Ernstskt

”Stavelse” er et sentralt begrep innenfor språkvitenskapen. Stavelser finnes i alle talte språk, men de kan ha svært ulik oppbygning. De språkene som er enklest utstyrt har bare en konsonant (K) etterfulgt av en vokal (V) som danner en struktur som kan beskrives som KV. En ytring som ”bagono mitete” vil være et eksempel på ord der denne strukturen er gjentatt flere ganger KVKVKV KVKVKV. KV-stavelser er regnet som grunnleggende i verdens språk.

Stavelser kan imidlertid være langt mer komplekse en KV, og i denne sammenheng har norsk ganske mye å by på. For det første kan norske stavelser starte med null, en, to eller tre konsonanter. (I figuren til venstre er disse konsonantene plassert under «opptakt»). Eksempler på ord/stavelser  med komplekse konsonantgrupper før vokalen er ”å, rå, krå, skrå”. Disse kan en strukturelt beskrive som V, KV, KKV, KKKV. Det kan også være konsonantopphopninger bak vokalen («koda» i figuren). Det er enkelt å finne eksempler på konsonantgrupper med fra null opptil fire som i ”i, il, hils, ilsk, ilskt”. Dette kan en beskrive som V, VK, VKK, VKKK, VKKKK.

Mellom disse ytterpunktene står kjernen i stavelsen. Som regel er det en vokal som fungerer som kjerne, men ikke alltid. Det kommer tilbake til i en senere artikkel.

Hvis en kombinerer strukturene som er angitt ovenfor, vil en se at norsk har et relativt stort antall ulike strukturer. Kjernen inneholder en V, foran denne kan det står tre konsonanter, bak den fire konsanter. Det gir 3x1x4= 12 ulike kombinasjoner. Antallet er i realiteten større siden kjernen kan inneholde kort vokal (V), lang vokal (V:) eller en diftong (VV). Detaljene rundt dette lar vi ligge.

Når en kompleks konsonantgruppe foran vokalen kombineres med en kompleks gruppe som står bak, kan en få en stavelse som ”sprelskt” – KKKVKKKK. Det er flere ord som har like kompleks start og avslutning som «sprelskt», jf. «skrik, falskt».

En kan også konstruere ord med komplekse strukturer: Endelsen ”-sk” kan henges på substantiver for å lage adjektiver, jf. ”biologi” som da endrer form til ”biologisk”. Hvis en bruker denne metoden, kan en lage flere komplekse endelser av substantiv som i utgangspunktet har en kompleks mer endelse. Ord som ”østerriksk” og ” luxemburgsk” er laget på denne måten. Av navnene ”Faust” og ”Holt” kan en lage ”faustsk” og ”holtsk”. I talespråk finnes formen ”skjelmskt” (tillat i skrift i svensk, men ikke i norsk). Her uttales det fem konsonanter etter vokalen. Begynnelsen er imidlertid en enkel K. De tre bokstavene ”skj-” står bare for én lyd.

I sammensatte ord kan en stavelse med en kompleks slutt stå foran en stavelse med kompleks begynnelse. De fleste kjenner nok eksempelet ”angstskrik”. Her er det 6 konsonantlyder etter hverandre (sju bokstaver, men ”ng” står for én lyd).En kan ved litt skrivebordsarbeid lage mer komplekse sekvenser: Hva kan en kalle en personer som skriver under med falskt navn? Kanskje er det «falsktskrivende» personer? Her kommer det sju konsonanter på rad.Og er de kvikke til beins, er de kanskje «rasktspringere» og ikke «hurtigløpere»?

I normert norsk finnes det ingen stavelser som har en så kompleks konsonantgruppe i koda som ”skjelmskt”, det maksimale en finner er fire konsonanter etter hverandre i én og samme stavelse. Men som det er vist ovenfor, kan en leke seg litt. Vi tar utgangspunkt i navnet ”Ernst”. Dersom det er uttalt av en bergenser, vil det ha fire konsonanter til slutt , bergensere skarrer jo, og vi bruker /ʀ/ for skarre-r og uttalen kan angis som /æʀnstk/. Dette navnet kan danne utgangspunkt for et adjektiv. Vi føyer til ”–sk” og får ”ernstsk”. I teorien kan en jo si at Ernst var oppfinnsom, rett som det var fikk han en typisk ”ernstsk idé”. Og vil en strekke skinnet enda litt, kan en si at han ofte kom med  ”et typisk ernstskt uttrykk”. Her kommer det sju konsonanter på rad, men da det spørs om tungen henger med.

Fengsjel

«Jeg skal i fengsjel», sa en av rollefigurene i Hotel Cæsar en kveld. Denne gangen lå det ingenting kriminelt bak. Hun skulle bare på besøk. Skuespilleren demonstrerte en uttale av ordet «fengsel» som er forskjellig fra min måte å si ordet på. Jeg sier «fengsel» med en s-lyd midt inni.

Hun er ikke den eneste som uttaler ordet slik. Jeg hører dette stadig oftere fra unge mennesker. Det er ikke umulig at en ny uttale av ordet er i ferd med å etablere seg.

Hva er det som motiverer et skifte fra s-lyd til sj-lyd her? Er det slang eller slurv? Jeg tror at svaret nettopp ligger i ordene «slang, slurv» men da lar jeg ikke disse to ordenes betydning beskrive språkbrukernes talespråk. Jeg vil heller gjøre oppmerksom på en regel som styrer uttalen av den første lyden i disse ordene. I norsk får en ofte sj-lyd foran /l/ dersom /s/ og /l/ står i samme stavelse. Dette finner en eksempler på i ord som «slå, beslag». I ordene «is-lag, hus-lege» tilhører de to lydene forskjellige stavelser, og dermed blir uttalen /s/.

Uklarheter om hvor grensen mellom stavelsene befinner seg, er trolig årsaken til formene «Os-lo» og «O-sjlo». Paralleller til dette finner en i uttalen av navnene «Russland» og «Aslak». Det er mange som sier «Russjland» og «Asjlak»
Men hva med «fengsjel»? Jeg er villig til å sette en tier på at følgende har skjedd: Mens det finnes et par ordformer med /s/ – «fengsel, fengselet», finnes det mange former med sj-lyd: «fengslet (alternativ til «fengselet»), fengsler, fengslene». I tillegg kommer verbet «fengsle» med sine bøyningsformer «fengsler, fengslet, fengslende». Rent statistisk er det derfor flere former med sj-lyd en med s-lyd. Flertallet dominerer, og etter hvert kan formene med sj-lyd ha blitt oppfattet som grunnform. Dermed skjer det en feilslutning fra bøyningsformer til grunnform /s/ i «fengsel » byttes ut med sj-lyd: «fengsjel».

Språkendringer oppleves truende av mange. Det vi ser her, er en av flere trusler/trusjler.

(Publisert på forfatterbloggen.no 31.10.2007)