Fonetisk augmentativ

Ulike språk utnytter et trekk  som kalles «augmentativ». Ved å endre et ord på en bestemt måte, kan ordet få en form som uttrykker at det beskriver et objekt som innehar en kvalitet i større grad enn normalt. På spansk finner en ordet  «pelota» som betyr «ball». Ved å legge til endelsen «-aza» kan en danne formen «pelotaza», som betyr «svær ball». «-aza» er endelsen som brukes substantiv av hunkjønn. I hankjønn brukes endelsen «-azo».

«Pelotaza» kan altså oversettes med «kjempeball», og dermed demonstreres implisitt en måte å lage augmentativer på i norsk: Nemlig ved å bruke forleddet «kjempe-«. Bokmålsordboka inneholder for eksempel følgende ord med dette augmentative forleddet:

  • kjempebaby
  • kjempeblekksprut
  • kjempefamilie
  • kjempekaktus
  • kjempekenguru
  • kjempemessig
  • kjempemusling
  • kjempepanda
  • kjempeskilpadde
  • kjempesleng
  • kjempestjerne
  • kjempesving
  • kjempevekst
  • kjempeøgle

Det finnes andre måter å lage augmentativer på i norsk. I går hørte jeg undervisningsministeren snakke om oppdrettsnæringa som en «schvær næring» på Dagsnytt 18 (tidspunkt 53.50). Augmentativen ligger ikke i ordet «svær», men i måten ministeren uttalte ordet på. I vanlig uttale av ordet innledes ordet med lyden /s/ som i /svæ:r/. Ministeren innledet imidlertid lyden med /ʃ/. Han sa altså /ʃvæ:r/. Skal en skrive ordet i normalortografi, kunne en skrive «schvære» (med lån fra tysk ortografi). Norskbaserte alternativer som «sjvære, skjvære» er litt forvirrende (eller kanskje bare uvante?)).

Skrivemåten med «sch» er faktisk i bruk, og det ser ut til at funskjonen nettopp er den som er beskrevet ovenfor. På en nettside snakkes det om schvære øyeskruer, på en annen nevnes en bil med «schvære dekk«.

Hypotesen er altså at en /ʃ/ som erstatter /s/ i sekvenser av /s/+konsonant, vil fungere som augmentativ. Eksempler på dette er

  • schtor (= kjempestor)
  • schterk (= kjempesterk)
  • schprek (= kjempesprek)

I uttrykket «han steike» (jeg er nordlending) kan jeg bruke godt formen «schteike» hvis det er nødvendig å understreke at forholdet som «han steike» er en kommentar til, gjelder i stor grad.

Vær oppmerksom at denne reglen ikke gjelder i sekvensen <sl>. Ord som «slå, slik, slapp» uttales med /ʃ/ over store deler av landet. De skriftlige uttrykkene «slapp» og «schlapp» uttales altså likt. (Når det gjelder «schlapp», ekunne en si at det kun er skriftbildet som peker mot augmentativen, ikke det lydlige uttrykket). Mer om sekvensen «sl» her. 

Hva er det med /l/?

Spørsmålet har jeg grunnet på lenge, men etter et par uker blant personer med ulike morsmål, har jeg erfaringer som er er ferske nok til at problemstillingen kan presiseres og diskuteres. Noe endelig svar kommer jeg neppe fram til, så kommentarfeltet står åpent for de som har bedre kjennskap til dette enn hva jeg har. Etter å ha bodd i Nicaragua et par år er spansken min relativt bra, og ord som «plaza» – «torg, plass» og «playa» – «strand» hører til basisvokabularet.

En reise til Brasil nylig gav innsikt i et nært beslektet språk, portugisisk, og i mange tilfeller var det mulig å samtale noenlunde fornuftig med brasilianere om dette og hint, iallfall sett fra mitt synspunkt. En rusletur en formiddag i Rio de Janeiro («Januarelva») endte på Copacabana – som ikke er en «playa», men en «praia» på portugisisk. Ordene er åpenbart de sammen (vokalene <y> og <i> er mindre interessante i denne sammenhengen), men i portugisisk uttales (og skrives) ordet med /r/, ikke /l/. Opphavet til begge er det latinske «platea» («torg, åen område, bred gate») som i sin tur kom fra gresk «plateia». Siden spansk inneholder den opprinnelige /l/, må videreutviklingen fra /l/ ha skjedd i portugisisk. Spørsmålet følger naturlig: Hvilken relasjon er det mellom /l/ og /r/ som gjør at et og samme ord får ulik form i to nærliggende språk?

Det finnes også mange andre paralleller. Ordene for «hvit» har formene «blanco» (sp.)  og «branco» (po.) i entall hankjønn. Hva med andre språk som harsitt opphav i latin. Hva heter de sammen ordene på italiensk? Jo, «piazza» og «bianco». Her har altså utviklingen tatt en annen vei: /l/ er blitt til /i/. Portugisisk viser også en annen utviklingsretning for /l/. I spansk har en ord som «salida» – «utgang» og «salud» – «helse». På portugisisk er det henholdsvis «saída» (tre stavelser: «sa-í-da») og «saúde» («sa-ú-de»). Her har /l/ forsvunnet. Så langt har vi altså sett tre prosesser som leder bort fra /l/

  • /l/ > /r/
  • /l/ > /i/
  • /l/ > null

Men det finnes flere. I nederlandsk har de gamle formene «old» – «gammel»  og «holt» «ved» videreutviklet seg til «oud» og «hout». Og hva heter «salt» på nederlandsk? Jo: «zout». Her er altså /l/ endret seg til en kort o-lyd som ligner den en finner i først i engelsk «what». Det er ganske vanlig å bruke IPA-symbolet /w/ for denne lyden.

  • /l/ > /w/

Det samme finner en i portugisisk: Ordet for «dårlig» – «mal» (sp.) – /mal/  heter på portugisisk «mau» – /maw/. Polsk har også eksempler på samme utvikling, og her har lyden i tillegg fått en egen bokstav < Ł ł >  som i «, MAŁY, mały» – /ˈmawɨ/  – «liten» (jf. russisk малый – [ˈmaɫɨj].

Transkripsjonen av den russiske uttalen – /ˈmaɫɨj/ – inneholder ledetråder som kan forklarer hvorfor /l/ endres til /w/. /l/ uttales ved at den fremre delen av tunga (tungebladet) er i kontakt med området bak fortennene i overkjeven. Det er åpning på en eller begge sider av kontaktområdet (si /l/, hold posisjon og pust inn gjennom munnen så kjennes det tydelig).  Bølgesymbolet som står på tvers over tegnet /l/ indikerer at baktunga er løftet mot den bløte ganen når /l/ uttales. Den bløte ganen kalles velum på latin, og dette fenomenet kalles derfor velarisering. En finner eksempler på dette også i norsk: Prøv å si «li» og «lo»: O-lyden uttalen med baktunga hevet mot velum, og denne posisjonen foregripes under uttalen av /l/. Når /l/ er ferdig artikulert, er tunga allerede ferdig posisjonert til uttalen av neste lyd. Denne lyden er også kjent fra engelsk som «dark l», jf. siste /l/ i «little».

Det er ikke langt fra en velarisert /l/ til o-lyden. Baktunga er jo i rett posisjon, så hvis en slipper fortunga ned, dvs. at den ikke lenger er i kontakt med området ved/bak fortennene i overkjeven, så har en omtrent korrekte artikulatoriske posisjoner. prøv å si «ololo» litt sakte og føl hva som skjer med baktunga (ingen bevegelse), og fortunga (beveges opp- og nedover). Prosessen som skjer når /l/ (som er konsonant) endrer artikulasjon og blir til en o-lyd (en vokal), kalles for «l-vokalisering». En forutsetning for at dette skal skje på den måten som er beskrevet ovenfor er at leppene rundes (artikulasjonen av o-lyden krevet det). Det er sannsynligvis dette som har skjedd i portugisisk (mal > mau), nederlandsk (salt > zout) og polsk (mali >mawi). (Det skriftlige uttrykket for dette her er noe inkonsistent, men det spiller mindre rolle). Grunnlaget for denne språklige utviklingen er altså har en har fått en uttale der artkulasjon av den aktuelle lyden har endret seg fra

«kontakt mellom fortunga og fremre del av den harde ganen + hevet baktunge»  til        «hevet baktunge».

Resultatet er en lyd som ofte ikke har en stabil, mer varig artikulasjon som den en o-lyd har, men heller en mer rask overgangslyd. Denne lyden symboliseres bed av IPA-symbolet < w > enn < u >. Prosessen kan illustreres ved hjelp av noen fi figurer som er hentet fra Robert Mannels hjemmeside.

Den blå pila på bildet lengst til venstre indikerer at det er åpning på sida av kontaktpunktet. Legg merke til at baktunga er flat. På bildet nr. 2 er baktunga hevet. Bilde nr. 3 viser artikulasjonen etter at fortunga «har sluppet taket».

Sammenlign posisjonen med artikulasjon av o-lyden på bildet nr. 4 som viser vokalartikulasjon (grønn linje, symbolisert ved /u/). Forskjellen mellom [u] og [w] er stabiliteten, dvs. hvor lenge artikulasjonsposisjonen opprettholdes. [w] er en kjapp overgangslyd mens o-lyden er mer stabil og varer lenger. O-lyden er artikulert med rundede lepper. Dersom rundingen opphører og baktunga senkes, får man en mindre tydelig artikulert lyd som kanskje kan være et trinn på veien mot bortfall, jf. portugisiske ord som «saída», men dette er ren gjetning fra min side.

Hva så med italiensk? Mens hypotesene over synes rimelige for meg, er jeg mer usikker når jeg skal prøve å forklare hvorfor /l/ går til /i/ i italiensk. Jeg tar utganspunkt i en annen av Mannels figurer, nemlig artikulasjonen av [j].

Hvis en sammenligner dette med artikulasjonen av [i] på bilde nr. 4 ovenfor (rød linje), ser en store fellestrekk. Forskjellen mellom [j] og [i] er som for relasjonen [w] – [u] knyttet til stabilitet og varighet av artikulasjonen. [j] er en kjapp overgangslyd.

De italienske ordene «piazza, bianco» kunne ha vært transkribert som [pjatsa] , [bjanko]. Kan overgangen fra en l-lyd til en i-lignende lyd skyldes at det har vært en artikulasjon av /l/ som ikke har vært så sterkt velarisert eller at tunga har vært skjøvet mer framover? Hvis det er tilfelle kan kanskje tenke seg at når fortunga «slipper taket» så resulterer det i en lyd som ligger nærmere [i] eller [j]?     Jeg lar spørsmålet henge i lufta sammen med et par andre, og regner med at det kommer mer om /l/ senere:

  1. Noen som vet noe mer om dette?
  2. Hvordan vil fonologer kommenterer problemstillingene ovenfor?

Ref: Wikipedia om l-vokalisering.

Bokstaver i munnen

«Jeg skjønte hva jeg hadde sagt idet de siste bokstavene ramlet ut av munnen min», sa Plumbovokalisten til VG etter et uheldig utsagn under en prisutdeling for ikke lenge siden. Jeg lar kjernen i den saken ligge. Det er ikke alltid like lett å holde tann for tunge, det har de fleste erfart. I et ubetenksomt øyeblikk avslører man hemmeligheten eller påpeker at keiseren er uten klær.

Fra denne bloggens ståsted er det mer interessant å se på forklaringen som ble gitt. Når tann holdes for tunge er det neppe for å hindre bokstaver fra å ramle ut av munnen.Når jeg her velger å lese utsagnet i verste mening, er det ikke for å henge ut vedkommende vokalist, men heller for å ha et påskudd for å diskutere utsagnet litt nærmere. Synspunktet som kommer til uttrykk er nemlig ikke uvanlig. Gjennom mange års arbeid som sensor for norske studenter som har hatt i oppgave å omtale minoritetsspråkliges norsk, har jeg sett flere besvarelser der voksne innvandreres uttaleproblemer i norsk er forklart med at siden innvandrerne mangler bokstaver som «y» og «ø» i sine alfabet, er lydene vanskelige å uttale. Det er da fristende å følge dette opp under en muntlig eksaminasjon og spørre om uttalen ville ha blitt bedre om alfabetet i den minoritetsspråkliges morsmål hadde blitt endret. En del studenter har svart bekreftende på slike spørsmål, andre har etter litt fundering kommet til motsatt konklusjon.

Et par eksempler viser hvor urimelig en slik tankegang er: La oss ta ordene «mars» og «marsj». Ordene uttales likt:  /maʃ/ sier østlendinger, trøndere og nordleninger. Det kommer like mange lyder ut gjennom munnen hos alle. (De vestlendingene som skarrer, sier /maʀs/ for begge ordene.) Ideen om at det skulle komme en «j» ut av munnen når en snakket om «marsj» er nok en forestilling som kanskje tyder på at vedkommende har en ide om tale og skrift er identiske størrelser, men selv da ville det vært interessant å se bokstavene. En kunne jo lure på hvordan dette forholdt seg i språk som bruker andre skriftkonvensjoner: Kommer det kinesiske tegn ut av kineseres munn og stavelsestegn ut av en tamils? Og hva med dem som ikke har lært bokstavene, små barn og analfabeter, snakker de ikke?

Og hva med ord som skrives likt, men uttales forskjellig som «(en) kost» (til å koste støv med) og «(en) kost» (mat). Hvis det kommer samme bokstav ut av munnen, hvordan kan da ordene være forskjellige? Og hva med de 14 ordene «sju, skjære, ski, sherry, schæfer, champagne, generell, journalist, cello, crescendo, nysgjerrig, beige (+ mars, marsj)» som har ulike skrivemåter for ʃ-lyden (sj-lyden)? Kommer det varierte bokstavsammensetninger rennende ut over leppene for hvert ord? Neppe.

Norsk skriftspråk er til en viss grad ortofont. Det vil sa det i en god del, men langt fra alle, tilfeller er et 1:1-forhold mellom skrift og tale, altså at en lyd representeres av én bokstav. Ofte er det slik at en og samme bokstav kan stå for flere lyder (sum, dum), eller at en og samme lyd representeres av flere bokstaver (de, di), at ulike bokstavkombinasjoner representerer én lyd (se ʃ-lyden ovenfor), eller at noen bokstaver har ikke en lyd knyttet til seg i bestemte posisjoner (det, billig). I opphavet til det norske skriftsystemet lå det kanskje et ønske om å utvikle et 1:1 forhold, men på den ene siden var det slik at det ikke fantes nok tegn tilgjengelig i alfabetet man lånte inn, så en måtte lage tegnkombinasjoner, såkalte digrafer (to tegn) eller trigrafer (tre tegn), på den andre siden har talespråket gjennomgått endringer som ikke er blitt reflektert direkte i skriftspråket. En gang i tida hadde ord «fort» fire lyder (slik det har på Vestlandet i dag), men i mange dialekter er /rt/ i dag smeltet sammen til en lyd /ʈ/, som vi har lydskrifttegn for, men som ikke er representert med  egen en bokstav i alfabetet.

Forfølger man påstanden på sine ene premisser, illustrerer den en mindre  god språklig analyse. Nasale lyder som /m, n/ slipper ikke ut gjennom munnen, men gjennom nesen, og nasaliserte vokaler som man finner i franske eller portugisisk kommer ut både gjennom nesen og munnen. Så bra at det er umulig for en stor /m/ å kile seg fast i nesehulen!

Ernstskt

”Stavelse” er et sentralt begrep innenfor språkvitenskapen. Stavelser finnes i alle talte språk, men de kan ha svært ulik oppbygning. De språkene som er enklest utstyrt har bare en konsonant (K) etterfulgt av en vokal (V) som danner en struktur som kan beskrives som KV. En ytring som ”bagono mitete” vil være et eksempel på ord der denne strukturen er gjentatt flere ganger KVKVKV KVKVKV. KV-stavelser er regnet som grunnleggende i verdens språk.

Stavelser kan imidlertid være langt mer komplekse en KV, og i denne sammenheng har norsk ganske mye å by på. For det første kan norske stavelser starte med null, en, to eller tre konsonanter. (I figuren til venstre er disse konsonantene plassert under «opptakt»). Eksempler på ord/stavelser  med komplekse konsonantgrupper før vokalen er ”å, rå, krå, skrå”. Disse kan en strukturelt beskrive som V, KV, KKV, KKKV. Det kan også være konsonantopphopninger bak vokalen («koda» i figuren). Det er enkelt å finne eksempler på konsonantgrupper med fra null opptil fire som i ”i, il, hils, ilsk, ilskt”. Dette kan en beskrive som V, VK, VKK, VKKK, VKKKK.

Mellom disse ytterpunktene står kjernen i stavelsen. Som regel er det en vokal som fungerer som kjerne, men ikke alltid. Det kommer tilbake til i en senere artikkel.

Hvis en kombinerer strukturene som er angitt ovenfor, vil en se at norsk har et relativt stort antall ulike strukturer. Kjernen inneholder en V, foran denne kan det står tre konsonanter, bak den fire konsanter. Det gir 3x1x4= 12 ulike kombinasjoner. Antallet er i realiteten større siden kjernen kan inneholde kort vokal (V), lang vokal (V:) eller en diftong (VV). Detaljene rundt dette lar vi ligge.

Når en kompleks konsonantgruppe foran vokalen kombineres med en kompleks gruppe som står bak, kan en få en stavelse som ”sprelskt” – KKKVKKKK. Det er flere ord som har like kompleks start og avslutning som «sprelskt», jf. «skrik, falskt».

En kan også konstruere ord med komplekse strukturer: Endelsen ”-sk” kan henges på substantiver for å lage adjektiver, jf. ”biologi” som da endrer form til ”biologisk”. Hvis en bruker denne metoden, kan en lage flere komplekse endelser av substantiv som i utgangspunktet har en kompleks mer endelse. Ord som ”østerriksk” og ” luxemburgsk” er laget på denne måten. Av navnene ”Faust” og ”Holt” kan en lage ”faustsk” og ”holtsk”. I talespråk finnes formen ”skjelmskt” (tillat i skrift i svensk, men ikke i norsk). Her uttales det fem konsonanter etter vokalen. Begynnelsen er imidlertid en enkel K. De tre bokstavene ”skj-” står bare for én lyd.

I sammensatte ord kan en stavelse med en kompleks slutt stå foran en stavelse med kompleks begynnelse. De fleste kjenner nok eksempelet ”angstskrik”. Her er det 6 konsonantlyder etter hverandre (sju bokstaver, men ”ng” står for én lyd).En kan ved litt skrivebordsarbeid lage mer komplekse sekvenser: Hva kan en kalle en personer som skriver under med falskt navn? Kanskje er det «falsktskrivende» personer? Her kommer det sju konsonanter på rad.Og er de kvikke til beins, er de kanskje «rasktspringere» og ikke «hurtigløpere»?

I normert norsk finnes det ingen stavelser som har en så kompleks konsonantgruppe i koda som ”skjelmskt”, det maksimale en finner er fire konsonanter etter hverandre i én og samme stavelse. Men som det er vist ovenfor, kan en leke seg litt. Vi tar utgangspunkt i navnet ”Ernst”. Dersom det er uttalt av en bergenser, vil det ha fire konsonanter til slutt , bergensere skarrer jo, og vi bruker /ʀ/ for skarre-r og uttalen kan angis som /æʀnstk/. Dette navnet kan danne utgangspunkt for et adjektiv. Vi føyer til ”–sk” og får ”ernstsk”. I teorien kan en jo si at Ernst var oppfinnsom, rett som det var fikk han en typisk ”ernstsk idé”. Og vil en strekke skinnet enda litt, kan en si at han ofte kom med  ”et typisk ernstskt uttrykk”. Her kommer det sju konsonanter på rad, men da det spørs om tungen henger med.

Helsefarlige språk?

Epidemien SARS, alvorlig akutt luftveissyndrom, skremte mange for noen år siden. En grunn var at smittekildene var uklare. Den japanske forskeren Sakae Inouye, fra Otsuma universitet i Tokyo, trakk språklige forhold inn i diskusjonen om smittekilder og –spredning. Dette brakte ham høyt opp på listene over sære forskningsresultater i 2004. Hypotesen var at engelsk bidro til smittespredning når språket ble talt av en som  brukte kinesisk til daglig. Argumentasjonen var følgende:

–       SARS ser ut til å ha oppstått i Kina

–       SARS spres gjennom dråpesmitte som kommer fra smittede personer

–       Kina hadde flere millioner besøkende fra USA og enda flere fra Japan

–       Noen amerikanere (70 av 2,3 millioner) fikk SARS

–       Ingen japanere fikk SARS

–       Dette må ha en årsak

Dr. Inouye pekte på uttale av språklyder som en variabel. I både engelsk og mandarinkinesisk er det en del konsonanter som uttales med aspirasjon, en sterk utblåsning av luft for eksempel etter /p, t, k/. Aspirasjon finnes ikke i japansk.

Dr. Inouyes argument var følgende: En kinesisk ekspeditør i en suvenirbutikk ville trolig bruke engelsk i samtale med amerikansk turister og japansk med japanske turister. Hvis ekspeditøren hadde SARS i et tidlig stadium og ikke hostet, ville den amerikanske turisten bli utsatt for smitte siden uttalen av aspirert /p t k/ ville medføre sterk utstøting av luft med smittebærende spyttdråper. Den japanske turisten ville ikke bli utsatt for slik dråpesmitte.

Dr. Inouye ble nevnt som kandidat til Ig Nobel Prize, som deles ut for forskning som ”verken kan, eller bør, gjentas”, men han nådde ikke opp.

Ville norske turister ha vært i fare? Norsk har, som engelsk, aspirerte lukkelyder. Det merkes tydelig når en sier ”på, ta, kø” og holder håndbaken opp mot munnen. Selv om det er liten sjanse for at en SARS-smittet kinesisk suvenirselger ville ha snakket norsk, ville ikke smittefaren ha blitt mindre. Kineseren ville ha valgt engelsk, og dermed ville overføring av dråpesmitte kunne finne sted  – hvis dr. Inouyes hypotese hadde holdt vann.

Ser du hva jeg sier?

Det meste av muntlig kommunikasjon skjer i sammenhenger der lytteren kan se taleren. Til tross for at en visuell komponent er involvert når man samtaler, er det vanlig å regne prosesser knyttet til lytting som enerådende når en skal forstå et talesignal. Lyden fanges opp av det ytre øret og dirigeres inn øregangen. Deretter settes trommehinnen i bevegelse. Disse bevegelsene overføres så til det indre øret hvor de omdannes til nerveimpulser som sendes til hjernen for tolkning.

Det har imidlertid vært kjent lenge at synssansen gir positive bidrag til tolkning av talesignaler. De fleste har kanskje grepet seg selv i å lese på samtalepartnerens lepper hvis man står og prater i støyende omgivelser.

I 1976 ble det gjort et eksperiment som bidro til å høyne interessen rundt synssansens bidrag under samtaler. Harry McGurk  og John MacDonald filmet munnen til en kvinne som ytret stavelsen ”ga” gjentatte ganger. De fjernet den opprinnelige lyden og satte inn stavelsen ”ba” istedenfor. Filmen ble altså  dubbet før den ble spilt av for en rekke informanter. Men hva skjedde? Alle rapporterte at de hørte stavelsen ”da”! Filmen ble kjørt en gang til, og lytterne ble bedt om å lukke øynene. Nå hørte alle det som opprinnelig var sagt: ”ba”.

Det ser ut til at synssansen overstyrer hørselssansen. I det visuelle signalet artikuleres konsonanten /g/ i ”ga” ved at baktunga løftes opp mot den bløte ganen, bak i munnen. Lydsignalet kommer fra en artikulasjon som finner sted fremst i munnen,  /b/ lages ved hjelp av leppene. Konflikten mellom en visuell bakre artikulasjon og en auditiv fremre artikulasjon, medfører at artikulasjonen plasseres mellom disse stedene. /d/ lages jo ved at tungespissen lager et lukke bak fortennene i overkjeven.

Har du lyst til å prøve dette? Det ligger flere gode demonstrasjoner ligger på Youtube.com. Her er en som bruker /b/ og /v/. Det interessante er at en hører det øynene sier en skal høre til tross for at talesignalet er konstant.

Hvor mange språklyder kan man artikulere med leppene?

I to tidligere artikler har vi diskutert forutsetningene for å lage språklyder, nemlig luft i bevegelse, modifisering av luftstrømmen og bruk av stemmen. Luftstrømmen kan stoppes, hindres av innsnevringer eller gå ut gjennom nesen. En kan modifisere luftstrømmen på ulike steder i munnhulenen. Lufta som går gjennom nesen, flyter normalt stabilt ut siden en ikke har aktive måter å endre nesekanalens utforming på. Kombinasjonen av artikulasjonsmåter, dvs. de ulike modifikasjonsmåtene, og artikulasjonssteder, dvs. stedet der modifikasjonen skjer, gir rom for et stort antall mulige kombinasjoner. Kombinasjoner med ± stemme og ulike luftstrømsmekanismene gir et stort antall mulige språklyder.

For å illustrere bredden kan vi se på språklyder som er artikulert ved hjelp av begge leppene. I norsk har vi tre – /m, b, p/. Disse uttales med lukkede lepper.  For /m/ er de lukket mens lyden, som er stemt, går ut gjennom nesen. Når det gjelder /b/ og /p/ artikuleres lyden artikuleres når leppene åpnes. /p/ finnes i to varianter. Den ene er fulgt av et sterkt pust når leppene åpnes, som i ”pytt”, den andre mangler dette pustet, jf ”spytt”. Den siste er den p-lyden man finner i spansk og fransk. I urdu finnes det også en b-lyd med det samme pustet som vi observerer i ”pytt”.

Forrige innlegg nevnte /b/ med innadgående luft slik en finner i vietnamesisk, og /p/ der luften ”spyttes” ut slik man gjør i tigrinja. Jeg nevnte også smaskelyden vi lager med begge leppene.

Dette bringer oss opp i åtte ulike leppelyder. Og det finnes flere! I språket pirahã i Amazonas lages en rullelyd med leppene. Den ligner på motorlyden barn lager når de leker med småbiler. I Kongo finnes et språk kalt banda. Der lager man en b-aktig lyd ved å trekke underleppen innover i munnen og så slå den framover mot overleppen.

I japansk finnes en lyd som ligner på pustet en bruker når en skal blåse bort smuler fra duken. Dette er en slags variant av /f/.  I spansk finnes en stemt variant av denne. Den brukes for  ”b” eller ”v”  står mellom to vokaler som i ”saber”.

Til slutt tar vi med ustemt /m/, altså en m-lyd som uttales mes hviskestemme: «mamma». En finner denne i noen få språk, blant disse er burmesisk og walisisk. Dermed er vi opp i 13 lyder som er laget med leppene som artikulatorer!

Språklyder lages ved ved at luft settes i bevegelse

I forrige blogginnlegg ble det nevnt at språklyder er resultat av at luft settes i bevegelse. Lydene er resultat av at luftstrømmen blir modifisert ved at utformingen av munnhulen endres og ved at stemmen eventuelt brukes.

Normalt bygger tale på utgående pust. Teoretisk sett kunne en tenke seg at dette skjedde på inngående pust. Det skjer imidlertid sjelden, men med visse unntak, blant annet i norsk. Det er ikke sjelden av ord som ”ja, nei” kommer på innpust. Dette er et fenomen som mange utlendinger stusser over.

Luft kan også settes i bevegelse ved hjelp av strupehodet. Etter at en har laget et lukke mellom stemmeleppene, slik en gjør når en skal løfte noe tungt, kan en senke eller heve strupehodet. Dersom leppene er lukket når strupehodet løftes, skapes det et overtrykk i munnen. Når leppene åpnes, ”spyttes” luften ut av munnen og det dannes en p-lignende lyd. Det går også an å lage en t- og k-lignende lyd på samme måte. Slike lyder finnes i amharisk og tigrinja, som er minoritetsspråk i Norge.

Dersom man senker strupehodet, blir det undertrykk i munnen. Når man åpner leppene og bruker stemmen samtidig, vil man få en /b/ uttalt på inngående luft. Man kan bruke samme teknikk for /d/ og /ɡ/. Vietnamesisk benytter denne måten å si /b/ og /d/ på.

Man kan også sette luft i bevegelse ved å lage to lukker i munnhulen, og så skape et undertrykk mellom lukkene. Deretter skal et av dem åpnes. Slike lyder kalles for klikkelyder, og de finnes i mange språk i det sørlige Afrika.

Selv om beskrivelsen av klikkelydene høres kompleks ut, er dette lyder som brukes av nordmenn. De hører imidlertid ikke til blant språklydene. Når en skal få en hest til å bevege seg, lages en klikkelyd ved hjelp av venstre eller høyre side av tunga. For å kalle på et ekorn lager man en klikkelyd ved hjelp av den fremre delen av tunga. Man kan også lage en klikkelyd ved hjelp av leppene: Først lukker man dem, deretter spisses de slik at det lages undertrykk. Når de åpnes, høres et tydelig smask.

Lydskriftsymbolet for denne lyden finner du ovenfor. Smart utformet, ikke sant?

Fengsjel

«Jeg skal i fengsjel», sa en av rollefigurene i Hotel Cæsar en kveld. Denne gangen lå det ingenting kriminelt bak. Hun skulle bare på besøk. Skuespilleren demonstrerte en uttale av ordet «fengsel» som er forskjellig fra min måte å si ordet på. Jeg sier «fengsel» med en s-lyd midt inni.

Hun er ikke den eneste som uttaler ordet slik. Jeg hører dette stadig oftere fra unge mennesker. Det er ikke umulig at en ny uttale av ordet er i ferd med å etablere seg.

Hva er det som motiverer et skifte fra s-lyd til sj-lyd her? Er det slang eller slurv? Jeg tror at svaret nettopp ligger i ordene «slang, slurv» men da lar jeg ikke disse to ordenes betydning beskrive språkbrukernes talespråk. Jeg vil heller gjøre oppmerksom på en regel som styrer uttalen av den første lyden i disse ordene. I norsk får en ofte sj-lyd foran /l/ dersom /s/ og /l/ står i samme stavelse. Dette finner en eksempler på i ord som «slå, beslag». I ordene «is-lag, hus-lege» tilhører de to lydene forskjellige stavelser, og dermed blir uttalen /s/.

Uklarheter om hvor grensen mellom stavelsene befinner seg, er trolig årsaken til formene «Os-lo» og «O-sjlo». Paralleller til dette finner en i uttalen av navnene «Russland» og «Aslak». Det er mange som sier «Russjland» og «Asjlak»
Men hva med «fengsjel»? Jeg er villig til å sette en tier på at følgende har skjedd: Mens det finnes et par ordformer med /s/ – «fengsel, fengselet», finnes det mange former med sj-lyd: «fengslet (alternativ til «fengselet»), fengsler, fengslene». I tillegg kommer verbet «fengsle» med sine bøyningsformer «fengsler, fengslet, fengslende». Rent statistisk er det derfor flere former med sj-lyd en med s-lyd. Flertallet dominerer, og etter hvert kan formene med sj-lyd ha blitt oppfattet som grunnform. Dermed skjer det en feilslutning fra bøyningsformer til grunnform /s/ i «fengsel » byttes ut med sj-lyd: «fengsjel».

Språkendringer oppleves truende av mange. Det vi ser her, er en av flere trusler/trusjler.

(Publisert på forfatterbloggen.no 31.10.2007)

Linguolabial lateral

Linguolabiale lyder artikuleres ved at tungespissen (apex) stikkes ut mellom tennene og plasseres mot overleppa som gjerne trekkes litt nedover. En alternativ betegnelse for er apikolabiale lyder. Det finnes flere artikulasjonsmåter, en kan enkelt lage lyder som ligner på [t], [d] og [n] på denne måten (klikk her for flere detaljer).

Den første gangen jeg oppdaget denne spesielle artikulasjonen var da jeg så videoen hvor Britney Spears sang «Hit me baby one more time» en eller annen gang høsten 1998. I denne videoen er linguolabialiteten særlig tydelig etter 1.38 minutt (det er flere , både før og etter, bare let).

Hvilken språklig betydning har denne lyden? Ganske liten vil jeg tro. Jeg har kikket usystematisk på akustiske forskjeller mellom en dental lyd og den motsvarende linguolinguale. Her er det hårfine forskjeller, trolig alt for små til at lyder artikulert på de to stedene (tenner i overkjeven, leppene) kan utnyttes i fonemiske kontraster, dvs at byttet fra en lyd til den andre forårsaker et betydningsskifte slik en finner mellom [t] og [d] i «ta» – «da».

Hvorfor gjøres dette da? Usystematiske observasjoner gjennom lang tid får meg til å mene at dette er et typiske feminint fenomen.  På EXTRA-trekningen på NRK har det vært en lang rekke tungespiss-blottere av hunkjønn som uttaler de norsk lydene /t, d, n, l/ med tungespissen ut mellom tennene. Etter mine observasjoner er dette langt sjeldnere blant menn (men se på den nåværende næringsministeren). Gjør du dette? Prøv å si ord som «vennlig, yndling» og se nøye etter i speilet. Er du også en tungespissblotter?

Hvis det er riktig at dette er et fenomen som opptrer hyppigere enn før, og at det er spesielt knyttet unge kvinner, er det naturlig å spørre etter en forklaring. Jeg har en , og er ikke knyttet til språklige dimensjoner, men heller en refleks av seksualiseringen i moderne medier. Om dette er et pent og tiltrekkende erotisk signal, får den enkelte bestemme. Jeg tror iallfall at forklaringen ligger her et sted.