Ordet mitt

Noen ganger er det slik at språklige uttrykk opptrer på den måten en forventer de skal gjøre. I norsk er det slik at en en fisker fisker og en student studerer men ikke slik at en lærer lærer. En lærer underviser.

Jeg arbeider innenfor fagfeltet norsk for utlendinger. Når vi snakker om personer som lærer norsk, er det ofte behov for en generell betegnelse, dvs. et ord som ikke sier noe om alder eller de omstendigheter der språklæringen skjer. Et ord som elev peker mot en yngre person som går går på skolen, ordet student peker på en litt eldre person som studerer ved høyskole eller universitet.

Hva vi skal kalle en person som lærer norsk uten å gå på kurs? En voksen som lærer norsk av sine arbeidskamerater er ikke student, og et lite barn i førskolealder som lærer norsk i nærmiljøet eller i barnehagen er vel ikke elev? Hva er den overgripende betegnelsen for disse to?

Den generelle engelske betegnelsen er a learner, er ord som er avledet fra verbet to learn. ( I engelsk driver også læreren – the teacher – med teaching, så der er alt på plass). I dansk, hvor man har samme problem som i norsk, har noen tatt i bruk det engelske ordet, men i dansk form – en lørner. I Sverige har man samme problem, men her bruker man en språkinlärare.

Mange norsk kolleger har tatt i bruk en norsk versjon av dette ordet: En språkinnlærer er hvilken som helst person som lærer et språk under hvilke som helst forhold. Innenfor andrespråksfaget er det mange som skiller mellom å lære språk og tilegne seg språk. Jeg skal ikke gå nærmere inn på innholdet i begrepene her, men vise til at de som foretrekker den siste betegnelsen naturlig nok snakker om en språktilegner og ikke en språkinnlærer. Ingen av disse ordene har funnet noen plass i Bokmålsordboka ennå.

I en diskusjon om dette for mange år siden falt ordet språklærling ut av min munn, og det er blitt mitt forslag til fellesbetegnelse. Hittil er det bare brukt i fagbøker og artikler der jeg har medvirket. Google oppviser cirka 500 treff. Frøet er sådd, men vil det spire?

Språklæring og krigføring

”Denne boka inngår i en serie på mer enn tretti selvinstruerende tekstbøker som opprinnelig ble utviklet og publisert for de væpnede styrker”. Setningen er hentet fra en av de mest kjente lærebøker i norsk for utlendinger, Einar Haugens Spoken Norwegian som ble utgitt i 1944. Utgivelsen er et bevis på andre verdenskrig også fikk stor innflytelse undervisning i fremmede språk.

Mindre enn en måned etter at japanerne bombet Pearl Harbour i desember 1942, begynte den amerikanske hær og marine arbeidet med å utvikle utdanningsprogrammer som skulle bidra til at amerikanske soldater tilegnet seg muntlige ferdigheter i ulike språk. Mens en tidligere hadde hatt lærebøker i fransk, tysk og nederlandsk, ble det nå behov for ferdigheter i de språkene soldatene ville møte når de ble utplassert, for eksempel ulike asiatiske pråk.

I tiåret før krigen hadde man vunnet ny innsikt i både språkvitenskap og læringspsykologi. Innenfor språkvitenskapen var den såkalte strukturalismen framherskende. Her la man vekt på å beskrive språk som et sett strukturer bygd opp av språklyder, bøyningsmønster, setningsstrukturer og så videre. Læringspsykologien var dominerte av behaviorismen og sa at språktilegnelse egentlig var tilegnelse av vaner. Dette skjedde gjennom gjentatte repetisjoner og utenatlæring. Språkene var gradert med hensyn til hvor vanskelig de var å tilegne seg.. Dette ble reflektert i kurslengden. Spansk kunne man lære på 18 uker, norsk krevde 24 og kinesisk 42.

Arbeidsmåten ble kjent under navnet The Army Method, og etterdønningene etter språk- og læringssynet som metoden bygde på, kunne observeres i klasserom verden over flere tiår etterpå.

Det nære samarbeidet mellom militære og språkforskere og pedagoger fortsatte etter andre verdenskrig. Firmaet Rosetta Stone har i lang til hatt omfattende samarbeid med amerikanske militære styrker, blant annet med egne militærutgaver av språkkursene.  Dette samarbeidet har nylig opphørt.

Vejn Runi

Nylig var blant andre følgende personer på reise i Montenegro: Dzo Hart , Esli Kol , Dzon Teri, Geri Kejhil, Skot Parker, Geret Beri , Dzejms Milner, Esli Jang, Vejn Runi, Deni Velbek. Kjente personer alle samme, særlig Vejn Runi, eller Wayne Rooney, som er skrivemåten han og de fleste andre bruker når han skal signere en kontrakt. Navnene ovenfor tilhører altså spillerne på det engelske fotballandslaget. Montenegrinske massemedier omskrev spillernes navn til hjemlandets ortografi, og dette skapte en smule oppsikt i Dagbladet og andre aviser som interesserer seg for fotball, bl.a. kommenterte  The Telegraph dette, og skrev at «the official programme act as a linguistic hall or mirrors – turning household names into something less familiar, but still recognisable.»

Denne translitterasjonen fra engelsk til montenegrisk er jo egentlig ikke noe å gjøre et stort poeng av. I hjemlandet til Vejn Runi skriver man jo fremdeles Gothenburg og Copenhagen istedenfor Gøteborg og København uten at svensker og dansker synes å gjøre mye ut av det.

Kanskje kunne en klare kombinere interessen for fotball med interesse for språk og slik gjøre innlæring av nye skriftsystem enklere? Den kjente spillerens navn er her skrevet ut på ved hjelp av ulike alfabet

aserbajdsjansk:            Ueyn Runi
gresk:                              Γουέιν Ρούνεϊ
latvisk:                            Veins Rūnijs
makedonsk , serbisk:  Вејн Руни
ukrainsk:                        Вейн Руні
russisk:                            Руни, Уэйн
tamil:                               வேனே ரூனி

Det gikk ellers ikke så bra for Runi. Han sparket ned Miodrag Dzudovic (Miodrag Džudović, Миодраг Џудовић, Миодраг Джудович) og må stå over flere kamper senere i år.

Ja og nei

Norskkurset er akkurat begynner, læreren ser utover klassen hvor en av de voksne elevene samler inn hjemmearbeidet. På Alis pult ligger det ingen skrivebok.

«Nå, har du ikke gjort leksene, Ali», spør læreren.

«Ja», svarer Ali.

«Men da må du gi boka til Sara», sier læreren.

Ali rister på hodet: «Har glemt».

Trodde Ali virkelig at læreren ikke kom til å oppdage at han ikke hadde gjort leksene? Tvertimot. Ali forsøkte ikke å lyve, han fortalte sannheten, også da han svarte «ja» på lærerens første spørsmål.

Dialoger med slike forløp er ikke ukjente i klasserom hvor det undervises i norsk som andrespråk. Norsk har to sett med svarord. Vi bruker «ja, nei» for å besvare spørsmål som ikke inneholder en form for nekting og «jo, nei» for å svare på spørsmål med nekting. Dialogene nedenfor viser korrekt bruk av «ja, jo, nei»:

«Kommer du fra Irak?» «Ja, jeg kommer fra Irak».

«Kommer du fra Irak?» «Nei, jeg kommer fra Pakistan».

«Kommer ikke du fra Irak?» «Jo, jeg kommer fra Irak.»

«Kommer ikke du fra Irak?» «Nei, jeg kommer fra Pakistan.»

Når Ali uttrykker seg på en slik måte at vi oppfatter det som galt, er det ikke primært at han svarer «ja» der en skulle forvente «jo». I norske ører er feilen grovere enn som så. Han svarer det motsatte av hva vi forventer ut fra det observasjonene vi gjør. En kan få inntrykk av at han forsøker å bløffe, noe hans svar på neste spørsmål fra læreren ser ut til å bekrefte.

Forsøkte Ali å lyve? Nei, problemet skyldes språklige ulikheter. Norsk og arabisk har forskjellige utgangspunkt for svar på spørsmål som inneholder en nekting. Når en nordmann svarer «jo» på spørsmål om han ikke har gjort leksene, betyr svaret «Ja, det er sant at jeg har gjort leksene». Et «nei» skal tolkes som «Nei, det er ikke sant at jeg har gjort leksene». Vi ser at svaret bekrefter eller avkrefter den positive sekvensen «har gjort leksene». En kan si at en norsktalende tar utgangspunkt i verbet når det skal svares. Nektingsordet blir ikke inkludert i grunnlaget for svaret når man sier «Jo, det er slik at jeg har gjort leksene.» Det eneste sporet en ser av et nektingsord er bruken av «jo» istedenfor «ja».

Ali og hans medelever med morsmål som tyrkisk, kurdisk, persisk, polsk, bosnisk og arabisk tar utgangspunkt i verb og nektingsord når de skal svare. Svaret «ja» må altså forstås som «Ja, det er sant at jeg ikke har gjort leksene.» Hvis Ali svarer «nei», sier han egentlig «Nei, det er ikke sant at jeg ikke har gjort leksene.» På overflaten ser Alis svar til å være motsatt av hva en ville svare på norsk, men når en tar de underliggende strukturene i betraktning, ser en at Alis svar er helt i orden. Han innrømmer at det er sant at han ikke har gjort leksene.

Hvis en stiller spørsmålene «Kommer du?/Kommer du ikke?» vil svarene «ja, jo» på norsk uansett bety at personen kommer. Svaret «nei» vil i begge tilfeller uttrykke at vedkommende ikke kommer. På arabisk ser det ut til at svarordene «ja, nei» skifter betydning avhengig av den sammenheng de kommer i. Som svar på spørsmålet «Kommer du?» er de samsvarende med norsk, men som svar på spørsmålet «Kommer du ikke?» ser de ut til å uttrykke det motsatte av norsk. Dette er som sagt på overflaten. I norsk er det verbet alene som danner basis for svaret, mens det i arabisk er hele påstandsinnholdet. I så måte kan en si at språk som tyrkisk, kurdisk, persisk, polsk, bosnisk og arabisk mer logiske enn norsk, ikke sant?

Russisk – opp eller ned?

Russisk var det første språket som ble snakket i verdensrommet, 12. april 1961 kunne bakkemennskapene høre kosmonauten Jurij Gagarin si kallesignaet «Kedr» – Кедр – «sibirsk furu». Senere skulle det bli engelsk som skulle dominere romfarten.

Hvordan er det på landjorda? Har russisk styrket eller tapt sin posisjon? I det tidligere Sovjetunionen hadde mange av innbyggerne i landets mange republikker mulighet til å utvikle flerspråklige ferdigheter, morsmål og russisk. I mange av østblokklandene var russisk første fremmedspråk i skolen. Etter at Sovjetunionen brøt sammen, endret situasjonen seg markant. Russisk som fag ble avviklet, og russiske skoler ble stengt, dels på grunn av økende nasjonalistiske strømninger, dels på grunn av russerne forlot landene. Engelsk tok nå den plassen russisk hadde hatt. Av de tidligere sovjetstatene er det bare Hviterussland som godkjenner russisk som offisielt språk. I Turkmenistan har man gjort alt for å fjerne sporene av russisk. I tillegg har antallet førstespråksbrukere falt. Den høye dødeligheten i Russland har ført til at landets innbyggertall er blitt redusert med en halv prosent eller tre kvart million årlig de senere årene. Nå er befolkningen på ca 140 millioner. Ifølge Wikipedia er det nå flere førstespråksbrukere som snakker kinesisk, spansk, engelsk, hindi/urdu, arabisk, bengali og portugisisk enn russisk (på 8. plass).

2007 startet Kreml en offensiv for å promotere russisk igjen, etter en periode på nærmere 20 år med stillstand, eller kanskje heller retrett. Nå ser russisk ut til å ta seg opp igjen, men et av problemene er mangelen på kvalifiserte lærerkrefter.

FN forsøker også å gjøre sitt for åpromotere språklig og kulturell variasjon. Den russiske språkdagen ble for første gang markert den 6. juni 2010.

Vil du lære et nytt språk – spill golf

Selv om golfballer flyr fort gjennom lufta, vil jeg ikke at jeg oppfatter golf som en sport preget av hastighet. Snarere tvert imot. Spillerne ser ut til å ta det rolig på sin marsj fra hull til hull. Med andre ord ser de ut til å ha god tid som  kunne utnyttes produktivt. New York Timesforteller at golfere i verdensklasse nå ansetter assistenter som samtidig kan undervise i språk. Disse «språkcaddiene» er tilknyttet et senter som har avtale med LPGA, og undervisningen foregår i klubbhus og hotellobbyer, og ikke på vei fra hull til hull (de kunne jo lære å telle?).

Nå er det et par dusin lærere tilknyttet LPGA-touren, og det undervises ikke bare i engelsk. Koreansk er et av språkene, og spillere har uttrykt interesse for spansk, mandarin og japansk.

Kanskje burde vi kjøpe inn et par sett med komplett golfutstyr på norskkursene ved ISK, NTNU og sende studenter med læringsproblemer ut på Byneset. Der har en av banene ni hull, den andre atten, de er altså bygd for kortere og lengre språkleksjoner.  Men hvem av norsklærerne skal være caddie?