Jeg hjerter deg!

Noen ganger kommer en i beit for ord, det kan rett og slett være slik at ordet en er på jakt etter ikke eksisterer på norsk. i en slik situasjon er det flere utveier. En kan hente inn et ord fra et annet språk og la det beholde sin originale form, som clutch, eller gi den en norsk form, som kløtsj. En kan oversette det fremmede ordet til norsk, jf. printer og skriver, eller en kan lage et nytt ord.

Det er mange år siden jeg for første gang så plakaten som sier ”I love New York”, dvs. teksten står ikke der. Plakaten er delt i fire ruter. I de to øverste står det  I❤, i de to nederste NY.  Plakaten nærmest ba om et nytt verb måtte bli laget, og nå er det endelig dokumentert på norsk. Verbet er naturligvis ”å hjerte”. Et raskt søk på Google viste over 1100 treff på frasen ”jeg hjerter deg”. De aller fleste treffene på den ene ordet ”hjerter” viser naturligvis til substantivet ”hjerte” i flertall, og det er vel ikke overraskende at mange av tekstene refererte til kortspill.

Denne nydannelsen – å hjerte – oppfører seg som et helt normalt verb, ut fra strukturen i ordet vil en vente at det bøyes som et svakt verb, det vil si på samme måte som ”å erte, å smerte, å knerte” og andre verb som ender på ”-erte”. Fortidsformen vil altså være ”hjertet” eller «hjerta»: ”Deg har jeg hjertet/hjerta i mange år”. At verbet får svak bøyning er helt i tråd med hva som skjer med nye ord som tas inn i norsk. Dersom verbene går inn i den såkalte klasse 1 av svake verb får de endelsene ”-et” eller ”-a” i fortid”. Brukerne av verbene  ”å kløtsje og ”å printe” bruker helt sikkert ”kløtsjet, printet” – eller ”kløtsja, printa” –  som fortidsform.

Det  er vanskelig å si om ”å hjerte» er et ord som kommer til å slå an. De få forekomstene tyder på at det nok vil være ytterst få som vil høre eller lese ”jeg hjerter deg” istedenfor ”jeg elsker deg”. En ting er imidlertid sikkert. I årene som kommer vil vi masse nye verb i norsk. Verbene tilhører en såkalt ”åpen ordklasse”, og antall medlemmer i denne klassen øker i takt med teknologisk utvikling og internasjonal kontakt.

Rutenettutfyllingsaktivitet

Lørdagskryssordoppgavemakeren bad meg finne et synonym til ”lærer”. Svaret viste seg å være ”rødblyantanvendingsfagperson”. Løsningsordet skulle skrives loddrett, og lenge stod tomme ruter gapende og ventet på sin bokstav. Det var nødvendig å gå omveier før svaret stod der, men da virket det i grunnen innlysende. Da var det verre med et ord på 14 bokstaver som skulle bety det samme som ”gjerde”. ”Skigard” var for kort, ”plankegjerde” for nærliggende. Løsningsordet ville ikke avsløre seg før de fleste loddrette ordene som krysser det var klare. Plutselig stod løsningen der: ”stridsepletema”. Tommelen opp for kryssordforfatteren. Dette var et av de mer utspekulerte løsningsordene.

Noen ganger har jeg lurt på om det ikke kunne stilles en diagnose på kryssordforfatterens sinnstilstand i gjerningsøyeblikket. Jeg føler meg i alle fall plaget i jakten på et synonym for ”selger” der svaret viser seg å være ”avhendingsprosessdeltager”. Det må være kvaliteter ved forfatterne siden de makter å engasjere titusener i jakt på mer eller mindre kjente løsningsord. Lørdagsengasjementet som oppklaringsansvarlig orddetektiv har mange ganger ført til utsettelse av andre og mer nødvendige aktiviteter.

Kryssord er trolig den mest populære ordleken i verden. Underlig nok har de en ganske kort historie. De første dukket opp i barne- og ukeblad i England på 1800-tallet. De var enkle magiske kvadratene. En norsk parallell vil være å plassere bokstavene E,L,S,V i et kvadrat på  4×4 ruter slik at de danner ord både vannrett og loddrett. Ordene LESE, ESEL, SELE, ELEV skrevet rett under hverandre gir en slik mulighet.

Det første ”ordkryss” ble publisert 21. desember 1913 i søndagsbilaget til avisen New York World. Forfatteren var den engelske journalisten Arthur Wynne. Det var utformet som en diamant, med andre ord et kvadrat vridd slik at hjørnene pekte opp og ned og til sidene. Kryssordet inneholdt ikke noen svarte felt. Stikkordene var oppgitt ved siden av. Løsningsordene var på tre, fire eller fem bokstaver, og et av dem var oppgitt – ”FUN” – moro.

Wynnes idé ble plukket opp av andre amerikanske aviser. Betegnelsen ble etter hvert endret til ”kryssord” og ti år etter premieren kunne man finne dem i de fleste amerikanske aviser. I de klassiske variantene er løsningsordene synonymer som ”unik : enestående” eller ord fra et saksområde: ”bryteuttrykk – nelson”. Alternativt jakter en på over-/underbegrep som ”handel : gatesalg”. Det finnes varianter hvor løsningen er en helt setning som slanger seg gjennom kryssordet. Mitt favorittkryssord prøver øyensynlig å tilføre det norske språket nye sammensatte ord.

Kryssordene fant sin vei til Europa. Det første engelske ble publisert i 1922, og ikke lenge etter dukket de opp i Norge, gjerne under navnet ”kryssordgåte”. I dag finnes de i aviser, ukeblad og egne kryssordblad for barn og voksne. Omfanget er fra mindre enn 50 ruter til påskekryssordenes to hele avissider.

Om det er fornuftig tidtrøyte? I alle fall skal det være helsebringende. Den australske forskeren Perry Bartlett, professor ved hjerneinstituttet ved universitet i Queensland, Australia hevder at mental og fysisk trening holder hjernen aktiv og stimulerer produksjonen av nye nerveceller.  Han peker på tre aktiviteter som spesielt holder hjerne og kropp i form, nemlig kryssord, jogging og sex. Jeg er helt enig. ”Ukeavslutningsaktivitetsprogrammet” er ikke komplett uten kryssordet.

Scrabble

Høsten er over, mørket har falt på og inne samles familien om tradisjonelle aktiviteter. Kakao kommer på bordet og familiespillene hentes fram. I mange år var Scrabble en favoritt hos oss. Barn og voksne satte seg rundt spillebrettet, trakk bokstaver og funderte på hvordan brikkene kunne kombineres til ord.

Minstemann var i trøbbel med C, L, N, N, T, X, Æ. Han åpnet kreativt ved å legge ut Æ alene på et felt som tredoblet poengsummen. Storebror protesterte og hevdet at dette ikke var noe ord. Et heftig ordskifte fulgte. Storebror hevdet at ordboka ikke godkjente «æ», minstemann yppet seg med å spørre hva det trønderske «æ» skulle være hvis det ikke var et ord. Brukte han ikke ord når han snakket, eller breket han? Storebror gikk fast, dette handlet om et av hans favorittord på den tida, selvopptatt som han var. Ordboka avgjorde tvisten til storebrors fordel. Scrabble inviterer til slike diskusjoner. Er virkelig «vånd, sprunge, jest» norske ord? Hva med «jamenneske»? Alle er godkjent, de står i ordboka.

Mor bygger på en ledig «i» og legger ut «orient». Storebror, som har erkjent at «grøtert» verken er en slags «ert» eller partisipp av verbet «grøtere», leser lissepasningen og legger «grøtorientert». Diskusjonen starter umiddelbart. Resonnementet hans bygger på prinsippet at dersom det går an å gjøre seg forstått med et ord så finnes ordet, men delene må stå i ordboka. Hans ord beskriver presist naboens snart ett år gamle sønn, som også er både flaske- og pupporientert. Ordboka avviser hele ordet, men siden delene finnes, får storebror støtte. Like før hadde mor fått poeng ved at «eple» ble utvidet til «eplekjekk», et ord som ordboka manglet.

Hverdagen er fylt av ord av typen «grøtorientert». De dukker opp i samtaler og blir oftest forstått. De er viktige hjelpere som tar et tak når det trengs. Når far etter skogsturen ber om at «bringebærposen» skal tømmes på «blåfatet» forstår barna hva som skal gjøres. Betyr det at det finnes ord som «bringebærpose» og «blåfat» i norsk? Ordboka sier nei. På den annen side førte utsagnet til at bærene faktisk ble tømt på fatet, så da må de vel finnes likevel? Ja visst, de er norske ord så gode som noen. I den daglige kommunikasjonen er de nødvendige, og de er i samsvar med norsk grammatikk. Enkeltordene er språklige byggesteiner som vår språklige kreativitet vet å utnytte. Betydningen av kombinasjonene er ikke alltid forutsigelig. Elgjegeren jakter på elg, men hva med fallskjermjegeren?

Det er uråd å si om nye ord har livets rett. Kanskje eksisterer de ikke lenger enn det sekundet det tar å si dem, men hvis de fyller et kommunikativt hull og blir hørt av mange nok, kan de bli en del av daglig språkbruk slik som «bringebærsaft» og «blådress» er blitt.  For hundre år siden var ord som «handlepose» og «hurtigmat» ukjente, selv om maten man handlet ble lagt i en pose og hurtig tilberedt hjemme. De to ordene lå som spirer og ventet på å bli vekket til liv.

Av alle ord som finnes, er det de etablerte begrepene som kommer mellom to permer. Ordboka er for ord en møter i massemedia, litteratur og undervisning, den skal ikke vise hva som er mulig i norsk. Utenfor ordbokas strenge regelverk er mulighetene store. Her kan ordmakerne virkelig boltre seg! Med utgangspunkt i hvilket som helst substantiv kan en lage myriader av gloser. Kostholdseksperten Fedon Lindberg har allerede inspirert til ord som Fedonbrød, Fedoneffekt og Fedonmotstander. Vår statsminister har til og med fått en Fedonrefs! Hvilke muligheter ligger det ikke her? På strak arm lanseres Fedonkalas, Fedonferie, Fedonstall.

I språket finnes det tusenvis av ord som er langt vanligere enn Fedon. Hvert enkelt av dem kan utvikles til et utall andre. Skal man ta disse med i Scrabble? Hvis man spiller for å utvikle barnas språklige bevissthet, er det kanskje ikke dumt, men poengene bør ikke utdeles før en god forklaring er gitt. På den annen side følger det med regler for hvordan Scrabble skal spilles, kanskje ligger det lærdom i å innordne seg disse også?

Dvandva-ord i norsk

En av merkelappene av Stoltenbergs regjering knyttes til et ord som er en interessant språklig konstruksjon, nemlig rødgrønn.

I norske ord som er satt sammen av to deler, er hovedregelen at det første leddet beskriver det andre nærmere. Gulgrønn er en grønnfarge med islett av gul, brunrød er en brunlig rødfarge. I norske sammensetninger er det siste ordet kjernen som bærer hovedbetydningen. Ordet flypassasjer refererer til en passasjer som reiser med fly, mens passasjerfly er et fly som frakter passasjerer. Rødviner en type vin, mens vinrød viser til en spesiell rødfarge.

Slik er det ikke med rødgrønn. Her modifiseres ikke det siste leddet av det første. De to leddene veier derimot like mye. Det er snakk om rød og grønn. Slike konstruksjoner er relativt uvanlige norsk, men valgkampen var likevel preget av et eksemplar av arten. Dagen etter valget viste et Google-søk på ordene ”rødgrønn, rødgrønt, rød-grønn, rød-grønt” ca to millioner treff!

Slike ord er observert i mange språk. Betegnelsen på dem, ”dvandva”, er hentet fra det indiske språket sanskrit. Betydningen av dette ordet er ”par”, og det viser til at ord som rødgrønn nettopp har to kjerner. På sanskrit betyr matara-pitara, ”mor og far”. Det norske ordetmorfar må analyseres på en annen måte. Her kommer kjernen sist. Det er snakk om ”mors far”.

Et dvandva-ord i norsk er blågul. Andre ord er bittersøt og sursøt. Når en  person beskrives som er dumsnill, er begge karaktertrekkene like framtredende.

De tallene som består av sammensatte ord, tilhører også denne klassen. Femtifem er det samme som ”femti og fem”. En finner også navn med dvandva-konstruksjon: Aurskog-Høland og Østerrike-Ungarn.

Dvandva-ord er upløyd mark i norsk. Her ligger det mange muligheter. Noen har allerede prøvd seg. Rundpen er brukt om en søt, ferm dame. Jeg vet ikke om hun ble argsint eller gladfornøyd da hun fikk vite valgresultatet..