Peter Prevc

 

Sportskommentatorene får stadig nye navn å bryne seg på. Noen av dem er enkle å uttale, andre byr på problemer. I år har skihopperen Peter Prevc vært dominerende. Hvordan uttales etternavnet hans? Det slutter jo på «-vc». En kan lures til å bruke en bokstavtro lesemåte og si «Prevs» eller kanskje «Prevk». Hoppkommentatorene har imidlertid gjort jobben sin. De sier [prewts].  Trolig har gjort noe så enkelt som å spørre hopperen eller en slovensktalende om hvordan navnet uttales. Dette er en praksis langt flere burde følge.

Det slovenske alfabetet, som inneholder 25, bokstaver ser slik ut:

a b c č d e f g h i j k l m n o p r s š t u v z ž

De fleste av tegnene er overlappende med norsk, og en kan dermed ke navn og ord etter norsk lesemåte.

Tre av bokstavene, č š ž,  er forskjellige fra norsk i og med at de inneholder  et ekstra tegn, en såkalt haček, tegnet < ˇ >. Bokstaven <č > står for /tʃ/ som i «atsjo»,  < š >  står for /ʃ/ som i «vers«,  < ž > står for /ʒ/ som ikke finnes i norsk, men for eksempel i engelsk «vision».

Tilbake til «Prevc»: Bokstaven < v > står for to ulike lyder. Foran en vokal, og kun der, uttales den på samme måte som på norsk, altså som [v] i norsk «hval», jf.  slovensk  «val» – [va:l] -«bølge».  Ellers uttales  den som den første o-aktige lyden i engelsk «what».  Denne lyden mangler i norsk, det nærmeste en kommer er lyden som knyttet til bokstaven < o>, men [w] uttales raskere. I lydskrift brukes ofte tegnet <w>.  Det slovenske ordet  «vzeti» – «å ta» uttales [wˈzéːti] eller med en tydeligere o-lyd først:  [uˈzéːti]. (I lydskriftalfabetet IPA representerer <u> en o-lyd).

Den slovenske  bokstaven < c >  representerer uttalen [ts], som i mange andre slaviske språk.

Av dette følger at uttalen av «Prevc» er [prewts]. Dette er et enstavelsesord. <ev> – [ew] er én stavelse på samme måte som diftongen <ei> – |ei], jf. ordet «vei». Hvis en sier noe a la «pre-ots» med to stavelser, blir det slovensk med aksent.

Men hva gjør gjør en hvis en bare ønsker å finne uttalen av et navn eller et ord? Er det nødvendig å søke opp detaljerte opplysninger om språket som navnet/ordet er hentet fra? Nei, det finnes et par utveier: En kan sbruke Google Translate og så klikke på høyttalersymbolet (hvis det kommer opp). Vær oppmerksom på at denne metoden ikke er pålitelig. Et bedre alternativ er å søke på forvo.com der bidragsytere fra hele verden har lagt inn uttalen av enkeltord på en lang, lang rekke språk.

Ressurser

Advertisements

Ortoepi

Ortoepi (av gresk orthoepeia, som igjen kommer av orthos ’riktig’ og epos ’ord’) er læren om den rette uttalen av ord i et språk. Begrepet er lite brukt i norsk. En finner det imidlertid i den norske oversettelsen av Det felles europeiske rammeverket for språk (s.142) hvor ortoepisk kompetanse defineres som den kompetansen en språkbruker må ha for å kunne resonnere seg fram til korrekt uttale på grunnlag av en skriftlig form.

Skrift en konvensjonalisert i den forstand at det er regler for relasjonen mellom tegn/tegnkombinasjoner og språklydene som tegnene representerer. Nordmenn vet at «di» skal uttales /di:/ (her er det samsvar mellom bokstav og lyd), men også at «de» skal uttale /di:/ (her mangler det et slikt samsvar når det gjelder bokstaven «e» – den står her for en i-lyd.) Bokstaven «e» kan forresten stå for mange andre lyder også. Hvilke?

Den engelske forfatteren George Bernhard Shaw (1856-1950) er kjent for å ha illustrert et ortoepisk regelbrudd ved hjelp av følgende ord: «ghoti» – som skal uttale /fiʃ/ –  ordet som normalt skrives «fish». «gh» er hentet fra «enough» der de to bokstavene står for en /f/. «o» er hentet fra «women», der «o» representerer en /i/. «ti» er hentet fra «nation» og er lyden /ʃ/. Shaws skrivemåte blir gal av flere grunner. Det to første er ikke vanlige skrivemåter, i tillegg er bokstavsekvensene plassert på steder i ordet hvor de normalt ikke opptrer.

Den vanlige oppfatningen er at engelsk har en ganske rotete når det gjelder ortografi. Ord som «heat, break, jealous, ear» inneholder alle «ea», men sekvensen uttales ulikt i de forskjellige ordene. Hva så med norsk. Vanligvis regner en med at norsk har et større samsvar mellom skrift og tale (norsk er mer ortofont (lydrett). Det gjelder selvsagt relasjonen mellom talt bokmål eller talt nynorsk og ortografien i de to målformene. I dialektene er situasjonen en helt annen. Der finnes det språklyder som en ikke er enig om hvordan skal skrives.)

Nedenfor har jeg forsøkt å bryte de ortoepiske konvensjonene i norsk ved å legge Shaws metode til grunn. Teksten er hentet fra min blogg The Famous Nomas Queen Rayo. Nedenfor står en ukommentert versjon av teksten. Under den finnes en kommentert versjon.

Den originale versjonen:

Ckø phårrand ckaccen po xupperdmarkedeg, sircka klåcha phetm pod eterdmedaggend. End ddame pot runnt førdtid, xtord mmaggeg åt letein jakeg, wentterr mmenx phamildiepharend phrempst bettalderr. Bach hendnet ctord einn mand mmet owerfylldt hannldevångnd. Pplutseldid sedterd hund kkurrwend send net åd gord enåverd ed budticend. Ndesdtemand hventterd nouend xekunnerd, xåd beijynderd hand od ldeget hvardende pot rduldebånnet. Ddammend cåmerdr telbacei åd endxserr adtt hunnd mod fårtskjeidte åt wendnteg. E einn sudtrredte, lit hisi tounet bersyller hunn mmanenn fård o had ttatt hendes pldac. Hand ingnuretrer henet. Hund stilder cei e end aneind cø.

Hjei ppaserer hende xendere uttet po parrkerringspldasend, bourtet vet bendsendpoumpened. Hunn stor camend met end ondom såmm seer: “Wedt ddu word ldenget gjeig hard wennttett? Ded qannd dda weild ickeig ttad sot lan ttit od hannlded?” Å xåd peckerd hann pod clocat. “Ded ward end phyrd xåmm cneck ed cøend, åt hann hade hanldedt mmace”, xwarte hunn.

Den kommenterte versjonen:

Ckø1 phårrand2 ckacen3 po4 xupperdmarkedeg, 5 sircka6 klåcha7 phetm8 pod9 eterdmedaggend 10. End11 ddame12 pot13 runnt14 førdtid 15, xtord16 mmaggeg17 åt18 letein19 jakeg,20 wentterr21 mmenx22 phamildiepharend23 phrempst24 bettalderr 25. Bach26 hendnet27 ctord28 einn29 mand30 mmet31 owerfylldt32 hannldevångnd33. Pplutseldid34 sedterd35 hund36 kkurrwend37 send38 net39 åd40 gord41 enåverd42 ed43 budticend44. Ndesdtemand45 hventterd46 nouend47 xekunnerd48, xåd49 beijynderd50 hand51 od52 ldeget53 hvardende54 pot55 rduldebånnet56. Ddammend57 cåmerdr58 telbacei59 åd60 endxserr61 adtt62 hunnd63 mod64 fårtskjeidte65 åt66 wendnteg67. E68 einn69 sudtrredte,70 lit71 hisi72 tounet73 bersyller74 hunn75 mmanenn76 fård77 o78 had79 ttatt80 hendes81 pldac82. Hand83 ingnuretrer84 henet.85 Hund86 stilder87 cei88 e89 end90 aneind9192 .

Hjei93 ppaserer94 hende95 xendere96 uttet97 po98 parrkerringspldasend99, bourtet100 vet101 bendsendpoumpened.102 Hunn103 stor104 camend105 met106 end107 ondom108 såmm109 seer110: “Wedt111 ddu112 word113 ldenget114 gjeig115 hard116 wennttett117? Ded118 qannd119 dda120 weild121 ickeig122 ttad123 sot124 lan125 ttit126 od127 hannlded?128” Å129 xåd130 peckerd131 hann132 pod133 clocat134. “Ded135 ward136 end137 phyrd138 xåmm139 cneck140 ed141 cøend,142 åt143 hann144 hade145 hanldedt146 mmace”,147 xwarte148 hunn.

Retningslinjer for tolkning av teksten:

Tallet etter hvert ord ovenfor viser til fotnoter. Hvert av de første 25 ordene i teksten er illustrert med ord hvor den aktuelle bokstavsekvensen illustrerer lyden det er snakk om. Deretter kommer bare ord som viser sekvenser som ikke er omtalt tidligere.  Den originale teksten inneholder ikke alle mulige tegnkombinasjoner i norsk. Sje-lyden (som i «skjære, ski, sjanse») kan for eksempel skrives på minst 15 måter på norsk. Originalteksten inneholder for få tilfeller av denne lyden til at alle variantene kan brukes.

I fotnotene nedenfor viser første oppføring med svart skrift til en aktuell tegn/tegnsekvens i ordet fotnoten viser til. I skråstrek vises så språklyden som tegn/tegnkombinasjonen representerer (lyden er angitt med lydskrift – IPA). Etter bindestrek står et ord korrekt skrevet hentet fra Bokmålsordboka hvor den aktuelle sekvensen er brukt og markert med rødt.

1. ck – /k/ – rock
2. ph – /f/ – philos., å – /a/ – vått, rr – /r/ – verre, nd – /n/- land
3. ck – /k/ – rock, c – /s/ – cirka
4. o – /å/ – kott
5. x – /s/- xylofon, p – /p/ – topp, r – /r/ – bord, g – (stum) – billig
6. s – /s/- se, ck – /k/ – rock
7. å – /å/ – vått, ch – /k/ – dachs
8. ph – /f/ – philos., t – (stum) – (hus)et
9. o – /å/ – kott, d – (stum) – med
10. t – /t/- at, r – /r/ bord, i – /i/ – de, d – /d/ lede, gg – /ɡ/ – legge, n – /n/ – land
11. n – /n/ – land
12. dd – /d/ – hadde
13. o – /å/ – kott, t – (stum) – (hus)et
14. nn – /n/ – vinn
15. rd – /r/ – bord, d – (stum) – med
16. x – /s/ – xylofon, rd – /r/ – bord
17. mm – /m/ – samme, gg – /ɡ/ – legge, g – (stum) – billig
18. t – (stum) – (hus)et
19. e – /i/ – de, ei – /e/ – beige
20. k – /k/ – rekke, g – (stum) – billig
21. w – /v/ – watt, tt – /t/ – lett, rr – /r/ – verre
22. mm – /m/ – samme, x – /s/ – xylofon
23. ph – /f/ – philos., ld – /l/ – kald, n – /n/ – land
24. ph – /f/ – philos., ps – /s/ – psykolog, 
25. tt – /t/ – lett, ld – /l/ – kald, rr – /r/ – verre
33. ng – /ŋ/ – sang, n – /n/ – land
35. dt – /t/ – midt
44. dt – /t/ – midt, c – /k/ – chic
46. hv – /v/ – hva
47. ou – /o/ – journalist
50. j – /j/ – ja
58. rdr – /r/ – Hardråde 
62. dtt – /t/ – tungbedtt
65. rtskj -/ʈʃ/ – bortskjemt
74. rs – /ʃ/ – vers
93. hj – /j/ – hjelpe
108. n – /ŋ/ – bank
115. gj – /j/ – gjerne
119. q – /k/ – quiz

Navn på latvisk

nesbeEn reise til utlandet gir rike muligheter til å utvide kunnskapshorisonten. En måte å gjøre dette på er å besøke bokhandler. Da jeg i Riga for en tid siden, kunne jeg ikke la sjansen gå fra meg. Latvisk er et språk som ligger langt fra norsk. Det skrives med det latinske alfabetet, og de eneste ordene en kjenner igjen, er de som tilhører det internasjonale vokabularet.

Besøket på bokhandelen kom til å avsløre en spesiell og interessant side ved språket. En titt i bestselgerhyllene viste at forfattere som Dens Brauns, Henri Kisindžers og Maikls Mūrs ble lest av mange. Det var ikke før jeg stavet meg gjennom det siste navnet at jeg forsto hvordan man skriver utenlandske navn på latvisk. Det korrekte er å skrive navnet slik det uttales på språket der forfatteren hører hjemme. Forfatterne ovenfor er nemlig Dan Brown, Henry Kissinger og Michael Moore. I land hvor man bruker det latinske alfabetet, bruker man oftest den originale skrivemåten for forfatternavnet, men det hender at aksenttegn og lignende sløyfes.

En nærmere gransking av hyllene viste blant annet følgende forfattere: Viljams Šekspīrs, Džeks Keruaks og Gabriels Garsija Markess. Andre kjente navn varr Bils Braisons, Johans Volfgangs Gēte og Džons Grižams.
Denne uttalennære skrivemåten er fornuftig. På den måten sikrer man at bokkjøperen uttaler brasilianeren Paulo Coelhos navn tilnærmet korrekt, Koeljo. Det samme gjelder Jorge Luis Borges. Mange lar første og siste del av navnet rime på Norge og Norges. Den latviske skrivemåten, Horhe Luis Borhess, avspeiler mye bedre den spanske uttalen.

Titler med internasjonale ord er lette å forstå. Selvsagt er Čarlijs un šokolādes fabrika skrevet av Roalda Dāla.

Bokhandelen solgte også bøker av norske forfattere. Jeg fant følgende navn: Lars Sobijs Kristensens, Trigve Gulbransens, Justein Gorders, Erik Fosness Hansens og Jū Nesbē. Herbjorga Vasmu var representert med «Dinas Dēls» og Sigrija Unsete med «Kristine Lavransa meita». Her er også titlene gjennomsiktige. Nesbøs bok «Glābējs» heter «Frelseren» på norsk.

Skrivemåter for palatale lyder

Her er en form jeg glemte:»Ball» skrives <baijl> i VG:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/la-barna-faa-si-sjylling-og-fotbaijl/a/23275272/

Å skrive på Dønna-dialekt

320xI 2013 gav Roy Jakobsen ut romanen «De usynlige», en beretning om fattigfolk på ei lita øy på Helgelandskysten. Boka ble svært godt mottatt. Dette er «rett og slett en fantastisk roman», skrev Cathrine Krøger i Dagbladet, mens Marta Norheim i NRK kaller den «ei uvanleg fengslande og viktig bok». Pål Gerhard Olsen i Aftenposten sier at dette er «skjønnlitteratur av høy klasse» og «en utkantskildring av de sjeldne». Kritikerne er altså enige, og allerede før jul i 2013 passerte opplaget 100000.

For å gi handlingen lokal koloritt, lar forfatteren de fem hovedpersonene framføre sine replikker dialekt. Handlingen er lagt til Barrøy, ei fiktiv øy på Helgelandskysten. I Bokprogrammet ( NRK1 08.10.2013) blir seerne med forfatteren nordover der moren kom fra. nærmere bestemt øya Dønna.  Jacobsen har god kjennskap til øya og han «stjeler historiene» til folk han har kjent, sier han til NRK. Med dette som utgangspunkt  har jeg sett på hvordan dialekten kommer til uttrykk i boka. Denne problemstillingen har jeg nærmet meg på to måter:

 

1. Hvordan gjengir Jacobsen den lokale dialekten. Bruker han korrekte dialektformer?

2. Hvordan framstiller dialektale trekk ortografisk?

Å skrive på en gitt dialekt må innebære at en forsøker å gi gode skriftlig uttrykk for lokal uttale. Dersom det ikke finnes en etablert ortografi for den aktuelle dialekten, må en skape sin eget skriftlige uttrykk slik Alf Prøysen har gjort det for Ringsakerdialekten. Prøysen tilnærming kommenteres av Kristin Fridtun i Språkteigen 13.0.7.2014. Et slikt prosjekt er ikke uproblematisk. Hvor nært skal en legge seg til den lokale dialekten, og hvilken rolle skal etablert ortografi (bokmål, nynorsk) spille? I den videre diskusjonen vil jeg la tegnene < > omslutte bokstaver, / / omslutter språklyder og » » omslutter ord, som i setningen:  I ordet «kjem» skal bokstaven <e> uttales /æ/.

 

Jacobsen må forholde seg til begge punktene allerede i den første replikken på romanens første side (s. 5): «Jasså, det kjem fintfolk?» Ordformen «jasså» avspeiler den lokale uttalen godt. Bruken av dobbelt konsonant indikerer at ordet uttales med kort /a/, og at det har trykk på første stavelse – «JASSå». Ordet «det» er mer problematisk ettersom den lokale uttalen er «dæ». Det skriftlige uttrykket «kjem» inviterer til en uttale med /e/. Den lokale uttalen er «kjæm». På side 81 skriver han imidlertid «kjæm», så dette framstår som inkonsekvent.

Bindingen til normalortografien kommer til uttrykk gjennom bruken av en enkelt «m» i slutten av ordet. Siden vokalen er kort, er grunnregelen at det skal være dobbelt konsonant – «kjæmm» –  men siden denne regelen ikke gjelder for «m» i norsk, følger Jacobsen regelen.  «Fintfolk» er gjengitt etter normalortografi. Den jevne leser vil uttale siste del «folk» med «å-lyd», dermed velges formen «fålk» bort. På Dønna vil l’en i dette ordet uttales som «tjukk l» (la oss bruke symbolet < ʟ > for denne lyden), noe som vil gi formen «foʟk» eller «fåʟk». Skiftet fra <o> til <å> er ellers parallelt med skiftet fra <e> til <æ> i «kjem → kjæm». Ut fra denne korte drøftingen skulle en mer dialektnær framstilling av utsagnet

«Jasså, det kjem fintfolk?»

vært enten den mer moderate : «Jasså, dæ kjæm fintfolk?»

eller en mer lydnær (og dermed mer avstikkende) form: «Jasså, dæ kjæmm fintfåʟk?»

Den neste replikken (s. 6)  er:

«Kain du sei me, kor lite det e, main kain knapt sjå husan».

Bortsett fra formen «det» som er kommentert ovenfor, ser dette ut til å være god Dønna-dialekt. Ord som «kain, main» er et forsøk på å avspeile palatal uttale av n-lyden i «kan, man»; formen «me» representerer det som i bokmål og nynorsk er «meg», «e» er helgelandsk for «er»; «husan» er flertall bestemt – «husene» – der den siste e’en ikke uttales. Det finnes ingen etablert form for hvordan en skal skrive palatale lyder. Ordformen «kain» er i andre sammenhenger observert skrevet som

”kajn, kanj, kannj, kanjn, kajnn, kainn, kai’n, kainnj, kainjn».

Jacobsen velger også å følge normalortografien ved å la ordet ende på én konsonant. (Ord som «man, vil, skal» følger ikke hovedregelen i norsk. De uttales på samme måte som «mann, vill, skall» og burde også vært skrevet slik dersom prinsippene for forhold mellom tale og tegn hadde vært fulgt mer strengt.)

I dialektal skrift er jeg tilhenger av å bruke bokstaven <j> framfor <i>. Når ord som «vinn» finn» uttales med palatal lyd til slutt, vil ordene skrives som «viinn, fiinn» dersom en følger Jacobsens ortografi. Den første i’en uttrykker vokalen i ordet, den andre brukes for å uttrykke palatal «n». Former som «vijnn, fijnn» eller «vinnj, finnj» er bedre synes jeg. At dette kan gå riktig galt, ser en av formen «goidt» (s.53). Ordet uttales med tre språklyder. Den siste er samme lyd som den en finner i den trønderske varianten av «ikke» ( ofte skrevet «itj»). Ordet burde nok ha vært skrevet «gojtt» («gojdt»?), evt. «gåjtt», men dette er former som ligger et godt stykke unna det som er vanlig rettskrivning – «godt». Dette er kanskje grunnen til at Jacobsen velger sin egen form.

Den neste replikken er

«Å, æ kain no sjå de.» 

Her introduseres en ordform som ikke finnes på Dønna. Det som på bokmål heter «jeg», har formen «e» på Dønna, «ikke «æ».  Den siste formen, «æ», finner en lenger nord i fylket, og dette er et av hyppigst kjennetegnene når en skal skille «sørlige» nordlendinger, fra de «nordlige». Jacobsen er ikke konsekvent her. På side 7 bruker han imidlertid  formen «e»: «No ser e pinadø også prest’gården». I all hovedsak er det formen «æ» som brukes i boka. Senere dukker formen «dæ» («deg») opp der den lokale dialekten har «de», uttalt med /e/.  For en leser med lokal tilknytning fører dette til at handlingen legges til mer nordlige deler av Nordland.

Formen «sjå» er i samsvar med dialekten, men på side 7 brukes han presensformen «sjer». Den finnes ikke på Dønna etter det jeg vet.  Formen «de» representerer pronomenet (3. person flertall) og samsvarer med bokmålsformen og uttalen av den. En mer dialektnær versjon av denne replikken kunne ha vært.

 «Å, e kajnn no sjå di.» 

Et spesielt lokalt trekk kommer til uttrykk i neste replikk på samme side:

«Ja. Dogger ha no aildri vørri her før.».

«Dogger» representerer uttalen av ordet «dokker» («dere»). Formen bidrar til et dialektskille på Dønna idet det på deler av øya også brukes «dokker». De fleste norske dialektene har skille mellom /k/ og /ɡ/. PÅ deler av Dønna finnes en tredje lyd som er en mellomting mellom disse. For utenforstående oppfattes den ofte som en g-lyd, og det er trolig grunnen til at Jacobsen velger å bruke bokstaven <g>. Skulle en skille de tre lyden fra hverandre, måtte en ha tre bokstaver, f.eks. < k, g, ɢ>.

Ofte finner en presens av verb uttalt uten /r/, som her hvor «har» gjengis som «ha». Jacobsen er inkonsekvent i markeringen av dette.  Noen ganger skriver han <ha> andre ganger <ha’>, gjerne på samme side. Apostrofen skal indikerer at det er en språklyd som ikke er uttalt. Også i andre ord brukes apostof på samme måte, og også her er det vakling: «a» heter det på side 14, men «av» på side 235. Han skriver et sted «… tru’ du på Gud?» I presens av dette verbet skal det nok være en /r/ her, og den vil smelte sammen med d’en til en såkalt retrofleks lyd (hvis en imiterer østlendinger og sier «har du», uttales det ikke noen /r/, /r/+/d/ smelter sammen til en d-aktig lyd uttalt med tungespissen bøyd opp og bakover). Det samme skjer på Dønna. Bruken av apostrof framstår altså som inkonsekvent og til tider gir den uønskede effekter.

Ordformen «vørri» har jeg aldri hørt uttalt med /i/ til slutt. Jeg vil anta at den faktiske uttalen er «vørre».

På side 7 finner en også formen «blankstilla». Siste del uttale med palatal «l», men siden Jacobsen har valgt å bruke <i> som grafisk uttrykk for palataler, ville han ha fått den litt rare formen «blankstiilla». Den unngår han, dermed ser ordet ut som om det ikke uttale med palatal l. Dønna ligger i søndre del av Nordland, og er særtrekk ved substantivbøyningen her, er at hunkjønnsord ender på «-æ» i bestemt form entall. Lenger nord i fylket (og videre nordover) ender de samme ordene på «-a». Dette er også et trekk som sterkt bidrar til å markere en persons herkomst. Ordet «blankstilla» skal uttales med «-æ» til slutt, og siden jeg velger <j> som uttrykk for palatal lyd, blir formen «blankstijllæ». (Ønsker en å markere tjukk l, blir formen «bʟankstijllæ».)

«Ho gjær då vel dæ.»

sier Maria på side 7.  Her ser en at Jacobsen velger å skriver «gjær» og ikke «gjer» (jf. «kjem/kjæm) ovenfor. Han holder seg imidlertid når normalortografien ved å skrive «gj-» først i ordet. Ordet uttales uten «g» og kunne ha vært skrevet «jær». Senere (s. 28) dukker imidlertid formen «gjer» opp». Jacobsen er altså mer eller mindre lydnær i sin skriftlige framstilling. Et eksempel på mer lydnær skrift finner en i formen «kjerska». Ordet fjerner seg fra dialekten ved å ikke ende på «-æ» som det brude ha gjort:  » kjerska – kjerskæ», men det nærmer seg dialekten ved at lyden før k’en er en sj-lyd og ikke en /r/. Ordet uttales faktisk «kjerskæ» lokalt (en alternativ, men mindre heldig skrivemåte ville være «kjesjkæ»). På s. 222 finner en formen «hæsskuk-arbei», Her er en stum konsonant strøket, noe som ellers er unngått de fleste andre steder hvor det er mulig.

Jacobsen bruker to bøyningsformer for hunkjønnsord. Dette er i samsvar med dialekten. Svake hunkjønnsord (de som ender på en trykksvak /æ/ i ubestemt form) får «-o» i bestemt form: «ei kveitæ → kveito» (s. 24), «ei prammæ (= en pram) – prammo» (s. 188), men sterke hunkjønnsord (de som ender på konsonant eller trykksterk vokal» får «-a»: «ei gammelrogn – gammelrogna» (s. 53). Denne siste formen er ikke i samsvar med Dønna-målet. Der vil det hete «ei gammelrogn – gammelrognæ». Han tar et steg mot Dønna-dialekten («kveito») og et sted bort fra den («rogna»).

Jacobsen bruker heller ikke «-æ» i svake verb av 1. klasse. Der han skriver «kauka», har Dønnadialekten «kaukæ». (Igjen ser den lokalkjente leseren at det er mer nordlige former som blir brukt.)

Jacobsen bruker en rekke særpregede dialektord:  «Dar» for «der (s.7), «svang» for «sulten» (s. 14), «gørråt» for «slimete» (s.14), «haurt» for «hørt» (s. 132), «hut» (s. 138), «bi» (s. 174), «puskåt» (s. 199). Han bruker også nordnorsk ordstilling i den spørsmål med spørreord: «Ka det derran e?»  (Hva det der er? > «Hva er det der?»). På den annen side bruker han ordformer som jeg ikke ville forvente å finne, som  «å le» den jeg heller ville bruke «å flir»:

«Du ler no a ailt» > «Du fliræ no a ajllt»

Formen «forstår»  heter nok heller «førstår» på Dønna, og formen «sjøll» peker nordover. På Dønna sier en «sjøl» med tjukk l og lang vokal: «sjøʟ».

Denne gjennomgangen gir et tverrsnitt av hvordan Jacobsen framstiller en dialekt i skrift. Eksemplene er langt flere enn de som er vist ovenfor, men i stort har jeg pekt på forhold som jeg mener er problematiske i framstillingen. Innledningsvis ble det stilt to spørsmål om framstillingen av dialekten i boka. Oppsummeringsvis gir jeg korte svar på begge:

1. Hvordan gjengir Jacobsen den lokale dialekten. Bruker han korrekte dialektformer?

Svaret er «tja…». En leser som ikke har direkte kjennskap til Dønna-dialekten, vil plassere handlingen i Nord-Norge et sted. Lesere med kunnskap om nordnorske dialekter vil se at forfatteren delvis bruker former som har sin hjemstavn på Dønna, og delvis anvender former som hører til lenger nord. Det er spesielt bruken av 1. personsformen «æ» for «e» og endelsen «-a» for «-æ» i svake verb og i sterke hunkjønnsord som bidrar til dette inntrykket. Jeg hadde ønsket mer Dønna-koloritt.

2. Hvordan framstiller dialektale trekk ortografisk?

Gjennomgangen viser at Jacobsen ikke er konsekvent. Et og samme ord skrives på flere måter (kjem, kjæm). Konvensjonen som brukes for å uttrykke palatale lyder er ikke heldig. Den er heller ikke konsekvent i og med at ord med <i> ikke får den aktuelle formen.  (Dette temaet har vært behandlet i et tidligere blogginnlegg.) Forhold knyttet til såkalte stumme bokstaver  og bruk av apostrof for bortfalte lyder burde også ha vært bedre avklart.

Slik jeg ser det, hadde det vært ønskelig at forfatteren/forlaget hadde brukt mer på disse formelle sidene. Det ville ha gjort romanen mer helstøpt (og iallfall ville jeg ha sluppet å ergre meg over løsningene som er valgt). Romanen som sådan vil jeg anbefale varmt. Når den er gjennomlest, kan en ta for seg fortsettelsen av historien. Den følger i «Seierherrene», som kom i 1991. Den dialektinteresserte leseren kan selv analysere språkmaterialet der.

Rim på kinesisk – 普通话

Skjermbilde 2014-01-16 kl. 20.32.12«Noe av det som gjør det så fascinerende å rappe på kinesisk, er at ett eneste skrifttegn utgjør en hel stavelse. Det gir nesten endeløse rime-muligheter […].» Dette sier den norske Beijingbaserte rapperen Eirik Okkenhaug alias Xiao Ou til Aftenposten 4.1.14. Han snakker kinesisk –  普通话 – Pǔtōnghuà.

Utsagnet er interessant på flere måter.

For det første ser det ut til at rim ser ut til å være avhengig av skriftspråk. Slik kan det ikke være. Det ville jo bety at språkbrukere ikke vil ha mulighet til å lage rime før språket de bruker, blir skriftfestet. Rimene oppstod lenge før menneskearten begynte å bruke skrifttegn som symbol for språklyder.

Men før vi går videre er en definisjon nødvendig. Store norske leksikon (snl.no) sier følgende : «Rim, litterært virkemiddel som består i gjentagelse av samme språklyd eller lydgruppe etter bestemte regler. Ved rim forstår man vanligvis stavelsesrim, dvs. klanglikhet mellom to ord ved samsvar i språklyd fra og med siste betonte vokal og ut (f.eks. byde – lyde, bydende – lydende). Oftest er stavelsesrimet brukt som enderim ved slutten av verselinjer.»

Kravet om skriftlig grunnlag nevnes ikke. Ord som «her, der» rimer. De deler lydsekvensen /æ:r/, men også bokstav- (eller tegn-)sekvensen «-er». Men at  identiske tegnstrukturer gir et tilstrekkelig grunnlag for rim, kan en observere når en inkluderer ord som «ser, ler». De ender også på «-er», men har en annen uttale. Mens  «-er» i «her, der» uttales /æ:r/, uttales «-er» i «ser, ler» som /e:r/.

På den annen sier rimer «lær» på «her, der». En kan imidlertid tenke seg et strengt regelverk for dikt med enderim slik at ikke bare de rimende lydlige sekvensene skal være identiske, men også bokstavekvenser. Da vil «lær … her» være et dårligere rim enn «her … der». (Det skulle ellers vært interessant hvordan dette skulle kunne manifestere seg på kinesisk. Hvilke deler av tegnet er det som inngår i rimet?)

Tilbake til kinesisk. rapperen sier at kinesisk gir «nesten endeløse rime-muligheter». Det må bety at kinesisk på den ene side må ha en rik variasjon av rimende endelser og på den annen side et rikholdig sett av språklyder som kan kobles foran rimene. Et eksempel fra norsk vil vise dette:

-an   -enn  -inn -itt
m-  mann  menn minn mitt
s-   sann  senn  sinn sitt
r-   rann renn rinn ritt

Det interessante med kinesisk er at språket ikke har disse to kjennetegnene. En finner 39 endelser som kan rime og 21 lyder som kan stå foran  rimet pluss tom posisjon (jf. «topp» som rimer på «opp». I det siste tilfellet starten på rimet tomt). I kinesisk får en dermed 858 mulig rim. Endeløst? Antallet er faktisk langt mindre i og med at mange av kombinasjonene ikke er lovlige. Det faktiske antallet er 413. Dette er altså det faktiske antallet stavelser i språket! (Hvor mange finnes i norsk? Det finnes ingen oversikter som viser dette. Noen har anslått 5000, men det tallet er absolutt for lavt). Kinesisk har fire toner. Det betyr at de 413 stavelsene realisert med hver av de fire tonene gir 1652 stavelser. Igjen er det slik at ikke alle toner kan brukes i alle stavelser, så det faktiske antallet ulike stavelser er rundt 1200. Det vil også finnes regler for hvordan toner kan rime, og dette vil trolig begrense antallet rim ytterligere.

Sett fra dette synspunktet har altså kinesisk langt mindre å rime med enn norsk, kanskje bare noen prosent av hva en finner i norsk.

Hvor kommer da beskrivelsen «endeløs» fra når han viser til enkeltstaveser.  Xiao Ou kan mye mer kinesisk enn meg, så hå gi ham rett, må jeg bare spekulere. Det kan være at kinesisk har mange likelydende ord (jf. «så» som kan være i «å så/ han så meg/ den er så stor/ så det sier du» osv). Når en kan spille på dobbel-/trippel-/kvadruppelbetydninger blir meningsaspektet selvfølgelig langt rikere. Beregningene ovenfor baserer seg på enstavelsesord, men siden kinesisk også setter disse sammen til nye ord dvs. kombinasjoner av de 1200 elementene som er nevnt ovenfor, får en flere muligheter, men det er likevel vanskelig å se at dette skulle gi dekning for beskrivelsen «endeløs».

Og hva har skriftspråket med dette å gjøre? Med mindre «rim» betyr en  overlapping av grafiske elementer i ord som i «ser» – «her»: Ingenting etter det jeg kan forstå. Men klikk på bildet og hør.

kristiANsen

Diskusjonen om hvordan navn skal uttales dukker opp fra tid til annen. 27.03.13 tar Sylfest Lomheim opp temaet i sin spalte i Klassekampen. Navn skal uttales korrekt, sier han, men hva er korrekt? «Private namn skal uttalast slik namneberaren gjer det – og ønskjer.»

Og det skal skje selv om det går mot den «naturlige» uttalen hos nordmenn flest. Lomheim trekker fram eksemplet Munch «som skal uttalast som /munk/, med tydeleg u, ikkje /monk/». (Når det gjelder transkripsjonen velger vi å skylde på KK. Nasalen i ordet er en /ŋ/ og ikke /n/, altså burde uttalen skrives /muŋk/ eller /moŋk/).

Synspunktet om at navnebæreren bestemmer uttalen av navnet, er ikke uproblematisk. Min gode venn Jensen, som er fra Nord-Norge, uttaler selv navnet sitt /ˈjænsṇ/ altså med en æ-lyd der mange sørfra ville bruke /e/ – /ˈjensṇ/. Hvis Siv Jensen hadde vært nordlending og hadde uttale navnet sitt med /æ/, ville det ble blitt krevd at navnet hennes skulle uttales /ˈjænsṇ/ på Dagsrevyen? For hvem av journalistene sørfra omtaler vel Helga Pedersen som /’hælga/? De sier /’helga/.

Jeg har flere venner. En bor i Bergen og heter Tore. Han er bergenser og bruker derfor en tydelig skarre-r når han uttaler navnet sitt. Kan han forlange at andre skal tiltale ham som /’to:ʁe/? Og hva med kronprinsessen? Måtte Marit uttales med skarre-r dersom hun insisterte på det?

I familien er det flere som bærer navnet Harald, men siden de er nordlendinger uttaler de navnet sitt /’haraʎ/ eller «Haralj» om en skal gjengi uttalen med bokstaver. Kan de forlange at navnet  uttales slik hvis de blir omtales i NRK?

LO har nettopp fått ny leder. Da hun annonserte sitt kandidatur på NRKs nyhetssendinger før kongressen, sa hun at hun het Gerd Kristiansen. Hun er fra Harstad, og dermed uttalte hun etternavnet sitt med trykk tredje stavelse – «kristANsen». Hun kommer til å være en sentral person i norsk samfunnsliv de neste årene. Kan vi forvente at navnet hennes uttales slik hun gjør det – eller blir det det østnorske «KRIStiansen» som blir dominerende?

Hva er det med /l/?

Spørsmålet har jeg grunnet på lenge, men etter et par uker blant personer med ulike morsmål, har jeg erfaringer som er er ferske nok til at problemstillingen kan presiseres og diskuteres. Noe endelig svar kommer jeg neppe fram til, så kommentarfeltet står åpent for de som har bedre kjennskap til dette enn hva jeg har. Etter å ha bodd i Nicaragua et par år er spansken min relativt bra, og ord som «plaza» – «torg, plass» og «playa» – «strand» hører til basisvokabularet.

En reise til Brasil nylig gav innsikt i et nært beslektet språk, portugisisk, og i mange tilfeller var det mulig å samtale noenlunde fornuftig med brasilianere om dette og hint, iallfall sett fra mitt synspunkt. En rusletur en formiddag i Rio de Janeiro («Januarelva») endte på Copacabana – som ikke er en «playa», men en «praia» på portugisisk. Ordene er åpenbart de sammen (vokalene <y> og <i> er mindre interessante i denne sammenhengen), men i portugisisk uttales (og skrives) ordet med /r/, ikke /l/. Opphavet til begge er det latinske «platea» («torg, åen område, bred gate») som i sin tur kom fra gresk «plateia». Siden spansk inneholder den opprinnelige /l/, må videreutviklingen fra /l/ ha skjedd i portugisisk. Spørsmålet følger naturlig: Hvilken relasjon er det mellom /l/ og /r/ som gjør at et og samme ord får ulik form i to nærliggende språk?

Det finnes også mange andre paralleller. Ordene for «hvit» har formene «blanco» (sp.)  og «branco» (po.) i entall hankjønn. Hva med andre språk som harsitt opphav i latin. Hva heter de sammen ordene på italiensk? Jo, «piazza» og «bianco». Her har altså utviklingen tatt en annen vei: /l/ er blitt til /i/. Portugisisk viser også en annen utviklingsretning for /l/. I spansk har en ord som «salida» – «utgang» og «salud» – «helse». På portugisisk er det henholdsvis «saída» (tre stavelser: «sa-í-da») og «saúde» («sa-ú-de»). Her har /l/ forsvunnet. Så langt har vi altså sett tre prosesser som leder bort fra /l/

  • /l/ > /r/
  • /l/ > /i/
  • /l/ > null

Men det finnes flere. I nederlandsk har de gamle formene «old» – «gammel»  og «holt» «ved» videreutviklet seg til «oud» og «hout». Og hva heter «salt» på nederlandsk? Jo: «zout». Her er altså /l/ endret seg til en kort o-lyd som ligner den en finner i først i engelsk «what». Det er ganske vanlig å bruke IPA-symbolet /w/ for denne lyden.

  • /l/ > /w/

Det samme finner en i portugisisk: Ordet for «dårlig» – «mal» (sp.) – /mal/  heter på portugisisk «mau» – /maw/. Polsk har også eksempler på samme utvikling, og her har lyden i tillegg fått en egen bokstav < Ł ł >  som i «, MAŁY, mały» – /ˈmawɨ/  – «liten» (jf. russisk малый – [ˈmaɫɨj].

Transkripsjonen av den russiske uttalen – /ˈmaɫɨj/ – inneholder ledetråder som kan forklarer hvorfor /l/ endres til /w/. /l/ uttales ved at den fremre delen av tunga (tungebladet) er i kontakt med området bak fortennene i overkjeven. Det er åpning på en eller begge sider av kontaktområdet (si /l/, hold posisjon og pust inn gjennom munnen så kjennes det tydelig).  Bølgesymbolet som står på tvers over tegnet /l/ indikerer at baktunga er løftet mot den bløte ganen når /l/ uttales. Den bløte ganen kalles velum på latin, og dette fenomenet kalles derfor velarisering. En finner eksempler på dette også i norsk: Prøv å si «li» og «lo»: O-lyden uttalen med baktunga hevet mot velum, og denne posisjonen foregripes under uttalen av /l/. Når /l/ er ferdig artikulert, er tunga allerede ferdig posisjonert til uttalen av neste lyd. Denne lyden er også kjent fra engelsk som «dark l», jf. siste /l/ i «little».

Det er ikke langt fra en velarisert /l/ til o-lyden. Baktunga er jo i rett posisjon, så hvis en slipper fortunga ned, dvs. at den ikke lenger er i kontakt med området ved/bak fortennene i overkjeven, så har en omtrent korrekte artikulatoriske posisjoner. prøv å si «ololo» litt sakte og føl hva som skjer med baktunga (ingen bevegelse), og fortunga (beveges opp- og nedover). Prosessen som skjer når /l/ (som er konsonant) endrer artikulasjon og blir til en o-lyd (en vokal), kalles for «l-vokalisering». En forutsetning for at dette skal skje på den måten som er beskrevet ovenfor er at leppene rundes (artikulasjonen av o-lyden krevet det). Det er sannsynligvis dette som har skjedd i portugisisk (mal > mau), nederlandsk (salt > zout) og polsk (mali >mawi). (Det skriftlige uttrykket for dette her er noe inkonsistent, men det spiller mindre rolle). Grunnlaget for denne språklige utviklingen er altså har en har fått en uttale der artkulasjon av den aktuelle lyden har endret seg fra

«kontakt mellom fortunga og fremre del av den harde ganen + hevet baktunge»  til        «hevet baktunge».

Resultatet er en lyd som ofte ikke har en stabil, mer varig artikulasjon som den en o-lyd har, men heller en mer rask overgangslyd. Denne lyden symboliseres bed av IPA-symbolet < w > enn < u >. Prosessen kan illustreres ved hjelp av noen fi figurer som er hentet fra Robert Mannels hjemmeside.

Den blå pila på bildet lengst til venstre indikerer at det er åpning på sida av kontaktpunktet. Legg merke til at baktunga er flat. På bildet nr. 2 er baktunga hevet. Bilde nr. 3 viser artikulasjonen etter at fortunga «har sluppet taket».

Sammenlign posisjonen med artikulasjon av o-lyden på bildet nr. 4 som viser vokalartikulasjon (grønn linje, symbolisert ved /u/). Forskjellen mellom [u] og [w] er stabiliteten, dvs. hvor lenge artikulasjonsposisjonen opprettholdes. [w] er en kjapp overgangslyd mens o-lyden er mer stabil og varer lenger. O-lyden er artikulert med rundede lepper. Dersom rundingen opphører og baktunga senkes, får man en mindre tydelig artikulert lyd som kanskje kan være et trinn på veien mot bortfall, jf. portugisiske ord som «saída», men dette er ren gjetning fra min side.

Hva så med italiensk? Mens hypotesene over synes rimelige for meg, er jeg mer usikker når jeg skal prøve å forklare hvorfor /l/ går til /i/ i italiensk. Jeg tar utganspunkt i en annen av Mannels figurer, nemlig artikulasjonen av [j].

Hvis en sammenligner dette med artikulasjonen av [i] på bilde nr. 4 ovenfor (rød linje), ser en store fellestrekk. Forskjellen mellom [j] og [i] er som for relasjonen [w] – [u] knyttet til stabilitet og varighet av artikulasjonen. [j] er en kjapp overgangslyd.

De italienske ordene «piazza, bianco» kunne ha vært transkribert som [pjatsa] , [bjanko]. Kan overgangen fra en l-lyd til en i-lignende lyd skyldes at det har vært en artikulasjon av /l/ som ikke har vært så sterkt velarisert eller at tunga har vært skjøvet mer framover? Hvis det er tilfelle kan kanskje tenke seg at når fortunga «slipper taket» så resulterer det i en lyd som ligger nærmere [i] eller [j]?     Jeg lar spørsmålet henge i lufta sammen med et par andre, og regner med at det kommer mer om /l/ senere:

  1. Noen som vet noe mer om dette?
  2. Hvordan vil fonologer kommenterer problemstillingene ovenfor?

Ref: Wikipedia om l-vokalisering.

Bokstaver i munnen

«Jeg skjønte hva jeg hadde sagt idet de siste bokstavene ramlet ut av munnen min», sa Plumbovokalisten til VG etter et uheldig utsagn under en prisutdeling for ikke lenge siden. Jeg lar kjernen i den saken ligge. Det er ikke alltid like lett å holde tann for tunge, det har de fleste erfart. I et ubetenksomt øyeblikk avslører man hemmeligheten eller påpeker at keiseren er uten klær.

Fra denne bloggens ståsted er det mer interessant å se på forklaringen som ble gitt. Når tann holdes for tunge er det neppe for å hindre bokstaver fra å ramle ut av munnen.Når jeg her velger å lese utsagnet i verste mening, er det ikke for å henge ut vedkommende vokalist, men heller for å ha et påskudd for å diskutere utsagnet litt nærmere. Synspunktet som kommer til uttrykk er nemlig ikke uvanlig. Gjennom mange års arbeid som sensor for norske studenter som har hatt i oppgave å omtale minoritetsspråkliges norsk, har jeg sett flere besvarelser der voksne innvandreres uttaleproblemer i norsk er forklart med at siden innvandrerne mangler bokstaver som «y» og «ø» i sine alfabet, er lydene vanskelige å uttale. Det er da fristende å følge dette opp under en muntlig eksaminasjon og spørre om uttalen ville ha blitt bedre om alfabetet i den minoritetsspråkliges morsmål hadde blitt endret. En del studenter har svart bekreftende på slike spørsmål, andre har etter litt fundering kommet til motsatt konklusjon.

Et par eksempler viser hvor urimelig en slik tankegang er: La oss ta ordene «mars» og «marsj». Ordene uttales likt:  /maʃ/ sier østlendinger, trøndere og nordleninger. Det kommer like mange lyder ut gjennom munnen hos alle. (De vestlendingene som skarrer, sier /maʀs/ for begge ordene.) Ideen om at det skulle komme en «j» ut av munnen når en snakket om «marsj» er nok en forestilling som kanskje tyder på at vedkommende har en ide om tale og skrift er identiske størrelser, men selv da ville det vært interessant å se bokstavene. En kunne jo lure på hvordan dette forholdt seg i språk som bruker andre skriftkonvensjoner: Kommer det kinesiske tegn ut av kineseres munn og stavelsestegn ut av en tamils? Og hva med dem som ikke har lært bokstavene, små barn og analfabeter, snakker de ikke?

Og hva med ord som skrives likt, men uttales forskjellig som «(en) kost» (til å koste støv med) og «(en) kost» (mat). Hvis det kommer samme bokstav ut av munnen, hvordan kan da ordene være forskjellige? Og hva med de 14 ordene «sju, skjære, ski, sherry, schæfer, champagne, generell, journalist, cello, crescendo, nysgjerrig, beige (+ mars, marsj)» som har ulike skrivemåter for ʃ-lyden (sj-lyden)? Kommer det varierte bokstavsammensetninger rennende ut over leppene for hvert ord? Neppe.

Norsk skriftspråk er til en viss grad ortofont. Det vil sa det i en god del, men langt fra alle, tilfeller er et 1:1-forhold mellom skrift og tale, altså at en lyd representeres av én bokstav. Ofte er det slik at en og samme bokstav kan stå for flere lyder (sum, dum), eller at en og samme lyd representeres av flere bokstaver (de, di), at ulike bokstavkombinasjoner representerer én lyd (se ʃ-lyden ovenfor), eller at noen bokstaver har ikke en lyd knyttet til seg i bestemte posisjoner (det, billig). I opphavet til det norske skriftsystemet lå det kanskje et ønske om å utvikle et 1:1 forhold, men på den ene siden var det slik at det ikke fantes nok tegn tilgjengelig i alfabetet man lånte inn, så en måtte lage tegnkombinasjoner, såkalte digrafer (to tegn) eller trigrafer (tre tegn), på den andre siden har talespråket gjennomgått endringer som ikke er blitt reflektert direkte i skriftspråket. En gang i tida hadde ord «fort» fire lyder (slik det har på Vestlandet i dag), men i mange dialekter er /rt/ i dag smeltet sammen til en lyd /ʈ/, som vi har lydskrifttegn for, men som ikke er representert med  egen en bokstav i alfabetet.

Forfølger man påstanden på sine ene premisser, illustrerer den en mindre  god språklig analyse. Nasale lyder som /m, n/ slipper ikke ut gjennom munnen, men gjennom nesen, og nasaliserte vokaler som man finner i franske eller portugisisk kommer ut både gjennom nesen og munnen. Så bra at det er umulig for en stor /m/ å kile seg fast i nesehulen!

Brevskriving

Dette bildet, som faktiske er et brev skrevet av en jente fra yukagirfolket som bor langt øst i Sibir,  kom jeg over for mange år siden i ei bok om skriftsystemer. Stopp lesningen her og ta en kikk på bildet før du leser videre. Hva kan dette handle om? (Se bort fra tallene. de vil bli brukt under gjennomgangen etterpå).

Vanligvis gjengis innholdet  slik:

«Jeg elsker deg, men du er i ferd med å forlate meg. Du kommer til å gifte deg med den russiske jenta som du har møtt. Dere kommer til å få barn sammen, og du vil leve lykkelig med din nye familie. Det gjør mg trist å tenke på det, selv om det er en annen som elsker meg.»

Dette utledes av følgende:

1 er ei yukagirjente  (det framgår av fletten – 8. 2 er den unge mannen som hun elsker. de har hatt et forhold tidligere – 13.  4 er den russisk jenta – hun har også fletter og en tradisjonell russisk kjole, en sarafan  – 7. 9 indikerer et påbegynt fellesskap mellom mottakeren av brevet og hans nye kjæreste.  3 er to små barn, de han kan forente å få i sitt nye forhold. 11 og 12 indikerer tette relasjoner og lykke, men som en ser er det en hindring – 6 – mellom brevskriveren og mottakeren av brevet, og dette har  med relasjonen – 10 – med den russiske jenta å gjøre. Yukagirjenta er isolert  – 14 – kanskje har hun bestemt for å leve som enslig, og hun er i tillegg trist [15].   Men det er en annen kar – 5 – som tenker på henne – 16.