Pessprat
29. mars 2023 Legg igjen en kommentar
For et års tid siden vitnet Sylfest Lomheim vitnet i retten i Bertheussen-saken. Oppgaven hans var å vurdere innholdet i fire brev som står som sentrale bevis i saken. Lomheims oppfatning var at brevene var skrevet av en voksen kvinne med norsk som morsmål. En indikasjon på dette var at ordet «tisse» ble valgt, og ikke «pisse». Argumentet hans var at «tisse» var hyppigere brukt av kvinner, menn bruker «pisse». Hvis menn bruker «tisse» ville det primært være i samtale med barn.
Jeg lar selve debatten ligge. Den som er interessert i den, kan søke på nettet med de to nøkkelordene og få rikelig med treff.
Min bruk av ordene samsvarer godt med Lomheims framstilling, men siden jeg er helgelending får jeg flere varianter av disse ordene utdelt til bruk. For det første har jeg apokope i disse verbene, så infinitivene mine er «å tiss», «Å piss» bruker jeg ikke, her er det. formen «pess» som gjelder. I dialekten vår er det såkalt senkning av fremre trange vokaler, det vil si at /i/ senkes til /e/ slik at » å piss» blir til «å pess».
Dette fører til et par refleksjoner: For det første er det slik at en ikke finner senkning for å tiss til *å tess(asterisken indikerer et ikke-eksisterende ord). «Å tisse» har riktignok litt tilpasset dialekten ved å ha gjennomgått apokope og mistet den trykksvake e-en til slutt, men tilpasningen har ikke gått så langt at /i/ er senket til /e/. Dette har skjedd med «å pisse» som har gått til «å piss» og så «å pess». Dermed er det svært sannsynlig at «å pisse» er et langt eldre ord i dialekten enn «å tisse». Det norske akademis ordbok NAOB sier da også at «tisse» er resultat av en forskjønnende omskrivning (lydendring) av «pisse” Dette er altså en nyvinning og dermed er ordet yngre. NAOB sier også at ordet trolig er lydhermende, og at det antakelig kommer fra gammelfransk pissier – ‘urinere’ som så har spredt seg og blitt til fransk pisser, tysk pissen, engelsk piss. Til slutt har ordet blitt tatt i bruk i Norge og hvor det en eller gang ble tilpasset helgelandsdialekten gjennom apokope og senkning. «Å tisse» kom så seint inn at det ikke har gjennomgått disse endringene. Hvis det er slik at «tisse» er en «forskjønnet» form, kan man vise til enda et argument for at ordet ikke er fullt tilpasset helgelandsdialekten, og at bruken er knyttet til stilmessige forhold.
For det andre er det slik at ordene «pisse, tisse» har et svakt tabupreg, iallfall er det begrensninger knyttet til bruken av dem. Dette er ord en ikke skal bruke i utrengsmål, men når en først velger å bruke dem, er det regler å følge. Jeg vil neppe si et tissetrengt barnebarn: «Ska vi gå å pess?». Her må det bli «Ska vi gå å tiss?» Årsaken er at jeg opplever «å tiss» som mindre markert, og dette vil jeg tro gjelder ganske mange. Jeg har også på følelsen at ordvalget ville variere hvis jeg stilte spørsmålet «Ska du ut å … » til en mann eller en kvinne. Det er større sannsynlighet for at jeg vill bruke «å pess» til en mann, men «å tiss» til en kvinne.
Dette viser for det tredje at vi kan gradere ordene etter hvor tabuiserte de er. Rekkefølgen måtte trolig bli å pess < å piss < å tiss med den mest markerte formen først. Her bidrar altså senkning til mer markering enn apokope. Dersom jeg tar med uapokoperte former vil rekkefølgen bli slik (for meg): å pess < å piss < å pisse < å tiss < å tisse. Hvis jeg snakker «bredt» ville jeg bruke «å pess», hvis jeg skulle snakke «pent», ville jeg bruke «å tisse».
Publisert i Helgelands Blad 27.mars 2023