Styrer språket hvordan man oppfatter omgivelsene?

I 1977 startet språkforskeren Dan Everett arbeidet med språket pirahã i Amazonas. Språket snakkes av et nomadisk jeger- og samlerfolk på ca 150 personer.

Etter tre år kunne Everett og kona Keren språket godt nok til å foreslå lese- og skriveopplæring for pirahãene. Forslaget ble godt mottatt , men kurset stoppet brått. En dag klarte elevene å lese et ord høyt. Alle lo, og da Everett spurte om hva som var morsomt, fikk han til svar at det de hadde sagt, lignet på deres ord for ”himmel”. Da Everett bekreftet at det var  nettopp det ordet de hadde lest, ble pirahãene svært oppbrakte og nektet å følge undervisningen. Lesekyndigheten hadde brakt dem inn på forbudt område. Pirahãene har den oppfatning at tale bare kan knyttes til umiddelbare personlige erfaringer. Man kan ikke referere til andre steder eller tidspunkter.

Språket har mange særtrekk. Det mangler betegnelser for farger og har få slektskapsbetegnelser. Det har kun to verbtider, og det mangler tall.

Everett ønsket å lære pirahãene å telle fra 1 til 10. Etter 8 måneder ble prosjektet oppgitt. Ingen hadde lært å telle. Ingen var heller i stand til å gjennomføre så enkle regnestykker som 1+1.

Everetts forskning har vakt oppsikt. Enkelte forskere har stemplet funnene som rent oppspinn. Andre har bekreftet eller modifisert hans påstander. Everett påstår at språkets struktur er en refleks av livsvilkårene pirahãene lever under. Disse overflødiggjør de trekkene som er nevnt ovenfor. Dette synspunktet knyttes til den såkalte Sapir-Whorf-hypotesen som sier at det er sammenheng mellom språklige kategorier og språkbrukeres oppfatning av omverdenen. Hypotesen sier at språket er et filter som styrer oppfatningen av verden. I dette tilfellet vil det være slik at fraværet av tall ikke gir språkbrukerne mulighet til å telle objekter de ser rundt seg.

Det følger av argumentasjonen ovenfor at personer med ulik språkbakgrunn erfarer verden på ulike måter. Vil gjester hos pirahãene oppleve andre ting enn vertene?

Hvor langt kan man telle på en hånd?

Jeg var i bursdag forleden, og den nyslåtte fireåringen holdt stolt fire fingre i været. I et helt år hadde pekefingeren ventet på å bli tatt i bruk, og nå var dagen der.

Fingrene kan brukes til enkle regneoperasjoner. Mens jeg teller til 10 på to hender, teller mine indiske venner kjapt til 30.  Det gjør de ved å bruke leddene på hver finger som grunnlag. De starter med å la tommelen peke mot nederste ledd på lillefingeren for å markere 1. Deretter telles det oppover lillefingeren før en fortsetter på ringfingeren der nederste ledd er 4 og så videre. Den tykke delen av tommelen blir 13 og tommelens andre to ledd representerer 14 og 15.

Fingrene kan også brukes til multiplikasjon. Med to hender kan en rask gange tall mellom 6 og 10 med hverandre. Dette forutsetter at man for det første kan enkel addisjon og for det andre kan multiplisere alle tall fra 5 og nedover. Systemet er slik: Hold hendene med håndflaten mot deg. Lillefingrene representerer tallet 6, ringfinger 7, langfinger 8, pekefinger 9 og tommel 10. For å gjøre regnestykket 7×7 settes ringfingrene mot hverandre. Nå kan svares leses direkte av i to operasjoner. Først finner vi antallet tiere. De er representert av antall fingre som kan telles fra de to som er i kontakt og nedover. To ringfingre og to lillefingre = fire fingre. Hver finger tilsvarer 10, altså 40. Enerne finner vi ved å multiplisere antall fingre ovenfor dem som er i kontakt. 3 på venstre hånd og 3 på høyre hånd: 3 x 3 = 9. Dette gir 40+9, totalt 49.

Fireåringen måtte noen ganger bruke to hender for å vise hvor gammel han var. Den overivrige tommelen var lite samarbeidsvillig. Når den pekte ut i luften sammen med alle fingrene, viste jo hånden at han var fem år gammel, og det var jo galt. En bestemt bevegelse fra venstre hånd tvang tommelen inn mot håndflaten. Nå stod fire fingre igjen. Fem minus én er fire. Mattelæringen er allerede begynt.

Nioghalvfems femoghalvfirs

“Det blir nioghalvfems femoghalvfirs” sa den danske ekspeditøren og så på meg mens jeg fomlet i lommeboka og lurte på hvor mye det egentlig kostet. Bare noen timers reise fra Norge, og jeg var i et land hvor jeg var i ferd med å gå fast i et tallsystem jeg mente å ha god oversikt over.

Tilfeldigheter styrer så mye. Siden mennesket er født med fem fingre på hver hånd, er titallsystemet blitt grunnlaget for telling i svært mange språk. Tallene er imidlertid organisert på noe ulike måter. Oftest finner en ti ulike betegnelser for tallene 1-10. Fra 11 til 19 er det noen språk som har strukturen tier+ener. På vietnamesisk heter 13 ”ti-tre”, på norsk er strukturen ”ener+tier”, 13 er ”tre-ti”. Tierne videre lages ved å multiplisere 10 et gitt antall ganger. Når en på norsk sier ”tretti”,  må det forstås som ”3×10”. På vietnamesisk er det likedan.

Andre språk benytter et såkalt vigesimalt system med tallet 20 som grunnenhet. Utgangspunktet her er våre ti fingre og ti tær. Det er dette en finner rester av i dansk hvor tres, firs og fems uttrykker hvor mange ganger 20 skal multipliseres. Tres eller tresindstyve er 3×20, altså seksti. Hvor kommer ”halvfirs” fra? Jo, nå er en halvveis innpå den fjerde ”tjueren”, dvs tre og en halv ”tjuer” som blir 70. Femoghalvfirs er fem mer en halvveis på den fjerde tjueren.

Når en på norsk sier ”halvannen” er det en refleks av den samme tankemåten, nemlig ”en og halvveis inn på den annen”. I eldre former for norsk finner en også ”halvtredje”. En bekjent av meg bruker ”halvfemtesansing” som betegnelse på en person som ikke er ved sine fulle fem. Fire sanser fungerer altså, det er ikke presisert hvilken som fungerer halvveis.

Denne innsikten lot seg ikke hente fram i handlekøen. Utålmodige kunder bak meg fikk meg til å kapitulere. Jeg tok fram lommeboka og åpnet den den foran nesen på ekspeditøren. Han nappet ut en hundrings og gav meg 25 øre tilbake.