Pessprat

For et års tid siden vitnet Sylfest Lomheim vitnet i retten i Bertheussen-saken. Oppgaven hans var å vurdere innholdet i fire brev som står som sentrale bevis i saken. Lomheims oppfatning var at brevene var skrevet av en voksen kvinne med norsk som morsmål. En indikasjon på dette var at ordet «tisse» ble valgt, og ikke «pisse». Argumentet hans var at «tisse» var hyppigere brukt av kvinner, menn bruker «pisse». Hvis menn bruker «tisse» ville det primært være i samtale med barn.

Jeg lar selve debatten ligge. Den som er interessert i den, kan søke på nettet med de to nøkkelordene og få rikelig med treff. 

Min bruk av ordene samsvarer godt med Lomheims framstilling, men siden jeg er helgelending får jeg flere varianter av disse ordene utdelt til bruk. For det første har jeg apokope i disse verbene, så infinitivene mine er «å tiss», «Å piss» bruker jeg ikke, her er det. formen «pess» som gjelder. I dialekten vår er det såkalt senkning av fremre trange vokaler, det vil si at /i/ senkes til /e/ slik at » å piss» blir til «å pess».

Dette fører til et par refleksjoner: For det første er det slik at en ikke finner senkning for å tiss til *å tess(asterisken indikerer et ikke-eksisterende ord). «Å tisse» har riktignok litt tilpasset dialekten ved å ha gjennomgått apokope og mistet den trykksvake e-en til slutt, men tilpasningen har ikke gått så langt at /i/ er senket til /e/. Dette har skjedd med «å pisse» som har gått til «å piss» og så «å pess». Dermed er det svært sannsynlig at «å pisse» er et langt eldre ord i dialekten enn «å tisse». Det norske akademis ordbok NAOB sier da også at «tisse» er resultat av en forskjønnende omskrivning (lydendring) av «pisse” Dette er altså en nyvinning og dermed er ordet yngre. NAOB sier også at ordet trolig er lydhermende, og at det antakelig kommer fra gammelfransk pissier – ‘urinere’ som så har spredt seg og blitt til fransk pisser, tysk pissen, engelsk piss. Til slutt har ordet blitt tatt i bruk i Norge og hvor det en eller gang ble tilpasset helgelandsdialekten gjennom apokope og senkning. «Å tisse» kom så seint inn at det ikke har gjennomgått disse endringene. Hvis det er slik at «tisse» er en «forskjønnet» form, kan man vise til enda et argument for at ordet ikke er fullt tilpasset helgelandsdialekten, og at bruken er knyttet til stilmessige forhold.

For det andre er det slik at ordene «pisse, tisse» har et svakt tabupreg, iallfall er det begrensninger knyttet til bruken av dem. Dette er ord en ikke skal bruke i utrengsmål, men når en først velger å bruke dem, er det regler å følge. Jeg vil neppe si et tissetrengt barnebarn: «Ska vi gå å pess?». Her må det bli «Ska vi gå å tiss?» Årsaken er at jeg opplever «å tiss» som mindre markert, og dette vil jeg tro gjelder ganske mange. Jeg har også på følelsen at ordvalget ville variere hvis jeg stilte spørsmålet «Ska du ut å … » til en mann eller en kvinne. Det er større sannsynlighet for at jeg vill bruke «å pess» til en mann, men «å tiss» til en kvinne. 

Dette viser for det tredje at vi kan gradere ordene etter hvor tabuiserte de er. Rekkefølgen måtte trolig bli å pess < å piss < å tiss med den mest markerte formen først. Her bidrar altså senkning til mer markering enn apokope. Dersom jeg tar med uapokoperte former vil rekkefølgen bli slik (for meg): å pess < å piss < å pisse < å tiss < å tisse. Hvis jeg snakker «bredt» ville jeg bruke «å pess», hvis jeg skulle snakke «pent», ville jeg bruke «å tisse».

Publisert i Helgelands Blad 27.mars 2023

Reklame

Likelydende ord

Jeg husker fremdeles den spente forventingen i engelsktimen på folkeskolen da vi kom til tekster som inneholdt ordene ”cook” og ”fit”. De er uskyldige i seg selv der det første betyr ”kokk” eller ”tilberede mat” og det andre ”å passe”. Problemet var at de lignet så innmari på to tabuord. Spenningsnivået steg hvis en av de beskjedne jentene i klassen måtte lese. Det ble lagt stor vekt på å uttale ”cook” så nær proper engelsk at det skulle ligne minimalt på det norske tabuordet. Ordet ”fit” var enklere i så måte. Uansett lo vi guttene og skar grimaser. 

Enda morsommere ble det når vi i geografitimene skulle lære mer om Italia. Sør i landet lå regionen Apulia, og nesten nede på den italienske hælen lå byen Molfetta. Og på andre siden av Adriaterhavet hadde noen kalt byen sin Pula! Tenk å få briljere med slike detaljerte geografikunnskaper i klasserommet! Det var utstyrtelig morsomt.

Vegringen mot ord som ligner på tabuord er observert mange steder. Det engelske ordet ”yet” skal være vanskelig for thaitalende fordi et lydlig likt ord i thai – ”jed” – betyr ”å ha sex”. Amerikanske indianerjenter som snakker språket nootka prøver å unngå det engelske ”such” siden det ligner på nootkas ord for ”vagina”. På thai finnes et ord ”khan” som betyr ”å knuse, å klemme”. Enkelte thailandske studenter i England finner ordet upassende å bruke i nærheten av engelsktalende siden uttalen ligger nær det engelske ”cunt”, som er en folkelig betegnelse på det kvinnelige kjønnsorgan.

Forskere mener at ønsket om å unngå tabuord kan fjerne ord fra språk. I amerikansk engelsk vil man visstnok heller benevne en ”hane” som ”rooster” enn ”cock”. Det siste ordet har to betydninger, den andre er ”penis”, og denne tvetydigheten og hintet til et tabubelagt organ, gjør at man velger et annet ord. På samme måte skal ”rabbit” ha erstattet ”coney” for ”kanin”. Igjen ligger ”cunt” for nært.

For noen år siden underviste jeg noen russere i norsk, og for å vise overlappingen mellom norsk og russisk lydverk, fant jeg fram til russiske ord som hadde likelydende form på norsk. Eksempler på dette var ord som “park, boks, tema, mai, ei”. Jeg ville ha en student til å sjekke lista før jeg publiserte den på nett. Hun leste ord for ord på russisk, og jeg sjekket om ordet hadde sin lydlige parallell i norsk. Vi var ferdige med konsonanter og vokaler og startet med diftongene. Da kom det et kontant “nei!”! jeg trodde jeg hadde gjort en feil. Saken var imidlertid en annen. Studenten ville ikke uttale ordet «hoi» i det hele tatt. I ordboka er det oversatt med “faen”.

Noen år tidligere kunne noen av mine ghanesiske studenter sjokkert fortelle at toget til Trondheim hadde stoppet på Sjoa. Jeg lurte på hva som var galt med det. De så beskjemmet på meg og spurte om jeg ikke visste hva Sjoa betydde? Deres morsmål var et ukjent for meg, men jeg hadde en aning om hva som hadde skjedd så jeg ba dem forklare nærmere. Nei, ingen ønsket å oversette et så stygt ord. Hoderystende gikk de hjem. Tenk å kalle et sted for Sjoa, tenk å måtte bo der!!!

Jeg venter fremdeles på å treffe en frimodig ghaneser som vil avsløre detaljene.

Publisert i Helgelands Blad 20. mars 2023

Etterord

I en etterfølgende diskusjon på Facebook sier Jardar Eggesbø Abrahamsen at «shúa» betyr «testikkel» på akan (han tar forbehold om skrivemåten). Se hans blogginnlegg på https://jardar.wordpress.com/2011/09/07/kos-med-sprak/

Fonetisk augmentativ

• “Denne var stor!”. 
• “Ja, men denne er mye større!” 
• “Men se på denne, da. Den er kjempestor!”.

Språk utnytter ulike mekanismer for å lage forsterkende uttrykk. Man kan velge mellom ulike ord som angir størrelse, som for eksempel “diger, enorm, gigantisk”. En annen uttrykksmåte er gradbøyning av typen “sterk – sterkere – sterkest”. En tredje måte er å sette ord som “fantastisk” eller “sykt” foran adjektivet“ og si “et enormt fint hus” eller “en sykt dyktig sanger”. En fjerde måte er å knytte et forledd til adjektivet og si “en kjempefin båt”. De litt yngre vil kanskje bruke det litt mindre stuerene “drit-” og si “en dritfin dress”.

Italiensktalende bruker en annen metode. De har tilgang til etterledd som forstørrer eller forminsker det en snakker om. Det italienske substantivet “ragazzo” betyr «gutt». Ved å legge til etterleddet “-one” får en ordet “ragazzone”, og dermed har en ganske enkelt sagt «stor gutt». På den annen side kan italienere legge til “-ino” og lage “ragazzino” – «liten gutt»,

De ulike hjelpemidlene som er vist ovenfor kalles ofte augmentativer i faglitteraturen. Det finnes flere måter å lage augmentativer på enn dem vi nettopp har sett på. En av dem brukes også i norsk, Helgeland inkludert. Metoden er ikke knyttet til ord eller endelser, men til endring av språklyder. I en nyhetssending nylig omtalte en minister oppdrettsnæringen som “en schvær næring». Augmentativen ligger ikke i ordet «svær», men i måten ordet ble uttalt på. I vanlig uttale sies ordet med en vanlig s-lyd først. Ministeren innledet imidlertid ordet med lyden en finner først i ordet “skje”. Skrivemåten «schvær» illustrere uttalen kgodt. 

Hvis man lytter godt til hva samtalepartnere sier, vil man noen ganger kunne høre at de bruker sj-lyden istedenfor s-lyden nettopp for å forsterke. Hvis en sier at en person var “schvart i auen” skjønner en at sinnet som ble uttrykt var betydelig. Når en 70-åring omtales som “schpræk”, forstår en at det er person i svært god form.

I uttrykket «hannj steike» kan jeg godt bruke uttalen «schteike» hvis det er nødvendig å understreke forholdet som kommenteres, for eksempel når man ser fotballegenden Messi skåre mål: “Hannj schteike ta førr ettj mål!” 

            En kjapp analyse viser at skiftet fra s-lyd til sj-lyd kan skje foran konsonantene “p, t, k, v, n, m”. Leseren kan jo selv lete etter ord som viser dette.

En kan ikke bruke en slik fonetisk augmentativ overalt. I ord som «slå, slik, slapp» uttales allerede bokstaven “s” som en sj-lyd. Ordene «slapp» og «schlapp» uttales altså likt. Her uttrykkes bare augmentativen gjennom skrivemåten «schlapp».

Publisert i Helgelands Blad 13. mars 2023

Ulike former av «e».

For noen år var jeg redaktør for ei bok om norske dialekter. Målgruppa var utenlandske studenter som skulle lære norsk – og ja – sandnessjødialekten er omtalt der. Permen på boka, som heter “An introduction to Norwegian dialects”, er illustrert med et kart over Norge der ulike dialektale formene for ordet “jeg” er skrevet. En finner “eg, e, eig, æ, æg, i, je, jæi, jæ” plassert utover landet. 

Hvordan er det mulig med så mange ulike former av et ord? Hvor kommer de fra? Utgangspunktet er en form fra eldre urnordisk – “eka”. Fra denne enkle rota har det vokst en rekke varianter, og logikken bak hver og en av dem er det enkelt å gjøre greie for. 

Utviklingen tok to hovedveier. I den ene falt endelsen -a i «eka» bort slik at en satt igjen med “ek”. Den siste lyden ble stemt, og dermed fikk en formen “eg” som vi kjenner fra Vestlandet, men også fra Rana. 

Språklyder som står sist ord, står i en litt utsatt posisjon, og kan noen ganger falle bort. Dette kjenner vi sandnessjøe-dialekten der en ikke sier “å spise”, men “å spis” og ikke “to bøtter”, men “to bøtte”. På samme måte forsvant den siste g’en i “eg”, og dermed fikk vi “e”, formen som mange av leserne av Helgelands Blad bruker til vanlig. 

Lenger nord fikk e’en i “eg” en åpnere uttale slik at at “eg” ble til “æg”, som en finner i Ofoten. Igjen var g’en i en usatt posisjon og det utviklet seg en “æ”, som en finner i Bodø og flere andre steder

Lenger sør ble vokalen i “eg” endret til en diftong, resultatet ble “eig” som en finner i noen trønderske dialekter.. Enda lenger sør ble uttalen av “eg” trangere, og når g’en falt bort, fikk en “i” – “som i Røkke og i”

På Østlandet hoppet a’en i “eka” framover. Resultatet ble “eak”, og dette ble utgangspunktet for “jak” som ble til svensk “jag”. I svensk faller g’en bort i mange dialekter og en sitter igjen med “ja”. 

I Norge ble vokalen i “jag”, påvirket av j’en slik at uttalen ble mer fremre. Resultatet ble “jeg”. Østlandsk uttale av ord som “tegne, regne” inneholder en diftong. Man sier “tæine, ræine”. Den endrede uttalen av g’en skyldes påvirkning fra dansk, og dette gir uttalen “jei” som også har en åpnere vokal – “jæi”. 

Underveis ble g’en svekket, eller så ble diftongen ble forenklet. Dermed gikk “jei, jæi” over til å lyde som “je” og “jæ”, som er former en finner på Østlandet.

Ikke noe hokuspokus bak dette, men kun vanlig lydendringer.

Publisert i Helgelands Blad 6. mars 2023

Mer om hannj/ho foran navn

Vi har tidligere vært innom bruken av “hannj, ho” foran navn i ytringer som “hannj Arne og ho Liv”. Det regnes fremdeles til basis repertoaret i den lokale dialekten. Denne uttrykksmåten er egentlig en ganske finmasket mekanisme som gir flere språlige muligheter. Hvis jeg stiller spørsmålet “Kjennj du’n Arne?” får jeg samtidig (gjennom den enkle n’en som følger etter “du”) uttrykt at jeg faktisk kjenner ham, og nå vil jeg vite om du gjør det.

 Hvis jeg heller spør med et “hannj” foran navnet: “Kjennj du hannj Arne”, er det mer uklart om jeg kjenner ham. Her vil intonasjonen være med på avklare det. Leseren kan jo prøve å veksle mellom sterkt og så svakt trykk på “kjennj” for å finne fram til om det skjer noen betydningsendring.

Det finnes også et alternativ til. Hvis jeg spør “Kjennj du hannj dærre Arne?” er det plutselig klart at jeg ikke kjenner ham. I tillegg får jeg uttrykt at jeg ikke har et helt positivt inntrykk av fyren heller. Ordet “dærre” gir i slike konstruksjoner også en nedsettende karakteristikk. 

Vi ser altså at en med enkle språklige hjelpemidler kan signalisere avstand til den en omtaler. “-n” viser bekjentskap og nærhet, mens “hannj dærre” signaliserer fravær av bekjentskap.

I den forrige artikkelen om dette ble “hannj/ho” foran navn kalt prepropriell artikkel. “Pre-” indikerer at det er noe som er stilt foran, “propriell” kommer fra det latinske ordet “proprium” som betyr egennavn. “Artikkel” viser at ordene har samme funksjon som ordene “den, det”, altså et ord som er med på å peke ut en gjenstand, eller i dette tilfellet en person eller et navngitt dyr. 

Det motsatte av “pre-” (foran) er “post” (bak) og dermed kan en spørre om det finnes postproprielle artikler. Og svaret er “ja”. Dette er noe bergensere kan utnytte i sin dialekt. Der snakker de om “Per’en og Jack’en”. Vi ser at navnene behandles som vanlige substantiv, “bilen” og “Per’en” har samme endelse.            

Dette er en form som signaliserer nærhet og bekjentskap og dermed en uttrykksmåte en bare bruker når en omtaler nære og gode venner.

Publisert i Helgelands Blad 27. februar 2023

Fortid – nåtid – framtid

Fortid – nåtid – framtid”Nåtid, fortid, framtid” var sentrale begreper i ”Øving gjør mester”, min første grammatikkbok på folkeskolen. Plutselig ble nye sider ved språket avdekket.. Beskrivelsen av verbene var enkel: Nåtid brukes om hendelser som skjer nå, fortid om hendelser som har skjedd, og fremtid om noe som skal skje. Senere lærte jeg benevnelsene presens, preteritum og futurum.

Regelverket var nok for enkelt beskrevet. Hendelser knyttes riktignok til fortid, nåtid eller fremtid, men dette reflekteres ikke alltid i verbets form på den enkle måten som er beskrevet ovenfor. Da jeg var på besøk hos hos tante, sa jeg: ”Det var gode boller, og kakaoen smakte godt”. Jeg spiste samtidig som jeg sa dette, men verbet ble stod helt naturlig i preteritum. Tante ble informert om min første store reise: ”Jeg reiser til Mo neste uke for å besøke pappa.” Hun reflekterte ikke over bruken av presensformen “reiser” til tross for at det var snakk om fremtiden (som ble tatt vare på av en annen del av ytringen, nemlig ”neste uke”)..

I tillegg til nåtid og framtid, kan presens peke på hendelser som fant sted i fortid. I spennende cowboybøker med handling fra 1850-tallet kunne jeg lese setninger som ”Han sparker inn døren og stormer inn i rommet, spenner hanen og …”. Hendelser hundre år før lesetidspunktet beskrives altså i presens. Det er dette vi kaller historisk presens.

Av og til var vi på kaia for å se på båtene. Trafikkselskapet hadde flere ruter. Ofte måtte en spørre en sjauer om neste anløp. Hvis en ikke fulgte med på svaret, måtte det spørres en gang til: ”Når var det Tomma kom, sa du?”. ”Om 20 minutter”, kunne svaret være. Til tross for at spørsmålet inneholdt fortidsformen “var”, som er fortid, viste svaret til sjaueren at han forstod at det var snakk om neste anløp, ikke forrige.

Presens brukes altså om fortid, nåtid og framtid. Det samme gjelder preteritum. Bare futurum, som egentlig ikke har en egen form på norsk, men som er dannet av presens+ infinitiv, har et snevrere bruksområde når det gjelder plassering på tidsskalaen. På den annen side åpner de ulike hjelpeverbene “kan, vil, må, skal” andre språklige muligheter.

”Øving gjør mester” lærte meg mye, men da jeg var ferdig med den, skjønte jeg ennå ikke at vi folkeskolelever på egen hånd hadde tilegnet oss en språklig kompetanse som gikk langt utover det som den læreboka beskrev. Den norske referansegrammatikken som kom i 1997 beskriver en litt større del av denne kompetansen. Men den boka er på over 1200 sider.

Publisert i Helgelands Blad 20. februar 2023

Jeg, du, vi, man, han

Det er mye sport på TV for tida, og mange spørsmål rettes til utøverne knyttet til deres suksess eller fiasko. De svarer etter beste evne, men til tross for at spørsmålene er personlige med eksplisitt bruk av ordet «du», er det et fåtall av intervjuobjektene som sier noe om seg selv ved å bruke «jeg» eller ulike dialektale former.

De fleste foretrekker å vise til seg selv på andre måter enn ved et «jeg». Mange bruker «du» som i «Du blir jo sliten etter hvert». En tredje måte er å bruke «man» eller «en»: «Man/en blir jo sliten etter hvert.»

En annen arena hvor «jeg/meg» byttes ut, er den familiære.”Her er selvsagt bruken av “jeg” vanlig. I tillegg til jeg kan en bruke slektkapsbetegnelser når en skal omtale seg selv, men dette kan bare skje i samtale med små barn:

– «Kom til pappa/far/bestefar/farfar/morfar/oldefar/onkel.»

– Gå til mamma/mor/bestemor/farmor/mormor/oldemor/tante.»

Ikke alle slektskapsbetegnelser kan brukes som betegnelse på seg selv. For meg er ord som «bror» og «søster» i gråsonen. Jeg kan ikke bruke dem i setninger av typen «Kom til … «. Det er nok heller ikke mulig å si «Kom til søskenbarn, fetter, kusine».

Når kan man slutte å benevne seg slik i familien? Vanskelig å si, men dette brukes nok i liten grad etter at barna er begynt på skolen. Dersom en person ber sin 30-årige sønn om å «hjelpe pappa med PC’en», er det vel lite sannsynlig at 30-åringen vil dra til den som kom med anmodningen, nemlig 30-åringens far. Sannsynligvis vil 30-åringen heller tenke på farfaren, som vil være en mye tydeligere referent for «pappa» i en slik sammenheng.

Publisert i Helgelands Blad 13. februar 2023

Ja på innpust

”Hva var det som skjedde? Ble du redd, eller fikk du en flue i halsen?” En av mine studenter fra Ghana så på meg med store øyne. Redd? Flue i halsen? Hvorfor i all verden spurte hun om det? Hva var det som hadde skjedd?

Studenten hadde vært i Norge noen måneder, og hun mestret norsk godt nok til enkle samtaler om løst og fast. Hun berettet om familien hjemme, og mens jeg lyttet til henne, svarte jeg ”ja, jo nei” og ”mm” på de rette stedene slik man gjør når man skal vise at man følger med. Det var da det skjedde. Et av mine ”ja” ble sagt på innpust. Jeg trakk pusten og sa samtidig ”ja”. Dette overrasket henne og fikk henne til å tro at det var noe spesielt som hadde skjedd med meg.

Normalt snakker man på utpust. På passende steder i ytringen trekker en pusten raskt og porsjoneres den så sakte ut og blir stemmens energikilde. Mens en innpust tar et sekund eller mindre, varer utpusten mange sekunder når en snakker. Mens tale er forbundet med utpust, er det normalt stille under innpust. Dette ser ut til å gjelde for de fleste språk i verden.

Men ikke for alle språk, deriblant norsk. De aller fleste av oss norsktalende svarer ofte slik jeg gjorde, og helst gjelder dette for svarordet ”ja”. Andre inkluderer ”jo” og ”nei”, og noen få har så mye de skulle ha sagt at de kommer med lengre ytringer på innpust.

Studenten fra Ghana fikk god kontakt med norske studenter, og over tid fikk hun bekreftet at det ikke bare var læreren som brukte denne merkelige uttrykksmåten. Hun mente til og med at den var mer vanlig blant kvinner enn blant menn. ”Skjer dette kun i norsk?” spurte hun. Svaret er nei. Fenomenet finnes i alle skandinaviske språk, og også i islandsk og færøysk. Det er observert blant finsktalende og i nordtyske dialekter. Derfra har det spredt seg til de sørlige delene av Tyskland og til Østerrike. Enkelte fransk- og nederlandsktalende bruker det, og også noen i Storbritannia og Irland. Skandinaviske innvandrere har tatt innpustsnakk med seg over Atlanteren, og det finnes derfor flere steder i USA og Canada.

Mens vi i orsk knytter innpustet til et “ja”, finner man i Nord-Sverige en lyd som ligner på den en lager når en super varm kaffe. Lyden avsluttes med at leppene lukkes. Lyden av dette kan ligne på ordet “supp”. 

Hvorfor velger man å uttrykke seg slik? Stemmen fungerer dårlig på innpust. Kvaliteten er dårlig, og lyden bærer ikke langt. Dessuten må en stadig begynne på nytt. Til tross for dette snakker mange på innpust. Hva kan grunnen være? En svensk forsker fant at innpustprat bare var i bruk i samtaler mellom mennesker, ikke mellom mennesker og datamaskiner. Fraværet ble tolket som en indikasjon på at innpustsnakk er knyttet til de sosiale relasjoner som bygges når en samtaler med andre. En får ikke en slik relasjon med en datamaskin over telefonen.

En japansk student, Nazuki Kobayashi, har undersøkt norsk innpustsnakk. Resultatene viser fire mulige funksjoner som parvis er knyttet til hverandre. For det første er et innpust-ja en tilbakemelding til den personen som snakker. En uttrykker at en følger med på det som sies. Samtidig sier en seg enig med den som snakker. For det tredje er det en måte å konkludere på. Etter en lengre utredning kan et ”ja” på innpust vise at en trekker konklusjonen ”ja, slik er det faktisk”. Dette åpner samtidig for den fjerde bruken: En signaliserer at en er ferdig med sin tur i dialogen og er klar til å overlate ordet til samtalepartneren

Den ghanesiske studenten bor fremdeles i Norge. Vi satt en dag og mimret om gamle dager. Hun lyttet oppmerksomt til mine gamle anekdoter fra klasserommet. Ikke sjelden støttet hun opp om mine utsagn med ”ja” – på innpust. Hun har lært mye norsk.

Publisert i Helgeelands Blad. 6. februar 2023

Dativ

Min første observasjon av språk må ha skjedd like etter at jeg begynte på skolen. Jeg lekte sammen med bestekameraten min, og vi trengte en bil. “Den står på stuen”, sa han, og det var da jeg stusset. “På stuen?” Jeg ville ha sagt “på stuæ” eller “på stuo”, men han valgte en “-en”-endelse på ordet. Var han begynt å snakke fint, eller? Jeg visste jo at mange ordene vi brukte i Matstia hadde helt annen form enn dem som ble lest fra eventyrbøker og sagt i radioen.

Utsagnet hans må ha gjort inntrykk, for da jeg begynte å studere språk mange år senere, dukket ordet opp, og da var det enkelt å si hva som hadde skjedd. Stikkordet er kasus. Kort sagt kan en si at dette er et system som gir ord form avhengig av hvilken rolle de har i setningen. Det er kasus som ligger bak formene “jeg/meg, du/deg, vi/oss” og så videre. 

I norrønt var det fire kasus: nominativ, akkusativ, genitiv og dativ. Det meste av dem er borte, men vi har arvet noe faste uttrykk som “til fjells, til skogs” der den siste s-en er en rest av genitiv. Dette er veldig gamle uttrykk. Kasus ikke produktivt lenger. Ingen vil finne på å si at noen er “til sydens” eller “til strands” i dag. Gamle dativformer finner en også. Uttrykkene “av gårde, til stede” er eksempler på det. Det er den siste e-en som viser dativ.

Kompisen min brukte formen “i stuen”. Dette er også en dativ, og dativen indikerer at noe befinner seg et sted, en såkalt påstedsdativ Dette er fremdeles levende i noen få dialekter, men på Helgeland har vi bare nedarvede former igjen. 

Det litt pussige med dativen er at når en lager dativ av hankjønnsord, legger en til bestemthetsendelsen fra hunkjønn. Det heter “en bakke – bakken”, men dativen finner en æ-lyden fra hunkjønn: “hannj va i bakkæ”. I dag vil man si “han va i bakken”. I hunkjønn låner man inn bestemthetssendelsen fra hankjønn: “i myren, i fjæren”, og dagens former er “i myræ, i fjæro”. Og det var her jeg ble lurt. Jeg trodde at “-en” i” stuen” var hankjønnsendelsen er finner i for eksempel “bilen”, mens det egentlig var dativendelsen. Slik sluttet jeg meg feilaktig til at vennen min måtte ha sluttet å bruke den lokale uttrykksmåten “ei stuæ – stuo”, og hadde gått over til det langt mer mondene “en stue – stuen”. 

Publisert i Helgelands Blad 30. januar 2023

Tonelag

Norsk er et av de få språkene i Europa som bruker tonegang for å skille ellers like ord fra hverandre. Eksempler på slik par er “loven – “låven”, “solæ” (på himmelen) – “solæ“ («e solæ me2), viset («på dæ viset») – vise («de sang to vise» (sangæ). 

Språklydene i ordene som inngår i hvert av parene er de samme, men de to ordene i paret har ulik tonegang. Tonegangen illustreres enklest ved hjelp av figurer, men for å sette ord på fenomenet kan en si at tonen i “loven” stiger tonen raskt i begynnelsen og så holdes den høyt til slutten av første stavelse ( til v’en) og så faller den. I “låven” finner en samme stigning i starten, men tonen stiger ikke fullt så høyt som for “loven”. Tonen i “låven” holdes et stykke inn i e’en før den faller. 

Forskjellen mellom de to tonene, som kalles tonelag 1 (loven) og tonelag 2 (låven) er ikke så stor, og jeg har opplevd mange ganger at trøndere og østlendinger ikke oppfatter nyansene og synes at “loven” og “låven” høres helt like ut.

Tonelagene er en arv fra ei språkendring som fant sted i middelalderen. Flere likelydende ord falt da sammen og to separate toneganger utviklet seg slik at ordene kunne skilles fra hverandre. Resultatet er å finne i de fleste norske dialekter, men pussig nok ikke i brønnøydialekten. Leseren kan jo skrive setningene “Dæ va loven e sa” og “Dæ va låven e sa” og så be en fra Brønnøysund om å lese setningene. En kan da prøve å gjette hvilken lapp vedkommende leser fra.

Det er ett markant skille i norske tonelag. I noen dialekter holdes det en høy tone i den trykksterke stavelser. Dette skjer i nordnorske og vestnorske dialekter, og de kalles derfor for høytonedialekter. I østnorsk og trøndersk er den lav tone, og disse kalles følgelig lavtonedialekter. Leseren kan jo teste dette ved å si ord som “huset, livet, maten” (som alle har tonelag 1) slik en østlending ville ha sagt dem og så slik en sandnessjøværing vil si dem.

Av dette følger det at de to tonene vil ha forskjellige form fra dialekt til dialekt – og det er poenget. Ved å ha forskjellige tonekurverr, kan ord skilles fra hverandre. Slik er det ikke i kinesisk. Der er det definert hvilken tone et ord skal ha uavhengig av dialekt. 

Når opptrer tonelagene? Kravet for å få en av tonene er “en trykksterk + en trykksvak stavelse” slik som i “LOVen, LÅVen”. Dette gir at ordet må ha minimum to stavelser, men det kan godt være flere som i “matemaTIKKen” (som har tonelag 1) og “SMÅbåthavnæ” (som ha tonelag 2).

Et interessant faktum knyttet til tonelag, er at selv om språkbrukerne bruker dem korrekt, er det krevende for dem å bestemme om et ord har tonelag 1 eller 2. Folk mestrer altså forskjellen, men det er vanskelig å sette ord på det man faktisk gjør. En metode når man skal identifisere toner, er å ta utgangspunkt i et ordpar som en kan, for eksempel “loven – låven) og så sjekke andre ord mot disse. Leseren kan jo prøve å finne toneag 1 og 2 i “fjorden, holmen, skjæret, gatæ, porten, avisæ”. 

Hvor mange par av typen “loven – låven” er det i norsk? En undersøkelse basert på bokmål viste at det var over 3500 par. Det finnes ingen samlende undersøkelser for alle norske dialekter, men det er naturlig å anta at antallet er langt høyere enn 3500. 

I tillegg finnes et masse ord med tonelag som ikke inngår i par, Ordet “bokæ” har tonelag 1, men mangler en motsvarighet med tonelag 2 (det vil ligne på ordet «snokæ»). Verbet “likæ” har tonelag 2, men mangler en motsvarighet med tonelag 1 (det vil ligne på stedsnavnet «Vikæ»)

Komplekst? Definitivt! men ikke verre enn at alle helgelendinger mestrer det – iallfall ubevisst.

Publisert i Helgelands Blad 23. januar 2023