Fæsk?

«Ka dokker prata om?» spør Tor Einar på side 102 i fjerde bind av Min kamp, Karl Ove Knausgårds litterære maraton.

«Fæsk», sier romanfiguren Nils Erik i et forsøk på å imitere dialekten i Håfjord, stedet nær Finnsnes der handlingen utspiller seg.

«Fersk fæsk», presiseres det noen linjer lenger ned.

Hvem i all verden i Nord-Norge sier fæsk? Uttalen er fesk. En og annen nordpå drister seg kanskje til å bruke formen fisk, men sjansen er stor for at vedkommende da ikke er nordfra. Det er merkelig at Knausgård velger å skrive «fersk fæsk» når skrivemåten «færsk fesk» faktisk ligger mye nærmere vanlig nordnorsk uttale.  (Det er selvsagt mulig at formen «fæsk» skal uttrykke en overdrivelse, men hvorfor da ikke understreke æ-lynde i «fersk» ved også å skrive «færsk»?).

Det er andre nordlendinger som irriterer seg over formen «fæsk». På denne siden ligger en liste over hva som språklig karakteriserer folk nordfra. Der heter det at

«[d]u vet du er langt oppifra nord når du kan uttale fesk ordentlig (ikke     fæsk..»).

Så sant som det er sagt.

Hva skyldes dette fenomenet som Knausgård her trekker fram? Her  følger en svært enkel forklaring: Mange ord i nordnorske dialekter har andre vokaler enn tilsvarende ord sørpå. En nærmere granskning viser et felles mønster: Fisk blir til fesk, sitt til sett, nikk til nekk og så videre. Her er det kort i som erstattes av kort e. Ord med lang i gjennomgår ikke en slik prosess, vin blir ikke til ven, og lik blir ikke til lek. Vi finner en parallell prosess for kort e. Bekk går over til bækk, rett blir rætt og men blir mæn. Lang e rammes som regel ikke av prosessen: ser blir ikke til sær, nek blir ikke næk, (at det finnes ord som læs og læge lar vi ligge i her).

Det fenomenet vi observerer kalles senkning eller åpning. Trange fremre vokaler blir uttalt  med tunga senket, dvs at munnen er åpnere, kjeven er senket litt, slik at i > e, e > æ og y > ø (rykk blir til røkk).

Det ser altså ut til å være en forskyvning i systemet. Når kort i blir kort  e, skyves opprinnelig kort e til kort æ. Prosessen ligner i så måte på den en kaller The great vowel shift – det store vokalskiftet – i engelsk mellom 1450 og 1750. (Dette er en prosess som skjedde etter at engelsk ble skriftfestet. Derfor er engelsk ortografi så håpløs. Man skriver i, men sier en ø-aktig lyd (bird, girl) og så videre.)

Senkningen kan blokkeres i noen tilfeller. Dersom konsonanten som kommer etter den korte vokalen er en såkalt palatal lyd (lyden en har i ord som «majnn» (eller «mainn» som andre skriver) skjer ikke dette. I Sandnessjøen sier man «vældi» for «veldig». Kort /e/ er senket til /æ/. Litt lenger nord, i Rana, sier man «vejlldi». Her har den palatale «jll» stoppet senkningen. Dette ser vi også i ord som «vind», ordet uttales «vijnn». Jeg kjenner ikke til at vokalen her kan være senket til e som i «venn»: «De e noravenn i dag».  På denne måten gjennomgår ord som opprinnelig var like, ulike prosesser. En kan nok gå ut fra at «vend» og «venn» ble uttalt likt en gang (slik de gjør det i østnorsk i dag). I min norsk uttales «vend» som vejnn og «venn» som «vænn». Ved å senke vokalen i et av ordene og å bruke palatale lyder, er de to opprinnelig likelydende ordene blitt ulike.