Bokstaver i munnen

«Jeg skjønte hva jeg hadde sagt idet de siste bokstavene ramlet ut av munnen min», sa Plumbovokalisten til VG etter et uheldig utsagn under en prisutdeling for ikke lenge siden. Jeg lar kjernen i den saken ligge. Det er ikke alltid like lett å holde tann for tunge, det har de fleste erfart. I et ubetenksomt øyeblikk avslører man hemmeligheten eller påpeker at keiseren er uten klær.

Fra denne bloggens ståsted er det mer interessant å se på forklaringen som ble gitt. Når tann holdes for tunge er det neppe for å hindre bokstaver fra å ramle ut av munnen.Når jeg her velger å lese utsagnet i verste mening, er det ikke for å henge ut vedkommende vokalist, men heller for å ha et påskudd for å diskutere utsagnet litt nærmere. Synspunktet som kommer til uttrykk er nemlig ikke uvanlig. Gjennom mange års arbeid som sensor for norske studenter som har hatt i oppgave å omtale minoritetsspråkliges norsk, har jeg sett flere besvarelser der voksne innvandreres uttaleproblemer i norsk er forklart med at siden innvandrerne mangler bokstaver som «y» og «ø» i sine alfabet, er lydene vanskelige å uttale. Det er da fristende å følge dette opp under en muntlig eksaminasjon og spørre om uttalen ville ha blitt bedre om alfabetet i den minoritetsspråkliges morsmål hadde blitt endret. En del studenter har svart bekreftende på slike spørsmål, andre har etter litt fundering kommet til motsatt konklusjon.

Et par eksempler viser hvor urimelig en slik tankegang er: La oss ta ordene «mars» og «marsj». Ordene uttales likt:  /maʃ/ sier østlendinger, trøndere og nordleninger. Det kommer like mange lyder ut gjennom munnen hos alle. (De vestlendingene som skarrer, sier /maʀs/ for begge ordene.) Ideen om at det skulle komme en «j» ut av munnen når en snakket om «marsj» er nok en forestilling som kanskje tyder på at vedkommende har en ide om tale og skrift er identiske størrelser, men selv da ville det vært interessant å se bokstavene. En kunne jo lure på hvordan dette forholdt seg i språk som bruker andre skriftkonvensjoner: Kommer det kinesiske tegn ut av kineseres munn og stavelsestegn ut av en tamils? Og hva med dem som ikke har lært bokstavene, små barn og analfabeter, snakker de ikke?

Og hva med ord som skrives likt, men uttales forskjellig som «(en) kost» (til å koste støv med) og «(en) kost» (mat). Hvis det kommer samme bokstav ut av munnen, hvordan kan da ordene være forskjellige? Og hva med de 14 ordene «sju, skjære, ski, sherry, schæfer, champagne, generell, journalist, cello, crescendo, nysgjerrig, beige (+ mars, marsj)» som har ulike skrivemåter for ʃ-lyden (sj-lyden)? Kommer det varierte bokstavsammensetninger rennende ut over leppene for hvert ord? Neppe.

Norsk skriftspråk er til en viss grad ortofont. Det vil sa det i en god del, men langt fra alle, tilfeller er et 1:1-forhold mellom skrift og tale, altså at en lyd representeres av én bokstav. Ofte er det slik at en og samme bokstav kan stå for flere lyder (sum, dum), eller at en og samme lyd representeres av flere bokstaver (de, di), at ulike bokstavkombinasjoner representerer én lyd (se ʃ-lyden ovenfor), eller at noen bokstaver har ikke en lyd knyttet til seg i bestemte posisjoner (det, billig). I opphavet til det norske skriftsystemet lå det kanskje et ønske om å utvikle et 1:1 forhold, men på den ene siden var det slik at det ikke fantes nok tegn tilgjengelig i alfabetet man lånte inn, så en måtte lage tegnkombinasjoner, såkalte digrafer (to tegn) eller trigrafer (tre tegn), på den andre siden har talespråket gjennomgått endringer som ikke er blitt reflektert direkte i skriftspråket. En gang i tida hadde ord «fort» fire lyder (slik det har på Vestlandet i dag), men i mange dialekter er /rt/ i dag smeltet sammen til en lyd /ʈ/, som vi har lydskrifttegn for, men som ikke er representert med  egen en bokstav i alfabetet.

Forfølger man påstanden på sine ene premisser, illustrerer den en mindre  god språklig analyse. Nasale lyder som /m, n/ slipper ikke ut gjennom munnen, men gjennom nesen, og nasaliserte vokaler som man finner i franske eller portugisisk kommer ut både gjennom nesen og munnen. Så bra at det er umulig for en stor /m/ å kile seg fast i nesehulen!

Euro

I siste halvdel av 1990-tallet kom det et nytt tegn på tastaturet, eurotegnet – €. Da den felles valutaen i Europa skulle innføres, ble det behov for et nytt symbol med en tydelig grafisk profil. Ifølge Europakommisjonen var inspirasjonskilden den greske bokstaven epsilon – ε – som også er første bokstav i det greske ordet Europa. Dermed fikk man en kobling mot den europeiske sivilisasjonens vugge. I tillegg kom det to vannrette linjer som skulle symbolisere stabilitet.

Det tok sin tid før symbolet kom på tastaturene. Opprinnelig var planen at man skulle finne tegnet på nye tastatur etter 1. januar 1999, men selv et par år senere var det mange brukere av nye maskiner som enten måtte trykke Alt-Ctrl-e for å få tegnet eller lete det opp under «Sett in > Symbol». I 2002 foreslo Microsoft at brukeren selv kunne lage en makro som satte inn tegnet i teksten.

Ironisk nok sier wikipedia i en fotnote i sin artikkel om eurotegnet at det er brukt en bokstav fra det ukrainske alfabetet for å vise eurosymbolet.


George Dobbelt-U Bush

I denne spalten forventer en ikke å finne kritikk av amerikansk utenrikspolitikk og heller ikke vanærende ordspill over navnet til tidligere president George W. Bush. Men overskriften ser da vitterlig ut til å være det norske misnøyesropet ”uuuu” med tillegg av det forsterkende leddet ”dobbelt-” som er hentet fra Donald Ducks kraftfulle uttrykk ”dobbelt-æsj”?

Overskriften er basert på en observasjon av hvordan man sier W på engelsk. Engelskkyndige vet at betegnelsen på bokstaven W er /dobl ju/. Og siden bokstaven ”u” heter /ju/ på engelsk, må W kunne oversettes direkte til ”dobbelt-u” på norsk. Til tross for at bokstaven ”v” heter /vi”/ på engelsk, er det ingen engelsktalende som kaller W for /dobl vi/.

Det er enkelt å akseptere at vokaler og konsonanter benevnes ulikt fra språk til språk.. Mens A er /a/ på norsk, er den /ei/ på engelsk. For B sier vi /be/ mens engelsktalende sier /bi/. Men hvorfor heter det ”dobbelt-ve” i norsk og ”dobbelt-u” på engelsk?

Dette er en lang historie. De latinskrivende romerne hadde språklyden /u/, men brukte tegnet V for denne lyden. Inskripsjoner viser navnet ”Julius Caesar” skrevet som ”IVLIVS CAESAR”. Denne skrivemåten finner en også brukt i høytidelige sammenhenger i vår tid. Inkripsjonen på den såkalte ”Peace dollar” som ble utgitt i USA på 1920-tallet er ”IN GOD WE TRVST”.

For 1000 år siden bredte skrivekunsten seg fra språk til språk. Nye språk hadde nye og ukjente språklyder. I mellomalderens engelsk fantes en kort o-lignende lyd som vi i dag finner igjen i ord som ”when”. Dette er et enstavelsesord som skal uttales /oen/ med ekstra vekt på /e/. Man sier ikke /ven/. Denne engelske lyden måtte få sin egen bokstav, og den laget man ved å skrive V to ganger etter hverandre. Dermed var tegnet W født. Problemet var imidlertid at U og V ikke var regnet som to forskjellige bokstaver. Man skrev ellers like gjerne U som V. I tillegg, og nå blir det komplisert, ble både U og V kalt ”u”. V var altså ”u”, dermed ble VV  og senere W til ”dobbelt-u”. Det var først senere at tegnet V fikk navnet ”ve”.  Da først fikk man to bokstaver U og V med to forskjellige navn.

W kom også inn i mellomalderens tysk, men her fikk den betegnelsen ”dobbelt-ve”. Derfra har betegnelsen kommet inn i norsk via dansk. I dag kan vi observere bokstaven W’s noe rotete bakgrunn gjennom skrivemåter av norske personnavn. Lyden /v/ skrives både V og W som i ”Vik” og  ”Wik”. I tillegg kan en observere bokstaven U brukt som /v/. Det skjer i de norske etternavnene Quale og Quam.

«Double U» er den eneste engelske bokstav som benevnes med mer enn en stavelse (det gjelder også for norsk). Ironisk nok fører det til at termen World Wide Web er raskere å si enn dens forkortelse WWW. Mens den fulle betegnelsen har tre stavelser, har forkortelsen ni! På norsk er det mange som derfor heller sier ”ve-ve-ve” enn ”dobbelt-ve dobbelt-ve dobbelt-ve”. Dette uøkonomiske forholdet har også ført til at navnet på bokstaven på engelsk er forkortet til ”dup”. I Texas fikk George W. Bush tilnavnet “Dubya”.

Om jeg buer på den avgåtte presidenten? Det er ikke nødvendig. U’ene kommer av seg selv når navnet uttales. Han kan dessuten unngå buingen ved å bli tiltalt med klengenavnet ”Dubya”. Et tredje alternativ er å bruke ”Whisky” den militære betegnelsen som hans militære venner bruker når bokstaven W skal benevnes. Tiden er heldigvis over da betegnelsen George Whisky Bush var passende. Det kan vi alle, George W. inkludert,  prise oss lykkelige over.

Er bokstavsamfunnet klasseløst?

(Kladd fra Institutt for futuristisk lingvistikk, jf. Uri 2006).

Finnes det bokstaver som er «finere» enn andre? Jeg tenker ikke på fonter (Arial vs Times) eller den spesielle grafiske formen bokstaven har (jf «ø», en formfullendt rund «o» delt i to like deler av en skråstrek vs en «f» –  en uttørket, nesten død tulipan), men på helhetsbildet bokstaven danner sammen med lyden den representerer.

Det er lett å tenke på bokstaver i et slags «statsrettslig» perspektiv, altså at det dreier om «enestående» tegn med en «atferd». Det stemmer ikke.  Som skriftlige symboler har bokstaven to former, minuskler og majuskler, eller «små» og «store» bokstaver. Når det gjelder de lydlige korrelatene er forholdene mer kaotiske. Jeg ser her bort fra at samme tegn opptrer på ulike måter i andre språk. Diskusjonen videre er relatert til norske forhold.

Alle bokstaver er knyttet til mer enn én lyd. «s» representerer ulike lyder i «stå» og «slå». «b» er realiseres forskjellig i «labben» og «observere», til og med «m» knytter til seg flere språklyder. Uttalen av «m» i  «kommer» er forskjellig fra den i «komfyr.

Blant vokalene finner en samme variasjon. Noen har få varianter, f.eks. «å» som kan stå for lang og kort lyd («sår» – nådd»). «e» viser  større variasjon, lang og kort «e» («ser» – «vett»), lang og kort «æ» («her» og «herr»), «i» («de»), slapp «e» («ute»), ingenting – «amerikansk»(«amrikansk»), og sikkert mer. Så langt er det vanskelig å oppdage noe klasseskille? Få eller mange varianter, OK, men neppe nok til å snakke om over- og underklasse.

Ser en på antallet, finner en  forskjeller. Noen bokstaver opptrer langt oftere enn andre. Hvis en bare teller i forhold til første bokstav, vil en se at «s» og «e» opptrer svært hyppig. Ordbøker viser dette tydelig. De viser også at «æ» opptrer svært sjelden først i ord. Er det slik at de som opptrer mest frekvent, er de mest edle, og de sjeldneste er de simpleste. Eller er det omvendt?

Så langt kan det se ut som om jeg mener at klasseskillene bunner i innebygde egenskaper ved bokstavtegnene og tilhørende lyder. Slik er det ikke. I den grad det finnes oppfatninger om pene og mindre pene bokstaver og lyder, er det uttrykk for sosialt baserte konvensjoner.  Jeg vil se nærmere på et forhold: Jeg mener det er belegg for å hevde at bokstaven «æ» tilhører alfabetets plebeiere.  Jeg skal forsøke å begrunne dette.

En skulle forvente en normal distribusjon av bokstaver i personnavn. Slik er det ikke. Noen bokstaver er direkte upopulære, f.eks. «æ». På navnesidene til  Statistisk sentalbyrå ligger en artikkel med tittelen Navn med æ, ø og å på vei ut? Der heter at  bokstaven «æ» er nesten ikke i bruk i navn:

«Det brukes nesten ikke bokstaven æ i norske navn. Per 1. januar 2001 var det 76 kvinner med Kjærsti som første fornavn og like mange Hæge. Det var og noen Kjærlaug. Blant menn er Pær, Sæbjørn, Sæming, Sæmund og Kjærand de eneste som bæres av flere enn ti personer. Pær har flest med 50.»

Denne skjebnen deler «æ med «ø» og «å». (At det er andre bokstaver med virkelig schwung ser en i navn med ikke lydrett skrivemåte. 811 kvinner heter Venke, 14679 andre har samme navn, men skrevet Wenche.)

Et annet argument er knyttet til en sosiolingvistisk observasjon. Den er elegant satt inn i en sammenheng av Karin Sveen i  boka Klassereise – et livshistorisk essay (Oktober 2000), kapitlet I hønsegården (s.188):

«Den aller første språklige forskjell som jeg kan huske å ha lagt merke til, knytter seg til uttalen av pronomenet det. I mitt miljø uttaltes dette som dæ. Jeg var fem-seks år og fikk være med ei småbrukerkone og mate hønene hennes. Hun snakket klingende dialekt, men plutselig hørte jeg henne si de’. Jeg spekulerte veldig hvorfor hun gjorde det, men turde ikke spørre.

De’ var de’! sa hun, og fra det ene øyeblikk til det andre sted dette anonyme ord fram fra språkets mørke og begynte å lyse. det var overalt og vippet og nippet og flakset omkring meg. Det gjorde meg klar over mitt eget språks brede æ’er, ssom nå lød både fælt og bæsjete.

Jeg tolket dene iørefallende forskjellen som et viktig tegn og begynte å gjette på hva det skulle bety. Den rene e»en lyste som ei fjærete sol over hele småbruket. Jeg fornemmet av en eller annen grunn at e’en var penere og finere enn æ’en.»

Et tredje argument knytter seg til midthelgelandsdialekten. Sterke hunkjønnsord, altså de som ender på konsonant (sol, bok) får «-æ» i bestemt form: «solæ, bokæ». Her er æ-lyden utsatt. I mer nordlige varianter av nordnorsk finner en endelsen «-a». Der heter  det «ei sol – sola». Dette trekket er i ferd med å bli introdusert på Midt-helgeland. Visegruppa Mannskapet, som er fra Sandnessjøen, har f.eks byttet ut «-æ» endelsene med «-a» på sin CD «Trollfjelldans» der de synger om lokale forhold.

På Midt-Helgeland brukes også dæ for «det», og der også svever den uttalte e’en i «det» penere sfærer enn æ’en i «dæ». «e» lukter av by mens «æ» har en eim av fjøs. I de tilfellene hvor lyden «æ» er et produkt av den såkalte senkningen  «e» > «æ», er nok ikke produktet så godt akseptert. Former som blækk (jf «blekk»), sætt (jf «sett») og ræst (jf «rest») er markerte dialektale former som ikke  girkonnotasjoner som «moderne», men heller «distrikt» og «gammelmodig».

Er håpet ute for bokstaven og lyden?

Bokstaven: Den vil nok overleve i de posisjoner der rettskrivningen har tillatt den. Vi sier imidlertid at importord med æ-lyd ikke skifter bokstav. Det heter «band» ikke «bænd», «camping» ikke «kæmping». Jeg vil gjette på at det vil være forholdsvis sjelden av vi får nye ordform som inneholder bokstaven «æ».  Det vil neppe være noe som hinder  at nye kombinasjoner med etablerte stavelser og ord kan inngå som byggesteiner i nye ord.

Lyden: I visse omgivelser er den både påkrevd og passende, som i ordene «vært» og «lært». Lydens status er like høy i omgivelser der den er representert ved skrifttegnet «e, jf.  «her, ert». (Uttale med /æ/ der skriftbildet har «e» skjer særdeles ofte når en «r» pluss en annen konsonant er plassert etter «e», jf. «verb, verd, vers, vert, vern».)

Jeg vil anta at områder som «æ» har okkupert gjennom senkning, vil være sårbare. Dermed vil omfanger kanskje reduseres.

Et forhold vil trolig styrke «æ».  I nordre deler av Nordland og videre nordover heter brukes «æ» som betegnelse for 1. personon entall («jeg»). Det samme gjøres i Trøndelag. Midt-Helgelnad står fram som ei øy her, formen som brukes der er «e». Min hypotese er at den  helgelandske e’en kan komme i klem mellom «æ»ene som omgir den. En finner allerede eksempler på dette i sangtekster. Lokale helter ahr forlengst vlagt å bruke «æ» når de synger. Hvis denne prosessen fortsetter og «e» utfases, og æ-lyden vil ha erobrert en posisjon som den neppe vil gi fra seg med det første.

(Publisert på forfatterbloggen.no 11.02.2007)