Jeg hjerter deg!

Noen ganger kommer en i beit for ord, det kan rett og slett være slik at ordet en er på jakt etter ikke eksisterer på norsk. i en slik situasjon er det flere utveier. En kan hente inn et ord fra et annet språk og la det beholde sin originale form, som clutch, eller gi den en norsk form, som kløtsj. En kan oversette det fremmede ordet til norsk, jf. printer og skriver, eller en kan lage et nytt ord.

Det er mange år siden jeg for første gang så plakaten som sier ”I love New York”, dvs. teksten står ikke der. Plakaten er delt i fire ruter. I de to øverste står det  I❤, i de to nederste NY.  Plakaten nærmest ba om et nytt verb måtte bli laget, og nå er det endelig dokumentert på norsk. Verbet er naturligvis ”å hjerte”. Et raskt søk på Google viste over 1100 treff på frasen ”jeg hjerter deg”. De aller fleste treffene på den ene ordet ”hjerter” viser naturligvis til substantivet ”hjerte” i flertall, og det er vel ikke overraskende at mange av tekstene refererte til kortspill.

Denne nydannelsen – å hjerte – oppfører seg som et helt normalt verb, ut fra strukturen i ordet vil en vente at det bøyes som et svakt verb, det vil si på samme måte som ”å erte, å smerte, å knerte” og andre verb som ender på ”-erte”. Fortidsformen vil altså være ”hjertet” eller «hjerta»: ”Deg har jeg hjertet/hjerta i mange år”. At verbet får svak bøyning er helt i tråd med hva som skjer med nye ord som tas inn i norsk. Dersom verbene går inn i den såkalte klasse 1 av svake verb får de endelsene ”-et” eller ”-a” i fortid”. Brukerne av verbene  ”å kløtsje og ”å printe” bruker helt sikkert ”kløtsjet, printet” – eller ”kløtsja, printa” –  som fortidsform.

Det  er vanskelig å si om ”å hjerte» er et ord som kommer til å slå an. De få forekomstene tyder på at det nok vil være ytterst få som vil høre eller lese ”jeg hjerter deg” istedenfor ”jeg elsker deg”. En ting er imidlertid sikkert. I årene som kommer vil vi masse nye verb i norsk. Verbene tilhører en såkalt ”åpen ordklasse”, og antall medlemmer i denne klassen øker i takt med teknologisk utvikling og internasjonal kontakt.

Det er helt gresk for meg

«Dette er helt gresk for meg», Ytringen brukes ofte for å påpeke et språklig uttrykk som er fremmed og uforståelig. Når man lytter til fremmede språk, kan det meste framstå som ukjent. Noen språklyder kan en gjenkjenne, et og annet internasjonalt ord identifiseres, men i det store og hele er det vanskelig å gripe hva som sies.

Det er en vanlig å mene at språk er svært ulike. Det er lett å peke på forskjeller. Språklydene vil variere fra språk til språk. Norsk har mange vokaler, spansk få. Mens norske ord består av mange stavelser, vil en i vietnamesisk stort sett finne ord med bare en stavelse. I norsk bruker toner for å skille ord som «loven» og «låven» fra hverandre. Dette kan en ikke gjøre i engelsk. Mens de fleste setninger på norsk begynner med subjektet, er det verbet som kommer først i arabisk.

Påstanden om ulikheter mellom blir utfordret av nyere forskning. Likhetene ser ut til å være mye større enn hva en tidligere har antatt. Det er riktignok slik at språklige uttrykk varierer mye. Et og samme saksforhold kan uttrykkes på svært ulike måter i to forskjellige språk. Det nyere forskning peker på, er at de underliggende strukturene er svært like. For eksempel har alle språk vokaler og konsonanter, verb og substantiv. Alle språk setter ord sammen i grupper, og grammatiske endringer utføres i forhold til slike grupper og ikke til enkeltord. Et eksempel fra norsk kan belyse dette. Setningen «Ballen er rød» kan gjøres om til spørsmålet «Er ballen rød?». Her ser det ut til at spørsmålet er laget ved ord nr. 2 er flyttet fram. At dette er må være galt, ser en når en skal lage spørsmål av setningen «Ballen som ligger der borte, er rød». Ingen norsktalende ville finne på å flytte fram ord nr. 2 og si «Som ballen ligger der borte, er rød?» Vi har en kunnskap om at «ballen» i den første setningen og «ballen som ligger der borte» skal behandles likt. De utgjør begge én gruppe. Gruppe nr.2 vil da i begge tilfellene være «er», og det er dette ordet som flyttes fram når en lager spørsmål.

Slike prosesser er felles for alle språk. Ord behandles ikke som enkeltstående enheter. De ses i forhold til hverandre og relasjonen mellom dem er avgjørende for hvilke endringer som kan gjøres.

Det er naturlig å spørre hvordan språkbrukerne vet dette? Hvor er dette lært?  En retning innen nyere språkforskning hevder at kunnskapen om de grammatiske reglene er medfødt. Overalt på jorden fødes barn med to bein. I løpet av et års tid de vil utvikle evnen til å gå. Etter de nevnte språkforskernes syn er barna også født med en egen evne til å lære språk. På samme måte som mennesket er programmert til å lære å gå, er det programmert til å lære språk. I det nyfødte barnets hjerne ligger det muligheter til å utvikle alle strukturer i en finner i naturlige språk. Fødes barnet i et russisktalende miljø, vil det ta opp i seg de reglene som gjelder for russisk og bygge ut sin eget sett av grammatiske regler som vil brukt når barnet skal snakke. Fødes barnet i et norsktalende miljø, er det dette språkets regler som bestemmer hvor barnets grammatikk skal se ut. Barnets mentale grammatikk vil stort sett være en kopi av den de voksne språkbrukerne har.

Alle mennesker er født med det samme språklæringsprogrammet, men resultatet av språklæringen vil være forskjellig avhengig av hvilke språk barnet vokser opp med. Det avgrensede regelsettet som ligger til grunn for språklæringsprogrammet er nettopp årsak til at språk er mer like enn hva man tror.

Ja… jo… nei…

”Hvordan går det?” Jeg møtte naboen etter at han hadde gravd seg ut av huset mandag morgen. ”Jaaa, jo”, sa han og hoppet inn i bilen og forsvant i snøføyka.  Hva slags svar var det? ”Hvordan går det?” – ”Jaaa, jo”.

Det er mange måter å stille spørsmål på i norsk. En kan bruke vanlig fortellende setning og så signalisere at det er et spørsmål ved hjelp av intonasjonen. ”Du kommer vel klokka fem?” En kan også lage spørsmål ved å endre på rekkefølgen av ordene i en fortellende setning. Det finnes to typer spørsmål som er laget på denne måten. For det første  har vi spørsmål som besvares med ”ja, jo, nei”. Disse spørsmålene innledes med et verb: ”Går det bra?” Er det ikke Anne som står der borte?” Disse kalles ofte ja-nei-spørsmål.

Den andre gruppen er de såkalte spørreordsspørsmålene. Her starter spørsmålet med ord som ”hvor, når, hvem”. ”Hvor la jeg nøklene? Når kommer du?” Som svar på disse spørsmålene forventer en å få informasjon som fyller ut det kunnskapshullet en har vist gjennom spørsmålet.

Men hva var det naboen min gjorde? Jeg stilte et spørreordspørsmål for å få greie på hvordan han hadde det etter snøværet, og fikk svar som om det hadde vært et ja-nei-spørsmål. Måten han svarte på er ikke uvanlig i norsk. Dette forekommer faktisk så hyppig at en finner det nevnt i moderne grammatikker:

”Hva skal du gjøre i ferien da?”

”Nei, vi skal bare ta noen småturer rundt omkring.”

”Jo, det skal jeg si deg – vi skal til Island i år”.

Språkforskerne mener at svarene her egentlig er svar på spørsmål som ikke er stilt, men som er underforstått i samtalen. Den utspurte svarer på spørsmålene ”Hva skal du gjøre i ferien da? Skal du gjøre noe spennende?”

Forskere har funnet at bruken av ”ja, jo, nei” har ganske komplekse funksjoner i svar på spørreordsspørsmål. Ordet ”ja” har mange funksjoner. Noen ganger vil det signalisere at en trenger mer tid for å svare: ”Hva jobber hun med?” ”Ja, hva jobber hun med. Hun sitter jo i skranken, og , ja …”.

Andre ganger brukes ”ja” for å bringe inn bakgrunnen for svaret: ”Hva slags fisk er det?” ”Ja, nå er det jo slik at jeg er fra Bergen, så jeg sier pale”. Hvis denne dialogen fant sted i Trondheim, ville den som svarte trolig klar over at navnet ”pale” ville være mindre kjent enn ”sei”, og derfor gis det ekstra bakgrunnsopplysninger.

Når svaret er en opplisting, innledes det ofte med ”ja”: ”Hva har du gjort i dag, da?” ”Ja, jeg har vært på to møter, sett på leilighet, og truffet en ny kollega”.

Et ”nei” kan uttrykke motvilje mot å svare på spørsmålet. ”Hva stemte du ved siste valget, da?” ”Nei, det er vel hemmelige valg her i landet, er det ikke?”

”Nei” kan også være uttrykk for at en er uenig i grunnlaget for spørsmålet. ”Du som reiser så mye, hvordan får du tid til det?” ”Nei, jeg er da ikke så mye borte. I fjor var jeg bare en gang i utlandet.”

”Jo” ser ut til å innlede ytringer som inneholder vurderinger av ulike slag, og tonen er oftest positiv. ”Og hvordan er forholdet mellom dere nå?”  ”Jo, ikke så verst.”

Positive svar på spørsmål som ”hvordan da, hvorfor det da” inneholder ofte et ”jo”. Hvis spørsmålet inneholder et ”ikke”, som i ”hvorfor ikke det da”, innledes svaret ofte med et ”nei”. ”Hvorfor kommer du ikke, da?” ”Nei, har ikke lyst.”

Og naboen. Hvordan hadde han hatt det? Ved å si ”jaaa” gav han beskjed om at det ikke var så greit å svare på stående fot. ”Jo” tydet vel på at det ikke hadde vært så verst å sitte inne i helgen og se på spreke skiløpere på TV.

Dvandva-ord i norsk

En av merkelappene av Stoltenbergs regjering knyttes til et ord som er en interessant språklig konstruksjon, nemlig rødgrønn.

I norske ord som er satt sammen av to deler, er hovedregelen at det første leddet beskriver det andre nærmere. Gulgrønn er en grønnfarge med islett av gul, brunrød er en brunlig rødfarge. I norske sammensetninger er det siste ordet kjernen som bærer hovedbetydningen. Ordet flypassasjer refererer til en passasjer som reiser med fly, mens passasjerfly er et fly som frakter passasjerer. Rødviner en type vin, mens vinrød viser til en spesiell rødfarge.

Slik er det ikke med rødgrønn. Her modifiseres ikke det siste leddet av det første. De to leddene veier derimot like mye. Det er snakk om rød og grønn. Slike konstruksjoner er relativt uvanlige norsk, men valgkampen var likevel preget av et eksemplar av arten. Dagen etter valget viste et Google-søk på ordene ”rødgrønn, rødgrønt, rød-grønn, rød-grønt” ca to millioner treff!

Slike ord er observert i mange språk. Betegnelsen på dem, ”dvandva”, er hentet fra det indiske språket sanskrit. Betydningen av dette ordet er ”par”, og det viser til at ord som rødgrønn nettopp har to kjerner. På sanskrit betyr matara-pitara, ”mor og far”. Det norske ordetmorfar må analyseres på en annen måte. Her kommer kjernen sist. Det er snakk om ”mors far”.

Et dvandva-ord i norsk er blågul. Andre ord er bittersøt og sursøt. Når en  person beskrives som er dumsnill, er begge karaktertrekkene like framtredende.

De tallene som består av sammensatte ord, tilhører også denne klassen. Femtifem er det samme som ”femti og fem”. En finner også navn med dvandva-konstruksjon: Aurskog-Høland og Østerrike-Ungarn.

Dvandva-ord er upløyd mark i norsk. Her ligger det mange muligheter. Noen har allerede prøvd seg. Rundpen er brukt om en søt, ferm dame. Jeg vet ikke om hun ble argsint eller gladfornøyd da hun fikk vite valgresultatet..

Ny vin på gamle flasker

Det er jo gammelt nytt at det er restriksjoner på hvordan ord kan settes sammen. Men gammeldags og – for noen – kjedelig grammatikk-undervisning sprites opp ved å ta mer dagsaktuelle eksempler. Her er et forsøk som kom rekende på ei fjøl på Facebook:

Adjektiv er ord du kan sette «drit» foran,- «dritbra». Adverb er et ord du kan sette foran «drit» igjen», jf. overskriften. Substantiv er ord du kan sette «jævel» bak,- «kattjævel». Verb er ord du kan sette «inn i helvete» bak, «klø inn i helvete». En sykt dritbra måte å få ungjævlene til å lære inn i helvete masse grammatikk på.

En kvalifisert leser på Facebook så straks en upresishet i beskrivelsen som krevet regelverket må utvikles. Den kommer til uttrykk i siste setning. Forslag?