til Marius Wulfsbergs anmeldelse av Dag Herbjørnsruds bok «Gå inn i din tid» i Dagbladet 2.11.2019. Boka bygger på samtaler mellom forfatteren og sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen. Anmelderen gir boka terningkast 5, men det er ikke poenget. Forfatteren utfordrer Hylland Eriksen til å tenke framover. Wulfsberg skriver da at Hylland Eriksen med «et bokstavrim» spår at 2020-tallet kommer til å handle om «Kina og klima». Det omtalte bokstavrimet er understreket av meg.

Er dette virkelig et bokstavrim? Det er ingen tvil om at ordene «Kina» og «klima» begynner med samme bokstav, altså samme grafiske symbol. Det gjør også ordene som inngår i ordparene

  • gal – gelé
  • gjennom – glede
  • hel – hjem
  • ljome – le
  • si – skje

En må imidlertid spørre om det er rimelig å kalle det en observerer i «Kina – klima» og i disse fem ordparene for bokstavrim? Første bokstav i ordene som inngår i hvert av parene er riktignok identiske, men når ordene uttales, er det betydelige forskjeller mellom første lyd i ordene i hvert av parene. Definisjonen en finner hos snl.no blir derfor etter min mening upresis idet den ikke tar hensyn til lydlige forhold. Definisjonen retter fokus mot det visuelle uttrykket. Definisjonen vil være funksjonell så lenge den aktuelle førstebokstaven refererer til den prototypiske lyden knyttet til tegnet, men så snart bokstaven refererer til

  • ingen lyd: hvor, gjerne. Begge førstebokstavene er «stumme».
  • en annen lyd enn den prototypiske: er over. Uttalen er /æ:r/, /’å:ver/.
  • inngår som del av en bokstavkombinasjon som representerer en annen språklyd: skje, Philip. Bokstavkombinasjonene representerer /ʃ/ og /f/

Det er altså slik at når ordparene uttales, starter hvert av ordne med ulike språklyder. «Ljome» uttales med /j/ først ifølge naob.no, og for vokalenes del kan den ulike uttalene demonstreres ved hjelp ordparene «es – er, os – over».

Wikipedias definisjon av bokstavrim er mer presis idet den direkte peker på lydlige forhold: «Allitterasjon betegner i metrikken lydlikhet mellom konsonanter i trykksterke stavelser eller i begynnelsen av ord.» (min understreking).

Det samme gjelder den Wikiedias engelske side der ulike bokstavkombinasjoner relasjon til språklyd trekkes inn. Det heter der at alliterasjon»is the conspicuous repetition of identical initial consonant sounds in successive or closely associated syllables within a group of words, even those spelled differently» (min understreking).

Ifølge etymonline.com har begrepet alliterasjon har sitt opphav i alliterare «å begynne med samme bokstav,» fra latin ad «til» + littera (også litera) «bokstav, skrift». Til tross for den tydelige angivelsen av bokstaven som grunnlaget, mener jeg at eksemplene ovenfor tydelig viser at dette er en utilstrekkelig definisjon. Det er det lydlige forholdene som er de primære, og dette var sentralt i stavrimene er finner i norrøn diktning.

En karakter som ikke kunne si «r»…

Fredag 15. februar ble to av skuespillerne på «Heimebane» intervjuet på Lindmo. I innslaget forteller en av skuespillerne, Axel Bøyum, om sin første audition, det gjaldt en innspilling av en reklame for G-Sport. Bøyum er født i Oslo, og snakker østlandsk. Hsitorien hans hadde et poeng, men det falt i fisk. Lindmo var høflig og lo hjertelig. Hun observerte kanskje ikke det feilaktige i Bøyums fortelling. Nettversjonen av programmet er tekstet, og jeg har klippet ut bilder derfra for å vise hva han forteller. Utfordringen min er: Hva er feil her?

I en vanlig østlandsk uttale av ytringa «Nå er det salg på G-Sport», blir ikke «r» uttalt med mindre man holder seg til en særdeles bokstavnær uttale. I normal tale er den fraværende, selv på teateret er den sjelden å høre. Bøyum gjør det iallfall ikke (innslaget ligger her , sekvensen starter etter ca 18.40).

For å gjøre det helt klart: Det er ingen /r/ i ordet sport» uttalt av en østlending. I denne dialekten (og mange andre norske dialekter) smelter sekvensen /r/+/t/ sammen i en ny lyd lyd i østnorsk. Vårt alfabet har ingen bokstav for denne lyden, så den skrives «rt», jf. ord som «sport, rart, lurt, vært» også videre. Lydskriftsymbolet for lyden som brukes er «ʈ» og uttalen av det aktuelle ordet transkriberes /spoʈ/.

Kontrasten mellom denne lyden og /t/ blir tydelig når man uttaler ordparet «(et) fort» og «fått». I «(et) fort» er tungespissen krøllet oppover og litt bakover og berører forhøyningen bak fortennene i overkjeven (berøringspunktet kan variere litt, hos noen litt mer bakre, hos andre litt mer fremre). Lyden /t/ uttales normal ved at tungespissen berører baksida av fortennene i overkjeven.

Poenget er altså karakteren til Bøyum aldri vil komme til å si /r/ i et ord som «sport». Man kan gjerne ha ha en ide om at «sport» skrives med «r», men denne r’en uttales ikke. Det å prøve å si /spoit/ blir dermed bare tull i dette perspektivet.

Dessuten burde Bøyum ha vært konsekvent fordi det er en sekvens til i ytringa der det skrives en «r», nemlig «er det». Her skjer samme fenomenet som i «sport». /r/ + /d/ smelter sammen til en ny lyd som vi heller ikke har en bokstav for. Lydskriftsymbolet er /ɖ/, og «er det» uttales som /’æɖe/.

/ɖ/ er den stemte varianten av /ʈ/. En finner denne lyden i «ferdig, har du, ser dere». Hvis Bøyum hadde brukt samme strategi som i «sport», skulle han sagt «ei det», og hele sekvensen ville ha blitt «Nå ei det salg på G-Spoit». (Introduksjonen av en i-lignende lyd for /r/ tilhører et annet fenomen som jeg lar ligge her).

Som nordiskstudent fikk jeg høre historien om foreldreparet som bestemte at alle barna i familien skulle ha navn med «r» i, siden «r» det var en sterk og fin lyd. Barna i familien het Tore, Kari og Bjørn. Det var bare studentene som husket fonetikken fra forprøvene som lo da navnet Bjørn ble nevnt. I det navnet ble uttalte ikke foreleseren noen /r/. Han sa /bjø:ɳ/ der den n-aktige lyden ble uttalt med tungespiss bøyd opp og tilbake.

Jeg regnet med at dette var et konstruert eksempel som ble brukt for å få oss til tenke på forskjellen mellom skrift og tale. Bøyum gav meg imidlertid et eksempel som kan erstatte denne historien.

Debatt om /ç/ og /ʃ/ dvs. kje-lyden og skje-lyden.

Jeg hadde en kort opptreden på NRK i dag og legger ut ei lenke her til nettsida der det finnes mer stoff som saken:

 

 

Tungespissblotting – videreutvikling

Jeg har gjennom mange år vært opptatt av tungespissblotting og har skrevet om det i et par innlegg (her og her). Tendensen har vært tydelig gjennom mange år: Tungespissblotting blir stadig mer utbredt. I det siste har jeg også set en videreutvikling av fenomenet.

Mens en tidligere kunne beskrive artikulasjonen som interdental, (tungespissen stikkes ut mellom tennene), kan en i dag observere en artikulasjon som kan kalles interlabial,det vil si at tunga stikkes ut mellom leppene. Dette kan tydelig observeres hos Erlend Elias Bragstad i programmet Tidsbonanza 2007. Her er noen eksempler:

Artikulasjonen ser ut til å gå greit med /t,,d, n/. Den blir kanskje litt vanskeligere for /l/ siden en der må ha en åpning i den ene munnvika (eller begge). Uten denne åpninga blir det vanskelig å artikulere /l/.

Det som Erlend Elias Bragstad gjør, kunne være en idiosynkratisk variant, men så dukket eksemplet under opp i en annonsering av den kommende programserien Klassequizen. Programleder Selda Ekiz går gjennom et klasserom, snur seg, ser mot seerne og annonserer at deltakere bør melde seg på. Da gjør hun følgende i den korte monologen som følger:

Nei, hun geiper ikke til seerne. Dette er hennes (emfatiske?) uttale av det som normalt er en dental lyd i norsk, altså en lyd som uttales med tungespissen bak tennene i overkjeven (Sjekk selv hvordan du uttaler /t, d, n, l/. Uttal for eksempel «endelig» og se hva som skjer. Hvis man uttaler «endelig litt raskt, faller /e/ nr. 2 bort slik at uttalen blir /’endli/. Her er det tre dentale konsonanter på rad – /ndl/ og dermed gode muligheter for å artikulere lydene interdental eller interlabialt.

Mangel på skriftspråk hindrer modernisering

 

De to siste ukene har jeg samarbeidet med en gruppe forskere fra Vietnam om dokumentasjon av språket cơ tu (også kalt katu) som snakkes av ca 60000 personer (2009) i det sentrale høylandet i Vietnam (vest for Hoi An, Da Nang). Jeg har blogget om dette på NTNU og legger inn en lenke til artikkelen nedenfor.

https://blogg.svt.ntnu.no/mangel-pa-skriftsprak-hindrer-modernisering/

Skjermbilde 2018-02-14 kl. 13.39.58

Foto: http://www.bhohoongbungalows.com

Ligatur

Jeg kopierte nettopp litt tekst fra en nettside til en side i Word. Teksten (litt modifisert) så slik ut:

The user can insert delimiters (hyphens or spaces) between stems and affixes. As shown in figure 1, the matrix contains five rows.

Ikke noen spesielt med det, men da jeg limte den inn i word så den slik ut:

The user can insert delimiters (hyphens or spaces) between stems and af xes. As shown in gure 1, the matrix contains ve rows.

Du ser forskjellen? Bokstavsekvensen <f+i> er borte i den innkopierte teksten. En finner faktisk tre tilfeller hvor det har skjedd. Hvorfor har dette skjedd? Er bokstavene <f> og <i> jernet i hele teksten? Neida, i teksten finner en ordet «insert» med <i> og første del av ordet «affixes» – «af» inneholder <f>, så begge bokstavene er der.

Problemet er at originalen inneholder en såkalt «ligatur», det vil si at to bokstaver er koplet sammen til et sammenhengende skriftbilde. Vi kjenner godt bokstaven <æ>. Den er satt sammen av bokstavene <a> og <e>.

I teksten jeg kopierte er det <f> og <i> som kopieres. Det er kanskje ikke umiddelbart lett å se, men et ekstra blikk viser at prikken over i’en er borte. Den er inkludert i den høyrevendte krøllen oppe på <f>.

Da jeg kopierte teksten ble ikke ligaturen gjenkjent som en sekvens av to bokstaver, og dermed ble den ikke limt inn i måldokumentet.

Ikke alle fonter har ligaturer. Dermed finner en også former som

 

 

Ligaturene opptrer mellom flere bokstaver enn <f + i>. Dersom leseren kikker godt etter neste gang en tekst flyter forbi, kan en for eksempel finne ligaturer som

 

 

Ligaturer er utviklet for å reparere «kolisjoner» som skjer når små bokstaver stilles sammen. Når det gjelder <f> er det slik at overhenget mot høyre kommer i konflikt med for eksempel prikken over i’en og j’en, og toppen av l’en.

Det finnes mye om dette på www, for eksempel bloggen Fontology.

Spørsmål til læreren

Nedenfor finnes en rekke konstruerte dialoger som i prinsippet kunne ha vært hentet fra et hvilket som helst klasserom der det undervises norsk som andrespråk til voksne. Kan den som leser dette besvare spørsmålene fra elevene?

  1. Lærer, du har sagt at jeg ikke kan si: ”Han jeg møtte i går” og ”Læreren jeg skal møte på skolen i dag.” Du har sagt at dette er feil fordi verbet må være nummer to, men jeg hører mange nordmenn si ”Jenta jeg møtte i går var hyggelig” og ”Læreren jeg møtte var trøtt.” Hvorfor kan nordmenn slippe å ha verb som nummer to, men ikke jeg?

 

  1. Når jeg spiser sammen med nordmenn, og de trenger salt, så sier mange ”Gi meg saltet”, det forstår jeg. Noen andre sier ”Få saltet”. Det forstår jeg ikke. Hvordan kan man bruke ”gi” og ”få” om det samme?

 

  1. Når jeg sier ”Jeg liker ikke tomat” kan Toan fortelle Huyen hva jeg sa: ”Hun sa at hun liker ikke tomat”. Men du sier det er feil når jeg sier ”Der sitter en gutt som liker ikke tomater”. Hvorfor er det feil?

 

  1. Lærer, jeg kan forskjellen mellom ”Han legger boka hans på bordet” og ”Han legger boka si på bordet”, men hvorfor kan jeg si ”Boka hans ligger på bordet”, men ikke ”Boka si ligger på bordet”. Jeg hører nordmenn si ”Gutten si bok ligger på bordet” Hvorfor gjør de rett og jeg feil?

 

  1. Lærer, jeg skjønner ikke forskjellen mellom ”å tro, å tenke, å synes, å mene”. Kan du forklare det? Hva med forskjellen mellom ”å kunne, å vite, å kjenne”?

 

  1. Lærer, hvorfor sier nordmenn ”Kommer ikke bussen”, men ”Kommer den ikke”. Jeg tror ikke at jeg har hørt noen si ”Kommer ikke den”.

 

  1. Når en nordmann spør: ”Liker du deg på skolen?” svarer jeg ”Ja, jeg liker meg på skolen”. Når jeg spør tilbake: ”Liker du deg på jobben?” svarer han ”Ja, det gjør jeg”. En norsk kvinne spurte meg: ”Har du barn?” Jeg svarte ”Ja, det gjør jeg.” Da lo hun. Hun sa at jeg må si ”Ja, det har jeg” eller ”Ja, jeg har barn.” Hvorfor det?

 

  1. Lærer, hva er forskjell på ”sette, å legge” og ”å sitte, å ligge”? Hvorfor sier dusett tallerken på bordet», men smiler når jeg sier at ”tallerken sitter på bordet”. Du sier at jeg må si ”tallerkenen står på bordet”. Hvorfor kan jeg ikke si at ”tallerkenen ligger på bordet”. Hva er sammenhengen mellom ordene ”å sette, legge, sitte, ligge, stå, henge, plassere”?

 

  1. Lærer. Jeg ser så ofte ordet ”så”. Jeg tror det betyr mye forskjellig. Kan du hjelpe meg? Hvorfor kan vi for eksempel si ”De bråkte jeg fikk ikke sove” og ”De bråkte jeg ikke fikk sove”. Er det noen forskjell? Jeg tror dette ord finnes i mange andre betydninger også. Hvilke betydninger er det, jeg husker ikke det.

 

  1. Lærer, kan du hjelpe meg med preposisjoner og tid. Jeg synes det er vanskelig. Jeg har hørt slike uttrykk: «i sommer, om sommeren, til sommeren, om to år, for to år siden, to år.»

 

  1. Lærer, hvorfor er det bedre å siDet sitter en fugl i vinduet” ennEn fugl sitter i vinduet”?

 

  1. Lærer, hvorfor har du satt strek under disse setningene ”Jeg lurte på hva sa hunog ”De spurte meg når kommer hun.” Vi har jo lært om inversjon. Du har sagt at hvis det kommer et ledd foran det finitte verbet, må subjektet flytte bak verbet – til n-plassen. Hva er det som er galt?

 

  1. Lærer, hvorfor kan jeg si ”Jeg har ingen barn”, men ikke ”Jeg har ikke fått ingen barn». Når bruker jeg ”ikke noe, ikke noen, ingen, ingenting, intet, ikke noen ting”?

 

  1. Når jeg sier: ”Jeg har ikke boka mi med meg” og du spør Toan hva jeg sa, så sier han: ”Hun sa at hun ikke hadde boka si med seg”. Jeg sier ”har”, mens Toan sier ”hadde”. Hvorfor det? Jeg sier ”mi”, Toan sier ”si”. Hvorfor det? Hvorfor ikke ”hennes”?