Dativ

Min første observasjon av språk må ha skjedd like etter at jeg begynte på skolen. Jeg lekte sammen med bestekameraten min, og vi trengte en bil. “Den står på stuen”, sa han, og det var da jeg stusset. “På stuen?” Jeg ville ha sagt “på stuæ” eller “på stuo”, men han valgte en “-en”-endelse på ordet. Var han begynt å snakke fint, eller? Jeg visste jo at mange ordene vi brukte i Matstia hadde helt annen form enn dem som ble lest fra eventyrbøker og sagt i radioen.

Utsagnet hans må ha gjort inntrykk, for da jeg begynte å studere språk mange år senere, dukket ordet opp, og da var det enkelt å si hva som hadde skjedd. Stikkordet er kasus. Kort sagt kan en si at dette er et system som gir ord form avhengig av hvilken rolle de har i setningen. Det er kasus som ligger bak formene “jeg/meg, du/deg, vi/oss” og så videre. 

I norrønt var det fire kasus: nominativ, akkusativ, genitiv og dativ. Det meste av dem er borte, men vi har arvet noe faste uttrykk som “til fjells, til skogs” der den siste s-en er en rest av genitiv. Dette er veldig gamle uttrykk. Kasus ikke produktivt lenger. Ingen vil finne på å si at noen er “til sydens” eller “til strands” i dag. Gamle dativformer finner en også. Uttrykkene “av gårde, til stede” er eksempler på det. Det er den siste e-en som viser dativ.

Kompisen min brukte formen “i stuen”. Dette er også en dativ, og dativen indikerer at noe befinner seg et sted, en såkalt påstedsdativ Dette er fremdeles levende i noen få dialekter, men på Helgeland har vi bare nedarvede former igjen. 

Det litt pussige med dativen er at når en lager dativ av hankjønnsord, legger en til bestemthetsendelsen fra hunkjønn. Det heter “en bakke – bakken”, men dativen finner en æ-lyden fra hunkjønn: “hannj va i bakkæ”. I dag vil man si “han va i bakken”. I hunkjønn låner man inn bestemthetssendelsen fra hankjønn: “i myren, i fjæren”, og dagens former er “i myræ, i fjæro”. Og det var her jeg ble lurt. Jeg trodde at “-en” i” stuen” var hankjønnsendelsen er finner i for eksempel “bilen”, mens det egentlig var dativendelsen. Slik sluttet jeg meg feilaktig til at vennen min måtte ha sluttet å bruke den lokale uttrykksmåten “ei stuæ – stuo”, og hadde gått over til det langt mer mondene “en stue – stuen”. 

Publisert i Helgelands Blad 30. januar 2023

Reklame

Tonelag

Norsk er et av de få språkene i Europa som bruker tonegang for å skille ellers like ord fra hverandre. Eksempler på slik par er “loven – “låven”, “solæ” (på himmelen) – “solæ“ («e solæ me2), viset («på dæ viset») – vise («de sang to vise» (sangæ). 

Språklydene i ordene som inngår i hvert av parene er de samme, men de to ordene i paret har ulik tonegang. Tonegangen illustreres enklest ved hjelp av figurer, men for å sette ord på fenomenet kan en si at tonen i “loven” stiger tonen raskt i begynnelsen og så holdes den høyt til slutten av første stavelse ( til v’en) og så faller den. I “låven” finner en samme stigning i starten, men tonen stiger ikke fullt så høyt som for “loven”. Tonen i “låven” holdes et stykke inn i e’en før den faller. 

Forskjellen mellom de to tonene, som kalles tonelag 1 (loven) og tonelag 2 (låven) er ikke så stor, og jeg har opplevd mange ganger at trøndere og østlendinger ikke oppfatter nyansene og synes at “loven” og “låven” høres helt like ut.

Tonelagene er en arv fra ei språkendring som fant sted i middelalderen. Flere likelydende ord falt da sammen og to separate toneganger utviklet seg slik at ordene kunne skilles fra hverandre. Resultatet er å finne i de fleste norske dialekter, men pussig nok ikke i brønnøydialekten. Leseren kan jo skrive setningene “Dæ va loven e sa” og “Dæ va låven e sa” og så be en fra Brønnøysund om å lese setningene. En kan da prøve å gjette hvilken lapp vedkommende leser fra.

Det er ett markant skille i norske tonelag. I noen dialekter holdes det en høy tone i den trykksterke stavelser. Dette skjer i nordnorske og vestnorske dialekter, og de kalles derfor for høytonedialekter. I østnorsk og trøndersk er den lav tone, og disse kalles følgelig lavtonedialekter. Leseren kan jo teste dette ved å si ord som “huset, livet, maten” (som alle har tonelag 1) slik en østlending ville ha sagt dem og så slik en sandnessjøværing vil si dem.

Av dette følger det at de to tonene vil ha forskjellige form fra dialekt til dialekt – og det er poenget. Ved å ha forskjellige tonekurverr, kan ord skilles fra hverandre. Slik er det ikke i kinesisk. Der er det definert hvilken tone et ord skal ha uavhengig av dialekt. 

Når opptrer tonelagene? Kravet for å få en av tonene er “en trykksterk + en trykksvak stavelse” slik som i “LOVen, LÅVen”. Dette gir at ordet må ha minimum to stavelser, men det kan godt være flere som i “matemaTIKKen” (som har tonelag 1) og “SMÅbåthavnæ” (som ha tonelag 2).

Et interessant faktum knyttet til tonelag, er at selv om språkbrukerne bruker dem korrekt, er det krevende for dem å bestemme om et ord har tonelag 1 eller 2. Folk mestrer altså forskjellen, men det er vanskelig å sette ord på det man faktisk gjør. En metode når man skal identifisere toner, er å ta utgangspunkt i et ordpar som en kan, for eksempel “loven – låven) og så sjekke andre ord mot disse. Leseren kan jo prøve å finne toneag 1 og 2 i “fjorden, holmen, skjæret, gatæ, porten, avisæ”. 

Hvor mange par av typen “loven – låven” er det i norsk? En undersøkelse basert på bokmål viste at det var over 3500 par. Det finnes ingen samlende undersøkelser for alle norske dialekter, men det er naturlig å anta at antallet er langt høyere enn 3500. 

I tillegg finnes et masse ord med tonelag som ikke inngår i par, Ordet “bokæ” har tonelag 1, men mangler en motsvarighet med tonelag 2 (det vil ligne på ordet «snokæ»). Verbet “likæ” har tonelag 2, men mangler en motsvarighet med tonelag 1 (det vil ligne på stedsnavnet «Vikæ»)

Komplekst? Definitivt! men ikke verre enn at alle helgelendinger mestrer det – iallfall ubevisst.

Publisert i Helgelands Blad 23. januar 2023

Å skrive på dialekt

I norsk er det et misforhold mellom skrifttegn og språklyder. Det er ikke slik at én språklyd kun kan skrives på én måte. For sj-lydens del finnes det for eksempel 15 ulike skrivemåter (“sjø, skje, ski, vers, marsj, schæfer” og så videre). Det er også slik at ett tegn kan representere flere lyder. For eksempel står bokstaven ”e” for forskjellige lyder i ”sett” (kort e), ”ser” (lang e), ”vert” (kort æ), “her” (lang æ), “ute” (slapp e), “de” (lang i), “rouge” (stum e).

Skrivereglene gir retningslinjer for hvordan ord skal skrives på bokmål og nynorsk. Men hva skjer når en skal skrive dialekt? Hvis man sier ”æ” istedenfor ”eg”, kan en enkelt skrive ”æ”. Problemene blir større når en for eksempel skal skrive den helgelandske uttalen av siste lyd i ordet ”mann”. Dette er en n-lyd der tungeryggen er presset mot den harde ganen, palatum. Lyden kalles derfor palatal.

Forfattere som skriver på dialekter som inneholder denne språklyden, har utviklet mange skrivemåter. En finner ”majn, manj, main, mannj, manjn, majnn, mainn, mai’n, mainnj, mainjn”. Den aktuelle lyden uttrykkes altså med to, tre eller fire bokstaver! Leseren kan selv avgjøre hvilken skrivemåte som synes mest passende. Kanskje finnes det flere enn disse ti måtene?

Ikke alle løsningene er like gode. Det kan virke svært uøkonomisk å bruke fire tegn for én lyd (-innj og -injn). Forslagene som inneholder bokstaven ”i” er etter min mening ikke gode siden en i noen ord vil få skrivemåter med dobbelt ”i”. Ordet ”vinn” vil for eksempel få formen ”viinnj”. Her velger mange heller å skrive ”vinnj”, en form som jeg bruker. De mange skrivemåtene fører til en formmessig lapskaus, og det er ikke heldig, mener jeg. Det burde være mulig å finne en anbefalt skrivemåte-

Men dette er ikke alt. Mange av dialektene som har palatal ”n”, har også andre palatale lyder. Eksempler på dette er den l-aktige lyden sist i ”kallj”, den t-aktige sist i ”svettj” og den d-aktig sist i ”bryddj”. I prinsippet kan hver disse uttrykkes med ti skrivemåter parallelle til hva som er vist for ”n” ovenfor. Uansett bør det være slik at samme mønster legges til grunn for disse fire lydene.

Hva så med “tjukk l”. Hvilke bokstav skal en bruker her? Jeg har valgt “L”, men med en L som er mindre, såkalt “small caps”. 

Og hva med stumme bokstaver? Skal en gjøre som forfatteren Olav Duun og skrive “huse” istedenfor “huset? Hvordan skal en skrive dialektforme av “billig”. Blir det “bellig” eller “belli”? 

Hva gjør dere som sender sms’er skrevet på dialekt?

Publisert i Helgelands Blad 16.01.2023

Ord fra gamle Nesna

For nærmere 20 år siden spurte Nordland fylkesmuseum om jeg kunne bidra til ferdigstilling av ei ordsamling fra gamle Nesna. På Tomma hadde Torstein Sørensen samlet ord gjennom lang tid og nå skulle notatene hans samles og gjøres klar til trykking. Det ble litt av en opplevelse! Det viste seg raskt at det var umulig å gjøre dette arbeidet over telefon. Jeg pakket derfor datamaskin og notatbøker og flyttet arbeidsplassen til Torstein sitt hus på Forsland på Tomma. Arbeidet tok ei uke – fra tidlig om morgenen til vi fikk “ondt i auan” utpå kvelden. 

Torstein hadde samlet rundt 5000 ord knyttet til dagliglivet til en fiskerbonde på Tomma. Ordene var knyttet til gjenstander, prosesser, årets gang og annet fra gårds- og fiskerlivet. Mange av ordene var ukjente for meg. 

Det lå i kortene at ordene måtte alfabetiseres, men før vi kom så langt, måtte vi bli enige om skrivemåten. Torstein sa fram ordene, og jeg skrev dem ned på en lydnær måte. Vi kom til ord nummer to i rekka – “abakle” – og første diskusjon startet. L’en i ordet er en såkalt “tjukk l”. Hvordan skulle den skrives? Det fantes jo ingen egen bokstav i alfabetet for den. Vi ble enige om å bruke stor L, men ikke fullt så høy som den vanlige store L’en. Snart kom vi til palatalene og ble enige om at den beste skrivemåten for n-lyden i “mannj” var “-nnj”. Dermed var skrivemåten for de andre palatalene bestemt, det måtte bli “-ttj, -ddj, -llj”. Vokalene ble skrevet slik de ble sagt, så “segl” ble skrevet ned med «æ», og siden Torstein sa “sæggeL”, skrev vi det slik. Tonelag i ordene ble markert med 1 og 2, og vi fant en måte å markere den trykksterke stavelsen i ordet på. Når alt dette var på plass, kunne vi be datamaskinen om å alfabetisere ordene.

Neste trinn var ordforklaringene. Torstein hadde allerede skrevet dem ned, 5000 i tallet. Da oppdaget vi et nytt problem. I mange av forklaringene dukket det opp ord som ikke stod i ordlista. Disse nye ordene måtte inn i boka, og de krevde egne forklaringer. Jeg fant 3000 slike ekstraord. I diskusjonen oss imellom kunne det også dukke opp helt nye ord. Dette førte til at antall oppslagsord økte fra 5000 til rundt 8000.

Hva med tabuordene? Torstein var litt skeptisk til at slikt skulle på trykk i ei bok der han var oppført som forfatter. DIskusjonene gikk fram og tilbake, men vi ble enige om at de måtte med.     

Torstein Sørensens “Ord fra gamle Nesna” ble utgitt på Orkana forlag i 2004. Den er nå utsolgt, men interesserte kan finne den på Nasjonalbibliotekets nettside, http://www.nb.no. Ordsamlinga presenterer noe av vokabularet en trengte for i fiske, gårdsarbeid, handel, dagligliv og annet i gamle dager. Å lese gjennom boka ord for ord er virkeelig en tidsreise.

Publisert i Helgelands Blad 9. januar 2023

Norskkurs for ukrainske flyktninger.

Siden i vår har jeg vært del av en gruppe som har arbeidet med å tilrettelegge det nettbaserte norskkurset LearnNow (Learn Norwegian on the Web) for ukrainsktalende. Alle forklaringer og instruksjoner i kurset er nå på ukrainsk. Medarbeidere i prosjektet har vært Yuliia Kostiuk, Irina Reitan, Dominique Heyler, Åsta Øvregaard og Jørgen Bosini i tillegg til undertegnede.

Her er lenke til kurset: LearnNow. Del gjerne denne siden med andre som kan ha bruk for den!

Prosjektet er omtalt på Khrono.no 28.12.2022 under overskriften

Yuliia hjalp til med nytt norskkurs mens bombene falt i Ukraina

Ukrainsk drahjelp var nødvendig da NTNU-ansatte bestemte seg for å hjelpe ukrainske flyktninger i Norge. Resultatet ble et skreddersydd norskkurs.

Korreksjon og hyperkorreksjon av talemålet

Et kjent ordtak sier: ​​Den som Gud gir et embete, gir han også forstand. Embetsmannen fikk også en annen «gave» som skulle vise den opphøyde posisjonen vedkommende satt i, nemlig en språkføring som var i samsvar med den som landets ledende personer brukte. I tidligere tider var det gjerne et bokmålsnært talemål. For noen tiår siden kunne man høre ordførere, politikere og andre fremstående personer fra vårt distrikt bruke et talemål som hvilte tungt på bokmålet. Det eneste som vitnet om deres opphav var det nordnorske setningsmelodien. Vårt bysbarn Leif B. Lillegaard, som hyppig var å høre på NRK, kan stå som et eksempel. Han må beskrives som en som mestret denne talemålsformen. Langt fra alle var så språklig sikre.

I våre dager er denne talemålsformen sjeldnere. Talespråket til dagens fiskeriminister viser til fulle at han er fra Lurøy, men det finnes likevel en og annen professor, statssekretær eller direktør som føler seg tvunget til å endre betydelig på talemålet når representanter for riksmedia stikker fram en mikrofon og kanskje et kamera. Da må talt bokmål hentes fram.

Hva gjør man når man skal korrigere talespråket mot bokmål? Den enkleste oppskriften er å tenke på hvordan man ville ha lest teksten. I de fleste tilfeller vil det gå bra, men det er mulig å gå seg bort i jakten på den korrekte formen. 

Noen ganger kan tilnærmingen til bokmålsformer bli fullstendig gal. I vår dialekt er det vanlig at ord som «tørk, ork, spark» uttales som «tørsk, orsk, sparsk», altså med en sj-lyd foran k’en. Når noen heller velger den boknære uttalen «tørk, ork, spark» kan jakten på den rette formen ende med at en gjør feil, og ord som i utgangspunktet hadde en sj-lyd foran k’en, som «fersk» og «torsk», mister denne lyden og blir til «ferk» og «tork». Jeg har selv hørt folk spørre etter «ferk tork» i fiskedisken.

Dette fenomenet kalles «hyperkorreksjon» og det skjer når noen i sitt forsøk på å være «riktig» lager noe som er feil. Det skjer ofte når folk som bruker mindre prestisjefylte dialekter prøver å produsere former knyttet til prestisjetunge varianter. Det kan også skje når folk som har språklig bakgrunn fra andre deler av landet forsøker å snakke eller skrive en annen dialekt. Selv en så anerkjent forfatter som Karl Ove Knausgård skriver «fæsk» når han åpenbart mener «fesk». 

Publisert i Helgelands Blad 12.12.2022

Hvor mange l-lyder?

I alfabetet finner vi bokstaven «L» og det er lett å tenke seg at siden vi har bare én bokstav, så finnes det bare én l-lyd. Slik er det ikke i Sandnessjøen. Her, og i et stort område nord- og sørover, kan vi skryte av å bruke iallfall fem forskjellige l-lyder, 

  • Den vanligste l-en er den en finner først i ord som «li, lek» og sist i ord som «bil, hyl». Her settes tungespissen mot baksida av fortennene i overmunnen. 
  • Hvis en sier ord som «blå, klar» dukker det opp en tredje l-lyd, såkalt «tjukk l». Her skal tungespissen løftes opp og bakover, og så skal den slås framover mot tannkammen. Tjukk l finnes heller ikke først i ord.
  • Dersom en sier ord som «ærlig, syrlig» trekkes tungespissen litt lenger bak og settes mot tannryggen, den lille forhøyningen en kan følge en 1 cm bak fortennene i overmunnen. Et pussig faktum er at denne l’en ikke finnes først i ord. 

Det interessante er at denne lyden kan ha to forskjellige opphav, I gammelnorsk fantes det en «vanlig» l-lyd («dal, sol, blod»). Det fantes også ord med sekvensen «rð» som i «harð, jorð» (der siste lyd skrevet «ð» ligner på første lyd i engelsk «the»). Lyden finnes i islandsk i dag). Ord med «-rð» utviklet seg på to måter. Den ble enten ble den til «r» som gir vanlig uttale av «jord, hard». Alternativt kunne «rð» ble til tjukk l, og mange sier «joL, haL» ( bokstaven «L» står her for tjukk l). Uttalen av «jord, hard» med tjukk l skulle ikke være ukjent i Sandnessjøen, men jeg vil tror at uttalen med «r» er vanligere, men når en skal bade i Botn, må en «hæL se» først, altså «herde seg».

  • I ord som «vill, troll» finner vi en fjerde type l-lyd. Vi sier jo «villj, trollj». Her en tungespissen plassert bak tennene i underkjeven mens tunga er presset mot den harde ganen. Denne lyden finnes heller ikke først ord.

På enkelte steder i Norge er det observert at denne l-lyden er på vikende front og blir erstattet av l-en vi finner i «ærlig», se punkt 2 ovenfor. Dette har jeg hørt blant unge i Sandnessjøen. Det er uklart hvor påvirkningen kommer fra, men l-lyden i «ærlig» er jo standard l-lyd i Bodø. Bare tenk på hvordan de sier «ball, alle» der. Kanskje kommer påvirkningen derfra. En annen mulig forklaring er at l-lyden i «trollj» høres «bondsk» ut og må byttes ut. Siden det er for langt sprang til Oslo-uttalen av «alle, ball» med tungespissen mot fortennene i overmunnen, velger man en mellomposisjon og ender opp med tungespissen mot tannryggen.

  • Den femte l-lyden er en variant av l’en under punkt 4. I ord som «salt, vilt, bylt» vil normalt l-lyden uttales uten stemme, og man ender opp med en slags hvislelyd. 

Tenk det: En dialekt med fem l-lyder! Ikke verst!

Publisert i Helgelands Blad 21.11.2022

Palatale konsonanter

Mange ord i nordnorske dialekter inneholder språklyder som en ikke finner i motsvarende ord sørpå. Når det gjelder konsonantlydene kan vi nevne de såkalte palatale lydene, det vil si konsonanter som har en j-klang i seg. De uttales ved å sette tungespissen bak fortennene i underkjeven og så presse den fremre delen av tunga mot den harde ganen. Disse lydene har ikke en egne bokstaver på norsk, så i skrift må en bruke flere bokstaver for å uttrykke dem. Når jeg skriver «hannj, kvittj, sviddj, snillj», får leserne et uttrykk for hva det er snakk om. Det er også andre skriftlige uttrykk for disse lydene. Jeg lar dem ligge, men nevner «-inn» i «hainn». 

Har disse lydene annen funksjon enn bare å signalisere det geografiske opphavet til den som snakker? Svaret er ja. En av oppgavene til språklyder er å gjøre ord forskjellige slik at en skille mellom tingene de refererer til. Når «p» i «pil» byttes ut med «b» slik at resultatet blir «bil», har vi samtidig endret betydning fra noe som angir retning til et transportmiddel. 

Den samme betydningsskillende funksjonen finner en i vekslingen mellom de palatale lydene og deres ikke-palatale motsvarigheter. Et eksempel er tallordet «12» som jeg uttaler «tåll» (uten «v» til slutt»). Hvis jeg derimot sier «tållj», blir det plutselig tydelig at jeg snakker om en avgift som må betales når jeg importerer varer fra utlandet. 

Hvis jeg sier «låddæ» refererer jeg til det som utføres ved hjelp av en loddebolt. Hvis jeg derimot sier «låddjæ», refererer jeg til fiskearten «lodde». 

Hvis jeg sier «man» med lang a og uten palatal n-lyd, bruker jeg bestemt form og refererer jeg til «manen» på en hest – «Manen va lys». Hvis jeg derimot sier «manj» med lang a-lyd og palatal n-lyd, uttaler jeg den dialektale varianten av ordet «mannen», Jevnfør setninga «Mannen står dar borte». 

En finner også tilsvarende veksling for lydene «t» og «ttj». Hvis jeg sier «fett», har jeg nevnt et begrep tilknyttet til sex. Sier jeg derimot «fettj», snakker jeg om det en steiker maten i.

På Vestlandet finner en normalt 17 konsonantlyder i bruk, på Østlandet er antallet 23 og på Helgeland 27. De fire ekstra sammenlignet med østnorsk er nettopp de vi har sett på ovenfor. Som vi eksemplene viser, er lydene ikke til pynt eller bare et dialektmerke. De har en klar funksjon i språket og bidrar til å skille ord fra hverandre på en måte som vestnorsk og østnorsk ikke kan. På vest- og østnorsk vil formene «tolv» og «toll» høres helt like ut. Det samme gjelder «lodde» (med loddebolt)» og «lodde» (fisk) og så videre. Det er helt klart at konsonantsystemet i vår dialekt bidrar til å uttrykke nyanser på en måte enn hva systemene i vest- og østnorsk gjør.

Publisert i Helgelands Blad 5.12.2022

Blikk, blekk, blækk

Mange ord i nordnorske dialekter inneholder språklyder som en ikke finner i tilsvarende ord sørpå. Når det gjelder konsonantlydene kan en peke på siste lyd i «fort, jern, jarl» og den som kommer foran «i» i «ferdig. Disse finner en ikke i vestnorsk. Vi kan også nevne de såkalte palatale lydene, det vil si konsonanter som har en j-klang i seg, «nnj, llj, ttj, ddj». Disse finner en for det meste i nordnorsk og trøndersk. Det er altså mange konsonanter som en ikke har egne individuelle tegn for på norsk, så i skrift må en bruke flere bokstaver for å uttrykke dem som i «vers, bort, vinnj» og flere

Vokalene i sørnorske og nordnorske dialekter er stort sett de samme, men det er likevel et trekk ved dem som bidrar til å skille østlendinger fra nordlendinger. Men folk sørpå sier «fisk» sier vi «fesk». På samme måte blir «sikkert» til «sekkert», «nikk» til «nekk».. I disse ordene er det en kort i-lyd som erstattes av en kort e-lyd. Vi finner en parallell prosess for kort e-lyd som går over til kort æ-lyd. «Bekk» blir «bækk», «rett» blir «rætt» og «men» blir «mæn». Kort «y» endrer seg også. «Flytt» blir til «fløtt», «syng» blir «søng» og «trykk» blir «trøkk». En granskning av hva som skjer, viser at åpningsgraden i munnhulen endres at en går fra en trangere til en åpnere posisjon. Dette skjer ved at tunga og kjeven senkes litt. Dette kjenner man tydelig ved å si «i-e-i-e» flere ganger etter hverandre, eller «e-æ-e-æ». Det samme gjelder for «y-ø-y-ø». Av denne grunn kalles prosessen gjerne «åpning» eller «senking». 

Noen ganger kan man direkte observere rekker av ord med slik lydlig forskyvning, for eksempel når «blikk» blir til «blekk» (som i «øyeblekk») og «blekk» (jf. (fyllepennblekk») blir til «blækk». Etter at «i» er forskjøvet til «e», (blikk > blekk») må e-en som stod der fra før skyves videre til «æ» (blekk > blækk». Det blr altså en slags kjedereaksjon.

Senkingen kan blokkeres i noen tilfeller. Dersom konsonanten som kommer etter den korte vokalen er en såkalt palatal lyd (lyden en har sist i «tinnj, kvellj, svettj, bryddj»), blir det ikke senking av vokalen. I Sandnessjøen sier man «vældi» for «veldig». Kort /e/ er senket til /æ/ slik den skal. Litt lengre nord, i Rana, sier man «velljdi». Her har den palatale «llj» stoppet senkingen. I Sandnessjøen finner en denne hindringen i ord som «vind» som uttales «vinnj». Uttalen «venn» for luft i bevegelse er ikke mulig etter den lokale grammatikken. 

På denne måten kan ord som opprinnelig var like, gjennomgå ulike prosesser. En kan gå ut fra at «venn» og «vend» ble uttalt likt en gang (slik de gjør det i østnorsk i dag). I Sandnessjøen uttales «venn» nå som «vænn» og «vend» som «vennj». Ved å senke vokalen i det første ordet og å bruke palatale lyder i det andre er de to opprinnelig likelydende ordene blitt ganske ulike. Det er bare v-lyden som er felles for «vennj» og «vænn». Resultatet er en dalekt med rikt lydlig repertoar.

publisert i Helgelands Blad 28.11.2022

Er det noe i veien med æ-en?

Jeg sitter og lytter til visegruppa Mannskapet og deres fortellinger fra Sandnessjøen. Stemningsfullt forteller de om Semidiesel Antonsen, om forballvennen Jack og mye mer. Teksten er framført på Sandnessjø-dialekt og alle kjente språktrekk er med – unntatt ett. Ord som i dialekten uttales med «-æ» til slutt, framføres heller med «-a». Det synges altså «lukta» og «sola» der en skulle forvente «luktæ» og «solæ». Hva er det som skjer? En sjekk av framføringene til en annen Sandnessjøværing, Bjørn Jens, viser det samme. Her finner en «gata, jennjta».

            Er det noe galt med æ-lyden som endelse på hunkjønnsord?». Æ-lyden finnes ellers i talemålet der en forventer å finne den. I sang ser den ut til å være nesten fraværende som bøyningsform av substantiv i hunkjønn («ei gatæ – gata») og i fortid av verb – «e sovna» istedenfor «e sovnæ». 

Byttet fra «-æ» til «-a» kan være knyttet til sjangermessige forhold, slik at når man synger, så er det a-en som gjelder. Kan dette skyldes at standarden for hvordan nordnorske tekster skal synges er satt lenger nord i landsdelen av artister som har formen «-a» i sin dialekt?

Kan det være slik at æ-lyden har lavere status enn andre vokaler, for eksempel «-a»? Det er vanskelig å si, men vi kan observere at Bjørn Jens skriver «Helgeland» i tittelen på av sangene sine, og ikke «Hælgeland». Her ser det ut til å være ordboksformen som styrer skrivemåten, noe som ikke er så rart siden det handler om et stedsnavn. På den annen side skulle det ikke være noe i veien for at en patriot brukte ««Hælgeland»?

Hvis disse hypotesene ikke holder, hva kan da være årsaken? En (dristig?) tanke er at det vi observerer, et frampek mot hva som kan komme til å skje med Sandnessjødialekten. Kan det være slik at trekk fra dialekter fra større byer lengre nord (Mo i Rana, Bodø) trenger seg inn i Sandnessjødialekten? Jeg har observert at ordene «hannj, villj» har endret uttale hos noen yngre bysbarn. De bruker heller «han, vil». Dette er former som hører til lengre nord. Kan dette trekket ha kommet fra Mo i Rana? Noe lignende er observert på Vestlandet der skarre-r’en «hopper» fra by til by og så sprer seg videre utover i lokalområdet. Er det mulig at trekk fra ranværingsmålet brer seg sørover og fører til at «solæ» blir til «sola» og «kastæ» blir til «kasta»? Leserne av dette oppfordres til følge med på hva de yngste sier.

Som et apropos kan en peke på bokstaven «æ» e lite i bruk generelt, og nesten fraværende i norske navn. Bare noen titalls personer som har navn som Tjærand eller Hæge, Selv kongehuset valgte svensk «ä» framfor norske «æ» da prinsessen ble kalt Märtha Louise og ikke Mærtha Louise.

Publisert i Helgelands Blad 14.11.2022