Fonetisk augmentativ

Ulike språk utnytter et trekk  som kalles «augmentativ». Ved å endre et ord på en bestemt måte, kan ordet få en form som uttrykker at det beskriver et objekt som innehar en kvalitet i større grad enn normalt. På spansk finner en ordet  «pelota» som betyr «ball». Ved å legge til endelsen «-aza» kan en danne formen «pelotaza», som betyr «svær ball». «-aza» er endelsen som brukes substantiv av hunkjønn. I hankjønn brukes endelsen «-azo».

«Pelotaza» kan altså oversettes med «kjempeball», og dermed demonstreres implisitt en måte å lage augmentativer på i norsk: Nemlig ved å bruke forleddet «kjempe-«. Bokmålsordboka inneholder for eksempel følgende ord med dette augmentative forleddet:

  • kjempebaby
  • kjempeblekksprut
  • kjempefamilie
  • kjempekaktus
  • kjempekenguru
  • kjempemessig
  • kjempemusling
  • kjempepanda
  • kjempeskilpadde
  • kjempesleng
  • kjempestjerne
  • kjempesving
  • kjempevekst
  • kjempeøgle

Det finnes andre måter å lage augmentativer på i norsk. I går hørte jeg undervisningsministeren snakke om oppdrettsnæringa som en «schvær næring» på Dagsnytt 18 (tidspunkt 53.50). Augmentativen ligger ikke i ordet «svær», men i måten ministeren uttalte ordet på. I vanlig uttale av ordet innledes ordet med lyden /s/ som i /svæ:r/. Ministeren innledet imidlertid lyden med /ʃ/. Han sa altså /ʃvæ:r/. Skal en skrive ordet i normalortografi, kunne en skrive «schvære» (med lån fra tysk ortografi). Norskbaserte alternativer som «sjvære, skjvære» er litt forvirrende (eller kanskje bare uvante?)).

Skrivemåten med «sch» er faktisk i bruk, og det ser ut til at funskjonen nettopp er den som er beskrevet ovenfor. På en nettside snakkes det om schvære øyeskruer, på en annen nevnes en bil med «schvære dekk«.

Hypotesen er altså at en /ʃ/ som erstatter /s/ i sekvenser av /s/+konsonant, vil fungere som augmentativ. Eksempler på dette er

  • schtor (= kjempestor)
  • schterk (= kjempesterk)
  • schprek (= kjempesprek)

I uttrykket «han steike» (jeg er nordlending) kan jeg bruke godt formen «schteike» hvis det er nødvendig å understreke at forholdet som «han steike» er en kommentar til, gjelder i stor grad.

Vær oppmerksom at denne reglen ikke gjelder i sekvensen <sl>. Ord som «slå, slik, slapp» uttales med /ʃ/ over store deler av landet. De skriftlige uttrykkene «slapp» og «schlapp» uttales altså likt. (Når det gjelder «schlapp», ekunne en si at det kun er skriftbildet som peker mot augmentativen, ikke det lydlige uttrykket). Mer om sekvensen «sl» her. 

Advertisements

Hva er det med /l/?

Spørsmålet har jeg grunnet på lenge, men etter et par uker blant personer med ulike morsmål, har jeg erfaringer som er er ferske nok til at problemstillingen kan presiseres og diskuteres. Noe endelig svar kommer jeg neppe fram til, så kommentarfeltet står åpent for de som har bedre kjennskap til dette enn hva jeg har. Etter å ha bodd i Nicaragua et par år er spansken min relativt bra, og ord som «plaza» – «torg, plass» og «playa» – «strand» hører til basisvokabularet.

En reise til Brasil nylig gav innsikt i et nært beslektet språk, portugisisk, og i mange tilfeller var det mulig å samtale noenlunde fornuftig med brasilianere om dette og hint, iallfall sett fra mitt synspunkt. En rusletur en formiddag i Rio de Janeiro («Januarelva») endte på Copacabana – som ikke er en «playa», men en «praia» på portugisisk. Ordene er åpenbart de sammen (vokalene <y> og <i> er mindre interessante i denne sammenhengen), men i portugisisk uttales (og skrives) ordet med /r/, ikke /l/. Opphavet til begge er det latinske «platea» («torg, åen område, bred gate») som i sin tur kom fra gresk «plateia». Siden spansk inneholder den opprinnelige /l/, må videreutviklingen fra /l/ ha skjedd i portugisisk. Spørsmålet følger naturlig: Hvilken relasjon er det mellom /l/ og /r/ som gjør at et og samme ord får ulik form i to nærliggende språk?

Det finnes også mange andre paralleller. Ordene for «hvit» har formene «blanco» (sp.)  og «branco» (po.) i entall hankjønn. Hva med andre språk som harsitt opphav i latin. Hva heter de sammen ordene på italiensk? Jo, «piazza» og «bianco». Her har altså utviklingen tatt en annen vei: /l/ er blitt til /i/. Portugisisk viser også en annen utviklingsretning for /l/. I spansk har en ord som «salida» – «utgang» og «salud» – «helse». På portugisisk er det henholdsvis «saída» (tre stavelser: «sa-í-da») og «saúde» («sa-ú-de»). Her har /l/ forsvunnet. Så langt har vi altså sett tre prosesser som leder bort fra /l/

  • /l/ > /r/
  • /l/ > /i/
  • /l/ > null

Men det finnes flere. I nederlandsk har de gamle formene «old» – «gammel»  og «holt» «ved» videreutviklet seg til «oud» og «hout». Og hva heter «salt» på nederlandsk? Jo: «zout». Her er altså /l/ endret seg til en kort o-lyd som ligner den en finner i først i engelsk «what». Det er ganske vanlig å bruke IPA-symbolet /w/ for denne lyden.

  • /l/ > /w/

Det samme finner en i portugisisk: Ordet for «dårlig» – «mal» (sp.) – /mal/  heter på portugisisk «mau» – /maw/. Polsk har også eksempler på samme utvikling, og her har lyden i tillegg fått en egen bokstav < Ł ł >  som i «, MAŁY, mały» – /ˈmawɨ/  – «liten» (jf. russisk малый – [ˈmaɫɨj].

Transkripsjonen av den russiske uttalen – /ˈmaɫɨj/ – inneholder ledetråder som kan forklarer hvorfor /l/ endres til /w/. /l/ uttales ved at den fremre delen av tunga (tungebladet) er i kontakt med området bak fortennene i overkjeven. Det er åpning på en eller begge sider av kontaktområdet (si /l/, hold posisjon og pust inn gjennom munnen så kjennes det tydelig).  Bølgesymbolet som står på tvers over tegnet /l/ indikerer at baktunga er løftet mot den bløte ganen når /l/ uttales. Den bløte ganen kalles velum på latin, og dette fenomenet kalles derfor velarisering. En finner eksempler på dette også i norsk: Prøv å si «li» og «lo»: O-lyden uttalen med baktunga hevet mot velum, og denne posisjonen foregripes under uttalen av /l/. Når /l/ er ferdig artikulert, er tunga allerede ferdig posisjonert til uttalen av neste lyd. Denne lyden er også kjent fra engelsk som «dark l», jf. siste /l/ i «little».

Det er ikke langt fra en velarisert /l/ til o-lyden. Baktunga er jo i rett posisjon, så hvis en slipper fortunga ned, dvs. at den ikke lenger er i kontakt med området ved/bak fortennene i overkjeven, så har en omtrent korrekte artikulatoriske posisjoner. prøv å si «ololo» litt sakte og føl hva som skjer med baktunga (ingen bevegelse), og fortunga (beveges opp- og nedover). Prosessen som skjer når /l/ (som er konsonant) endrer artikulasjon og blir til en o-lyd (en vokal), kalles for «l-vokalisering». En forutsetning for at dette skal skje på den måten som er beskrevet ovenfor er at leppene rundes (artikulasjonen av o-lyden krevet det). Det er sannsynligvis dette som har skjedd i portugisisk (mal > mau), nederlandsk (salt > zout) og polsk (mali >mawi). (Det skriftlige uttrykket for dette her er noe inkonsistent, men det spiller mindre rolle). Grunnlaget for denne språklige utviklingen er altså har en har fått en uttale der artkulasjon av den aktuelle lyden har endret seg fra

«kontakt mellom fortunga og fremre del av den harde ganen + hevet baktunge»  til        «hevet baktunge».

Resultatet er en lyd som ofte ikke har en stabil, mer varig artikulasjon som den en o-lyd har, men heller en mer rask overgangslyd. Denne lyden symboliseres bed av IPA-symbolet < w > enn < u >. Prosessen kan illustreres ved hjelp av noen fi figurer som er hentet fra Robert Mannels hjemmeside.

Den blå pila på bildet lengst til venstre indikerer at det er åpning på sida av kontaktpunktet. Legg merke til at baktunga er flat. På bildet nr. 2 er baktunga hevet. Bilde nr. 3 viser artikulasjonen etter at fortunga «har sluppet taket».

Sammenlign posisjonen med artikulasjon av o-lyden på bildet nr. 4 som viser vokalartikulasjon (grønn linje, symbolisert ved /u/). Forskjellen mellom [u] og [w] er stabiliteten, dvs. hvor lenge artikulasjonsposisjonen opprettholdes. [w] er en kjapp overgangslyd mens o-lyden er mer stabil og varer lenger. O-lyden er artikulert med rundede lepper. Dersom rundingen opphører og baktunga senkes, får man en mindre tydelig artikulert lyd som kanskje kan være et trinn på veien mot bortfall, jf. portugisiske ord som «saída», men dette er ren gjetning fra min side.

Hva så med italiensk? Mens hypotesene over synes rimelige for meg, er jeg mer usikker når jeg skal prøve å forklare hvorfor /l/ går til /i/ i italiensk. Jeg tar utganspunkt i en annen av Mannels figurer, nemlig artikulasjonen av [j].

Hvis en sammenligner dette med artikulasjonen av [i] på bilde nr. 4 ovenfor (rød linje), ser en store fellestrekk. Forskjellen mellom [j] og [i] er som for relasjonen [w] – [u] knyttet til stabilitet og varighet av artikulasjonen. [j] er en kjapp overgangslyd.

De italienske ordene «piazza, bianco» kunne ha vært transkribert som [pjatsa] , [bjanko]. Kan overgangen fra en l-lyd til en i-lignende lyd skyldes at det har vært en artikulasjon av /l/ som ikke har vært så sterkt velarisert eller at tunga har vært skjøvet mer framover? Hvis det er tilfelle kan kanskje tenke seg at når fortunga «slipper taket» så resulterer det i en lyd som ligger nærmere [i] eller [j]?     Jeg lar spørsmålet henge i lufta sammen med et par andre, og regner med at det kommer mer om /l/ senere:

  1. Noen som vet noe mer om dette?
  2. Hvordan vil fonologer kommenterer problemstillingene ovenfor?

Ref: Wikipedia om l-vokalisering.

Bokstaver i munnen

«Jeg skjønte hva jeg hadde sagt idet de siste bokstavene ramlet ut av munnen min», sa Plumbovokalisten til VG etter et uheldig utsagn under en prisutdeling for ikke lenge siden. Jeg lar kjernen i den saken ligge. Det er ikke alltid like lett å holde tann for tunge, det har de fleste erfart. I et ubetenksomt øyeblikk avslører man hemmeligheten eller påpeker at keiseren er uten klær.

Fra denne bloggens ståsted er det mer interessant å se på forklaringen som ble gitt. Når tann holdes for tunge er det neppe for å hindre bokstaver fra å ramle ut av munnen.Når jeg her velger å lese utsagnet i verste mening, er det ikke for å henge ut vedkommende vokalist, men heller for å ha et påskudd for å diskutere utsagnet litt nærmere. Synspunktet som kommer til uttrykk er nemlig ikke uvanlig. Gjennom mange års arbeid som sensor for norske studenter som har hatt i oppgave å omtale minoritetsspråkliges norsk, har jeg sett flere besvarelser der voksne innvandreres uttaleproblemer i norsk er forklart med at siden innvandrerne mangler bokstaver som «y» og «ø» i sine alfabet, er lydene vanskelige å uttale. Det er da fristende å følge dette opp under en muntlig eksaminasjon og spørre om uttalen ville ha blitt bedre om alfabetet i den minoritetsspråkliges morsmål hadde blitt endret. En del studenter har svart bekreftende på slike spørsmål, andre har etter litt fundering kommet til motsatt konklusjon.

Et par eksempler viser hvor urimelig en slik tankegang er: La oss ta ordene «mars» og «marsj». Ordene uttales likt:  /maʃ/ sier østlendinger, trøndere og nordleninger. Det kommer like mange lyder ut gjennom munnen hos alle. (De vestlendingene som skarrer, sier /maʀs/ for begge ordene.) Ideen om at det skulle komme en «j» ut av munnen når en snakket om «marsj» er nok en forestilling som kanskje tyder på at vedkommende har en ide om tale og skrift er identiske størrelser, men selv da ville det vært interessant å se bokstavene. En kunne jo lure på hvordan dette forholdt seg i språk som bruker andre skriftkonvensjoner: Kommer det kinesiske tegn ut av kineseres munn og stavelsestegn ut av en tamils? Og hva med dem som ikke har lært bokstavene, små barn og analfabeter, snakker de ikke?

Og hva med ord som skrives likt, men uttales forskjellig som «(en) kost» (til å koste støv med) og «(en) kost» (mat). Hvis det kommer samme bokstav ut av munnen, hvordan kan da ordene være forskjellige? Og hva med de 14 ordene «sju, skjære, ski, sherry, schæfer, champagne, generell, journalist, cello, crescendo, nysgjerrig, beige (+ mars, marsj)» som har ulike skrivemåter for ʃ-lyden (sj-lyden)? Kommer det varierte bokstavsammensetninger rennende ut over leppene for hvert ord? Neppe.

Norsk skriftspråk er til en viss grad ortofont. Det vil sa det i en god del, men langt fra alle, tilfeller er et 1:1-forhold mellom skrift og tale, altså at en lyd representeres av én bokstav. Ofte er det slik at en og samme bokstav kan stå for flere lyder (sum, dum), eller at en og samme lyd representeres av flere bokstaver (de, di), at ulike bokstavkombinasjoner representerer én lyd (se ʃ-lyden ovenfor), eller at noen bokstaver har ikke en lyd knyttet til seg i bestemte posisjoner (det, billig). I opphavet til det norske skriftsystemet lå det kanskje et ønske om å utvikle et 1:1 forhold, men på den ene siden var det slik at det ikke fantes nok tegn tilgjengelig i alfabetet man lånte inn, så en måtte lage tegnkombinasjoner, såkalte digrafer (to tegn) eller trigrafer (tre tegn), på den andre siden har talespråket gjennomgått endringer som ikke er blitt reflektert direkte i skriftspråket. En gang i tida hadde ord «fort» fire lyder (slik det har på Vestlandet i dag), men i mange dialekter er /rt/ i dag smeltet sammen til en lyd /ʈ/, som vi har lydskrifttegn for, men som ikke er representert med  egen en bokstav i alfabetet.

Forfølger man påstanden på sine ene premisser, illustrerer den en mindre  god språklig analyse. Nasale lyder som /m, n/ slipper ikke ut gjennom munnen, men gjennom nesen, og nasaliserte vokaler som man finner i franske eller portugisisk kommer ut både gjennom nesen og munnen. Så bra at det er umulig for en stor /m/ å kile seg fast i nesehulen!

Helsefarlige språk?

Epidemien SARS, alvorlig akutt luftveissyndrom, skremte mange for noen år siden. En grunn var at smittekildene var uklare. Den japanske forskeren Sakae Inouye, fra Otsuma universitet i Tokyo, trakk språklige forhold inn i diskusjonen om smittekilder og –spredning. Dette brakte ham høyt opp på listene over sære forskningsresultater i 2004. Hypotesen var at engelsk bidro til smittespredning når språket ble talt av en som  brukte kinesisk til daglig. Argumentasjonen var følgende:

–       SARS ser ut til å ha oppstått i Kina

–       SARS spres gjennom dråpesmitte som kommer fra smittede personer

–       Kina hadde flere millioner besøkende fra USA og enda flere fra Japan

–       Noen amerikanere (70 av 2,3 millioner) fikk SARS

–       Ingen japanere fikk SARS

–       Dette må ha en årsak

Dr. Inouye pekte på uttale av språklyder som en variabel. I både engelsk og mandarinkinesisk er det en del konsonanter som uttales med aspirasjon, en sterk utblåsning av luft for eksempel etter /p, t, k/. Aspirasjon finnes ikke i japansk.

Dr. Inouyes argument var følgende: En kinesisk ekspeditør i en suvenirbutikk ville trolig bruke engelsk i samtale med amerikansk turister og japansk med japanske turister. Hvis ekspeditøren hadde SARS i et tidlig stadium og ikke hostet, ville den amerikanske turisten bli utsatt for smitte siden uttalen av aspirert /p t k/ ville medføre sterk utstøting av luft med smittebærende spyttdråper. Den japanske turisten ville ikke bli utsatt for slik dråpesmitte.

Dr. Inouye ble nevnt som kandidat til Ig Nobel Prize, som deles ut for forskning som ”verken kan, eller bør, gjentas”, men han nådde ikke opp.

Ville norske turister ha vært i fare? Norsk har, som engelsk, aspirerte lukkelyder. Det merkes tydelig når en sier ”på, ta, kø” og holder håndbaken opp mot munnen. Selv om det er liten sjanse for at en SARS-smittet kinesisk suvenirselger ville ha snakket norsk, ville ikke smittefaren ha blitt mindre. Kineseren ville ha valgt engelsk, og dermed ville overføring av dråpesmitte kunne finne sted  – hvis dr. Inouyes hypotese hadde holdt vann.

Hvor mange språklyder kan man artikulere med leppene?

I to tidligere artikler har vi diskutert forutsetningene for å lage språklyder, nemlig luft i bevegelse, modifisering av luftstrømmen og bruk av stemmen. Luftstrømmen kan stoppes, hindres av innsnevringer eller gå ut gjennom nesen. En kan modifisere luftstrømmen på ulike steder i munnhulenen. Lufta som går gjennom nesen, flyter normalt stabilt ut siden en ikke har aktive måter å endre nesekanalens utforming på. Kombinasjonen av artikulasjonsmåter, dvs. de ulike modifikasjonsmåtene, og artikulasjonssteder, dvs. stedet der modifikasjonen skjer, gir rom for et stort antall mulige kombinasjoner. Kombinasjoner med ± stemme og ulike luftstrømsmekanismene gir et stort antall mulige språklyder.

For å illustrere bredden kan vi se på språklyder som er artikulert ved hjelp av begge leppene. I norsk har vi tre – /m, b, p/. Disse uttales med lukkede lepper.  For /m/ er de lukket mens lyden, som er stemt, går ut gjennom nesen. Når det gjelder /b/ og /p/ artikuleres lyden artikuleres når leppene åpnes. /p/ finnes i to varianter. Den ene er fulgt av et sterkt pust når leppene åpnes, som i ”pytt”, den andre mangler dette pustet, jf ”spytt”. Den siste er den p-lyden man finner i spansk og fransk. I urdu finnes det også en b-lyd med det samme pustet som vi observerer i ”pytt”.

Forrige innlegg nevnte /b/ med innadgående luft slik en finner i vietnamesisk, og /p/ der luften ”spyttes” ut slik man gjør i tigrinja. Jeg nevnte også smaskelyden vi lager med begge leppene.

Dette bringer oss opp i åtte ulike leppelyder. Og det finnes flere! I språket pirahã i Amazonas lages en rullelyd med leppene. Den ligner på motorlyden barn lager når de leker med småbiler. I Kongo finnes et språk kalt banda. Der lager man en b-aktig lyd ved å trekke underleppen innover i munnen og så slå den framover mot overleppen.

I japansk finnes en lyd som ligner på pustet en bruker når en skal blåse bort smuler fra duken. Dette er en slags variant av /f/.  I spansk finnes en stemt variant av denne. Den brukes for  ”b” eller ”v”  står mellom to vokaler som i ”saber”.

Til slutt tar vi med ustemt /m/, altså en m-lyd som uttales mes hviskestemme: «mamma». En finner denne i noen få språk, blant disse er burmesisk og walisisk. Dermed er vi opp i 13 lyder som er laget med leppene som artikulatorer!

Uttale – kompleks aktivitet

Daglig produserer hver av oss tusenvis av språklyder. Så lenge vi holdes oss til morsmålet, skjer dette normalt uten at vi trenger å reflektere over hva som skjer. Uttalen er en automatisert prosess. En nærmere granskning av hvordan språklyder lages viser imidlertid at uttale er resultatet av flere komplekse prosesser.

For at språklyder skal kunne lages, må luft settes i bevegelse. Luftstrømmen som oppstår, modifiseres deretter på ulike måter. Dette kan skje i munnhulen ved at tungen, leppene og den bløte ganen inntar ulike posisjoner. I tillegg vil stemmeleppene, som sitter i strupehodet, også spille en rolle siden lyden kan være stemt eller ustemt.

Antallet mulige språklyder er stort. Hvert av verdens språk inneholder bare et utvalg av disse og antallet vil variere fra språk til språk. Det internasjonale lydskriftalfabetet har 87 basistegn som viser til de vanligste lydene. Det totale antallet lyder er langt større.

Det er stor forskjell på hvor mange lyder språk inneholder. Pirahã i Amazonas har bare 10 språklyder mens !Xóõ i Botswana har 141. Det normale for verdens språk er 40-45 språklyder. Vestnorsk har 35 (en regner da med at norsk har 18 vokaler, 9 korte og 9 lange), østnorsk har 41 og trøndersk 45.

Innledningsvis nevnte jeg at hver språkbruker daglig uttaler tusenvis av språklyder. Når det senere står at norsk har 35-45 språklyder, må det ligge to ulike definisjoner til grunn. I det første tilfellet var det snakk om antall uttalte enkeltlyder, i det siste handler det om klasser av språklyder, såkalte fonemer. Disse kan sammenlignes med alfabetets bokstaver som det finnes 29 av. I tekster vil det forekomme mange eksemplarer fra hver klasse. Dermed vil antallet enkeltbokstaver bli stort.­ Hvert fonem kan ha flere varianter, f.eks. vil skarre-r og tungespiss-r regnes som varianter av /r/ i norsk. ”Tynn l” og ”tykk l” vil på samme måte være varianter av /l/. Dette kan sammenlignes med bokstavformene ”A A a a” som alle er varianter av <A>

Alle lyder beskrives med hensyn til hvordan luften settes i bevegelse, om de er stemt eller ikke og hvordan de modifiseres i munnhulen. Mer om det neste gang.

Hvordan uttales /r/ på norsk?

I serien om hvordan ulike språklyder uttrykkes i skrift, har vi sett på ulike skrivemåter for sj-lyden og hvilke skriftlige uttrykk ulike skribenter har valgt for palatale lyder, for eksempel siste lyd i trøndersk uttale av ”mann” – ”mannj”.

I norsk finnes en rekke språklyder som har varierende uttale. Hvis en lytter til en rogalending og en sunnmøring, vil en kunne legge merke til at de sier lyden ”a” på svært ulike måter. Rogalendingen har en lyd som går mot ”æ”. Dette kommer av at lyden uttales med tunga lenger frem i munnen. Sunnmøringen har en mer bakre uttale av ”a”.

Et annet forhold som skiller disse to dialektene fra hverandre, er uttalen av ”r”. Mens rogalendingen skarrer, dvs. uttaler ”r” ved å løfte den bakre delen av tunga mot den bløte ganen, vil sunnmøringen la tungespissen vibrere flere ganger mot området bak de øvre fortennene. På Østlandet finner man en annen uttale. Her slås tungespissen opp mot det nevnte området bak fortennene, og berører det én gang.

Finner en bare disse tre r-lydene i norsk? Et besøk på nettsiden ”Norske språklyder” – http://www.ling.hf.ntnu.no/ipa/no/ – viser at antallet er langt større.

For det første kan tungespissen bøyes bakover og lage lyder som ligner på ”amerikansk r”. Dette finner en i enkelte nordnorske dialekter.

Skarre-r kan lages på flere måter. Baktungen kan løftes både mot den bløte ganen eller mot drøvelen. En vil få ulike r-lyder avhengig av hvor høyt den løftes. En kan også lage rulle-r ved hjelp av drøvelen. I tillegg finnes det uttalemåter som regnes som talefeil, men som likevel kan passere som ”r”. Det er mulig å bruke ”j” En treåring jeg kjenner forteller at hun snart blir ”fije” år. En kan også stikke tunga ut mellom fortennene og lage lyden som en finner først i det engelske ordet ”the”.

Nettsiden viser totalt 11 ulike varianter av ”r” i norsk. Dette er stemte lyder. Hvis en inkluderer uttalen av de motsvarende ustemte lydene, eksisterer det følgelig 22 forskjellige typer ”r” i norsk. Og alle skrives på samme måte.