Bokstaver i munnen

«Jeg skjønte hva jeg hadde sagt idet de siste bokstavene ramlet ut av munnen min», sa Plumbovokalisten til VG etter et uheldig utsagn under en prisutdeling for ikke lenge siden. Jeg lar kjernen i den saken ligge. Det er ikke alltid like lett å holde tann for tunge, det har de fleste erfart. I et ubetenksomt øyeblikk avslører man hemmeligheten eller påpeker at keiseren er uten klær.

Fra denne bloggens ståsted er det mer interessant å se på forklaringen som ble gitt. Når tann holdes for tunge er det neppe for å hindre bokstaver fra å ramle ut av munnen.Når jeg her velger å lese utsagnet i verste mening, er det ikke for å henge ut vedkommende vokalist, men heller for å ha et påskudd for å diskutere utsagnet litt nærmere. Synspunktet som kommer til uttrykk er nemlig ikke uvanlig. Gjennom mange års arbeid som sensor for norske studenter som har hatt i oppgave å omtale minoritetsspråkliges norsk, har jeg sett flere besvarelser der voksne innvandreres uttaleproblemer i norsk er forklart med at siden innvandrerne mangler bokstaver som «y» og «ø» i sine alfabet, er lydene vanskelige å uttale. Det er da fristende å følge dette opp under en muntlig eksaminasjon og spørre om uttalen ville ha blitt bedre om alfabetet i den minoritetsspråkliges morsmål hadde blitt endret. En del studenter har svart bekreftende på slike spørsmål, andre har etter litt fundering kommet til motsatt konklusjon.

Et par eksempler viser hvor urimelig en slik tankegang er: La oss ta ordene «mars» og «marsj». Ordene uttales likt:  /maʃ/ sier østlendinger, trøndere og nordleninger. Det kommer like mange lyder ut gjennom munnen hos alle. (De vestlendingene som skarrer, sier /maʀs/ for begge ordene.) Ideen om at det skulle komme en «j» ut av munnen når en snakket om «marsj» er nok en forestilling som kanskje tyder på at vedkommende har en ide om tale og skrift er identiske størrelser, men selv da ville det vært interessant å se bokstavene. En kunne jo lure på hvordan dette forholdt seg i språk som bruker andre skriftkonvensjoner: Kommer det kinesiske tegn ut av kineseres munn og stavelsestegn ut av en tamils? Og hva med dem som ikke har lært bokstavene, små barn og analfabeter, snakker de ikke?

Og hva med ord som skrives likt, men uttales forskjellig som «(en) kost» (til å koste støv med) og «(en) kost» (mat). Hvis det kommer samme bokstav ut av munnen, hvordan kan da ordene være forskjellige? Og hva med de 14 ordene «sju, skjære, ski, sherry, schæfer, champagne, generell, journalist, cello, crescendo, nysgjerrig, beige (+ mars, marsj)» som har ulike skrivemåter for ʃ-lyden (sj-lyden)? Kommer det varierte bokstavsammensetninger rennende ut over leppene for hvert ord? Neppe.

Norsk skriftspråk er til en viss grad ortofont. Det vil sa det i en god del, men langt fra alle, tilfeller er et 1:1-forhold mellom skrift og tale, altså at en lyd representeres av én bokstav. Ofte er det slik at en og samme bokstav kan stå for flere lyder (sum, dum), eller at en og samme lyd representeres av flere bokstaver (de, di), at ulike bokstavkombinasjoner representerer én lyd (se ʃ-lyden ovenfor), eller at noen bokstaver har ikke en lyd knyttet til seg i bestemte posisjoner (det, billig). I opphavet til det norske skriftsystemet lå det kanskje et ønske om å utvikle et 1:1 forhold, men på den ene siden var det slik at det ikke fantes nok tegn tilgjengelig i alfabetet man lånte inn, så en måtte lage tegnkombinasjoner, såkalte digrafer (to tegn) eller trigrafer (tre tegn), på den andre siden har talespråket gjennomgått endringer som ikke er blitt reflektert direkte i skriftspråket. En gang i tida hadde ord «fort» fire lyder (slik det har på Vestlandet i dag), men i mange dialekter er /rt/ i dag smeltet sammen til en lyd /ʈ/, som vi har lydskrifttegn for, men som ikke er representert med  egen en bokstav i alfabetet.

Forfølger man påstanden på sine ene premisser, illustrerer den en mindre  god språklig analyse. Nasale lyder som /m, n/ slipper ikke ut gjennom munnen, men gjennom nesen, og nasaliserte vokaler som man finner i franske eller portugisisk kommer ut både gjennom nesen og munnen. Så bra at det er umulig for en stor /m/ å kile seg fast i nesehulen!

Advertisements

Skrivemåte – uttale

Før jul var jeg sensor på en eksamen i norsk som andrespråk. I en av oppgavene skulle studentene bedømme innvandreres skriftlige kompetanse og blant annet kommentere ferdigheter i rettskrivning.

Dersom man kan skrive norsk feilfritt, er det relativt enkelt å påpeke feil i andres skriftlige produksjon. Det er ikke nødvendig med studier i norsk for å få det til. Det er straks verre å fastslå hvorfor et ord har fått en form som avviker fra den korrekte. Skyldes avvikene

  • Avvik fra hovedregler som at kort vokal uttrykkes gjennom etterfølgende dobbel konsonant (”hatt”) mens lang vokal uttrykkes gjennom enkel etterfølgende konsonant (”hat”).
  • forhold ved norsk, det vil særegne skrivemåter som ”jeg” for /jei/ der den siste vokalen i diftongen /ei/ skrives med en konsonant
  • at språket som brukes til daglig har andre grammatiske regler enn de en finner i skriftspråket.  Den lokale dialekten kan mangle ”–r” i presensformer (”Æ snakke norsk). Det blir galt når slikt overføres til bokmål: ”Jeg snakke norsk”.
  • at en bokstav i norsk kan representere ulike lyder, f.eks. kan <e> være lang/kort /e/ som i ”ser” –  ”sett”, eller lang/kort /æ/ som i ”her” – ”vært”.
  • motstridende regler som når ”apotek” skrives med én <p>, mens ”appetitt” skrives med to p’er. Dette kunne tyde på at det skulle være lang ”a” først i ”apotek” , men slik er det jo ikke.  Det er heller slik at begge ordene har trykk på siste stavelse, og hvis man ser på den isolert, er denne delen av begge ordene i samsvar med norsk ortografi. P’ene fremst i ordet har sitt opphav i långiverspråket.
  • forhold ved morsmålet som for eksempel at internasjonale ord skrives på en annen måte som når ”nasjonal” skrives ”national” eller ”nacional”.
  • at rettskrivningsregler i morsmålet overføres til norsk.  Enkelte språk avspeiler uttalen tydeligere enn hva norsk gjort. Ord som ”frykt” og ”trygt” rimer på norsk, begge har den ustemte konsonantsekvensen /kt/ til slutt, men siden ”trygt” kommer fra ”trygg” opprettholdes en av g’ene i skrift.
  • dårlig hukommelse, dvs. at en ikke (ennå) husker ordformene

Denne listen kan forlenges, men jeg stanser her. Få av studentene satt opp lister av denne typen. De fleste endte opp med å se på den regelen som er listet opp først, altså det indirekte signalet om vokallengde.

Det  er interessant å se nærmere på norsk.  Det er ikke urimelig å tro at voksne som lærer norsk, i stor grad lærer av ordformer  de ser ofte. Jeg har derfor sett på de 40 mest frekvente ordene i Heggstads ”Norsk frekvensordbok” fra 1982 for å finne ut i hvor stor grad disse ordene er i samsvar med generelle regler for norsk rettskrivning.  Jeg tror det betyr mindre at denne boka er 30 år gammel. En rask sjekk i andre frekvensoversikter viser at det er små forskjeller mellom dem.

Undersøkelsen ga flere interessante resultater. Blant de 32 mest frekvente ordene er det kun 11 (34%) som ikke viser unntak fra hovedreglene på noen måte. Det er altså 66 prosent av de 32 mest frekvente ordene som viser et eller flere unntak:

1. Inkonsekvent merking av vokallengde:

 som, til, for, at, den, et, om, han, men, vil, kan, man, også, skal

Antallet avvikende former (n=14) er altså større en antall regelrette former (n=11). Det er også interessant å merke seg at mange av ordene på lista har ”parallelle” former med identisk uttale og korrekt skrivemåte

att, ett, hann, menn, vill, mann, skall

2. Ord med stum konsonant:

 og, det, med, ved, også

3. Ord med vokaler som kan representere flere lyder

 og, som, er, for, de, om, opp

4. Ord med konsonanter med varierende uttale

 seg

5. Ord der diftong er uttrykt med vokal+ konsonant

 seg

Det ovenstående er eksempler på inkonsistente former som finnes blant de 32 mest frekvente ordene i lista. Dersom en går lengre ut i lista, kunne en føye til flere kategorier som ulike skrivemåter for en og samme språklyd.  (I farta kommer jeg på ”sjel, skje, ski, shilling, schæfer, cello, champagne,  giro, journalist, nysgjerrig, crescendo, mars, marsj” men det finnes flere former.)

Det krever altså god innsikt for å kunne komme med plausible forklaringer på hva som kan ligge under de ulike skriftlige uttrykkene i de minoritetsspråkliges tekster. I noen av besvarelsene trekker studentene også entydelig konklusjoner om hvordan den minoritetsspråklige forfatterens uttale av norsk er, og hveder uten snev av tvil at dårlig mestring av skriftlige grunnregler knyttet til lang/kort vokal avspeiles direkte i talespråket. Muligheten er selvsagt til stede, men her ville det nok være bedre å analysere vedkommendes muntlige produksjon.

Vejn Runi

Nylig var blant andre følgende personer på reise i Montenegro: Dzo Hart , Esli Kol , Dzon Teri, Geri Kejhil, Skot Parker, Geret Beri , Dzejms Milner, Esli Jang, Vejn Runi, Deni Velbek. Kjente personer alle samme, særlig Vejn Runi, eller Wayne Rooney, som er skrivemåten han og de fleste andre bruker når han skal signere en kontrakt. Navnene ovenfor tilhører altså spillerne på det engelske fotballandslaget. Montenegrinske massemedier omskrev spillernes navn til hjemlandets ortografi, og dette skapte en smule oppsikt i Dagbladet og andre aviser som interesserer seg for fotball, bl.a. kommenterte  The Telegraph dette, og skrev at «the official programme act as a linguistic hall or mirrors – turning household names into something less familiar, but still recognisable.»

Denne translitterasjonen fra engelsk til montenegrisk er jo egentlig ikke noe å gjøre et stort poeng av. I hjemlandet til Vejn Runi skriver man jo fremdeles Gothenburg og Copenhagen istedenfor Gøteborg og København uten at svensker og dansker synes å gjøre mye ut av det.

Kanskje kunne en klare kombinere interessen for fotball med interesse for språk og slik gjøre innlæring av nye skriftsystem enklere? Den kjente spillerens navn er her skrevet ut på ved hjelp av ulike alfabet

aserbajdsjansk:            Ueyn Runi
gresk:                              Γουέιν Ρούνεϊ
latvisk:                            Veins Rūnijs
makedonsk , serbisk:  Вејн Руни
ukrainsk:                        Вейн Руні
russisk:                            Руни, Уэйн
tamil:                               வேனே ரூனி

Det gikk ellers ikke så bra for Runi. Han sparket ned Miodrag Dzudovic (Miodrag Džudović, Миодраг Џудовић, Миодраг Джудович) og må stå over flere kamper senere i år.

Det koreanske alfabet

Formålet med skrift er å nedtegne tanker og tale. Det finnes flere måter å gjøre dette på. Vi kjenner best alfabetsystemet, dvs. at hver språklyd representeres av et tegn. Selv om det latinske og arabiske alfabetet benytter forskjellige tegn, er det underliggende systemet det samme.

Tamil benytter et annet prinsipp. Tegnene her utgjør et såkalt syllabarium. Her står i prinsippet ett tegn for en stavelse. Det betyr at et norsk ord som ”data” skrives med to tegn. Tegnene har også grafiske fellestrekk slik at alle stavelser som begynner med samme konsonant har en viss likhet. Tamil er rikt på vokaler og konsonanter, så det er mer enn 300 forskjellige tegn som må læres. Det er over ti ganger flere enn hva vi finner i vårt alfabet.

Kinesisk skrives på en tredje måte. Her representeres i prinsippet hele ordet av et tegn. Dette kan sammenlignes med symbolbruken vi finner rundt oss. Det er enkelt å finne ut om toalettet er for damer og herrer ut fra symbolet på døren.

Et annet skriftsystem er bygd rundt et helt enestående prinsipp, nemlig koreansk, hangul. Mens de alfabetbaserte systemene kan sies å ha et vilkårlig forhold mellom språklyden og utformingen av bokstaven som representerer lyden, bygger koreansk skrift på at tegnet skal vise artikulasjonsorganenes posisjon. Tegnet for ”t” er en vannrett strek med en kort loddrett strek ned til venstre. ”k” uttrykkes med den samme vannrette streken, men her er den korte loddrette streken ned til høyre. Hvordan skal dette forståes? Dersom en tenker seg at den vannrette streken er ganen, og den korte loddrette streken tunga, er symbolene lettere å forstå. I det første tilfellet er tunga løftet for å danne et lukke i den fremre delen av ganen – ”t”, i det andre tilfellet er tunga løftet mot den bakre delen av tunga– ”k”.

Systemet ble lansert av kong Sejong i 1443. Målet var å utvikle et system som kunne avløse kinesisk skrift som egnet seg dårlig for å skrive koreansk. Resultatet var så godt at hangul feires med en egen offentlig høytidsdag.

Kompliserte skriveregler

Når talespråk skal overføres til skrift, oppstår det et behov for regler. Det enkleste prinsippet vil være at hver språklyd /alltid skrives med samme bokstav. I kroatisk er dette regelen. Mens en i norsk skriver ”trygg” og ”trygt”, ville likelydende ord på kroatisk bli skrevet ”tryg” og ”trykt”. Siden <g> i ”trygt” faktisk uttales ”k”, vil en kroat skrive <k>. Når en på norsk velger å skrive ”trygt” med <g> skyldes det at vi også skjeler til ordenes opphav.(er det reglene som skjeler til … eller er det vi når vi lager reglene?)  Ordformen ”trygt” viser slektskapet med ”trygg”.

Prinsippet” én språklyd – ett tegn”, slik de har det i kroatisk, er altså ikke konsekvent gjennomført i norsk. Delvis overkjøres det av slektskapsprinsippet. I tillegg brytes språklyd-ett tegn-prinsippet med regelen om dobbeltskriving av konsonant for å gjengi kort vokal, som i ”sin – sinn”. Dessuten representerer en rekke bokstaver flere lyder. Avhengig av uttalen kan verbet ”koste” vise til rengjøring av gårdsplassen eller priser i butikken. En rekke bokstaver viser ikke til noen lyd. De er stumme som <g> i ”riktig”.

Ytterligere komplikasjoner følger av at det finnes mange lyder i norsk som ikke har egne tegn. De må derfor uttrykkes ved hjelp av flere bokstaver, oftest to, men også tre. En kunne kanskje forvente at det fantes kun én kombinasjon for hver av lydene, men slik er det ikke. Skrivemåten er knyttet til ordets opphav, dvs. hvordan det ble skrevet i eldre former av norsk, eller til ordets form i språket det ble lånt fra.

”Sj-lyden” er trolig den norske språklyden som uttrykkes gjennom flest tegnkombinasjoner. Det finnes minst 15 måter, og en bruker forskjellige antall tegn. En bokstav er nok i ”cello, giro, beige, journalist”. En må også ta med ord som begynner med ”sl-”. Her blir første lyd uttalt som ”sj-lyden” i mange dialekter, jf.”slapp” og ”slu”.

Sj-lyden skrives med to bokstaver i ordene ”sju, ski, shipping, champagne, crescendo, vers”. Kombinasjoner med tre finnes i ”skjære, schæfer, marsj, nysgjerrig”.

Vil disse formene overleve neste rettskrivningsreform, tro?

Grassalt

«Vi gleder oss grassalt», stod det i tekstmeldingen, og det var sikkert sant. Avsenderen var en norsklærer som sikkert ikke hadde sjekket ordboka skikkelig. Ordet som vedkommende ønsket å bruker, var trolig «grassat», men av en eller annen grunn var det en «l> for mye i slutten av ordet. Kanskje har vedkommende assosiert ordet med en annen ordform, «kolossalt», og ut fra grunnformen der, «kolossal» utleder formen «grassal» som i sin tur gir adverbet «grassalt».

«Grassat», som oftest uttales med trykk på siste stavelse – /ɡrɑˈsːɑt/ – har kommet til norsk gjennom lavtysk. Det latinske opphavet grassari betyr ifølge caplex.no «gå, fare fram». På norsk har «grassat» betydningen «vill, voldsom, tøylesløs».

Da jeg som barn var i vill og tøylesløs lek med andre andre gutter, og herjet og raste rundt, kunne det hende at de voksne sa «No må dåkker ikkje grasser sånn». Det var altså en oppfordring om å dempe seg. Vi måtte ikke «grassere», som verbet heter på bokmål. Dette verbet har direkte forbindelse med «grassat». Infinitivsformen på bokmål har etter ordbøkene uttalen /ɡrɑˈseːre/. Uttalen  i Sandnessjøen var forskjellig. For det første ble ikke den siste e’en uttalt på grunn av den sedvanlige apokopen, det vil si bortfall av «e» i denne posisjonen. Det heter jo «å skriv, å snakk», ikke «å skrive, å snakke» i denne dialekten. I tillegg har ordet fått trykk på første stavelse, og også tonelag 2 – /2ɡrɑsːer/.

Dermed har ikke ordet lenger samme trykkmønster som «banan», dvs slik ordboksformen oppgir med trykk på siste stavelse. Trykkmønsteret ligner heller på «bakken». Denne tilpasningen til norsk mønster, altså trykk på første stavelse,  er kanskje en indikasjon på at ordet kom inn i norsk for lang tid siden og slik kan regnes som vel etablert.

Translitterasjon

George Bernhard Shaw er berømt for sitt forfatterskap, men han var også  interessert i språk og lanserte sitt eget forslag til ny rettskrivning for engelsk. Bakgrunnen for dette var en  irritasjon over at samme bokstavsekvens kunne representere ulike lyder, jf. sekvensen <ea> i ord  som i ”read, break, heart”. For å vise hvor galt det var, påstod han at ordet ”ghoti” skulle leses på samme måte som ”fish”. Hvordan?  <gh> for /f/ som i ”enough, <o> for /i/ som i ”women”, og <ti> for sj-lyden i ”nation”. Et annet eksempel er «ghoughpteighbteau» for ”potato”. Leseren kan selv lete seg fram til løsningen.

Det er flere som er interessert i slikt. På internett finnes en historie fra Heathrow flyplass. En person gikk til informasjonen og ba om å få ropt opp passasjerene Arheddis Varkenjaab og Aywellbe Fayed som var ankommet med med Thai Airways. Etter noen minutter kom en annen sjåfør og ba om å få ropt opp Arhevbin Fayed og Bybeiev Rhibodie som var ankommet med Air India. De to ba etter hvert om å få åtte navn ropt opp. Etter det siste var det flere av flyplassens ansatte som jaktet på sjåførene. Det var ikke ikke passasjerene, men flyplassens ansatte.

Når en lytter til opptakene som skal være gjort av hendelsen (www.hendess.net/london.htm) hører en tydelig at Arheddis Varkenjaab and Aywellbe Fayed lyder som ”I hate this fucking job, and I will be fired”, og Arhevbin Fayed and Bybeiev Rhibodie faktisk sies som ”I‘ve just been fired, and bye-bye everybody.” Leseren utfordres til å dekode følgende navn: Aynayda Pizaqvick and Malexa Krost, Awul Dasfilshabeda and Nowaynayda Zheet, Makollig Jezvahted and Levdaroum DeBahzted, Steelaygot Maowenbach and Tuka Piziniztee. De engelske versjonene ligger på websidene sammen med opptakene som luringene gjorde.

Det ser ikke ut til å være spekulert mye om slikt i norsk. Dette skyldes nok at språket har større samsvar mellom skrift og tale. En kunne imidlertid skrive ut ordet ”gift” som ”hjepfdt” (”hjelp, de, pfennig, midt”). Ved å ta i bruk lånord vil en kunne lage langt mer avvikende former.