Småvokste standupkomedianter?

«Barn har det med å si morsomme ting» står det på «Snoopy’s hundehus» på VG blogg. Det er flere enn Snoopy som mener det. Mange har vel ikke kunnet unngå å dra på smilebåndet av det en kan lese i bøker med tema «fra barnemunn». I den grad disse bøkene ikke har sitt opphav i forfatterens fantasi, (tanken om noe slikt har slått meg mange ganger idet de ser ut til å reflektere en erfaringsbakgrunn førskolebarn neppe vil ha), vil jeg anta at utsagnene i overveiende grad reflekterer tanker som ikke er gjort i humoristisk øyemed. Formålet med bøkene ser likevel ut til å værte dirigert av å vise fram disse raringene som sier så mye rart.

Det hender at sitater av barn presenteres under forelesninger eller i massemedier. Da kan en observere tilhørere som humrer over utsagn som formodentlig er ytret i stor seriøsitet. En kan undres på om hva som ville ha skjedd hvis opphavspersonene var til stede. Ville man ha ledd da, eller ville man ha forholdt seg alvorlig?

Jeg opplever ofte at det er en mangel for respekt for  informanter i førskole-/barneskolealder. Kan det være at man ser på dem som uferdige miniatyrer av voksne, og at utsagnene deres reflekterer et tankesett som er så forenklet  at de ikke kan tas helt alvorlig? Selvsagt kan det være slik at en replikk i klassen eller ved middags-bordet får klassen, læreren eller foreldrene til å le, men det er selvsagt ikke ikke slik at alle utsagn fra barn skal ses på som de kommer fra en standup-scene.

Når barn intervjues på i radio eller TV forsøker de seriøst å komme med synspunkter ut fra sin erfarings-bakgrunn. Det er alvorlig for en fem-seksåring å få en mikrofon stukket opp i ansiktet og bli avkrevd et svar på et spørsmål. (Å lyte til profesjonelle journalisters intervjuer med barn gir ofte en beklemmende følelse). Svarene som kommer er naturlig nok preget av at respondentene er barn, de er urolige, de nøler, blingser med ord, ler på uventede steder, tuller med hverandre, assosierer i uventede retninger, men likevel bringer de sine seriøse synspunkter til torgs. Kanskje er de brakt litt ut av balanse av en uerfaren eller dårlig intervjuer?  Er det da rett å presentere utsagnene i en sammenheng der det er forventet at tilhørere skal le av det som sies? Hvordan kan man kreve at personer i denne alders-gruppen skal ha utviklet ironisk distanse?

En bør heller bruke ørene enn smilebåndet når en lytter til barn.

(Publisert på forfatterbloggen.no 05.03.2007)