Dialekt eller språk?

For fem år siden ble den bekreftet igjen, aforismen som er tilskrevet lingvisten Max Weinreich. Han skal ha sagt at ”et språk er en dialekt med egen hær og marine”. Bekreftelsen kom da et flertall av de folkevalgte i Montenegro stemte for en ny grunnlov som sier at det offisielle navnet på språket i landet skal være montenegrinsk.

I 1991-92 gikk Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia i oppløsning. Siden 1970-tallet hadde språket i landet hatt betegnelsene serbokroatisk og kroatoserbisk. Disse variantene var like og de interne dialektale forskjellene var mindre enn hva en finner i Norge.

Skriftspråket viste større forskjeller. I Serbia var det kyrilliske alfabetet i bruk, i Kroatia og Bosnia-Hercegovina det latinske. Forskjellen mellom de to alfabetene er primært relatert til skrifttegnenes utforming. De ortografiske prinsippene var like. Det kyrilliske alfabetet har et par enkeltstående tegn der det latinske alfabetet har kombinasjoner av to. Det finnes forskjeller i vokabular og lydlige trekk, men ikke noe som ville være oppsiktsvekkende for en nordmann.

Da Jugoslavia ble oppløst, ble bosnisk og kroatisk raskt tatt i bruk som navn på språket i Bosnia og Kroatia. Serbisk fortsatte å være det offisielle språket i Serbia og Montenegro. Slik var det inntil 2007, da montenegrinsk ble erklært som det offisielle språket i Montenegro som hadde erklærte seg uavhengig noen måneder tidligere.

Forskjellene mellom bosnisk, serbisk, kroatisk og montenegrisk er mindre enn forskjellene mellom skandinaviske språk. Vi aksepterer at norsk, svensk og dansk regnes som tre ulike språk til tross for at skandinaver forstår hverandres språk. Dette står i strid med definisjonen som sier at språkvarianter som er gjensidig forståelige, kan regnes som dialekter, jf. tysk i Tyskland og Østerrike.

Men siden de gjensidig forståelige språksystemene norsk, svensk og dansk regnes som tre språk, må en også akseptere at det samme gjelder i de landene som tidligere var en del av Jugoslavia. Alle de nevnte landene har egen hær og marine.

Jeg

”Det er så enkelt der jeg kommer fra”, sa en av studentene på norskkurset, ”i spansk har vi bare et ord for ”jeg”, nemlig ”yo”. Norsk er mye mer komplisert. Læreren sier ”jæi” men jeg har hørt både ”æ” og ”eg” senere.”

Studenten hadde ikke erfart alle formene dette ordet kan ha. I tillegg til ”jæi, æ, eg” kan en iallfall finne ”je, e, æg, ei, i”. For norsktalende sier ordformene mye om en persons bakgrunn, og hvis en i tillegg får høre ordet i en setning, kan en fort si hvilken del av landet vedkommende er fra.

Men hvorfor er det så mange varianter av ordet i norsk? For å forklare dette må leserne tas med på en reise i språkhistorien. Roten til ”jeg” er ”eka”. Dette ordet utviklet seg på to måter. I det ene tilfellet falt den siste vokalen bort slik at resultatet ble ”ek”. K-lyden utviklet seg videre. I noen deler av landet falt den bort slik at en stod igjen med ”e”, andre steder i landet ble k-lyden stemt, og ble dermed til en g-lyd. Slik oppstod ”eg”. Senere har også vokalen endret seg. I noen dialekter er den blitt åpnere, dermed kom formene ”æ” og ”æg”, eller den ble trangere og gav formen ”i”.

Det andre utviklingsmønsteret, som ender opp i former som ”jæi”, ”je” og lignende, startet trolig med at ”a” sist i ”eka”-ordet ble flyttet framover slik at en fikk formen ”eak”. Derfra er det ikke langt til ”jak”, og med stemt lyd til sist får en det svenske ”jag”. Dersom vokalen gjøres trangere, får en ”jeg”, og med en slappere uttale av ”g” får en uttalen ”jæi” som brukes i dansk og norsk. ”g” har også falt helt bort noen steder i landet, dermed får en ”je”.

I andre språk har utviklingen tatt andre veier. I tysk er vokalen i ”ek” endret til ”i”. Dette har endret ”k” til en ”kj-lyd” slik at produktet er ”ich”. I engelsk er det er bare den første vokalen igjen, og den er betydelig endret siden den nå er diftongen ”ai”.

Det spanske ordet for ”jeg” har samme rot som det norske. Det har én form, så spansk er virkelig enklere. Ordet kan til og med sløyfes i mange sammenhenger. Hvilke konsekvenser dette har fått for grammatikken er en helt annen historie.

Illustrasjon; Ludvig Eikaas)

Mætte!?

For en tid siden presenterte en venn meg for en kvinne fra Østlandet. Hun het Mette.  «Hei, Mætte», sa jeg. Uttalen av navnet lot min nordnorske bakgrunn skinne tydelig gjennom. «Jeg heter ikke Mætte», sa hun, «jeg heter Mette.» Hun likte ikke navnet ble uttalt på dialekt, som hun sa. Resten av kvelden sa jeg «Mette» med trang /e/.

Det samme forholdet gjelder uttalen av navnet «Munch». Skal en si Munch med /u/ som i «lund» eller med /o/ som «vond». Skal det være /munk/ eller /monk/? Etter sigende hevder familien at navnet skal uttales /munk/. Folk flest sier /monk/. Familiens uttale er skriftnær, og slik bryter den med den sedvanlige uttalen av ord som ender på «-unk».

Av bergensere kjenner jeg blant annet Kari og Erik. De uttaler sine navn med klar og tydelig skarre-r. Det gjør ikke jeg. Jeg bruker en typisk nordnorsk tungespiss-r. Mine venner har aldri krevd at jeg skulle uttale deres navn med skarre-r. Etter møtet med Mette har jeg reflektert over dette. Hvorfor insisterer ikke Kari på at jeg skulle imitere hennes egen uttale av navnet og bruke en bergensk /R/ når Mette ba om å få sitt navn uttalt i samsvar med den uttalen hun brukte? Kan grunnen være at bergensere er mer tolerante overfor variasjon i uttalen av sine navn, eller er det slik at konsonantene er av en lavere byrd enn vokalene og dermed kan endres i større grad?

Fra et språkvitenskapelig synspunkt er det ingen kvalitetsmessige forskjeller på vokaler og konsonanter. Dette gjelder for alle språk. Det er riktignok slik at i et gitt språk er noen lyder regnet som penere enn andre.  Mange regner «tjukk l», lyden en finner i østnorsk uttale av ord som «blå», som mindre pen, og den inngår ikke som del av deres uttale. Kan det være slik at /æ/ er regnet som en stygg lyd i norsk? Jeg tviler på det. Mette unngikk på ingen måte å si /æ/. Tvert imot brukte hun den to ganger da hun sa «Mannen min er også her».

Det kan hende at Mettes avvisning av min uttale uttrykte et ønske om å distansere seg fra det nordnorske. Kanskje gav bruken av /æ/ for klare assosiasjoner til «fesk» og distrikt? Samtidig som hun tok avstand fra det nordnorske, kunne hun markere sin østnorske identitet tydelig. I en slik sammenheng er språket en av våre fremste fanebærere. Spørsmålet blir da hvorfor bergensere aksepterer at r-ene i deres navn uttales på en ikke-bergensk måte.

Kanskje er det heller slik at Mettes avvisning av /æ/ og bergenseres aksept av tungespiss-r knyttet til lydenes funksjon i språksystemet. Hvis en bytter ut /e/ i ordet «ler» med /æ/, får en «lær». Resultatet er et nytt ord som har en annen betydning enn utgangspunktet. Ut fra en språkvitenskapelig tenkemåte regnes /e/ og /æ/ dermed å tilhøre to forskjellige språklydklasser. Med /r/ er forholdet annerledes. Det skjer ikke noen endring i betydning hvis en bytter ut /r/ i /ler/ med en skarre-r. Resultatet, /leR/, er fremdeles presensformen av verbet «å le». De to r-ene tilhører samme lydklasse. Det eneste som /R/ signaliserer, er at taleren er fra området hvor skarre-r er rådende. Forskjellen i Mettes og Karis reaksjoner kan dermed være at språkbrukere ikke kan aksepterte at en lyd fra en klasse byttes ut til fordel for en annen, mens de tillater at varianter av en og samme lyd tas i bruk..

Hvem bestemmer uttalen av navn?

Muuuuunch! skrev Dagbladet. Edvard Munchs familie har skjerpet kampen mot NRK’s uttale av navnet Munch. Uttalen skal være med /u/ som i ”snurt” , ikke med /o/ som i ”dum”.  En 61 år gammel kamp har ikke har ført fram. Hvis ikke NRK’s ansatte uttaler navnet slik familien vil, vil institusjonen bli nektet å uttale Munch-navnet i sine sendinger. Familien vil også forby NRK å vise bilder av Munchs kunst. Familien satte foten så hardt ned at også Oslo T-banedrift har lovet å spisse u-lyden i når stasjonsnavnet ”Tøyen/Munch-museet” skal annonseres.

Med hvilken rette kreves dette? Navneloven har ingen bestemmelser om uttale. Andre forhold må dermed være styrende. To mulige faktorer er sedvane og språklige forhold. Til en viss grad kan vi skylde på de rotete norske rettskrivningsreglene. Bokstaven <u> kan representere en lang rekke lyder. En finner ord som ”lut, lutt” med lang og kort /u/. I ordet ”buk” er det en lang /u/. I ”bukk” er vokalen kort, men her representerer bokstaven lyden /o/. Når det gjelder konsonantene er forholdene like uoversiktlige. I tillegg til kjente fenomener som uttalen av <g> i ”gi” og ” ga”, finner en f.eks. ulik uttale av <sch> forlagsnavnet Aschehoug og i riksadvokatens etternavn, Busch.

Jeg har tidligere spurt om det var urimelig at bergensere som har etternavn med <r> i, krever at ikke-bergensere skal uttale navnet på bergensk måte. Forslaget ble avvist. Siden skarre-r er en variant av /r/ i norsk, er urimelig å kreve dette, mente leserne. Norske ord skifter ikke betydning om en veksler mellom skarre-r eller tungespiss-r. Dette kan en lett sjekke i ord som ”rå, bare, år”. Forholdet mellom <u> og <o> er annerledes. Her skifter betydningen når en skifter fra /u/ til /o/. Ord som ”lut” og ”lot” har ulik betydning. Dette argumentet kan støtte opp om Munch-familiens ønske.

Men: Dette argumentet har konsekvenser. En må nå vente at offentlig uttale av etternavnet til trønderfotballens evighetsmaskin, Roar Strand, blir /strannj/ og ikke /strann/. I trøndersk endres nemlig betydningen når en endrer uttalen av n-lyden. Ordet ”an”, som en finner i uttrykket ”gå an”, uttales med tunga mot fortennene – /ann/. Ordet ”and” derimot, uttales med tungeryggen mot den harde ganen – /annj/. Ved å bytte uttalen av /n/, bytter en betydning akkurat som når /u/ byttes med /o/. Fotballhelten kan vise til Munch-familiens ønske og kreve at radioreporterne respekterer dette. På den annen side kan de gjerne skarre på r-en.

Kongefamilien har nettopp fått et nytt medlem, og allerede på barnets første levedag kunne en høre navnet uttalt på ulike måter. Noen av kommentatorene sa ”Leah” med tonelag 1, dvs. samme ordtone som den en finner i ordet ”1loven”. Andre brukte tonelag 2, ordtonen en finner i ” 2låven”. Det samme gjaldt mellomnavnet ”Isidora” der ordtonen er knyttet til de to siste stavelsene. Her kunne en høre både ”Isi1dora” og ”Isi2dora”. Hva er korrekt?

Avslutningsvis vil jeg beskue min egen navle. I løpet av en dag kan jeg høre det første av mine fornavn uttalt på fire forskjellige måte. På den ene siden vil folk veksle mellom /v/ og /f/ i slutten av  navnet og si Olav eller Olaf. For det andre veksles mellom tonelag, noen uttaler Olaf med tonelag 1, andre bruker tonelag 2. Når jeg i tillegg har et fornavn nr. to, Anders, som kan uttales med begge ordtoner, som kan ha to ulike /n/-lyder, som kan uttales med og uten /d/, med og uten skarre-r til slutt, og med /a/ eller /æ/ først (på Prøysenvis), blir det fort over 50 mulige kombinasjoner av de to navnene. Jeg lyder alle!

Hvordan skrive på dialekt?

I norsk er det et misforhold mellom skrifttegn og språklyder i den forstand at én lyd kan skrives på ulike måter. For sj-lydens del finnes det 15 ulike vis. Det er også slik at ett tegn kan representere flere lyder. For eksempel uttales ”e” forskjellig i ”sett” (kort e), ”se” (lang e), ”vert” (kort æ), her (lang æ), ute (slapp e), de (lang i), rouge (stum).

Skrivereglene gir retningslinjer for hvordan ord skal skrives på bokmål og nynorsk. Men hva skjer når en skal skrive dialekt? Hvis man sier ”æ” istedenfor ”eg”, kan en skrive ”æ”. Problemene blir større når en for eksempel skal skrive den trønderske uttalen av siste lyd i ordet ”mann”. Dette er en n-lyd der tungeryggen er presset mot den harde ganen, palatum. Lyden kalles derfor palatal.

Forfattere som skriver på dialekter som inneholder denne språklyden, har utviklet mange skrivemåter slik at en finner ”majn, manj, main, mannj, manjn, majnn, mainn, mai’n, mainnj, mainjn”. Den aktuelle lyden uttrykkes altså med to, tre eller fire bokstaver. Leseren kan selv avgjøre hvilken skrivemåte som synes mest passende. Kanskje finnes det flere enn disse timåtene?

Ikke alle løsningene er like gode. Det kan virke svært uøkonomisk å bruke fire tegn for én lyd (-innj og -injn). Forslagene som inneholder ”i” er ikke gode siden en i noen ord vil få skrivemåter med dobbelt ”i”. Ordet ”vinn” vil få formen ”viinn”. Her velger mange heller ”vinnj”.  Dermed kan en observere en vakling i skrivemåte, og det er ikke så bra

Men dette er ikke alt. Mange av dialektene som har palatal ”n”, har også andre palatale lyder. Eksempler på dette er en l-aktig lyd som i ”kallj”, en t-aktig som i ”svettj” og d-aktig som i ”bryddj”. I prinsippet kan hver disse uttrykkes med ti skrivemåter parallelle til hva som er vist for ”n”.

Hva gjør man i andre språk? I spansk har man valgt den mest logiske løsningen. Her uttrykkes språklyden ved hjelp av ett tegn – ”ñ” som i ”mañana”. Noe for norsk?

Hvordan uttales /r/ på norsk?

I serien om hvordan ulike språklyder uttrykkes i skrift, har vi sett på ulike skrivemåter for sj-lyden og hvilke skriftlige uttrykk ulike skribenter har valgt for palatale lyder, for eksempel siste lyd i trøndersk uttale av ”mann” – ”mannj”.

I norsk finnes en rekke språklyder som har varierende uttale. Hvis en lytter til en rogalending og en sunnmøring, vil en kunne legge merke til at de sier lyden ”a” på svært ulike måter. Rogalendingen har en lyd som går mot ”æ”. Dette kommer av at lyden uttales med tunga lenger frem i munnen. Sunnmøringen har en mer bakre uttale av ”a”.

Et annet forhold som skiller disse to dialektene fra hverandre, er uttalen av ”r”. Mens rogalendingen skarrer, dvs. uttaler ”r” ved å løfte den bakre delen av tunga mot den bløte ganen, vil sunnmøringen la tungespissen vibrere flere ganger mot området bak de øvre fortennene. På Østlandet finner man en annen uttale. Her slås tungespissen opp mot det nevnte området bak fortennene, og berører det én gang.

Finner en bare disse tre r-lydene i norsk? Et besøk på nettsiden ”Norske språklyder” – http://www.ling.hf.ntnu.no/ipa/no/ – viser at antallet er langt større.

For det første kan tungespissen bøyes bakover og lage lyder som ligner på ”amerikansk r”. Dette finner en i enkelte nordnorske dialekter.

Skarre-r kan lages på flere måter. Baktungen kan løftes både mot den bløte ganen eller mot drøvelen. En vil få ulike r-lyder avhengig av hvor høyt den løftes. En kan også lage rulle-r ved hjelp av drøvelen. I tillegg finnes det uttalemåter som regnes som talefeil, men som likevel kan passere som ”r”. Det er mulig å bruke ”j” En treåring jeg kjenner forteller at hun snart blir ”fije” år. En kan også stikke tunga ut mellom fortennene og lage lyden som en finner først i det engelske ordet ”the”.

Nettsiden viser totalt 11 ulike varianter av ”r” i norsk. Dette er stemte lyder. Hvis en inkluderer uttalen av de motsvarende ustemte lydene, eksisterer det følgelig 22 forskjellige typer ”r” i norsk. Og alle skrives på samme måte.

Grassalt

«Vi gleder oss grassalt», stod det i tekstmeldingen, og det var sikkert sant. Avsenderen var en norsklærer som sikkert ikke hadde sjekket ordboka skikkelig. Ordet som vedkommende ønsket å bruker, var trolig «grassat», men av en eller annen grunn var det en «l> for mye i slutten av ordet. Kanskje har vedkommende assosiert ordet med en annen ordform, «kolossalt», og ut fra grunnformen der, «kolossal» utleder formen «grassal» som i sin tur gir adverbet «grassalt».

«Grassat», som oftest uttales med trykk på siste stavelse – /ɡrɑˈsːɑt/ – har kommet til norsk gjennom lavtysk. Det latinske opphavet grassari betyr ifølge caplex.no «gå, fare fram». På norsk har «grassat» betydningen «vill, voldsom, tøylesløs».

Da jeg som barn var i vill og tøylesløs lek med andre andre gutter, og herjet og raste rundt, kunne det hende at de voksne sa «No må dåkker ikkje grasser sånn». Det var altså en oppfordring om å dempe seg. Vi måtte ikke «grassere», som verbet heter på bokmål. Dette verbet har direkte forbindelse med «grassat». Infinitivsformen på bokmål har etter ordbøkene uttalen /ɡrɑˈseːre/. Uttalen  i Sandnessjøen var forskjellig. For det første ble ikke den siste e’en uttalt på grunn av den sedvanlige apokopen, det vil si bortfall av «e» i denne posisjonen. Det heter jo «å skriv, å snakk», ikke «å skrive, å snakke» i denne dialekten. I tillegg har ordet fått trykk på første stavelse, og også tonelag 2 – /2ɡrɑsːer/.

Dermed har ikke ordet lenger samme trykkmønster som «banan», dvs slik ordboksformen oppgir med trykk på siste stavelse. Trykkmønsteret ligner heller på «bakken». Denne tilpasningen til norsk mønster, altså trykk på første stavelse,  er kanskje en indikasjon på at ordet kom inn i norsk for lang tid siden og slik kan regnes som vel etablert.

Fæsk?

«Ka dokker prata om?» spør Tor Einar på side 102 i fjerde bind av Min kamp, Karl Ove Knausgårds litterære maraton.

«Fæsk», sier romanfiguren Nils Erik i et forsøk på å imitere dialekten i Håfjord, stedet nær Finnsnes der handlingen utspiller seg.

«Fersk fæsk», presiseres det noen linjer lenger ned.

Hvem i all verden i Nord-Norge sier fæsk? Uttalen er fesk. En og annen nordpå drister seg kanskje til å bruke formen fisk, men sjansen er stor for at vedkommende da ikke er nordfra. Det er merkelig at Knausgård velger å skrive «fersk fæsk» når skrivemåten «færsk fesk» faktisk ligger mye nærmere vanlig nordnorsk uttale.  (Det er selvsagt mulig at formen «fæsk» skal uttrykke en overdrivelse, men hvorfor da ikke understreke æ-lynde i «fersk» ved også å skrive «færsk»?).

Det er andre nordlendinger som irriterer seg over formen «fæsk». På denne siden ligger en liste over hva som språklig karakteriserer folk nordfra. Der heter det at

«[d]u vet du er langt oppifra nord når du kan uttale fesk ordentlig (ikke     fæsk..»).

Så sant som det er sagt.

Hva skyldes dette fenomenet som Knausgård her trekker fram? Her  følger en svært enkel forklaring: Mange ord i nordnorske dialekter har andre vokaler enn tilsvarende ord sørpå. En nærmere granskning viser et felles mønster: Fisk blir til fesk, sitt til sett, nikk til nekk og så videre. Her er det kort i som erstattes av kort e. Ord med lang i gjennomgår ikke en slik prosess, vin blir ikke til ven, og lik blir ikke til lek. Vi finner en parallell prosess for kort e. Bekk går over til bækk, rett blir rætt og men blir mæn. Lang e rammes som regel ikke av prosessen: ser blir ikke til sær, nek blir ikke næk, (at det finnes ord som læs og læge lar vi ligge i her).

Det fenomenet vi observerer kalles senkning eller åpning. Trange fremre vokaler blir uttalt  med tunga senket, dvs at munnen er åpnere, kjeven er senket litt, slik at i > e, e > æ og y > ø (rykk blir til røkk).

Det ser altså ut til å være en forskyvning i systemet. Når kort i blir kort  e, skyves opprinnelig kort e til kort æ. Prosessen ligner i så måte på den en kaller The great vowel shift – det store vokalskiftet – i engelsk mellom 1450 og 1750. (Dette er en prosess som skjedde etter at engelsk ble skriftfestet. Derfor er engelsk ortografi så håpløs. Man skriver i, men sier en ø-aktig lyd (bird, girl) og så videre.)

Senkningen kan blokkeres i noen tilfeller. Dersom konsonanten som kommer etter den korte vokalen er en såkalt palatal lyd (lyden en har i ord som «majnn» (eller «mainn» som andre skriver) skjer ikke dette. I Sandnessjøen sier man «vældi» for «veldig». Kort /e/ er senket til /æ/. Litt lenger nord, i Rana, sier man «vejlldi». Her har den palatale «jll» stoppet senkningen. Dette ser vi også i ord som «vind», ordet uttales «vijnn». Jeg kjenner ikke til at vokalen her kan være senket til e som i «venn»: «De e noravenn i dag».  På denne måten gjennomgår ord som opprinnelig var like, ulike prosesser. En kan nok gå ut fra at «vend» og «venn» ble uttalt likt en gang (slik de gjør det i østnorsk i dag). I min norsk uttales «vend» som vejnn og «venn» som «vænn». Ved å senke vokalen i et av ordene og å bruke palatale lyder, er de to opprinnelig likelydende ordene blitt ulike.