Hva er det med /l/?

Spørsmålet har jeg grunnet på lenge, men etter et par uker blant personer med ulike morsmål, har jeg erfaringer som er er ferske nok til at problemstillingen kan presiseres og diskuteres. Noe endelig svar kommer jeg neppe fram til, så kommentarfeltet står åpent for de som har bedre kjennskap til dette enn hva jeg har. Etter å ha bodd i Nicaragua et par år er spansken min relativt bra, og ord som «plaza» – «torg, plass» og «playa» – «strand» hører til basisvokabularet.

En reise til Brasil nylig gav innsikt i et nært beslektet språk, portugisisk, og i mange tilfeller var det mulig å samtale noenlunde fornuftig med brasilianere om dette og hint, iallfall sett fra mitt synspunkt. En rusletur en formiddag i Rio de Janeiro («Januarelva») endte på Copacabana – som ikke er en «playa», men en «praia» på portugisisk. Ordene er åpenbart de sammen (vokalene <y> og <i> er mindre interessante i denne sammenhengen), men i portugisisk uttales (og skrives) ordet med /r/, ikke /l/. Opphavet til begge er det latinske «platea» («torg, åen område, bred gate») som i sin tur kom fra gresk «plateia». Siden spansk inneholder den opprinnelige /l/, må videreutviklingen fra /l/ ha skjedd i portugisisk. Spørsmålet følger naturlig: Hvilken relasjon er det mellom /l/ og /r/ som gjør at et og samme ord får ulik form i to nærliggende språk?

Det finnes også mange andre paralleller. Ordene for «hvit» har formene «blanco» (sp.)  og «branco» (po.) i entall hankjønn. Hva med andre språk som harsitt opphav i latin. Hva heter de sammen ordene på italiensk? Jo, «piazza» og «bianco». Her har altså utviklingen tatt en annen vei: /l/ er blitt til /i/. Portugisisk viser også en annen utviklingsretning for /l/. I spansk har en ord som «salida» – «utgang» og «salud» – «helse». På portugisisk er det henholdsvis «saída» (tre stavelser: «sa-í-da») og «saúde» («sa-ú-de»). Her har /l/ forsvunnet. Så langt har vi altså sett tre prosesser som leder bort fra /l/

• /l/ > /r/
• /l/ > /i/
• /l/ > null

Men det finnes flere. I nederlandsk har de gamle formene «old» – «gammel»  og «holt» «ved» videreutviklet seg til «oud» og «hout». Og hva heter «salt» på nederlandsk? Jo: «zout». Her er altså /l/ endret seg til en kort o-lyd som ligner den en finner i først i engelsk «what». Det er ganske vanlig å bruke IPA-symbolet /w/ for denne lyden.

• /l/ > /w/

Det samme finner en i portugisisk: Ordet for «dårlig» – «mal» (sp.) – /mal/  heter på portugisisk «mau» – /maw/. Polsk har også eksempler på samme utvikling, og her har lyden i tillegg fått en egen bokstav < Ł ł >  som i «, MAŁY, mały» – /ˈmawɨ/  – «liten» (jf. russisk малый – [ˈmaɫɨj].

Transkripsjonen av den russiske uttalen – /ˈmaɫɨj/ – inneholder ledetråder som kan forklarer hvorfor /l/ endres til /w/. /l/ uttales ved at den fremre delen av tunga (tungebladet) er i kontakt med området bak fortennene i overkjeven. Det er åpning på en eller begge sider av kontaktområdet (si /l/, hold posisjon og pust inn gjennom munnen så kjennes det tydelig).  Bølgesymbolet som står på tvers over tegnet /l/ indikerer at baktunga er løftet mot den bløte ganen når /l/ uttales. Den bløte ganen kalles velum på latin, og dette fenomenet kalles derfor velarisering. En finner eksempler på dette også i norsk: Prøv å si «li» og «lo»: O-lyden uttalen med baktunga hevet mot velum, og denne posisjonen foregripes under uttalen av /l/. Når /l/ er ferdig artikulert, er tunga allerede ferdig posisjonert til uttalen av neste lyd. Denne lyden er også kjent fra engelsk som «dark l», jf. siste /l/ i «little».

Det er ikke langt fra en velarisert /l/ til o-lyden. Baktunga er jo i rett posisjon, så hvis en slipper fortunga ned, dvs. at den ikke lenger er i kontakt med området ved/bak fortennene i overkjeven, så har en omtrent korrekte artikulatoriske posisjoner. prøv å si «ololo» litt sakte og føl hva som skjer med baktunga (ingen bevegelse), og fortunga (beveges opp- og nedover). Prosessen som skjer når /l/ (som er konsonant) endrer artikulasjon og blir til en o-lyd (en vokal), kalles for «l-vokalisering». En forutsetning for at dette skal skje på den måten som er beskrevet ovenfor er at leppene rundes (artikulasjonen av o-lyden krevet det). Det er sannsynligvis dette som har skjedd i portugisisk (mal > mau), nederlandsk (salt > zout) og polsk (mali >mawi). (Det skriftlige uttrykket for dette her er noe inkonsistent, men det spiller mindre rolle). Grunnlaget for denne språklige utviklingen er altså har en har fått en uttale der artkulasjon av den aktuelle lyden har endret seg fra

«kontakt mellom fortunga og fremre del av den harde ganen + hevet baktunge»  til        «hevet baktunge».

Resultatet er en lyd som ofte ikke har en stabil, mer varig artikulasjon som den en o-lyd har, men heller en mer rask overgangslyd. Denne lyden symboliseres bed av IPA-symbolet < w > enn < u >. Prosessen kan illustreres ved hjelp av noen fi figurer som er hentet fra Robert Mannels hjemmeside.

Den blå pila på bildet lengst til venstre indikerer at det er åpning på sida av kontaktpunktet. Legg merke til at baktunga er flat. På bildet nr. 2 er baktunga hevet. Bilde nr. 3 viser artikulasjonen etter at fortunga «har sluppet taket».

Sammenlign posisjonen med artikulasjon av o-lyden på bildet nr. 4 som viser vokalartikulasjon (grønn linje, symbolisert ved /u/). Forskjellen mellom [u] og [w] er stabiliteten, dvs. hvor lenge artikulasjonsposisjonen opprettholdes. [w] er en kjapp overgangslyd mens o-lyden er mer stabil og varer lenger. O-lyden er artikulert med rundede lepper. Dersom rundingen opphører og baktunga senkes, får man en mindre tydelig artikulert lyd som kanskje kan være et trinn på veien mot bortfall, jf. portugisiske ord som «saída», men dette er ren gjetning fra min side.

Hva så med italiensk? Mens hypotesene over synes rimelige for meg, er jeg mer usikker når jeg skal prøve å forklare hvorfor /l/ går til /i/ i italiensk. Jeg tar utganspunkt i en annen av Mannels figurer, nemlig artikulasjonen av [j].

Hvis en sammenligner dette med artikulasjonen av [i] på bilde nr. 4 ovenfor (rød linje), ser en store fellestrekk. Forskjellen mellom [j] og [i] er som for relasjonen [w] – [u] knyttet til stabilitet og varighet av artikulasjonen. [j] er en kjapp overgangslyd.

De italienske ordene «piazza, bianco» kunne ha vært transkribert som [pjatsa] , [bjanko]. Kan overgangen fra en l-lyd til en i-lignende lyd skyldes at det har vært en artikulasjon av /l/ som ikke har vært så sterkt velarisert eller at tunga har vært skjøvet mer framover? Hvis det er tilfelle kan kanskje tenke seg at når fortunga «slipper taket» så resulterer det i en lyd som ligger nærmere [i] eller [j]?     Jeg lar spørsmålet henge i lufta sammen med et par andre, og regner med at det kommer mer om /l/ senere:

1. Noen som vet noe mer om dette?
2. Hvordan vil fonologer kommenterer problemstillingene ovenfor?

Ref: Wikipedia om l-vokalisering.

Ernstskt

”Stavelse” er et sentralt begrep innenfor språkvitenskapen. Stavelser finnes i alle talte språk, men de kan ha svært ulik oppbygning. De språkene som er enklest utstyrt har bare en konsonant (K) etterfulgt av en vokal (V) som danner en struktur som kan beskrives som KV. En ytring som ”bagono mitete” vil være et eksempel på ord der denne strukturen er gjentatt flere ganger KVKVKV KVKVKV. KV-stavelser er regnet som grunnleggende i verdens språk.

Stavelser kan imidlertid være langt mer komplekse en KV, og i denne sammenheng har norsk ganske mye å by på. For det første kan norske stavelser starte med null, en, to eller tre konsonanter. (I figuren til venstre er disse konsonantene plassert under «opptakt»). Eksempler på ord/stavelser  med komplekse konsonantgrupper før vokalen er ”å, rå, krå, skrå”. Disse kan en strukturelt beskrive som V, KV, KKV, KKKV. Det kan også være konsonantopphopninger bak vokalen («koda» i figuren). Det er enkelt å finne eksempler på konsonantgrupper med fra null opptil fire som i ”i, il, hils, ilsk, ilskt”. Dette kan en beskrive som V, VK, VKK, VKKK, VKKKK.

Mellom disse ytterpunktene står kjernen i stavelsen. Som regel er det en vokal som fungerer som kjerne, men ikke alltid. Det kommer tilbake til i en senere artikkel.

Hvis en kombinerer strukturene som er angitt ovenfor, vil en se at norsk har et relativt stort antall ulike strukturer. Kjernen inneholder en V, foran denne kan det står tre konsonanter, bak den fire konsanter. Det gir 3x1x4= 12 ulike kombinasjoner. Antallet er i realiteten større siden kjernen kan inneholde kort vokal (V), lang vokal (V:) eller en diftong (VV). Detaljene rundt dette lar vi ligge.

Når en kompleks konsonantgruppe foran vokalen kombineres med en kompleks gruppe som står bak, kan en få en stavelse som ”sprelskt” – KKKVKKKK. Det er flere ord som har like kompleks start og avslutning som «sprelskt», jf. «skrik, falskt».

En kan også konstruere ord med komplekse strukturer: Endelsen ”-sk” kan henges på substantiver for å lage adjektiver, jf. ”biologi” som da endrer form til ”biologisk”. Hvis en bruker denne metoden, kan en lage flere komplekse endelser av substantiv som i utgangspunktet har en kompleks mer endelse. Ord som ”østerriksk” og ” luxemburgsk” er laget på denne måten. Av navnene ”Faust” og ”Holt” kan en lage ”faustsk” og ”holtsk”. I talespråk finnes formen ”skjelmskt” (tillat i skrift i svensk, men ikke i norsk). Her uttales det fem konsonanter etter vokalen. Begynnelsen er imidlertid en enkel K. De tre bokstavene ”skj-” står bare for én lyd.

I sammensatte ord kan en stavelse med en kompleks slutt stå foran en stavelse med kompleks begynnelse. De fleste kjenner nok eksempelet ”angstskrik”. Her er det 6 konsonantlyder etter hverandre (sju bokstaver, men ”ng” står for én lyd).En kan ved litt skrivebordsarbeid lage mer komplekse sekvenser: Hva kan en kalle en personer som skriver under med falskt navn? Kanskje er det «falsktskrivende» personer? Her kommer det sju konsonanter på rad.Og er de kvikke til beins, er de kanskje «rasktspringere» og ikke «hurtigløpere»?

I normert norsk finnes det ingen stavelser som har en så kompleks konsonantgruppe i koda som ”skjelmskt”, det maksimale en finner er fire konsonanter etter hverandre i én og samme stavelse. Men som det er vist ovenfor, kan en leke seg litt. Vi tar utgangspunkt i navnet ”Ernst”. Dersom det er uttalt av en bergenser, vil det ha fire konsonanter til slutt , bergensere skarrer jo, og vi bruker /ʀ/ for skarre-r og uttalen kan angis som /æʀnstk/. Dette navnet kan danne utgangspunkt for et adjektiv. Vi føyer til ”–sk” og får ”ernstsk”. I teorien kan en jo si at Ernst var oppfinnsom, rett som det var fikk han en typisk ”ernstsk idé”. Og vil en strekke skinnet enda litt, kan en si at han ofte kom med  ”et typisk ernstskt uttrykk”. Her kommer det sju konsonanter på rad, men da det spørs om tungen henger med.

Jeg hjerter deg!

Noen ganger kommer en i beit for ord, det kan rett og slett være slik at ordet en er på jakt etter ikke eksisterer på norsk. i en slik situasjon er det flere utveier. En kan hente inn et ord fra et annet språk og la det beholde sin originale form, som clutch, eller gi den en norsk form, som kløtsj. En kan oversette det fremmede ordet til norsk, jf. printer og skriver, eller en kan lage et nytt ord.

Det er mange år siden jeg for første gang så plakaten som sier ”I love New York”, dvs. teksten står ikke der. Plakaten er delt i fire ruter. I de to øverste står det  I❤, i de to nederste NY.  Plakaten nærmest ba om et nytt verb måtte bli laget, og nå er det endelig dokumentert på norsk. Verbet er naturligvis ”å hjerte”. Et raskt søk på Google viste over 1100 treff på frasen ”jeg hjerter deg”. De aller fleste treffene på den ene ordet ”hjerter” viser naturligvis til substantivet ”hjerte” i flertall, og det er vel ikke overraskende at mange av tekstene refererte til kortspill.

Denne nydannelsen – å hjerte – oppfører seg som et helt normalt verb, ut fra strukturen i ordet vil en vente at det bøyes som et svakt verb, det vil si på samme måte som ”å erte, å smerte, å knerte” og andre verb som ender på ”-erte”. Fortidsformen vil altså være ”hjertet” eller «hjerta»: ”Deg har jeg hjertet/hjerta i mange år”. At verbet får svak bøyning er helt i tråd med hva som skjer med nye ord som tas inn i norsk. Dersom verbene går inn i den såkalte klasse 1 av svake verb får de endelsene ”-et” eller ”-a” i fortid”. Brukerne av verbene  ”å kløtsje og ”å printe” bruker helt sikkert ”kløtsjet, printet” – eller ”kløtsja, printa” –  som fortidsform.

Det  er vanskelig å si om ”å hjerte» er et ord som kommer til å slå an. De få forekomstene tyder på at det nok vil være ytterst få som vil høre eller lese ”jeg hjerter deg” istedenfor ”jeg elsker deg”. En ting er imidlertid sikkert. I årene som kommer vil vi masse nye verb i norsk. Verbene tilhører en såkalt ”åpen ordklasse”, og antall medlemmer i denne klassen øker i takt med teknologisk utvikling og internasjonal kontakt.

Ordet mitt

Noen ganger er det slik at språklige uttrykk opptrer på den måten en forventer de skal gjøre. I norsk er det slik at en en fisker fisker og en student studerer men ikke slik at en lærer lærer. En lærer underviser.

Jeg arbeider innenfor fagfeltet norsk for utlendinger. Når vi snakker om personer som lærer norsk, er det ofte behov for en generell betegnelse, dvs. et ord som ikke sier noe om alder eller de omstendigheter der språklæringen skjer. Et ord som elev peker mot en yngre person som går går på skolen, ordet student peker på en litt eldre person som studerer ved høyskole eller universitet.

Hva vi skal kalle en person som lærer norsk uten å gå på kurs? En voksen som lærer norsk av sine arbeidskamerater er ikke student, og et lite barn i førskolealder som lærer norsk i nærmiljøet eller i barnehagen er vel ikke elev? Hva er den overgripende betegnelsen for disse to?

Den generelle engelske betegnelsen er a learner, er ord som er avledet fra verbet to learn. ( I engelsk driver også læreren – the teacher – med teaching, så der er alt på plass). I dansk, hvor man har samme problem som i norsk, har noen tatt i bruk det engelske ordet, men i dansk form – en lørner. I Sverige har man samme problem, men her bruker man en språkinlärare.

Mange norsk kolleger har tatt i bruk en norsk versjon av dette ordet: En språkinnlærer er hvilken som helst person som lærer et språk under hvilke som helst forhold. Innenfor andrespråksfaget er det mange som skiller mellom å lære språk og tilegne seg språk. Jeg skal ikke gå nærmere inn på innholdet i begrepene her, men vise til at de som foretrekker den siste betegnelsen naturlig nok snakker om en språktilegner og ikke en språkinnlærer. Ingen av disse ordene har funnet noen plass i Bokmålsordboka ennå.

I en diskusjon om dette for mange år siden falt ordet språklærling ut av min munn, og det er blitt mitt forslag til fellesbetegnelse. Hittil er det bare brukt i fagbøker og artikler der jeg har medvirket. Google oppviser cirka 500 treff. Frøet er sådd, men vil det spire?

Tmesis, eller «idi-jævla-otisk»

Jeg har vært på jakt etter eksempler på tmesis i norsk i lang tid. Dette er en språklig konstruksjon som overforbrukes i enhver amerikansk krimserie. I norsk ser den imidlertid ut til å være fraværende.

”Tmesis” er gresk og kan oversettes med ”deling”. Betegnelsen brukes om et ord som er delt i to og der det er satt et nytt ord inn i midten. Et ord som ”Obama”, vil som resultat av tmesis kunne ende opp som ”O-fantastic-bama”. ”Fantastic” kan i sin tur omformes til ”fan-bloody-tastic”. Det vanligste innskuddsordet på engelsk er nok et annet. Vi finner det i for eksempel ”Ala-fucking-bama”.

Det er visse krav som må tilfredstilles før en tmesis kan lages. Ordet som skal deles, bør ha minimum tre stavelser. I tillegg må den trykksterke stavelsen stå inne i ordet. Ordet skal deles slik at den trykksterke stavelsen kommer først i den andre delen.”Abso-blooming-lutely» følger disse reglene, men ikke ”ab-blooming-solutely” eller ”Al-fucking-labama”. I de to siste framstår uttrykket som urytmisk. Den siste må ha formen «Ala-fucking-bama» for å fungere.

Ord fra amerikansk vokabular har gjort sitt inntog i norsk, og de preger hipt ungdomsspråk. ”Fucking” er et importord . Det kan opptre sammen med norske ord, men da er det foranstilt frittstående ord. Hvis det dukker opp i forbindelse med tmesis, skjer det etter mine observasjoner bare i innlånte engelske uttrykk.

Jeg har vært på jakt etter tmesisformen brukt med norsk språkmateriale, men gransking av muntlige og skriftlige kilder har omtrent vært omtrent resultatløs. Først nylig kom jeg over ”Söder-jävla-tälje” i en aviskronikk. Skrivemåten viser at uttrykket trolig er lånt fra svensk.

”Söder-jävla-tälje” framviser et mulig norsk erstatningsord for det engelske ”fucking”, nemlig ”jævla”. En kan kanskje forvente at ord som ”fan-jævla-tastisk” eller ”idi-jævla-otisk” vil dukke opp i norsk en gang. (Det kan jo hende at potensielle framtidige brukere leser dette. Værsågod, forsyn dere.)

Dersom leserne har observert norsk språkmateriale med tmesisform vil jeg gjerne bli informert om det. Kanskje vet ungdommene i familien noe?

Et ganske så lite virus

Et lite språklig virus har vært aktiv i norsk språk en tid.  Det er identfifisert i overskriften – nemlig «ganske så».

Når en skal beskrive en egenskap ved en ting, kan en gjøre i form av en setning av typen «Den er pen».  Egenskapen kan graderes på ulike måter: «Den er pen/svært pen/ganske pen».

I stigende grad av «penhet» kan de graders slik:

1. Den er ganske
2. Den er pen
3. Den er svært pen.

Den nye varianten er «Den er ganske så pen». Hvor skal en plassere den? Mellom 1 og 2? Lavere enn 1? Denne uttryksmåten tilhører ikke mitt vokabular, og jeg er ganske usikker på hvordan dette skal tolkes. Inntil nylig har «ganske så» vært brukt i to språklige sammenhenger, enten foran adjektiver i predikativ («Den er ganske så stor/fin/dyr») eller foran adverb: «Den går ganske så fort/høyt/langt»).

Forleden så jeg «ganske så» brukt i en ny sammenheng, dvs. foran et ikke-graderbart ord:

 «Det går ganske så an».

Denne konstruksjonen kan være en indikasjon på at uttrykksmåten nå er blitt grammatikalisert, dvs. at den opptrer som en etablert enhet med en gitt betydning. Hva betydningen skulle være, er uklart for meg. Trolig er det noe i nærheten av «muligens/ganske sikkert/med stor sannsynlighet» Dersom uttrykksmåten etablerer seg, kan bli slik at «ganske så» går inn i allmenn bruk.  Hvor skal man plassere «ganske så»  i følgende graderte ytringer:

1. Det går ikke an
2. Det går kanskje an
3. Det går sikkert an
4. Det går helt sikker an

Vil konstruksjonen bre seg? Kan det være slik at vi kanskje kan observere (og senere ta i bruk) setninger som

1. Det kommer ganske så an på om …
2. Jeg lytter ganske så på ham.  (jf. Jeg lytter gjerne på ham»)
3. Den hører ganske så til der borte («Jf. Den hører ganske sikkert til der borte»)

Er det andre som har observert dette? Er dette et trekk som har nok kraft i seg til at det kan fortsette å bre seg utover, eller er det et lite stjerneskudd bare?

 (Publisert på forfatterbloggen.no 30.01.2007)