Bør nordmenn lære bokmålsnær tale?

«Onsin, vo æ ni?» Min godt voksne vietnamesiske venn Tam var på jakt etter buss nr. ni og henvendte seg til en nordmann på bussterminalen. Vedkommende så spørrende tilbake. Tam mobiliserte alle sine ressurser og presterte «Onsil, vo æ boss nomme ni?» Til tross for tydelige språklige mangler var dette godt nok til å bli forstått. Dessverre visste ikke nordmannen hvor buss ni var: «Æ veit itj», var svaret. Tam  så forvirret tilbake. «Jæi fostå ike.» Svaret ble gjentatt: «Æ veit itj, æ». Tam var like klok. Igjen fikk han erfare at norsk talespråk kommer i mange former.

Han hadde gått på språkkurs i lang tid, og på skolen fungerte norsken hans rimelig bra til tross for at han hadde vært her et par måneder. Han snakket norsk med lærere og medelever fra ulike land, og vanligvis forstod de hverandre. Problemene oppstod utenfor skolen. Han kunne rett og slett ikke forstå norsken til mannen i gata. Dagligspråket som nordmenn brukte seg imellom var forskjellig fra det han hadde lært på norskkurset.

Tam hadde ikke inntrykk at folk var uvennlige. Tvert imot, de ville gjerne svare på hans henvendelser. Noen snakket til ham som om han var norsk, noen snakket saktere, andre høyt, noen snakket både sakte og høyt, men ingenting hjalp. For ham var trøndersk nærmest et fremmed språk. De eneste gangene han kommuniserte problemfritt utenfor skolen, var når han traff en av lærerne. Samtalen forløp problemfritt – helt til læreren henvendte seg til kone eller barn. Da kom plutselig trøndersken, og Tam forsto svært lite.

Han skjønte at læreren hadde to måter å snakke norsk på, en til utlendinger og en annen til nordmenn. Den første måten var lett å forstå, den andre nesten umulig. Fra Vietnam visste han også at man endret på språket avhengig av hvem man snakket til. Men hvorfor var det bare læreren som hadde to måter å snakke på, hvorfor ikke andre nordmenn?

Tam spurte sin nabo om hun ikke kunne snakke norsk slik som det stod i boka. Hun smilte litt brydd, men gjorde et forsøk: «Jeg kan ikke, jeg har ikke lært det.” Dette forundret Tam. Hadde de ikke fått opplæring i å bruke en variant av norsk som gjorde det mulig å kommunisere med fremmede? ”Det er ikke nødvendig”, sa naboen, ”alle nordmenn forstår hverandre”.

På norskkurset hadde læreren erfart at det var nødvendig å bruke et boknært talespråk. Avstanden mellom trøndersk og lest bokmål var for stor til elevene kunne klare å se sammenhengen . Derfor brukte han «jeg vet ikke» og ikke «æ veit itj”.

Læreren hadde ikke brukt talt bokmål da han tok utdannelse. Slik knot likte han ikke. Møtet med innvandrere førte til en endring, han begynte å snakke bokmål som de andre lærerne. Denne varianten, som faglitteraturen kaller «lærerspråk», er en variant knyttet til skolehverdagen. Den brukes bare i kontakt mellom lærere og elever. På pauserommet brukte lærerne sine ulike dialekter.

Kunne undervisningen ha vært gjort på en annen måte? Skulle dialektene ha vært tatt inn i klasserommet i form av tale og tekst? En kan raskt tenke seg hvilke problemer dette ville føre til. Hvilken dialekt skulle en trøndersk lærer bruke i Bergen?

En annen løsning ville være at også nordmenn økte sin muntlige kompetanse. Ved å lære å snakke en boknær variant av norsk ville kommunikasjonen med innvandrere lettes betraktelig.

Snakke gebrokkent

”Snakke gebrokkent norsk” står det i Bokmålsordboka.  Dette er en betegnelse som brukes om utlendingers måte å snakke norsk på. Ordboka presiserer at en slik språkføring er ”ukorrekt, ubehjelpelig, med aksent”. Negativt, med andre ord.Men er det kun negativt å snakke gebrokkent? Amerikanske forskere har observert personer med ulike morsmål som kommuniserer på et tredje språk. De regnet med at dette skulle skape større problemer enn hvis de to samtalepartnere hadde felles språklig bakgrunn.

Når italienerne Anna og Michele snakker norsk, vil de høre ganske like ut. Begge har omtrent samme referanseramme i forhold til norsk, og det gjør deres måte å snakke på lik. Ut fra dette er det rimelig å forvente at de forstår hverandre ganske godt.

Men hva skjer når to personer med ulikt morsmål bruker et felles tredje språk? Påvirker dette forståeligheten? Overraskende nok fant forskerne ut at det var lettere for personer med engelsk som andrespråk å forstå hverandre, også når morsmålet var forskjellig, enn det var å forstå dem som hadde engelsk som morsmål. Det kan være flere grunner til dette. Mens amerikanere kan uttale språklyder i slutten av ordet mindre tydelig, er innvandrerne mer nøye med å få alt med. I tillegg kan innvandrerne, til tross for at de har forskjellige morsmål, ha fellestrekk i sin måte å snakke engelsk på.

Gjelder dette også i Norge, f.eks. for pakistanske Ali og italienske Anna? Er det like lett for Anna å forstå Ali som Michele? Så langt er det ikke gjort noen undersøkelse her. Enkelte mener riktignok at pakistanere kommuniserer bedre med hverandre på norsk enn hva  tilfellet er når de snakker norsk med nordmenn, men det vet vi ikke noe om, forskningen er taus om dette. Historien om den pakistanske fruen som kom hjem fra legen for å fortelle at hun var gravid, viser iallfall at det kan oppstå problemer. ”Ahmed, jeg er på kjokken”, sa hun. ”Det er helt greit”, svarte han, ”jeg er på stua”.

Tysk – en hjerneskade?

Den 22. april 2010 skriver ABCNews om en 13 år gammel  kroatisk jente som etter at hun våknet fra et 24-timers koma, hadde glemt sitt morsmål, men i stedet var flytende på tysk, et språk som hun nettopp hadde begynt å lære på skolen. For å snakke med familien trengte hun tolk.

Hva er dette? En avisand eller sannhet? Den samme artikkelen peker på det som trolig er årsaken. Det hender fra tid til annen at folk som rammes av slag, får endret kompetanse når det gjelder uttale. I dette tilfellet ligger trolig ikke tysken i den 13-årige jentas munn, men i lytternes øre. Talen høres tysk ut. Dette fenomenet kalles Foreign Accent Syndrom, og den er også dokumentert i Norge (ppt1, ppt2). Wikipedia har en artikkel om dette med referanser og lenker til eksempler.

Tysk er ingen hjerneskade.