Bokstaver i munnen

«Jeg skjønte hva jeg hadde sagt idet de siste bokstavene ramlet ut av munnen min», sa Plumbovokalisten til VG etter et uheldig utsagn under en prisutdeling for ikke lenge siden. Jeg lar kjernen i den saken ligge. Det er ikke alltid like lett å holde tann for tunge, det har de fleste erfart. I et ubetenksomt øyeblikk avslører man hemmeligheten eller påpeker at keiseren er uten klær.

Fra denne bloggens ståsted er det mer interessant å se på forklaringen som ble gitt. Når tann holdes for tunge er det neppe for å hindre bokstaver fra å ramle ut av munnen.Når jeg her velger å lese utsagnet i verste mening, er det ikke for å henge ut vedkommende vokalist, men heller for å ha et påskudd for å diskutere utsagnet litt nærmere. Synspunktet som kommer til uttrykk er nemlig ikke uvanlig. Gjennom mange års arbeid som sensor for norske studenter som har hatt i oppgave å omtale minoritetsspråkliges norsk, har jeg sett flere besvarelser der voksne innvandreres uttaleproblemer i norsk er forklart med at siden innvandrerne mangler bokstaver som «y» og «ø» i sine alfabet, er lydene vanskelige å uttale. Det er da fristende å følge dette opp under en muntlig eksaminasjon og spørre om uttalen ville ha blitt bedre om alfabetet i den minoritetsspråkliges morsmål hadde blitt endret. En del studenter har svart bekreftende på slike spørsmål, andre har etter litt fundering kommet til motsatt konklusjon.

Et par eksempler viser hvor urimelig en slik tankegang er: La oss ta ordene «mars» og «marsj». Ordene uttales likt:  /maʃ/ sier østlendinger, trøndere og nordleninger. Det kommer like mange lyder ut gjennom munnen hos alle. (De vestlendingene som skarrer, sier /maʀs/ for begge ordene.) Ideen om at det skulle komme en «j» ut av munnen når en snakket om «marsj» er nok en forestilling som kanskje tyder på at vedkommende har en ide om tale og skrift er identiske størrelser, men selv da ville det vært interessant å se bokstavene. En kunne jo lure på hvordan dette forholdt seg i språk som bruker andre skriftkonvensjoner: Kommer det kinesiske tegn ut av kineseres munn og stavelsestegn ut av en tamils? Og hva med dem som ikke har lært bokstavene, små barn og analfabeter, snakker de ikke?

Og hva med ord som skrives likt, men uttales forskjellig som «(en) kost» (til å koste støv med) og «(en) kost» (mat). Hvis det kommer samme bokstav ut av munnen, hvordan kan da ordene være forskjellige? Og hva med de 14 ordene «sju, skjære, ski, sherry, schæfer, champagne, generell, journalist, cello, crescendo, nysgjerrig, beige (+ mars, marsj)» som har ulike skrivemåter for ʃ-lyden (sj-lyden)? Kommer det varierte bokstavsammensetninger rennende ut over leppene for hvert ord? Neppe.

Norsk skriftspråk er til en viss grad ortofont. Det vil sa det i en god del, men langt fra alle, tilfeller er et 1:1-forhold mellom skrift og tale, altså at en lyd representeres av én bokstav. Ofte er det slik at en og samme bokstav kan stå for flere lyder (sum, dum), eller at en og samme lyd representeres av flere bokstaver (de, di), at ulike bokstavkombinasjoner representerer én lyd (se ʃ-lyden ovenfor), eller at noen bokstaver har ikke en lyd knyttet til seg i bestemte posisjoner (det, billig). I opphavet til det norske skriftsystemet lå det kanskje et ønske om å utvikle et 1:1 forhold, men på den ene siden var det slik at det ikke fantes nok tegn tilgjengelig i alfabetet man lånte inn, så en måtte lage tegnkombinasjoner, såkalte digrafer (to tegn) eller trigrafer (tre tegn), på den andre siden har talespråket gjennomgått endringer som ikke er blitt reflektert direkte i skriftspråket. En gang i tida hadde ord «fort» fire lyder (slik det har på Vestlandet i dag), men i mange dialekter er /rt/ i dag smeltet sammen til en lyd /ʈ/, som vi har lydskrifttegn for, men som ikke er representert med  egen en bokstav i alfabetet.

Forfølger man påstanden på sine ene premisser, illustrerer den en mindre  god språklig analyse. Nasale lyder som /m, n/ slipper ikke ut gjennom munnen, men gjennom nesen, og nasaliserte vokaler som man finner i franske eller portugisisk kommer ut både gjennom nesen og munnen. Så bra at det er umulig for en stor /m/ å kile seg fast i nesehulen!

Trykk og rytme

Jeg var knapt våknet første nyttårsdag 2012 før NRK meldte om et stort leirskred nær Trondheim, på et sted der siste delen av navnet var «-set», som i Stavset der jeg bor. Raset hadde skjedd et sted som var ukjent for meg, og her må jeg ty til ulike hjelpemidler for å illustrere hva som ble sagt. Hvis STORE bokstaver representerer trykksterke stavelser, og små bokstaver trykklette stavelser, kan jeg skriv «BYneSET», altså et stedsnavn med samme rytme som «lesebok – LESeBOK, eplekart – EPleKART», med lydskrift kan det uttrykkes slik:  /»by:neˌset/.

Jeg brukte litt tid på å finne ut hvilket sted det var snakk om – selvfølgelig var  det «Byneset» – BYNESet – /’by:ˌne:se/.  Den uvanlige trykkleggingen i ordet som nyhetsoppleseren brukte, pluss at den siste t’en ble uttalt, lurte meg noen sekunder. Så lite skulle det altså til før jeg ble ledet ut på glattisen. men hva var det hadde skjedd?

De ordene en mestrer, kan en tenke seg er lagret i et mentalt leksikon. Et og samme ord kan lagres på flere måter, lagringsmetoden kan for eksempel referere til lydene i ordet, til bestemte deler av ordet («stedsnavn som starter på «by-«, stedsnavn som slutter på «-set») til det visuelt inntrykket ordet gir når det er skrevet, eller de vi kan kalle ordets rytmiske struktur, altså mønsteret av stavelser med primærtrykk, sekundærtrykk og trykksvake stavelser. Dersom en markerer de tre trykktypene med hhv 1, 2 og 3, kan en si at BYneSET har strukturen 132, mens BYNESet har 123.  Da jeg hørte ordet «BYneSET» søkte jeg fluksens i ordgruppen merket med mønster 132, men siden jeg ikke fant noen kjente steder med det rytmemønsteret og lydsekvensen «b-y-n-e-s-e», kjente jeg ikke igjen stedet. Det spiller selvsagt også en stor rolle at /e/-lyden midt inne i ordet er trykksvak og kort i den gale opplesningen, mot lang og med sekundærtrykk i den korrekte, altså /ne/ vs. /ne:/ (og den trykklette e’en har en mye «slappere» uttale enn e’en i stavelsen med sekundærtrykk).

Det finnes mange eksempler på at gale trykkmønster gjør det vanskelig å kjenne igjen ord.. Det meste kjente er nok en historie som skal ha sitt opphav i saken Mykles roman «Sangen om den røde rubin». Etter sigende skal aktor i rettsaken ha lest følgende passus fra boka: «Han strøk henne over «be-VERP-elsen», der  «be-VERP-elsen» skulle referere til en unevnelig kroppsdel hos kvinner, og siden rettsaken handlet om utuktige skrifter, var dette et ord som nettopp demonstrerte utuktigheten. Men: Ordet var egentlig «beverpelsen», altså «bever-pelsen». Jeg har referert til denne historien i ulike sammenhenger uten å sjekke den nærmere. At jeg hadde kolportert løgner ble tydelig da jeg ikke fant ordet i Mykles roman. En usignert artikkel i VG gir imidlertid bakgrunnen for myten, så det er bare å beklage et jeg har vært noe unøyaktig i kildehenvisningene.

Jeg forsøker å øke lesernes tiltro til meg ved å referere noe jeg har overhørt med egne ører: Det var lunsjpause under et lærerkurs i Lakselv for mange år siden. To lærere satt ved siden av hverandre. Den ene bladde i lokalavisa:

A: Det kommer stadig nokka nytt på samvirkelaget. Stadig kommer det rar mat. Da æ var barn hadde vi ikke paprika en gang. Og nå sælle dæm ikke bare rar frukt, mæn dæm sælle den som  mos også. Men den er dyr, 99,90. Kæm er det som kjøper nokka sånt?

B: Ka er det dæm sælle, da?

A: Dæm sælle pumPETerMOS, har du hørt om pumPETer? Ka er det før nokka?

B: Æ ane ikke ka det er. Få se…… men, din tulling … ser du ikke ka det e dæm sælle, det er jo pumpe-termosa!

Helsefarlige språk?

Epidemien SARS, alvorlig akutt luftveissyndrom, skremte mange for noen år siden. En grunn var at smittekildene var uklare. Den japanske forskeren Sakae Inouye, fra Otsuma universitet i Tokyo, trakk språklige forhold inn i diskusjonen om smittekilder og –spredning. Dette brakte ham høyt opp på listene over sære forskningsresultater i 2004. Hypotesen var at engelsk bidro til smittespredning når språket ble talt av en som  brukte kinesisk til daglig. Argumentasjonen var følgende:

–       SARS ser ut til å ha oppstått i Kina

–       SARS spres gjennom dråpesmitte som kommer fra smittede personer

–       Kina hadde flere millioner besøkende fra USA og enda flere fra Japan

–       Noen amerikanere (70 av 2,3 millioner) fikk SARS

–       Ingen japanere fikk SARS

–       Dette må ha en årsak

Dr. Inouye pekte på uttale av språklyder som en variabel. I både engelsk og mandarinkinesisk er det en del konsonanter som uttales med aspirasjon, en sterk utblåsning av luft for eksempel etter /p, t, k/. Aspirasjon finnes ikke i japansk.

Dr. Inouyes argument var følgende: En kinesisk ekspeditør i en suvenirbutikk ville trolig bruke engelsk i samtale med amerikansk turister og japansk med japanske turister. Hvis ekspeditøren hadde SARS i et tidlig stadium og ikke hostet, ville den amerikanske turisten bli utsatt for smitte siden uttalen av aspirert /p t k/ ville medføre sterk utstøting av luft med smittebærende spyttdråper. Den japanske turisten ville ikke bli utsatt for slik dråpesmitte.

Dr. Inouye ble nevnt som kandidat til Ig Nobel Prize, som deles ut for forskning som ”verken kan, eller bør, gjentas”, men han nådde ikke opp.

Ville norske turister ha vært i fare? Norsk har, som engelsk, aspirerte lukkelyder. Det merkes tydelig når en sier ”på, ta, kø” og holder håndbaken opp mot munnen. Selv om det er liten sjanse for at en SARS-smittet kinesisk suvenirselger ville ha snakket norsk, ville ikke smittefaren ha blitt mindre. Kineseren ville ha valgt engelsk, og dermed ville overføring av dråpesmitte kunne finne sted  – hvis dr. Inouyes hypotese hadde holdt vann.

Ser du hva jeg sier?

Det meste av muntlig kommunikasjon skjer i sammenhenger der lytteren kan se taleren. Til tross for at en visuell komponent er involvert når man samtaler, er det vanlig å regne prosesser knyttet til lytting som enerådende når en skal forstå et talesignal. Lyden fanges opp av det ytre øret og dirigeres inn øregangen. Deretter settes trommehinnen i bevegelse. Disse bevegelsene overføres så til det indre øret hvor de omdannes til nerveimpulser som sendes til hjernen for tolkning.

Det har imidlertid vært kjent lenge at synssansen gir positive bidrag til tolkning av talesignaler. De fleste har kanskje grepet seg selv i å lese på samtalepartnerens lepper hvis man står og prater i støyende omgivelser.

I 1976 ble det gjort et eksperiment som bidro til å høyne interessen rundt synssansens bidrag under samtaler. Harry McGurk  og John MacDonald filmet munnen til en kvinne som ytret stavelsen ”ga” gjentatte ganger. De fjernet den opprinnelige lyden og satte inn stavelsen ”ba” istedenfor. Filmen ble altså  dubbet før den ble spilt av for en rekke informanter. Men hva skjedde? Alle rapporterte at de hørte stavelsen ”da”! Filmen ble kjørt en gang til, og lytterne ble bedt om å lukke øynene. Nå hørte alle det som opprinnelig var sagt: ”ba”.

Det ser ut til at synssansen overstyrer hørselssansen. I det visuelle signalet artikuleres konsonanten /g/ i ”ga” ved at baktunga løftes opp mot den bløte ganen, bak i munnen. Lydsignalet kommer fra en artikulasjon som finner sted fremst i munnen,  /b/ lages ved hjelp av leppene. Konflikten mellom en visuell bakre artikulasjon og en auditiv fremre artikulasjon, medfører at artikulasjonen plasseres mellom disse stedene. /d/ lages jo ved at tungespissen lager et lukke bak fortennene i overkjeven.

Har du lyst til å prøve dette? Det ligger flere gode demonstrasjoner ligger på Youtube.com. Her er en som bruker /b/ og /v/. Det interessante er at en hører det øynene sier en skal høre til tross for at talesignalet er konstant.

Språklyder lages ved ved at luft settes i bevegelse

I forrige blogginnlegg ble det nevnt at språklyder er resultat av at luft settes i bevegelse. Lydene er resultat av at luftstrømmen blir modifisert ved at utformingen av munnhulen endres og ved at stemmen eventuelt brukes.

Normalt bygger tale på utgående pust. Teoretisk sett kunne en tenke seg at dette skjedde på inngående pust. Det skjer imidlertid sjelden, men med visse unntak, blant annet i norsk. Det er ikke sjelden av ord som ”ja, nei” kommer på innpust. Dette er et fenomen som mange utlendinger stusser over.

Luft kan også settes i bevegelse ved hjelp av strupehodet. Etter at en har laget et lukke mellom stemmeleppene, slik en gjør når en skal løfte noe tungt, kan en senke eller heve strupehodet. Dersom leppene er lukket når strupehodet løftes, skapes det et overtrykk i munnen. Når leppene åpnes, ”spyttes” luften ut av munnen og det dannes en p-lignende lyd. Det går også an å lage en t- og k-lignende lyd på samme måte. Slike lyder finnes i amharisk og tigrinja, som er minoritetsspråk i Norge.

Dersom man senker strupehodet, blir det undertrykk i munnen. Når man åpner leppene og bruker stemmen samtidig, vil man få en /b/ uttalt på inngående luft. Man kan bruke samme teknikk for /d/ og /ɡ/. Vietnamesisk benytter denne måten å si /b/ og /d/ på.

Man kan også sette luft i bevegelse ved å lage to lukker i munnhulen, og så skape et undertrykk mellom lukkene. Deretter skal et av dem åpnes. Slike lyder kalles for klikkelyder, og de finnes i mange språk i det sørlige Afrika.

Selv om beskrivelsen av klikkelydene høres kompleks ut, er dette lyder som brukes av nordmenn. De hører imidlertid ikke til blant språklydene. Når en skal få en hest til å bevege seg, lages en klikkelyd ved hjelp av venstre eller høyre side av tunga. For å kalle på et ekorn lager man en klikkelyd ved hjelp av den fremre delen av tunga. Man kan også lage en klikkelyd ved hjelp av leppene: Først lukker man dem, deretter spisses de slik at det lages undertrykk. Når de åpnes, høres et tydelig smask.

Lydskriftsymbolet for denne lyden finner du ovenfor. Smart utformet, ikke sant?

Uttale – kompleks aktivitet

Daglig produserer hver av oss tusenvis av språklyder. Så lenge vi holdes oss til morsmålet, skjer dette normalt uten at vi trenger å reflektere over hva som skjer. Uttalen er en automatisert prosess. En nærmere granskning av hvordan språklyder lages viser imidlertid at uttale er resultatet av flere komplekse prosesser.

For at språklyder skal kunne lages, må luft settes i bevegelse. Luftstrømmen som oppstår, modifiseres deretter på ulike måter. Dette kan skje i munnhulen ved at tungen, leppene og den bløte ganen inntar ulike posisjoner. I tillegg vil stemmeleppene, som sitter i strupehodet, også spille en rolle siden lyden kan være stemt eller ustemt.

Antallet mulige språklyder er stort. Hvert av verdens språk inneholder bare et utvalg av disse og antallet vil variere fra språk til språk. Det internasjonale lydskriftalfabetet har 87 basistegn som viser til de vanligste lydene. Det totale antallet lyder er langt større.

Det er stor forskjell på hvor mange lyder språk inneholder. Pirahã i Amazonas har bare 10 språklyder mens !Xóõ i Botswana har 141. Det normale for verdens språk er 40-45 språklyder. Vestnorsk har 35 (en regner da med at norsk har 18 vokaler, 9 korte og 9 lange), østnorsk har 41 og trøndersk 45.

Innledningsvis nevnte jeg at hver språkbruker daglig uttaler tusenvis av språklyder. Når det senere står at norsk har 35-45 språklyder, må det ligge to ulike definisjoner til grunn. I det første tilfellet var det snakk om antall uttalte enkeltlyder, i det siste handler det om klasser av språklyder, såkalte fonemer. Disse kan sammenlignes med alfabetets bokstaver som det finnes 29 av. I tekster vil det forekomme mange eksemplarer fra hver klasse. Dermed vil antallet enkeltbokstaver bli stort.­ Hvert fonem kan ha flere varianter, f.eks. vil skarre-r og tungespiss-r regnes som varianter av /r/ i norsk. ”Tynn l” og ”tykk l” vil på samme måte være varianter av /l/. Dette kan sammenlignes med bokstavformene ”A A a a” som alle er varianter av <A>

Alle lyder beskrives med hensyn til hvordan luften settes i bevegelse, om de er stemt eller ikke og hvordan de modifiseres i munnhulen. Mer om det neste gang.

Snakk på ut- og innpust

”Hva var det som skjedde? Ble du redd, eller fikk du en flue i halsen?” En av mine studenter fra Ghana så på meg med store øyne. Redd? Flue i halsen? Hvorfor i all verden spurte hun om det? Hva var det som hadde skjedd?

Studenten hadde vært i Norge noen måneder, og hun mestret norsk godt nok til enkle samtaler om løst og fast. Hun berettet om familien hjemme, og mens jeg lyttet til henne, svarte jeg ”ja, jo nei” og ”mm” på de rette stedene slik man gjør når man skal vise at man følger med. Det var da det skjedde. Et av mine ”ja” ble sagt på innpust. Jeg trakk pusten og sa samtidig ”ja”. Dette overrasket henne og fikk henne til å tro at det var noe spesielt som hadde skjedd med meg.

Normalt snakker man på utpust. På passende steder i ytringen trekker en pusten raskt og porsjonerer den så sakte ut og blir stemmens energikilde. Mens en innpust tar et sekund eller mindre, varer utpusten mange sekunder når en snakker. Mens tale er forbundet med utpust, er det normalt stille under innpust. Dette ser ut til å gjelde for de fleste språk i verden.

Men ikke for norsk. De aller fleste av oss norsktalende svarer ofte slik jeg gjorde, og helst gjelder dette for svarordet ”ja”. Andre inkluderer ”jo” og ”nei”, og noen få har så mye de skulle ha sagt at de kommer med lengre ytringer på innpust.

Studenten fra Ghana fikk god kontakt med norske studenter, og over tid fikk hun bekreftet at det ikke bare var læreren som brukte denne merkelige uttrykksmåten. Hun mente til og med at den var mer vanlig blant kvinner enn blant menn. ”Skjer dette kun i norsk?” spurte hun. Svaret er nei. Fenomenet finnes i alle skandinaviske språk, og også i islandsk og færøysk. Det er observert blant finsktalende og i nordtyske dialekter. Derfra har det spredt seg til de sørlige delene av Tyskland og til Østerrike. Enkelte fransk- og nederlandsktalende bruker det, og også noen i Storbritannia og Irland. Skandinaviske innvandrere har tatt innpustsnakk med seg over Atlanteren, og det finnes derfor flere steder i USA og Canada.

Hvorfor velger man å uttrykke seg slik? Stemmen fungerer dårlig på innpust. Kvaliteten er dårlig, og lyden bærer ikke langt. Dessuten må en stadig begynne på nytt. Til tross for dette snakker mange på innpust. Hva kan grunnen være? En svensk forsker fant at innpustprat bare var i bruk i samtaler mellom mennesker, ikke mellom mennesker og datamaskiner. Fraværet ble tolket som en indikasjon på at innpustsnakk er knyttet til de sosiale relasjoner som bygges når en samtaler med andre. En får ikke en slik relasjon med en datamaskin over telefonen.

En japansk student, Nazuki Kobayashi, har undersøkt norsk innpustsnakk. Resultatene viser fire mulige funksjoner som parvis er knyttet til hverandre. For det første er et innpust-ja en tilbakemelding til den personen som snakker. En uttrykker at en følger med på det som sies. Samtidig sier en seg enig med den som snakker. For det tredje er det en måte å konkludere på. Etter en lengre utredning kan et ”ja” på innpust vise at en trekker konklusjonen ”ja, slik er det faktisk”. Dette åpner samtidig for den fjerde bruken: En signaliserer at en er ferdig med sin tur i dialogen og er klar til å overlate ordet til samtalepartneren

Den ghanesiske studenten bor fremdeles i Norge. Hun er nettopp ferdig med sin doktorgrad. Vi satt en dag og mimret om gamle dager. Hun lyttet oppmerksomt til mine gamle anekdoter fra klasserommet. Ikke sjelden støttet hun opp om mine utsagn med ”ja” – på innpust. Hun har lært mye norsk.

Junktur

“I Scream, You Scream, We All Scream For Ice Cream” er en populær jazzhit fra slutten av 1920-tallet. På den ene siden inneholder den en enkel tekst om det som da ble kalt eskimoer. På den annen side illustrerer tittelen et språklig fenomen som har ført jazzen inn i lærebøker i fonetikk.

En norsktalende har få problemer med å høre forskjell mellom ”Pers katt” og ”Pers skatt”. Nyansene er hårfine, men de språklige signalene er tilstrekkelige til at man hører forskjell. Det samme gjelder forskjellen mellom ”de sover” og ”dis over”. Men hva er det som skiller dem fra hverandre? Det høres jo ut til å være identiske rekker av språklyder i hvert av parene.

La oss se på Per og hans katt/skatt først. I norsk finnes en spesiell uttaleregel som styrer forskjellen. Dersom den trykksterke stavelsen i et ord starter med /p, t, k/ skal disse lydene ha en så sterk uttale at de etterfølges av et tydelig pust, en aspirasjon. Denne kan man føle hvis man sier ”på” mot håndbaken. Hvis man holder et stearinlys foran munnen vil det tydelig blafre. Hvis det imidlertid kommer en /s/ foran /p, t, k/ forsvinner aspirasjonen. Dette har lurt mange barn som holder på med sin første skriveopplæring. De har observert aspirasjonen ved /p, t, k/ og skriver motsvarende bokstaver. Lydene som mangler aspirasjon oppfattes som /b, d, g/, og dermed kan en få skrivemåtene ”sbå, sdå, sgole”. Dette lille pustet, som varer et tidels sekund eller mindre, er nok til at vi registrerer ordet ”katt”. Fraværet av aspirasjonen bidrar til å identifisere ordet som ”skatt”. Ut fra dette plasseres grensen mellom stavelsene mellom /s/ og /k/ noe som gir ”katt” eller foran /sk/, noe som gir ”skatt”.

Dette fenomenet, som kalles junktur, opptrer i andre omgivelser også og bidrar til at vi kan plassere staelsesgrensen korrekt.  I ytringene ”de sover” og ”dis over” vil /s/ først i en trykksterk stavelse, som i ”sover”, være lengre en /s/ sist i ord, som  i ”dis”. Her plasseres stavelsesgrensen før lang /s/ eller etter kort /s/. Det er dette som utnyttes i ”I scream, you scream … ice cream”.

Forskjellen er tydeligere i paret ”islag” og ”i slag”.  Ordet ”islag” inneholder to deler ”is+ lag”. /s/ og /l/ tilhører altså ulike stavelser. I ”i slag” hører /s/ og /l/ til samme stavelser, det ser vi tydelig av skrivemåten. I slike tilfeller sier en uttaleregel i norsk at hvislelyden før /l/ skal uttales som en sj-lyd. Her indikeres det altså tydelig for lytteren hvor stavelsesgrensen går.

Eksistens eller fravær av disse små signalene er altså nok til å endre betydningen radikalt. Styrke følges ikke alltid av størrelse. Som han sa, engelskmannen: ”that stuff – that’s tough”.

Mætte!?

For en tid siden presenterte en venn meg for en kvinne fra Østlandet. Hun het Mette.  «Hei, Mætte», sa jeg. Uttalen av navnet lot min nordnorske bakgrunn skinne tydelig gjennom. «Jeg heter ikke Mætte», sa hun, «jeg heter Mette.» Hun likte ikke navnet ble uttalt på dialekt, som hun sa. Resten av kvelden sa jeg «Mette» med trang /e/.

Det samme forholdet gjelder uttalen av navnet «Munch». Skal en si Munch med /u/ som i «lund» eller med /o/ som «vond». Skal det være /munk/ eller /monk/? Etter sigende hevder familien at navnet skal uttales /munk/. Folk flest sier /monk/. Familiens uttale er skriftnær, og slik bryter den med den sedvanlige uttalen av ord som ender på «-unk».

Av bergensere kjenner jeg blant annet Kari og Erik. De uttaler sine navn med klar og tydelig skarre-r. Det gjør ikke jeg. Jeg bruker en typisk nordnorsk tungespiss-r. Mine venner har aldri krevd at jeg skulle uttale deres navn med skarre-r. Etter møtet med Mette har jeg reflektert over dette. Hvorfor insisterer ikke Kari på at jeg skulle imitere hennes egen uttale av navnet og bruke en bergensk /R/ når Mette ba om å få sitt navn uttalt i samsvar med den uttalen hun brukte? Kan grunnen være at bergensere er mer tolerante overfor variasjon i uttalen av sine navn, eller er det slik at konsonantene er av en lavere byrd enn vokalene og dermed kan endres i større grad?

Fra et språkvitenskapelig synspunkt er det ingen kvalitetsmessige forskjeller på vokaler og konsonanter. Dette gjelder for alle språk. Det er riktignok slik at i et gitt språk er noen lyder regnet som penere enn andre.  Mange regner «tjukk l», lyden en finner i østnorsk uttale av ord som «blå», som mindre pen, og den inngår ikke som del av deres uttale. Kan det være slik at /æ/ er regnet som en stygg lyd i norsk? Jeg tviler på det. Mette unngikk på ingen måte å si /æ/. Tvert imot brukte hun den to ganger da hun sa «Mannen min er også her».

Det kan hende at Mettes avvisning av min uttale uttrykte et ønske om å distansere seg fra det nordnorske. Kanskje gav bruken av /æ/ for klare assosiasjoner til «fesk» og distrikt? Samtidig som hun tok avstand fra det nordnorske, kunne hun markere sin østnorske identitet tydelig. I en slik sammenheng er språket en av våre fremste fanebærere. Spørsmålet blir da hvorfor bergensere aksepterer at r-ene i deres navn uttales på en ikke-bergensk måte.

Kanskje er det heller slik at Mettes avvisning av /æ/ og bergenseres aksept av tungespiss-r knyttet til lydenes funksjon i språksystemet. Hvis en bytter ut /e/ i ordet «ler» med /æ/, får en «lær». Resultatet er et nytt ord som har en annen betydning enn utgangspunktet. Ut fra en språkvitenskapelig tenkemåte regnes /e/ og /æ/ dermed å tilhøre to forskjellige språklydklasser. Med /r/ er forholdet annerledes. Det skjer ikke noen endring i betydning hvis en bytter ut /r/ i /ler/ med en skarre-r. Resultatet, /leR/, er fremdeles presensformen av verbet «å le». De to r-ene tilhører samme lydklasse. Det eneste som /R/ signaliserer, er at taleren er fra området hvor skarre-r er rådende. Forskjellen i Mettes og Karis reaksjoner kan dermed være at språkbrukere ikke kan aksepterte at en lyd fra en klasse byttes ut til fordel for en annen, mens de tillater at varianter av en og samme lyd tas i bruk..

Hvem bestemmer uttalen av navn?

Muuuuunch! skrev Dagbladet. Edvard Munchs familie har skjerpet kampen mot NRK’s uttale av navnet Munch. Uttalen skal være med /u/ som i ”snurt” , ikke med /o/ som i ”dum”.  En 61 år gammel kamp har ikke har ført fram. Hvis ikke NRK’s ansatte uttaler navnet slik familien vil, vil institusjonen bli nektet å uttale Munch-navnet i sine sendinger. Familien vil også forby NRK å vise bilder av Munchs kunst. Familien satte foten så hardt ned at også Oslo T-banedrift har lovet å spisse u-lyden i når stasjonsnavnet ”Tøyen/Munch-museet” skal annonseres.

Med hvilken rette kreves dette? Navneloven har ingen bestemmelser om uttale. Andre forhold må dermed være styrende. To mulige faktorer er sedvane og språklige forhold. Til en viss grad kan vi skylde på de rotete norske rettskrivningsreglene. Bokstaven <u> kan representere en lang rekke lyder. En finner ord som ”lut, lutt” med lang og kort /u/. I ordet ”buk” er det en lang /u/. I ”bukk” er vokalen kort, men her representerer bokstaven lyden /o/. Når det gjelder konsonantene er forholdene like uoversiktlige. I tillegg til kjente fenomener som uttalen av <g> i ”gi” og ” ga”, finner en f.eks. ulik uttale av <sch> forlagsnavnet Aschehoug og i riksadvokatens etternavn, Busch.

Jeg har tidligere spurt om det var urimelig at bergensere som har etternavn med <r> i, krever at ikke-bergensere skal uttale navnet på bergensk måte. Forslaget ble avvist. Siden skarre-r er en variant av /r/ i norsk, er urimelig å kreve dette, mente leserne. Norske ord skifter ikke betydning om en veksler mellom skarre-r eller tungespiss-r. Dette kan en lett sjekke i ord som ”rå, bare, år”. Forholdet mellom <u> og <o> er annerledes. Her skifter betydningen når en skifter fra /u/ til /o/. Ord som ”lut” og ”lot” har ulik betydning. Dette argumentet kan støtte opp om Munch-familiens ønske.

Men: Dette argumentet har konsekvenser. En må nå vente at offentlig uttale av etternavnet til trønderfotballens evighetsmaskin, Roar Strand, blir /strannj/ og ikke /strann/. I trøndersk endres nemlig betydningen når en endrer uttalen av n-lyden. Ordet ”an”, som en finner i uttrykket ”gå an”, uttales med tunga mot fortennene – /ann/. Ordet ”and” derimot, uttales med tungeryggen mot den harde ganen – /annj/. Ved å bytte uttalen av /n/, bytter en betydning akkurat som når /u/ byttes med /o/. Fotballhelten kan vise til Munch-familiens ønske og kreve at radioreporterne respekterer dette. På den annen side kan de gjerne skarre på r-en.

Kongefamilien har nettopp fått et nytt medlem, og allerede på barnets første levedag kunne en høre navnet uttalt på ulike måter. Noen av kommentatorene sa ”Leah” med tonelag 1, dvs. samme ordtone som den en finner i ordet ”1loven”. Andre brukte tonelag 2, ordtonen en finner i ” 2låven”. Det samme gjaldt mellomnavnet ”Isidora” der ordtonen er knyttet til de to siste stavelsene. Her kunne en høre både ”Isi1dora” og ”Isi2dora”. Hva er korrekt?

Avslutningsvis vil jeg beskue min egen navle. I løpet av en dag kan jeg høre det første av mine fornavn uttalt på fire forskjellige måte. På den ene siden vil folk veksle mellom /v/ og /f/ i slutten av  navnet og si Olav eller Olaf. For det andre veksles mellom tonelag, noen uttaler Olaf med tonelag 1, andre bruker tonelag 2. Når jeg i tillegg har et fornavn nr. to, Anders, som kan uttales med begge ordtoner, som kan ha to ulike /n/-lyder, som kan uttales med og uten /d/, med og uten skarre-r til slutt, og med /a/ eller /æ/ først (på Prøysenvis), blir det fort over 50 mulige kombinasjoner av de to navnene. Jeg lyder alle!