Bokstaver i munnen

«Jeg skjønte hva jeg hadde sagt idet de siste bokstavene ramlet ut av munnen min», sa Plumbovokalisten til VG etter et uheldig utsagn under en prisutdeling for ikke lenge siden. Jeg lar kjernen i den saken ligge. Det er ikke alltid like lett å holde tann for tunge, det har de fleste erfart. I et ubetenksomt øyeblikk avslører man hemmeligheten eller påpeker at keiseren er uten klær.

Fra denne bloggens ståsted er det mer interessant å se på forklaringen som ble gitt. Når tann holdes for tunge er det neppe for å hindre bokstaver fra å ramle ut av munnen.Når jeg her velger å lese utsagnet i verste mening, er det ikke for å henge ut vedkommende vokalist, men heller for å ha et påskudd for å diskutere utsagnet litt nærmere. Synspunktet som kommer til uttrykk er nemlig ikke uvanlig. Gjennom mange års arbeid som sensor for norske studenter som har hatt i oppgave å omtale minoritetsspråkliges norsk, har jeg sett flere besvarelser der voksne innvandreres uttaleproblemer i norsk er forklart med at siden innvandrerne mangler bokstaver som «y» og «ø» i sine alfabet, er lydene vanskelige å uttale. Det er da fristende å følge dette opp under en muntlig eksaminasjon og spørre om uttalen ville ha blitt bedre om alfabetet i den minoritetsspråkliges morsmål hadde blitt endret. En del studenter har svart bekreftende på slike spørsmål, andre har etter litt fundering kommet til motsatt konklusjon.

Et par eksempler viser hvor urimelig en slik tankegang er: La oss ta ordene «mars» og «marsj». Ordene uttales likt:  /maʃ/ sier østlendinger, trøndere og nordleninger. Det kommer like mange lyder ut gjennom munnen hos alle. (De vestlendingene som skarrer, sier /maʀs/ for begge ordene.) Ideen om at det skulle komme en «j» ut av munnen når en snakket om «marsj» er nok en forestilling som kanskje tyder på at vedkommende har en ide om tale og skrift er identiske størrelser, men selv da ville det vært interessant å se bokstavene. En kunne jo lure på hvordan dette forholdt seg i språk som bruker andre skriftkonvensjoner: Kommer det kinesiske tegn ut av kineseres munn og stavelsestegn ut av en tamils? Og hva med dem som ikke har lært bokstavene, små barn og analfabeter, snakker de ikke?

Og hva med ord som skrives likt, men uttales forskjellig som «(en) kost» (til å koste støv med) og «(en) kost» (mat). Hvis det kommer samme bokstav ut av munnen, hvordan kan da ordene være forskjellige? Og hva med de 14 ordene «sju, skjære, ski, sherry, schæfer, champagne, generell, journalist, cello, crescendo, nysgjerrig, beige (+ mars, marsj)» som har ulike skrivemåter for ʃ-lyden (sj-lyden)? Kommer det varierte bokstavsammensetninger rennende ut over leppene for hvert ord? Neppe.

Norsk skriftspråk er til en viss grad ortofont. Det vil sa det i en god del, men langt fra alle, tilfeller er et 1:1-forhold mellom skrift og tale, altså at en lyd representeres av én bokstav. Ofte er det slik at en og samme bokstav kan stå for flere lyder (sum, dum), eller at en og samme lyd representeres av flere bokstaver (de, di), at ulike bokstavkombinasjoner representerer én lyd (se ʃ-lyden ovenfor), eller at noen bokstaver har ikke en lyd knyttet til seg i bestemte posisjoner (det, billig). I opphavet til det norske skriftsystemet lå det kanskje et ønske om å utvikle et 1:1 forhold, men på den ene siden var det slik at det ikke fantes nok tegn tilgjengelig i alfabetet man lånte inn, så en måtte lage tegnkombinasjoner, såkalte digrafer (to tegn) eller trigrafer (tre tegn), på den andre siden har talespråket gjennomgått endringer som ikke er blitt reflektert direkte i skriftspråket. En gang i tida hadde ord «fort» fire lyder (slik det har på Vestlandet i dag), men i mange dialekter er /rt/ i dag smeltet sammen til en lyd /ʈ/, som vi har lydskrifttegn for, men som ikke er representert med  egen en bokstav i alfabetet.

Forfølger man påstanden på sine ene premisser, illustrerer den en mindre  god språklig analyse. Nasale lyder som /m, n/ slipper ikke ut gjennom munnen, men gjennom nesen, og nasaliserte vokaler som man finner i franske eller portugisisk kommer ut både gjennom nesen og munnen. Så bra at det er umulig for en stor /m/ å kile seg fast i nesehulen!

Advertisements

Skrivemåte – uttale

Før jul var jeg sensor på en eksamen i norsk som andrespråk. I en av oppgavene skulle studentene bedømme innvandreres skriftlige kompetanse og blant annet kommentere ferdigheter i rettskrivning.

Dersom man kan skrive norsk feilfritt, er det relativt enkelt å påpeke feil i andres skriftlige produksjon. Det er ikke nødvendig med studier i norsk for å få det til. Det er straks verre å fastslå hvorfor et ord har fått en form som avviker fra den korrekte. Skyldes avvikene

  • Avvik fra hovedregler som at kort vokal uttrykkes gjennom etterfølgende dobbel konsonant (”hatt”) mens lang vokal uttrykkes gjennom enkel etterfølgende konsonant (”hat”).
  • forhold ved norsk, det vil særegne skrivemåter som ”jeg” for /jei/ der den siste vokalen i diftongen /ei/ skrives med en konsonant
  • at språket som brukes til daglig har andre grammatiske regler enn de en finner i skriftspråket.  Den lokale dialekten kan mangle ”–r” i presensformer (”Æ snakke norsk). Det blir galt når slikt overføres til bokmål: ”Jeg snakke norsk”.
  • at en bokstav i norsk kan representere ulike lyder, f.eks. kan <e> være lang/kort /e/ som i ”ser” –  ”sett”, eller lang/kort /æ/ som i ”her” – ”vært”.
  • motstridende regler som når ”apotek” skrives med én <p>, mens ”appetitt” skrives med to p’er. Dette kunne tyde på at det skulle være lang ”a” først i ”apotek” , men slik er det jo ikke.  Det er heller slik at begge ordene har trykk på siste stavelse, og hvis man ser på den isolert, er denne delen av begge ordene i samsvar med norsk ortografi. P’ene fremst i ordet har sitt opphav i långiverspråket.
  • forhold ved morsmålet som for eksempel at internasjonale ord skrives på en annen måte som når ”nasjonal” skrives ”national” eller ”nacional”.
  • at rettskrivningsregler i morsmålet overføres til norsk.  Enkelte språk avspeiler uttalen tydeligere enn hva norsk gjort. Ord som ”frykt” og ”trygt” rimer på norsk, begge har den ustemte konsonantsekvensen /kt/ til slutt, men siden ”trygt” kommer fra ”trygg” opprettholdes en av g’ene i skrift.
  • dårlig hukommelse, dvs. at en ikke (ennå) husker ordformene

Denne listen kan forlenges, men jeg stanser her. Få av studentene satt opp lister av denne typen. De fleste endte opp med å se på den regelen som er listet opp først, altså det indirekte signalet om vokallengde.

Det  er interessant å se nærmere på norsk.  Det er ikke urimelig å tro at voksne som lærer norsk, i stor grad lærer av ordformer  de ser ofte. Jeg har derfor sett på de 40 mest frekvente ordene i Heggstads ”Norsk frekvensordbok” fra 1982 for å finne ut i hvor stor grad disse ordene er i samsvar med generelle regler for norsk rettskrivning.  Jeg tror det betyr mindre at denne boka er 30 år gammel. En rask sjekk i andre frekvensoversikter viser at det er små forskjeller mellom dem.

Undersøkelsen ga flere interessante resultater. Blant de 32 mest frekvente ordene er det kun 11 (34%) som ikke viser unntak fra hovedreglene på noen måte. Det er altså 66 prosent av de 32 mest frekvente ordene som viser et eller flere unntak:

1. Inkonsekvent merking av vokallengde:

 som, til, for, at, den, et, om, han, men, vil, kan, man, også, skal

Antallet avvikende former (n=14) er altså større en antall regelrette former (n=11). Det er også interessant å merke seg at mange av ordene på lista har ”parallelle” former med identisk uttale og korrekt skrivemåte

att, ett, hann, menn, vill, mann, skall

2. Ord med stum konsonant:

 og, det, med, ved, også

3. Ord med vokaler som kan representere flere lyder

 og, som, er, for, de, om, opp

4. Ord med konsonanter med varierende uttale

 seg

5. Ord der diftong er uttrykt med vokal+ konsonant

 seg

Det ovenstående er eksempler på inkonsistente former som finnes blant de 32 mest frekvente ordene i lista. Dersom en går lengre ut i lista, kunne en føye til flere kategorier som ulike skrivemåter for en og samme språklyd.  (I farta kommer jeg på ”sjel, skje, ski, shilling, schæfer, cello, champagne,  giro, journalist, nysgjerrig, crescendo, mars, marsj” men det finnes flere former.)

Det krever altså god innsikt for å kunne komme med plausible forklaringer på hva som kan ligge under de ulike skriftlige uttrykkene i de minoritetsspråkliges tekster. I noen av besvarelsene trekker studentene også entydelig konklusjoner om hvordan den minoritetsspråklige forfatterens uttale av norsk er, og hveder uten snev av tvil at dårlig mestring av skriftlige grunnregler knyttet til lang/kort vokal avspeiles direkte i talespråket. Muligheten er selvsagt til stede, men her ville det nok være bedre å analysere vedkommendes muntlige produksjon.

Dialekt eller språk?

For fem år siden ble den bekreftet igjen, aforismen som er tilskrevet lingvisten Max Weinreich. Han skal ha sagt at ”et språk er en dialekt med egen hær og marine”. Bekreftelsen kom da et flertall av de folkevalgte i Montenegro stemte for en ny grunnlov som sier at det offisielle navnet på språket i landet skal være montenegrinsk.

I 1991-92 gikk Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia i oppløsning. Siden 1970-tallet hadde språket i landet hatt betegnelsene serbokroatisk og kroatoserbisk. Disse variantene var like og de interne dialektale forskjellene var mindre enn hva en finner i Norge.

Skriftspråket viste større forskjeller. I Serbia var det kyrilliske alfabetet i bruk, i Kroatia og Bosnia-Hercegovina det latinske. Forskjellen mellom de to alfabetene er primært relatert til skrifttegnenes utforming. De ortografiske prinsippene var like. Det kyrilliske alfabetet har et par enkeltstående tegn der det latinske alfabetet har kombinasjoner av to. Det finnes forskjeller i vokabular og lydlige trekk, men ikke noe som ville være oppsiktsvekkende for en nordmann.

Da Jugoslavia ble oppløst, ble bosnisk og kroatisk raskt tatt i bruk som navn på språket i Bosnia og Kroatia. Serbisk fortsatte å være det offisielle språket i Serbia og Montenegro. Slik var det inntil 2007, da montenegrinsk ble erklært som det offisielle språket i Montenegro som hadde erklærte seg uavhengig noen måneder tidligere.

Forskjellene mellom bosnisk, serbisk, kroatisk og montenegrisk er mindre enn forskjellene mellom skandinaviske språk. Vi aksepterer at norsk, svensk og dansk regnes som tre ulike språk til tross for at skandinaver forstår hverandres språk. Dette står i strid med definisjonen som sier at språkvarianter som er gjensidig forståelige, kan regnes som dialekter, jf. tysk i Tyskland og Østerrike.

Men siden de gjensidig forståelige språksystemene norsk, svensk og dansk regnes som tre språk, må en også akseptere at det samme gjelder i de landene som tidligere var en del av Jugoslavia. Alle de nevnte landene har egen hær og marine.

Jeg hjerter deg!

2000px-I_Love_New_York.svgNoen ganger kommer en i beit for ord, det kan rett og slett være slik at ordet en er på jakt etter ikke eksisterer på norsk. i en slik situasjon er det flere utveier. En kan hente inn et ord fra et annet språk og la det beholde sin originale form, som clutch, eller gi den en norsk form, som kløtsj. En kan oversette det fremmede ordet til norsk, jf. printer og skriver, eller en kan lage et nytt ord.

Det er mange år siden jeg for første gang så plakaten som sier ”I love New York”, dvs. teksten står ikke der. Plakaten er delt i fire ruter. I de to øverste står det  I, i de to nederste NY.  Plakaten nærmest ba om et nytt verb måtte bli laget, og nå er det endelig dokumentert på norsk. Verbet er naturligvis ”å hjerte”. Et raskt søk på Google viste over 1100 treff på frasen ”jeg hjerter deg”. De aller fleste treffene på den ene ordet ”hjerter” viser naturligvis til substantivet ”hjerte” i flertall, og det er vel ikke overraskende at mange av tekstene refererte til kortspill.

Denne nydannelsen – å hjerte – oppfører seg som et helt normalt verb, ut fra strukturen i ordet vil en vente at det bøyes som et svakt verb, det vil si på samme måte som ”å erte, å smerte, å knerte” og andre verb som ender på ”-erte”. Fortidsformen vil altså være ”hjertet” eller «hjerta»: ”Deg har jeg hjertet/hjerta i mange år”. At verbet får svak bøyning er helt i tråd med hva som skjer med nye ord som tas inn i norsk. Dersom verbene går inn i den såkalte klasse 1 av svake verb får de endelsene ”-et” eller ”-a” i fortid”. Brukerne av verbene  ”å kløtsje og ”å printe” bruker helt sikkert ”kløtsjet, printet” – eller ”kløtsja, printa” –  som fortidsform.

Det  er vanskelig å si om ”å hjerte» er et ord som kommer til å slå an. De få forekomstene tyder på at det nok vil være ytterst få som vil høre eller lese ”jeg hjerter deg” istedenfor ”jeg elsker deg”. En ting er imidlertid sikkert. I årene som kommer vil vi masse nye verb i norsk. Verbene tilhører en såkalt ”åpen ordklasse”, og antall medlemmer i denne klassen øker i takt med teknologisk utvikling og internasjonal kontakt.

Brevskriving

Dette bildet, som faktiske er et brev skrevet av en jente fra yukagirfolket som bor langt øst i Sibir,  kom jeg over for mange år siden i ei bok om skriftsystemer. Stopp lesningen her og ta en kikk på bildet før du leser videre. Hva kan dette handle om? (Se bort fra tallene. de vil bli brukt under gjennomgangen etterpå).

Vanligvis gjengis innholdet  slik:

«Jeg elsker deg, men du er i ferd med å forlate meg. Du kommer til å gifte deg med den russiske jenta som du har møtt. Dere kommer til å få barn sammen, og du vil leve lykkelig med din nye familie. Det gjør mg trist å tenke på det, selv om det er en annen som elsker meg.»

Dette utledes av følgende:

1 er ei yukagirjente  (det framgår av fletten – 8. 2 er den unge mannen som hun elsker. de har hatt et forhold tidligere – 13.  4 er den russisk jenta – hun har også fletter og en tradisjonell russisk kjole, en sarafan  – 7. 9 indikerer et påbegynt fellesskap mellom mottakeren av brevet og hans nye kjæreste.  3 er to små barn, de han kan forente å få i sitt nye forhold. 11 og 12 indikerer tette relasjoner og lykke, men som en ser er det en hindring – 6 – mellom brevskriveren og mottakeren av brevet, og dette har  med relasjonen – 10 – med den russiske jenta å gjøre. Yukagirjenta er isolert  – 14 – kanskje har hun bestemt for å leve som enslig, og hun er i tillegg trist [15].   Men det er en annen kar – 5 – som tenker på henne – 16.

Det koreanske alfabet

Formålet med skrift er å nedtegne tanker og tale. Det finnes flere måter å gjøre dette på. Vi kjenner best alfabetsystemet, dvs. at hver språklyd representeres av et tegn. Selv om det latinske og arabiske alfabetet benytter forskjellige tegn, er det underliggende systemet det samme.

Tamil benytter et annet prinsipp. Tegnene her utgjør et såkalt syllabarium. Her står i prinsippet ett tegn for en stavelse. Det betyr at et norsk ord som ”data” skrives med to tegn. Tegnene har også grafiske fellestrekk slik at alle stavelser som begynner med samme konsonant har en viss likhet. Tamil er rikt på vokaler og konsonanter, så det er mer enn 300 forskjellige tegn som må læres. Det er over ti ganger flere enn hva vi finner i vårt alfabet.

Kinesisk skrives på en tredje måte. Her representeres i prinsippet hele ordet av et tegn. Dette kan sammenlignes med symbolbruken vi finner rundt oss. Det er enkelt å finne ut om toalettet er for damer og herrer ut fra symbolet på døren.

Et annet skriftsystem er bygd rundt et helt enestående prinsipp, nemlig koreansk, hangul. Mens de alfabetbaserte systemene kan sies å ha et vilkårlig forhold mellom språklyden og utformingen av bokstaven som representerer lyden, bygger koreansk skrift på at tegnet skal vise artikulasjonsorganenes posisjon. Tegnet for ”t” er en vannrett strek med en kort loddrett strek ned til venstre. ”k” uttrykkes med den samme vannrette streken, men her er den korte loddrette streken ned til høyre. Hvordan skal dette forståes? Dersom en tenker seg at den vannrette streken er ganen, og den korte loddrette streken tunga, er symbolene lettere å forstå. I det første tilfellet er tunga løftet for å danne et lukke i den fremre delen av ganen – ”t”, i det andre tilfellet er tunga løftet mot den bakre delen av tunga– ”k”.

Systemet ble lansert av kong Sejong i 1443. Målet var å utvikle et system som kunne avløse kinesisk skrift som egnet seg dårlig for å skrive koreansk. Resultatet var så godt at hangul feires med en egen offentlig høytidsdag.

Hvor såre lite skal det til

Grafiske virkemidler i tekst har forskjellig visuell styrke. Jeg tenker ikke på bokstavenes størrelse, farge eller utforming, men heller på hvilken effekt et enkelt tegn kan ha på den som leser en tekst.

For en tid siden sendte jeg en e-post med noen spørsmål til en kollega. Svaret var noe uklart, så jeg sendte noen oppfølgingsspørsmål. Nytt svar kom, men DENNE GANGEN VAR DET SKREVET MED STORE BOKSTAVER. Mine spørsmål stod som dverger ved siden av  HANS ORDRIKE, UTFYLLENDE TEKST. Jeg spurte ikke hvorfor han utformet svaret slik. Kanskje var det så enkelt at han ønsket å skille sine replikker fra mine. Jeg oppfattet det imidlertid som ROPING og UTTRYKK FOR IRRITASJON og syntes det var ubehagelig å fortsette korrespondansen. Inntrykket var at jeg hadde forstyrret ham, og at han nærmest snerrende hadde bedt meg om å lese mer på leksene.

De store bokstavene utgjør de største tegnene på tastaturet. De minste er punktum og komma. De har en viktig funksjon når det gjelder å organisere teksten. Til tross for at de er små og er plassert ved bokstavenes føtter, er ikke deres makt liten. Flytt kommaet et ord til høyre i ytringen ”Heng ham, ikke vent til jeg kommer”, og den dødsdømte overlever. Oppe i høyden er andre små tegn som hersker. Her finner en hermetegn, apostrof og ulike aksenttegn. De kan se uskyldige ut, men under gitte omstendigheter er de hardtslående.

Hermetegnets normale funksjon er å vise at det som sies er en direkte gjengivelse av en annen persons utsagn: ”Alt for Norge,” sa kongen. Det kan også spesifisere en betydning som i koste (”ha en bestemt pris”). En tredje funksjon er å stille den en referer til i et dårlig lys. Hvis jeg beskriver Raymond Kvisvik, en tidligere fotballyndling, som ”fotballspilleren” Raymond Kvisvik, er det tydelig at jeg ikke har stort til overs for hans fotballferdigheter. Tegnet har her bibetydningen ”såkalt”. Det uttrykker at vedkommende utgir seg for å være noe han faktisk ikke er. Dette tegnet er også fått et kroppsspråklig uttrykk. En ser ofte personer løfte begge hendene og bevege peke- og langfinger opp og ned mens et ord sies: ”Kvisvik, det er han ”fotballspilleren” på Brann.”

Apostrofen har også flere funksjoner. Den finnes i en del lånord. Når Utenriksdepartementet utnevner en ny chargé d’affaires, følger apostrofen med tittelen som nissen på lasset. Den kan også markere genitiv i ord som slutter på -s, -x eller –z: SAS’ kvartalsrapport.

Tegnet gir sterkere signaler når det markerer at bokstaver er sløyfet i en skrevet tekst: ”Fatter’n og mutter’n er borte i kveld. Kommer’u over, eller?” Denne funksjonen har en ganske sterk stilistisk effekt. Når en erstatter bokstaven som representerer den uuttalte lyden med en apostrof, skjer det noe radikalt. Normalt uttales ikke ”d” i ord som ”god, glad”. Den som sier ”Du er go’ og jeg er gla’ i deg”, får tillagt en annen sosioøkonomisk bakgrunn en den som siteres med: ”Du er god og jeg er glad i deg.” Det interessante er at inntrykket ikke er relatert til hvordan ytringene uttales, men hvordan en ellers lik uttale avspeiles i skrift. Den lille loddrette streken bidrar til å si noe om årsinntekt, utdanningsbakgrunn og bosted. Finnes det skrifttegn som er mer innflytelsesrike?

I lørdagsavisen annonseres det Dans på lokale’ i Øverbygda og Dans på lokalet i Nerbygda. Jeg er ikke i tvil om hvor jeg vil dra. Apostrofen tar ansvar for at det blir heftigere dansemusikk og  stor stemning i Øverbygda.

Grafiske virkemidler

Første norske utgave av D.H. Lawrences roman «Lady Chatterleys elsker» kom i 1952, oversatt av Leo Strøm. Relasjonen mellom Constance Reid og Oliver Mellor lar jeg være å kommentere. Jeg vil heller se litt på verktøyet oversetteren bruker for å formidle karakteristikker av hovedpersonene.

Fortellerstemmen er skrevet ut på moderat bokmål, men med noen få a-endelser. I dialogene er forholdet et annet. Lady Chatterleys replikker er gjengitt i et feilfritt bokmål. Skogvokterens ytringer følger ikke normal ortografi. Utdraget nedenfor er hentet fra slutten av 12. kapittel.

Hun lå der fremdeles da han kom inn igjen, – lå og glødet som en sigøynerinne. Han satte seg på krakken ved siden av henne.

«Du skulle komme bortom den andre hytta en kveld før du drar. Vi’ru det?» spurte han, og hevet øyenbrynene sine mens han sa det, og hendene hans dinglet mellom knærne.

«Vi’ru det?» gjentok hun ertende.

Han smilte.

«Ja, vi’ru det?» spurte han en gang til.

«Jå-å!» sa hun og hermet dialekten.

«Jo-ho,» sa han.

«Jo-ho,» gjentok hun.

«Og så må du sove med meg,» sa han. «Det må til, det. Når kommer’u da?»

«Når skulle jeg komme da?» spurte hun.

«Næ-hei, det kan ikke jæ si. Når kommer’u da?»

«Kan hende te’ sønda’n,» sa hun.

«Kanskje te’ sønda’n! Ja, gjør det!»

Han lo en snar latter mot henne.

«Næhei, du kan’ke få’re te’, du,» protesterte han.

«Hvorfor kan’ke jeg få’re te’?» spurte hun.

Han lo. Hennes forsøk på å snakke dialekten var av en eller annen grunn så lattervekkende.

«Kom nå, nå er du nødt til å gå!» sa han.

«Er jæ de’a?» sa hun.

«Æ jæ de’a?» rettet han på henne.

«Hvorfor skal jeg si æ når når du sa er,» protesterte hun. «Du holder deg ikke til spillereglene, du, jo.»

«Gjør jæ ikke det!» sa han og bøyde seg fram og strøk henne ømt over ansiktet.

For å få dette til er oversetteren nødt til å stole på at leseren kjenner de virkemidlene som brukes. Et relativt trivielt aspekt ved persontegningen er forskjellige skrivemåter for ordet ¿jeg¿. Oversetteren lar Lady Chatterley vise til seg selv ved hjelp av ordformen «jeg», for skogvokteren brukes «jæ». I skogvokterens replikker brukes apostrof for å markere lyder som ikke uttales. Når «d» sløyfes i «kommer du» blir resultatet «kommer’u». På samme måte blir «kan ikke» til «kan’ke» og «da» til » ‘a». I ordet til endres vokalen i tillegg til at siste konsonant sløyfes: «te’ «. En norskkyndig vil umiddelbart vite hvilke sosiale lag disse ordformene reflekterer.

Mer interessant er Strøms omgang med ordformen «er». «Hvorfor skal jeg si æ når når du sa er,» sier Connie mot slutten av utdraget. Ordet «er» uttales /æ:r/, altså med en lang æ-lyd. (I normal dagligtale er det ikke uvanlig at /r/ faller bort slik at «er jeg» uttales /æ jei/. Skogvokteren en en av dem som tilskrives en slik uttale). En må ta for gitt at både lady Chatterley og skogvokter Mellor uttaler ordet «er» med /æ/. Til tross for dette skrives bare Mellors replikker ut med «æ», for lady Chatterley brukes «e». Her er det altså kun visuelle virkemidler som bidrar til å uttrykke språklige forskjeller. Begge sier altså /æ/, men for en av dem brukes det normerte skriftbildet med «e». Overklassen representeres gjennom å bruke normert skrivemåte. Skogvokterens gjengis med lydrett skrivemåte, noe som skal reflektere dialekt og tilhørighet til et lavere sosialt lag. Hvis skogvokteren hadde uttalt r¿en , kunne en fremdeles skilt mellom de to ved hjelp av ordformene ¿er¿ og ¿ær¿. Denne distinksjonen kan bare gjøres av en leser. Poenget ville forsvinne ved høytlesning.

Som en ser er grafiske uttrykk potente virkemidler! Korrekt tolkning av dem forutsetter imidlertid at en er sosialisert inn i en skriftkultur der konnotasjoenen til slike skrivemåter er eksplisert. De avvikende skrivemåtene må altså tilhøre en egen norm.

Det er interessant å merke seg at oversetteren ikke utnytter alle muligheter. Innledningsvis sier Mellor: «Ja, vi’ru det?». Vi ser av formen «det» at bokstaver som ikke er assosiert med noen uttalt lyd, skrives fullt ut, ellers ville det ha stått «de’ «. Det er uklart hvorfor det er manglende konsistens her. Kanskje ville ordformen «de’ » virke forstyrrende: «Ja, vi’ru de’?». Eller blir det for mye av det gode?

Lykkes Leo Strøm? Det er vanskelig å si. På den ene side klarer han å få fram klasseforskjeller ved hjelp av konvensjonaliserte ortografiske virkemidler, dvs. bokstaver og andre tegn. Klarer Strøm å formidle det opprinnelige uttrykket? Det kan jeg dessverre ikke bedømme. Riktignok kan jeg engelsk, men jeg har ikke ballast nok til å lese ut alle assosiasjoner  og konnotasjoner som ligger i originalen. Utdraget nedenfor er grunnlaget for oversettelsem. (Det er hentet frahttp://www.bibliomania.com/0/0/32/68/frameset.html).

When he came back she was still lying there, glowing like a gipsy. He sat on the stool by her.

«Sholl ter?» she echoed, teasing.

He smiled. «Ay, sholl ter?» he repeated.

«Ay!» she said, imitating the dialect sound.

«Yi!» he said.

«Yi!» she repeated.

«An’ slaip wi’ me,» he said. «It needs that. When sholt come?»

«When sholl I?» she said.

«Nay,» he said, «tha canna do’t. When sholt come then?»

«‘Appen Sunday,» she said.

«‘Appen a’ Sunday! Ay!»

He laughed at her quickly.

«Nay, tha canna,» he protested.

«Why canna I?» she said.

He laughed. Her attempts at the dialect were so ludicrous, somehow.

«Coom then, tha mun goo!» he said.

«Mun I?» she said.

«Maun Ah!» he corrected.

«Why should I say maun when you said mun?» she protested. «You’re not playing fair.»

«Arena Ah!» he said, leaning forward and softly stroking her face.

(Publisert på forfatterbloggen.no 23. 01.2007)

Translitterasjon

George Bernhard Shaw er berømt for sitt forfatterskap, men han var også  interessert i språk og lanserte sitt eget forslag til ny rettskrivning for engelsk. Bakgrunnen for dette var en  irritasjon over at samme bokstavsekvens kunne representere ulike lyder, jf. sekvensen <ea> i ord  som i ”read, break, heart”. For å vise hvor galt det var, påstod han at ordet ”ghoti” skulle leses på samme måte som ”fish”. Hvordan?  <gh> for /f/ som i ”enough, <o> for /i/ som i ”women”, og <ti> for sj-lyden i ”nation”. Et annet eksempel er «ghoughpteighbteau» for ”potato”. Leseren kan selv lete seg fram til løsningen.

Det er flere som er interessert i slikt. På internett finnes en historie fra Heathrow flyplass. En person gikk til informasjonen og ba om å få ropt opp passasjerene Arheddis Varkenjaab og Aywellbe Fayed som var ankommet med med Thai Airways. Etter noen minutter kom en annen sjåfør og ba om å få ropt opp Arhevbin Fayed og Bybeiev Rhibodie som var ankommet med Air India. De to ba etter hvert om å få åtte navn ropt opp. Etter det siste var det flere av flyplassens ansatte som jaktet på sjåførene. Det var ikke ikke passasjerene, men flyplassens ansatte.

Når en lytter til opptakene som skal være gjort av hendelsen (www.hendess.net/london.htm) hører en tydelig at Arheddis Varkenjaab and Aywellbe Fayed lyder som ”I hate this fucking job, and I will be fired”, og Arhevbin Fayed and Bybeiev Rhibodie faktisk sies som ”I‘ve just been fired, and bye-bye everybody.” Leseren utfordres til å dekode følgende navn: Aynayda Pizaqvick and Malexa Krost, Awul Dasfilshabeda and Nowaynayda Zheet, Makollig Jezvahted and Levdaroum DeBahzted, Steelaygot Maowenbach and Tuka Piziniztee. De engelske versjonene ligger på websidene sammen med opptakene som luringene gjorde.

Det ser ikke ut til å være spekulert mye om slikt i norsk. Dette skyldes nok at språket har større samsvar mellom skrift og tale. En kunne imidlertid skrive ut ordet ”gift” som ”hjepfdt” (”hjelp, de, pfennig, midt”). Ved å ta i bruk lånord vil en kunne lage langt mer avvikende former.