Bokstaver i munnen

«Jeg skjønte hva jeg hadde sagt idet de siste bokstavene ramlet ut av munnen min», sa Plumbovokalisten til VG etter et uheldig utsagn under en prisutdeling for ikke lenge siden. Jeg lar kjernen i den saken ligge. Det er ikke alltid like lett å holde tann for tunge, det har de fleste erfart. I et ubetenksomt øyeblikk avslører man hemmeligheten eller påpeker at keiseren er uten klær.

Fra denne bloggens ståsted er det mer interessant å se på forklaringen som ble gitt. Når tann holdes for tunge er det neppe for å hindre bokstaver fra å ramle ut av munnen.Når jeg her velger å lese utsagnet i verste mening, er det ikke for å henge ut vedkommende vokalist, men heller for å ha et påskudd for å diskutere utsagnet litt nærmere. Synspunktet som kommer til uttrykk er nemlig ikke uvanlig. Gjennom mange års arbeid som sensor for norske studenter som har hatt i oppgave å omtale minoritetsspråkliges norsk, har jeg sett flere besvarelser der voksne innvandreres uttaleproblemer i norsk er forklart med at siden innvandrerne mangler bokstaver som «y» og «ø» i sine alfabet, er lydene vanskelige å uttale. Det er da fristende å følge dette opp under en muntlig eksaminasjon og spørre om uttalen ville ha blitt bedre om alfabetet i den minoritetsspråkliges morsmål hadde blitt endret. En del studenter har svart bekreftende på slike spørsmål, andre har etter litt fundering kommet til motsatt konklusjon.

Et par eksempler viser hvor urimelig en slik tankegang er: La oss ta ordene «mars» og «marsj». Ordene uttales likt:  /maʃ/ sier østlendinger, trøndere og nordleninger. Det kommer like mange lyder ut gjennom munnen hos alle. (De vestlendingene som skarrer, sier /maʀs/ for begge ordene.) Ideen om at det skulle komme en «j» ut av munnen når en snakket om «marsj» er nok en forestilling som kanskje tyder på at vedkommende har en ide om tale og skrift er identiske størrelser, men selv da ville det vært interessant å se bokstavene. En kunne jo lure på hvordan dette forholdt seg i språk som bruker andre skriftkonvensjoner: Kommer det kinesiske tegn ut av kineseres munn og stavelsestegn ut av en tamils? Og hva med dem som ikke har lært bokstavene, små barn og analfabeter, snakker de ikke?

Og hva med ord som skrives likt, men uttales forskjellig som «(en) kost» (til å koste støv med) og «(en) kost» (mat). Hvis det kommer samme bokstav ut av munnen, hvordan kan da ordene være forskjellige? Og hva med de 14 ordene «sju, skjære, ski, sherry, schæfer, champagne, generell, journalist, cello, crescendo, nysgjerrig, beige (+ mars, marsj)» som har ulike skrivemåter for ʃ-lyden (sj-lyden)? Kommer det varierte bokstavsammensetninger rennende ut over leppene for hvert ord? Neppe.

Norsk skriftspråk er til en viss grad ortofont. Det vil sa det i en god del, men langt fra alle, tilfeller er et 1:1-forhold mellom skrift og tale, altså at en lyd representeres av én bokstav. Ofte er det slik at en og samme bokstav kan stå for flere lyder (sum, dum), eller at en og samme lyd representeres av flere bokstaver (de, di), at ulike bokstavkombinasjoner representerer én lyd (se ʃ-lyden ovenfor), eller at noen bokstaver har ikke en lyd knyttet til seg i bestemte posisjoner (det, billig). I opphavet til det norske skriftsystemet lå det kanskje et ønske om å utvikle et 1:1 forhold, men på den ene siden var det slik at det ikke fantes nok tegn tilgjengelig i alfabetet man lånte inn, så en måtte lage tegnkombinasjoner, såkalte digrafer (to tegn) eller trigrafer (tre tegn), på den andre siden har talespråket gjennomgått endringer som ikke er blitt reflektert direkte i skriftspråket. En gang i tida hadde ord «fort» fire lyder (slik det har på Vestlandet i dag), men i mange dialekter er /rt/ i dag smeltet sammen til en lyd /ʈ/, som vi har lydskrifttegn for, men som ikke er representert med  egen en bokstav i alfabetet.

Forfølger man påstanden på sine ene premisser, illustrerer den en mindre  god språklig analyse. Nasale lyder som /m, n/ slipper ikke ut gjennom munnen, men gjennom nesen, og nasaliserte vokaler som man finner i franske eller portugisisk kommer ut både gjennom nesen og munnen. Så bra at det er umulig for en stor /m/ å kile seg fast i nesehulen!

Advertisements

Skrivemåte – uttale

Før jul var jeg sensor på en eksamen i norsk som andrespråk. I en av oppgavene skulle studentene bedømme innvandreres skriftlige kompetanse og blant annet kommentere ferdigheter i rettskrivning.

Dersom man kan skrive norsk feilfritt, er det relativt enkelt å påpeke feil i andres skriftlige produksjon. Det er ikke nødvendig med studier i norsk for å få det til. Det er straks verre å fastslå hvorfor et ord har fått en form som avviker fra den korrekte. Skyldes avvikene

  • Avvik fra hovedregler som at kort vokal uttrykkes gjennom etterfølgende dobbel konsonant (”hatt”) mens lang vokal uttrykkes gjennom enkel etterfølgende konsonant (”hat”).
  • forhold ved norsk, det vil særegne skrivemåter som ”jeg” for /jei/ der den siste vokalen i diftongen /ei/ skrives med en konsonant
  • at språket som brukes til daglig har andre grammatiske regler enn de en finner i skriftspråket.  Den lokale dialekten kan mangle ”–r” i presensformer (”Æ snakke norsk). Det blir galt når slikt overføres til bokmål: ”Jeg snakke norsk”.
  • at en bokstav i norsk kan representere ulike lyder, f.eks. kan <e> være lang/kort /e/ som i ”ser” –  ”sett”, eller lang/kort /æ/ som i ”her” – ”vært”.
  • motstridende regler som når ”apotek” skrives med én <p>, mens ”appetitt” skrives med to p’er. Dette kunne tyde på at det skulle være lang ”a” først i ”apotek” , men slik er det jo ikke.  Det er heller slik at begge ordene har trykk på siste stavelse, og hvis man ser på den isolert, er denne delen av begge ordene i samsvar med norsk ortografi. P’ene fremst i ordet har sitt opphav i långiverspråket.
  • forhold ved morsmålet som for eksempel at internasjonale ord skrives på en annen måte som når ”nasjonal” skrives ”national” eller ”nacional”.
  • at rettskrivningsregler i morsmålet overføres til norsk.  Enkelte språk avspeiler uttalen tydeligere enn hva norsk gjort. Ord som ”frykt” og ”trygt” rimer på norsk, begge har den ustemte konsonantsekvensen /kt/ til slutt, men siden ”trygt” kommer fra ”trygg” opprettholdes en av g’ene i skrift.
  • dårlig hukommelse, dvs. at en ikke (ennå) husker ordformene

Denne listen kan forlenges, men jeg stanser her. Få av studentene satt opp lister av denne typen. De fleste endte opp med å se på den regelen som er listet opp først, altså det indirekte signalet om vokallengde.

Det  er interessant å se nærmere på norsk.  Det er ikke urimelig å tro at voksne som lærer norsk, i stor grad lærer av ordformer  de ser ofte. Jeg har derfor sett på de 40 mest frekvente ordene i Heggstads ”Norsk frekvensordbok” fra 1982 for å finne ut i hvor stor grad disse ordene er i samsvar med generelle regler for norsk rettskrivning.  Jeg tror det betyr mindre at denne boka er 30 år gammel. En rask sjekk i andre frekvensoversikter viser at det er små forskjeller mellom dem.

Undersøkelsen ga flere interessante resultater. Blant de 32 mest frekvente ordene er det kun 11 (34%) som ikke viser unntak fra hovedreglene på noen måte. Det er altså 66 prosent av de 32 mest frekvente ordene som viser et eller flere unntak:

1. Inkonsekvent merking av vokallengde:

 som, til, for, at, den, et, om, han, men, vil, kan, man, også, skal

Antallet avvikende former (n=14) er altså større en antall regelrette former (n=11). Det er også interessant å merke seg at mange av ordene på lista har ”parallelle” former med identisk uttale og korrekt skrivemåte

att, ett, hann, menn, vill, mann, skall

2. Ord med stum konsonant:

 og, det, med, ved, også

3. Ord med vokaler som kan representere flere lyder

 og, som, er, for, de, om, opp

4. Ord med konsonanter med varierende uttale

 seg

5. Ord der diftong er uttrykt med vokal+ konsonant

 seg

Det ovenstående er eksempler på inkonsistente former som finnes blant de 32 mest frekvente ordene i lista. Dersom en går lengre ut i lista, kunne en føye til flere kategorier som ulike skrivemåter for en og samme språklyd.  (I farta kommer jeg på ”sjel, skje, ski, shilling, schæfer, cello, champagne,  giro, journalist, nysgjerrig, crescendo, mars, marsj” men det finnes flere former.)

Det krever altså god innsikt for å kunne komme med plausible forklaringer på hva som kan ligge under de ulike skriftlige uttrykkene i de minoritetsspråkliges tekster. I noen av besvarelsene trekker studentene også entydelig konklusjoner om hvordan den minoritetsspråklige forfatterens uttale av norsk er, og hveder uten snev av tvil at dårlig mestring av skriftlige grunnregler knyttet til lang/kort vokal avspeiles direkte i talespråket. Muligheten er selvsagt til stede, men her ville det nok være bedre å analysere vedkommendes muntlige produksjon.

Er bokstavsamfunnet klasseløst?

(Kladd fra Institutt for futuristisk lingvistikk, jf. Uri 2006).

Finnes det bokstaver som er «finere» enn andre? Jeg tenker ikke på fonter (Arial vs Times) eller den spesielle grafiske formen bokstaven har (jf «ø», en formfullendt rund «o» delt i to like deler av en skråstrek vs en «f» –  en uttørket, nesten død tulipan), men på helhetsbildet bokstaven danner sammen med lyden den representerer.

Det er lett å tenke på bokstaver i et slags «statsrettslig» perspektiv, altså at det dreier om «enestående» tegn med en «atferd». Det stemmer ikke.  Som skriftlige symboler har bokstaven to former, minuskler og majuskler, eller «små» og «store» bokstaver. Når det gjelder de lydlige korrelatene er forholdene mer kaotiske. Jeg ser her bort fra at samme tegn opptrer på ulike måter i andre språk. Diskusjonen videre er relatert til norske forhold.

Alle bokstaver er knyttet til mer enn én lyd. «s» representerer ulike lyder i «stå» og «slå». «b» er realiseres forskjellig i «labben» og «observere», til og med «m» knytter til seg flere språklyder. Uttalen av «m» i  «kommer» er forskjellig fra den i «komfyr.

Blant vokalene finner en samme variasjon. Noen har få varianter, f.eks. «å» som kan stå for lang og kort lyd («sår» – nådd»). «e» viser  større variasjon, lang og kort «e» («ser» – «vett»), lang og kort «æ» («her» og «herr»), «i» («de»), slapp «e» («ute»), ingenting – «amerikansk»(«amrikansk»), og sikkert mer. Så langt er det vanskelig å oppdage noe klasseskille? Få eller mange varianter, OK, men neppe nok til å snakke om over- og underklasse.

Ser en på antallet, finner en  forskjeller. Noen bokstaver opptrer langt oftere enn andre. Hvis en bare teller i forhold til første bokstav, vil en se at «s» og «e» opptrer svært hyppig. Ordbøker viser dette tydelig. De viser også at «æ» opptrer svært sjelden først i ord. Er det slik at de som opptrer mest frekvent, er de mest edle, og de sjeldneste er de simpleste. Eller er det omvendt?

Så langt kan det se ut som om jeg mener at klasseskillene bunner i innebygde egenskaper ved bokstavtegnene og tilhørende lyder. Slik er det ikke. I den grad det finnes oppfatninger om pene og mindre pene bokstaver og lyder, er det uttrykk for sosialt baserte konvensjoner.  Jeg vil se nærmere på et forhold: Jeg mener det er belegg for å hevde at bokstaven «æ» tilhører alfabetets plebeiere.  Jeg skal forsøke å begrunne dette.

En skulle forvente en normal distribusjon av bokstaver i personnavn. Slik er det ikke. Noen bokstaver er direkte upopulære, f.eks. «æ». På navnesidene til  Statistisk sentalbyrå ligger en artikkel med tittelen Navn med æ, ø og å på vei ut? Der heter at  bokstaven «æ» er nesten ikke i bruk i navn:

«Det brukes nesten ikke bokstaven æ i norske navn. Per 1. januar 2001 var det 76 kvinner med Kjærsti som første fornavn og like mange Hæge. Det var og noen Kjærlaug. Blant menn er Pær, Sæbjørn, Sæming, Sæmund og Kjærand de eneste som bæres av flere enn ti personer. Pær har flest med 50.»

Denne skjebnen deler «æ med «ø» og «å». (At det er andre bokstaver med virkelig schwung ser en i navn med ikke lydrett skrivemåte. 811 kvinner heter Venke, 14679 andre har samme navn, men skrevet Wenche.)

Et annet argument er knyttet til en sosiolingvistisk observasjon. Den er elegant satt inn i en sammenheng av Karin Sveen i  boka Klassereise – et livshistorisk essay (Oktober 2000), kapitlet I hønsegården (s.188):

«Den aller første språklige forskjell som jeg kan huske å ha lagt merke til, knytter seg til uttalen av pronomenet det. I mitt miljø uttaltes dette som dæ. Jeg var fem-seks år og fikk være med ei småbrukerkone og mate hønene hennes. Hun snakket klingende dialekt, men plutselig hørte jeg henne si de’. Jeg spekulerte veldig hvorfor hun gjorde det, men turde ikke spørre.

De’ var de’! sa hun, og fra det ene øyeblikk til det andre sted dette anonyme ord fram fra språkets mørke og begynte å lyse. det var overalt og vippet og nippet og flakset omkring meg. Det gjorde meg klar over mitt eget språks brede æ’er, ssom nå lød både fælt og bæsjete.

Jeg tolket dene iørefallende forskjellen som et viktig tegn og begynte å gjette på hva det skulle bety. Den rene e»en lyste som ei fjærete sol over hele småbruket. Jeg fornemmet av en eller annen grunn at e’en var penere og finere enn æ’en.»

Et tredje argument knytter seg til midthelgelandsdialekten. Sterke hunkjønnsord, altså de som ender på konsonant (sol, bok) får «-æ» i bestemt form: «solæ, bokæ». Her er æ-lyden utsatt. I mer nordlige varianter av nordnorsk finner en endelsen «-a». Der heter  det «ei sol – sola». Dette trekket er i ferd med å bli introdusert på Midt-helgeland. Visegruppa Mannskapet, som er fra Sandnessjøen, har f.eks byttet ut «-æ» endelsene med «-a» på sin CD «Trollfjelldans» der de synger om lokale forhold.

På Midt-Helgeland brukes også dæ for «det», og der også svever den uttalte e’en i «det» penere sfærer enn æ’en i «dæ». «e» lukter av by mens «æ» har en eim av fjøs. I de tilfellene hvor lyden «æ» er et produkt av den såkalte senkningen  «e» > «æ», er nok ikke produktet så godt akseptert. Former som blækk (jf «blekk»), sætt (jf «sett») og ræst (jf «rest») er markerte dialektale former som ikke  girkonnotasjoner som «moderne», men heller «distrikt» og «gammelmodig».

Er håpet ute for bokstaven og lyden?

Bokstaven: Den vil nok overleve i de posisjoner der rettskrivningen har tillatt den. Vi sier imidlertid at importord med æ-lyd ikke skifter bokstav. Det heter «band» ikke «bænd», «camping» ikke «kæmping». Jeg vil gjette på at det vil være forholdsvis sjelden av vi får nye ordform som inneholder bokstaven «æ».  Det vil neppe være noe som hinder  at nye kombinasjoner med etablerte stavelser og ord kan inngå som byggesteiner i nye ord.

Lyden: I visse omgivelser er den både påkrevd og passende, som i ordene «vært» og «lært». Lydens status er like høy i omgivelser der den er representert ved skrifttegnet «e, jf.  «her, ert». (Uttale med /æ/ der skriftbildet har «e» skjer særdeles ofte når en «r» pluss en annen konsonant er plassert etter «e», jf. «verb, verd, vers, vert, vern».)

Jeg vil anta at områder som «æ» har okkupert gjennom senkning, vil være sårbare. Dermed vil omfanger kanskje reduseres.

Et forhold vil trolig styrke «æ».  I nordre deler av Nordland og videre nordover heter brukes «æ» som betegnelse for 1. personon entall («jeg»). Det samme gjøres i Trøndelag. Midt-Helgelnad står fram som ei øy her, formen som brukes der er «e». Min hypotese er at den  helgelandske e’en kan komme i klem mellom «æ»ene som omgir den. En finner allerede eksempler på dette i sangtekster. Lokale helter ahr forlengst vlagt å bruke «æ» når de synger. Hvis denne prosessen fortsetter og «e» utfases, og æ-lyden vil ha erobrert en posisjon som den neppe vil gi fra seg med det første.

(Publisert på forfatterbloggen.no 11.02.2007)