Bokstaver i munnen

«Jeg skjønte hva jeg hadde sagt idet de siste bokstavene ramlet ut av munnen min», sa Plumbovokalisten til VG etter et uheldig utsagn under en prisutdeling for ikke lenge siden. Jeg lar kjernen i den saken ligge. Det er ikke alltid like lett å holde tann for tunge, det har de fleste erfart. I et ubetenksomt øyeblikk avslører man hemmeligheten eller påpeker at keiseren er uten klær.

Fra denne bloggens ståsted er det mer interessant å se på forklaringen som ble gitt. Når tann holdes for tunge er det neppe for å hindre bokstaver fra å ramle ut av munnen.Når jeg her velger å lese utsagnet i verste mening, er det ikke for å henge ut vedkommende vokalist, men heller for å ha et påskudd for å diskutere utsagnet litt nærmere. Synspunktet som kommer til uttrykk er nemlig ikke uvanlig. Gjennom mange års arbeid som sensor for norske studenter som har hatt i oppgave å omtale minoritetsspråkliges norsk, har jeg sett flere besvarelser der voksne innvandreres uttaleproblemer i norsk er forklart med at siden innvandrerne mangler bokstaver som «y» og «ø» i sine alfabet, er lydene vanskelige å uttale. Det er da fristende å følge dette opp under en muntlig eksaminasjon og spørre om uttalen ville ha blitt bedre om alfabetet i den minoritetsspråkliges morsmål hadde blitt endret. En del studenter har svart bekreftende på slike spørsmål, andre har etter litt fundering kommet til motsatt konklusjon.

Et par eksempler viser hvor urimelig en slik tankegang er: La oss ta ordene «mars» og «marsj». Ordene uttales likt:  /maʃ/ sier østlendinger, trøndere og nordleninger. Det kommer like mange lyder ut gjennom munnen hos alle. (De vestlendingene som skarrer, sier /maʀs/ for begge ordene.) Ideen om at det skulle komme en «j» ut av munnen når en snakket om «marsj» er nok en forestilling som kanskje tyder på at vedkommende har en ide om tale og skrift er identiske størrelser, men selv da ville det vært interessant å se bokstavene. En kunne jo lure på hvordan dette forholdt seg i språk som bruker andre skriftkonvensjoner: Kommer det kinesiske tegn ut av kineseres munn og stavelsestegn ut av en tamils? Og hva med dem som ikke har lært bokstavene, små barn og analfabeter, snakker de ikke?

Og hva med ord som skrives likt, men uttales forskjellig som «(en) kost» (til å koste støv med) og «(en) kost» (mat). Hvis det kommer samme bokstav ut av munnen, hvordan kan da ordene være forskjellige? Og hva med de 14 ordene «sju, skjære, ski, sherry, schæfer, champagne, generell, journalist, cello, crescendo, nysgjerrig, beige (+ mars, marsj)» som har ulike skrivemåter for ʃ-lyden (sj-lyden)? Kommer det varierte bokstavsammensetninger rennende ut over leppene for hvert ord? Neppe.

Norsk skriftspråk er til en viss grad ortofont. Det vil sa det i en god del, men langt fra alle, tilfeller er et 1:1-forhold mellom skrift og tale, altså at en lyd representeres av én bokstav. Ofte er det slik at en og samme bokstav kan stå for flere lyder (sum, dum), eller at en og samme lyd representeres av flere bokstaver (de, di), at ulike bokstavkombinasjoner representerer én lyd (se ʃ-lyden ovenfor), eller at noen bokstaver har ikke en lyd knyttet til seg i bestemte posisjoner (det, billig). I opphavet til det norske skriftsystemet lå det kanskje et ønske om å utvikle et 1:1 forhold, men på den ene siden var det slik at det ikke fantes nok tegn tilgjengelig i alfabetet man lånte inn, så en måtte lage tegnkombinasjoner, såkalte digrafer (to tegn) eller trigrafer (tre tegn), på den andre siden har talespråket gjennomgått endringer som ikke er blitt reflektert direkte i skriftspråket. En gang i tida hadde ord «fort» fire lyder (slik det har på Vestlandet i dag), men i mange dialekter er /rt/ i dag smeltet sammen til en lyd /ʈ/, som vi har lydskrifttegn for, men som ikke er representert med  egen en bokstav i alfabetet.

Forfølger man påstanden på sine ene premisser, illustrerer den en mindre  god språklig analyse. Nasale lyder som /m, n/ slipper ikke ut gjennom munnen, men gjennom nesen, og nasaliserte vokaler som man finner i franske eller portugisisk kommer ut både gjennom nesen og munnen. Så bra at det er umulig for en stor /m/ å kile seg fast i nesehulen!

Ser du hva jeg sier?

Det meste av muntlig kommunikasjon skjer i sammenhenger der lytteren kan se taleren. Til tross for at en visuell komponent er involvert når man samtaler, er det vanlig å regne prosesser knyttet til lytting som enerådende når en skal forstå et talesignal. Lyden fanges opp av det ytre øret og dirigeres inn øregangen. Deretter settes trommehinnen i bevegelse. Disse bevegelsene overføres så til det indre øret hvor de omdannes til nerveimpulser som sendes til hjernen for tolkning.

Det har imidlertid vært kjent lenge at synssansen gir positive bidrag til tolkning av talesignaler. De fleste har kanskje grepet seg selv i å lese på samtalepartnerens lepper hvis man står og prater i støyende omgivelser.

I 1976 ble det gjort et eksperiment som bidro til å høyne interessen rundt synssansens bidrag under samtaler. Harry McGurk  og John MacDonald filmet munnen til en kvinne som ytret stavelsen ”ga” gjentatte ganger. De fjernet den opprinnelige lyden og satte inn stavelsen ”ba” istedenfor. Filmen ble altså  dubbet før den ble spilt av for en rekke informanter. Men hva skjedde? Alle rapporterte at de hørte stavelsen ”da”! Filmen ble kjørt en gang til, og lytterne ble bedt om å lukke øynene. Nå hørte alle det som opprinnelig var sagt: ”ba”.

Det ser ut til at synssansen overstyrer hørselssansen. I det visuelle signalet artikuleres konsonanten /g/ i ”ga” ved at baktunga løftes opp mot den bløte ganen, bak i munnen. Lydsignalet kommer fra en artikulasjon som finner sted fremst i munnen,  /b/ lages ved hjelp av leppene. Konflikten mellom en visuell bakre artikulasjon og en auditiv fremre artikulasjon, medfører at artikulasjonen plasseres mellom disse stedene. /d/ lages jo ved at tungespissen lager et lukke bak fortennene i overkjeven.

Har du lyst til å prøve dette? Det ligger flere gode demonstrasjoner ligger på Youtube.com. Her er en som bruker /b/ og /v/. Det interessante er at en hører det øynene sier en skal høre til tross for at talesignalet er konstant.

Linguolabial lateral

Linguolabiale lyder artikuleres ved at tungespissen (apex) stikkes ut mellom tennene og plasseres mot overleppa som gjerne trekkes litt nedover. En alternativ betegnelse for er apikolabiale lyder. Det finnes flere artikulasjonsmåter, en kan enkelt lage lyder som ligner på [t], [d] og [n] på denne måten (klikk her for flere detaljer).

Den første gangen jeg oppdaget denne spesielle artikulasjonen var da jeg så videoen hvor Britney Spears sang «Hit me baby one more time» en eller annen gang høsten 1998. I denne videoen er linguolabialiteten særlig tydelig etter 1.38 minutt (det er flere , både før og etter, bare let).

Hvilken språklig betydning har denne lyden? Ganske liten vil jeg tro. Jeg har kikket usystematisk på akustiske forskjeller mellom en dental lyd og den motsvarende linguolinguale. Her er det hårfine forskjeller, trolig alt for små til at lyder artikulert på de to stedene (tenner i overkjeven, leppene) kan utnyttes i fonemiske kontraster, dvs at byttet fra en lyd til den andre forårsaker et betydningsskifte slik en finner mellom [t] og [d] i «ta» – «da».

Hvorfor gjøres dette da? Usystematiske observasjoner gjennom lang tid får meg til å mene at dette er et typiske feminint fenomen.  På EXTRA-trekningen på NRK har det vært en lang rekke tungespiss-blottere av hunkjønn som uttaler de norsk lydene /t, d, n, l/ med tungespissen ut mellom tennene. Etter mine observasjoner er dette langt sjeldnere blant menn (men se på den nåværende næringsministeren). Gjør du dette? Prøv å si ord som «vennlig, yndling» og se nøye etter i speilet. Er du også en tungespissblotter?

Hvis det er riktig at dette er et fenomen som opptrer hyppigere enn før, og at det er spesielt knyttet unge kvinner, er det naturlig å spørre etter en forklaring. Jeg har en , og er ikke knyttet til språklige dimensjoner, men heller en refleks av seksualiseringen i moderne medier. Om dette er et pent og tiltrekkende erotisk signal, får den enkelte bestemme. Jeg tror iallfall at forklaringen ligger her et sted.