Ernstskt

”Stavelse” er et sentralt begrep innenfor språkvitenskapen. Stavelser finnes i alle talte språk, men de kan ha svært ulik oppbygning. De språkene som er enklest utstyrt har bare en konsonant (K) etterfulgt av en vokal (V) som danner en struktur som kan beskrives som KV. En ytring som ”bagono mitete” vil være et eksempel på ord der denne strukturen er gjentatt flere ganger KVKVKV KVKVKV. KV-stavelser er regnet som grunnleggende i verdens språk.

Stavelser kan imidlertid være langt mer komplekse en KV, og i denne sammenheng har norsk ganske mye å by på. For det første kan norske stavelser starte med null, en, to eller tre konsonanter. (I figuren til venstre er disse konsonantene plassert under «opptakt»). Eksempler på ord/stavelser  med komplekse konsonantgrupper før vokalen er ”å, rå, krå, skrå”. Disse kan en strukturelt beskrive som V, KV, KKV, KKKV. Det kan også være konsonantopphopninger bak vokalen («koda» i figuren). Det er enkelt å finne eksempler på konsonantgrupper med fra null opptil fire som i ”i, il, hils, ilsk, ilskt”. Dette kan en beskrive som V, VK, VKK, VKKK, VKKKK.

Mellom disse ytterpunktene står kjernen i stavelsen. Som regel er det en vokal som fungerer som kjerne, men ikke alltid. Det kommer tilbake til i en senere artikkel.

Hvis en kombinerer strukturene som er angitt ovenfor, vil en se at norsk har et relativt stort antall ulike strukturer. Kjernen inneholder en V, foran denne kan det står tre konsonanter, bak den fire konsanter. Det gir 3x1x4= 12 ulike kombinasjoner. Antallet er i realiteten større siden kjernen kan inneholde kort vokal (V), lang vokal (V:) eller en diftong (VV). Detaljene rundt dette lar vi ligge.

Når en kompleks konsonantgruppe foran vokalen kombineres med en kompleks gruppe som står bak, kan en få en stavelse som ”sprelskt” – KKKVKKKK. Det er flere ord som har like kompleks start og avslutning som «sprelskt», jf. «skrik, falskt».

En kan også konstruere ord med komplekse strukturer: Endelsen ”-sk” kan henges på substantiver for å lage adjektiver, jf. ”biologi” som da endrer form til ”biologisk”. Hvis en bruker denne metoden, kan en lage flere komplekse endelser av substantiv som i utgangspunktet har en kompleks mer endelse. Ord som ”østerriksk” og ” luxemburgsk” er laget på denne måten. Av navnene ”Faust” og ”Holt” kan en lage ”faustsk” og ”holtsk”. I talespråk finnes formen ”skjelmskt” (tillat i skrift i svensk, men ikke i norsk). Her uttales det fem konsonanter etter vokalen. Begynnelsen er imidlertid en enkel K. De tre bokstavene ”skj-” står bare for én lyd.

I sammensatte ord kan en stavelse med en kompleks slutt stå foran en stavelse med kompleks begynnelse. De fleste kjenner nok eksempelet ”angstskrik”. Her er det 6 konsonantlyder etter hverandre (sju bokstaver, men ”ng” står for én lyd).En kan ved litt skrivebordsarbeid lage mer komplekse sekvenser: Hva kan en kalle en personer som skriver under med falskt navn? Kanskje er det «falsktskrivende» personer? Her kommer det sju konsonanter på rad.Og er de kvikke til beins, er de kanskje «rasktspringere» og ikke «hurtigløpere»?

I normert norsk finnes det ingen stavelser som har en så kompleks konsonantgruppe i koda som ”skjelmskt”, det maksimale en finner er fire konsonanter etter hverandre i én og samme stavelse. Men som det er vist ovenfor, kan en leke seg litt. Vi tar utgangspunkt i navnet ”Ernst”. Dersom det er uttalt av en bergenser, vil det ha fire konsonanter til slutt , bergensere skarrer jo, og vi bruker /ʀ/ for skarre-r og uttalen kan angis som /æʀnstk/. Dette navnet kan danne utgangspunkt for et adjektiv. Vi føyer til ”–sk” og får ”ernstsk”. I teorien kan en jo si at Ernst var oppfinnsom, rett som det var fikk han en typisk ”ernstsk idé”. Og vil en strekke skinnet enda litt, kan en si at han ofte kom med  ”et typisk ernstskt uttrykk”. Her kommer det sju konsonanter på rad, men da det spørs om tungen henger med.

Advertisements

Jeg hjerter deg!

2000px-I_Love_New_York.svgNoen ganger kommer en i beit for ord, det kan rett og slett være slik at ordet en er på jakt etter ikke eksisterer på norsk. i en slik situasjon er det flere utveier. En kan hente inn et ord fra et annet språk og la det beholde sin originale form, som clutch, eller gi den en norsk form, som kløtsj. En kan oversette det fremmede ordet til norsk, jf. printer og skriver, eller en kan lage et nytt ord.

Det er mange år siden jeg for første gang så plakaten som sier ”I love New York”, dvs. teksten står ikke der. Plakaten er delt i fire ruter. I de to øverste står det  I, i de to nederste NY.  Plakaten nærmest ba om et nytt verb måtte bli laget, og nå er det endelig dokumentert på norsk. Verbet er naturligvis ”å hjerte”. Et raskt søk på Google viste over 1100 treff på frasen ”jeg hjerter deg”. De aller fleste treffene på den ene ordet ”hjerter” viser naturligvis til substantivet ”hjerte” i flertall, og det er vel ikke overraskende at mange av tekstene refererte til kortspill.

Denne nydannelsen – å hjerte – oppfører seg som et helt normalt verb, ut fra strukturen i ordet vil en vente at det bøyes som et svakt verb, det vil si på samme måte som ”å erte, å smerte, å knerte” og andre verb som ender på ”-erte”. Fortidsformen vil altså være ”hjertet” eller «hjerta»: ”Deg har jeg hjertet/hjerta i mange år”. At verbet får svak bøyning er helt i tråd med hva som skjer med nye ord som tas inn i norsk. Dersom verbene går inn i den såkalte klasse 1 av svake verb får de endelsene ”-et” eller ”-a” i fortid”. Brukerne av verbene  ”å kløtsje og ”å printe” bruker helt sikkert ”kløtsjet, printet” – eller ”kløtsja, printa” –  som fortidsform.

Det  er vanskelig å si om ”å hjerte» er et ord som kommer til å slå an. De få forekomstene tyder på at det nok vil være ytterst få som vil høre eller lese ”jeg hjerter deg” istedenfor ”jeg elsker deg”. En ting er imidlertid sikkert. I årene som kommer vil vi masse nye verb i norsk. Verbene tilhører en såkalt ”åpen ordklasse”, og antall medlemmer i denne klassen øker i takt med teknologisk utvikling og internasjonal kontakt.

Ordet mitt

Noen ganger er det slik at språklige uttrykk opptrer på den måten en forventer de skal gjøre. I norsk er det slik at en en fisker fisker og en student studerer men ikke slik at en lærer lærer. En lærer underviser.

Jeg arbeider innenfor fagfeltet norsk for utlendinger. Når vi snakker om personer som lærer norsk, er det ofte behov for en generell betegnelse, dvs. et ord som ikke sier noe om alder eller de omstendigheter der språklæringen skjer. Et ord som elev peker mot en yngre person som går går på skolen, ordet student peker på en litt eldre person som studerer ved høyskole eller universitet.

Hva vi skal kalle en person som lærer norsk uten å gå på kurs? En voksen som lærer norsk av sine arbeidskamerater er ikke student, og et lite barn i førskolealder som lærer norsk i nærmiljøet eller i barnehagen er vel ikke elev? Hva er den overgripende betegnelsen for disse to?

Den generelle engelske betegnelsen er a learner, er ord som er avledet fra verbet to learn. ( I engelsk driver også læreren – the teacher – med teaching, så der er alt på plass). I dansk, hvor man har samme problem som i norsk, har noen tatt i bruk det engelske ordet, men i dansk form – en lørner. I Sverige har man samme problem, men her bruker man en språkinlärare.

Mange norsk kolleger har tatt i bruk en norsk versjon av dette ordet: En språkinnlærer er hvilken som helst person som lærer et språk under hvilke som helst forhold. Innenfor andrespråksfaget er det mange som skiller mellom å lære språk og tilegne seg språk. Jeg skal ikke gå nærmere inn på innholdet i begrepene her, men vise til at de som foretrekker den siste betegnelsen naturlig nok snakker om en språktilegner og ikke en språkinnlærer. Ingen av disse ordene har funnet noen plass i Bokmålsordboka ennå.

I en diskusjon om dette for mange år siden falt ordet språklærling ut av min munn, og det er blitt mitt forslag til fellesbetegnelse. Hittil er det bare brukt i fagbøker og artikler der jeg har medvirket. Google oppviser cirka 500 treff. Frøet er sådd, men vil det spire?

Trykk og rytme

Jeg var knapt våknet første nyttårsdag 2012 før NRK meldte om et stort leirskred nær Trondheim, på et sted der siste delen av navnet var «-set», som i Stavset der jeg bor. Raset hadde skjedd et sted som var ukjent for meg, og her må jeg ty til ulike hjelpemidler for å illustrere hva som ble sagt. Hvis STORE bokstaver representerer trykksterke stavelser, og små bokstaver trykklette stavelser, kan jeg skriv «BYneSET», altså et stedsnavn med samme rytme som «lesebok – LESeBOK, eplekart – EPleKART», med lydskrift kan det uttrykkes slik:  /»by:neˌset/.

Jeg brukte litt tid på å finne ut hvilket sted det var snakk om – selvfølgelig var  det «Byneset» – BYNESet – /’by:ˌne:se/.  Den uvanlige trykkleggingen i ordet som nyhetsoppleseren brukte, pluss at den siste t’en ble uttalt, lurte meg noen sekunder. Så lite skulle det altså til før jeg ble ledet ut på glattisen. men hva var det hadde skjedd?

De ordene en mestrer, kan en tenke seg er lagret i et mentalt leksikon. Et og samme ord kan lagres på flere måter, lagringsmetoden kan for eksempel referere til lydene i ordet, til bestemte deler av ordet («stedsnavn som starter på «by-«, stedsnavn som slutter på «-set») til det visuelt inntrykket ordet gir når det er skrevet, eller de vi kan kalle ordets rytmiske struktur, altså mønsteret av stavelser med primærtrykk, sekundærtrykk og trykksvake stavelser. Dersom en markerer de tre trykktypene med hhv 1, 2 og 3, kan en si at BYneSET har strukturen 132, mens BYNESet har 123.  Da jeg hørte ordet «BYneSET» søkte jeg fluksens i ordgruppen merket med mønster 132, men siden jeg ikke fant noen kjente steder med det rytmemønsteret og lydsekvensen «b-y-n-e-s-e», kjente jeg ikke igjen stedet. Det spiller selvsagt også en stor rolle at /e/-lyden midt inne i ordet er trykksvak og kort i den gale opplesningen, mot lang og med sekundærtrykk i den korrekte, altså /ne/ vs. /ne:/ (og den trykklette e’en har en mye «slappere» uttale enn e’en i stavelsen med sekundærtrykk).

Det finnes mange eksempler på at gale trykkmønster gjør det vanskelig å kjenne igjen ord.. Det meste kjente er nok en historie som skal ha sitt opphav i saken Mykles roman «Sangen om den røde rubin». Etter sigende skal aktor i rettsaken ha lest følgende passus fra boka: «Han strøk henne over «be-VERP-elsen», der  «be-VERP-elsen» skulle referere til en unevnelig kroppsdel hos kvinner, og siden rettsaken handlet om utuktige skrifter, var dette et ord som nettopp demonstrerte utuktigheten. Men: Ordet var egentlig «beverpelsen», altså «bever-pelsen». Jeg har referert til denne historien i ulike sammenhenger uten å sjekke den nærmere. At jeg hadde kolportert løgner ble tydelig da jeg ikke fant ordet i Mykles roman. En usignert artikkel i VG gir imidlertid bakgrunnen for myten, så det er bare å beklage et jeg har vært noe unøyaktig i kildehenvisningene.

Jeg forsøker å øke lesernes tiltro til meg ved å referere noe jeg har overhørt med egne ører: Det var lunsjpause under et lærerkurs i Lakselv for mange år siden. To lærere satt ved siden av hverandre. Den ene bladde i lokalavisa:

A: Det kommer stadig nokka nytt på samvirkelaget. Stadig kommer det rar mat. Da æ var barn hadde vi ikke paprika en gang. Og nå sælle dæm ikke bare rar frukt, mæn dæm sælle den som  mos også. Men den er dyr, 99,90. Kæm er det som kjøper nokka sånt?

B: Ka er det dæm sælle, da?

A: Dæm sælle pumPETerMOS, har du hørt om pumPETer? Ka er det før nokka?

B: Æ ane ikke ka det er. Få se…… men, din tulling … ser du ikke ka det e dæm sælle, det er jo pumpe-termosa!

Tmesis, eller «idi-jævla-otisk»

Jeg har vært på jakt etter eksempler på tmesis i norsk i lang tid. Dette er en språklig konstruksjon som overforbrukes i enhver amerikansk krimserie. I norsk ser den imidlertid ut til å være fraværende.

”Tmesis” er gresk og kan oversettes med ”deling”. Betegnelsen brukes om et ord som er delt i to og der det er satt et nytt ord inn i midten. Et ord som ”Obama”, vil som resultat av tmesis kunne ende opp som ”O-fantastic-bama”. ”Fantastic” kan i sin tur omformes til ”fan-bloody-tastic”. Det vanligste innskuddsordet på engelsk er nok et annet. Vi finner det i for eksempel ”Ala-fucking-bama”.

Det er visse krav som må tilfredstilles før en tmesis kan lages. Ordet som skal deles, bør ha minimum tre stavelser. I tillegg må den trykksterke stavelsen stå inne i ordet. Ordet skal deles slik at den trykksterke stavelsen kommer først i den andre delen.”Abso-blooming-lutely» følger disse reglene, men ikke ”ab-blooming-solutely” eller ”Al-fucking-labama”. I de to siste framstår uttrykket som urytmisk. Den siste må ha formen «Ala-fucking-bama» for å fungere.

Ord fra amerikansk vokabular har gjort sitt inntog i norsk, og de preger hipt ungdomsspråk. ”Fucking” er et importord . Det kan opptre sammen med norske ord, men da er det foranstilt frittstående ord. Hvis det dukker opp i forbindelse med tmesis, skjer det etter mine observasjoner bare i innlånte engelske uttrykk.

Jeg har vært på jakt etter tmesisformen brukt med norsk språkmateriale, men gransking av muntlige og skriftlige kilder har omtrent vært omtrent resultatløs. Først nylig kom jeg over ”Söder-jävla-tälje” i en aviskronikk. Skrivemåten viser at uttrykket trolig er lånt fra svensk.

”Söder-jävla-tälje” framviser et mulig norsk erstatningsord for det engelske ”fucking”, nemlig ”jævla”. En kan kanskje forvente at ord som ”fan-jævla-tastisk” eller ”idi-jævla-otisk” vil dukke opp i norsk en gang. (Det kan jo hende at potensielle framtidige brukere leser dette. Værsågod, forsyn dere.)

Dersom leserne har observert norsk språkmateriale med tmesisform vil jeg gjerne bli informert om det. Kanskje vet ungdommene i familien noe?

Rutenettutfyllingsaktivitet

Lørdagskryssordoppgavemakeren bad meg finne et synonym til ”lærer”. Svaret viste seg å være ”rødblyantanvendingsfagperson”. Løsningsordet skulle skrives loddrett, og lenge stod tomme ruter gapende og ventet på sin bokstav. Det var nødvendig å gå omveier før svaret stod der, men da virket det i grunnen innlysende. Da var det verre med et ord på 14 bokstaver som skulle bety det samme som ”gjerde”. ”Skigard” var for kort, ”plankegjerde” for nærliggende. Løsningsordet ville ikke avsløre seg før de fleste loddrette ordene som krysser det var klare. Plutselig stod løsningen der: ”stridsepletema”. Tommelen opp for kryssordforfatteren. Dette var et av de mer utspekulerte løsningsordene.

Noen ganger har jeg lurt på om det ikke kunne stilles en diagnose på kryssordforfatterens sinnstilstand i gjerningsøyeblikket. Jeg føler meg i alle fall plaget i jakten på et synonym for ”selger” der svaret viser seg å være ”avhendingsprosessdeltager”. Det må være kvaliteter ved forfatterne siden de makter å engasjere titusener i jakt på mer eller mindre kjente løsningsord. Lørdagsengasjementet som oppklaringsansvarlig orddetektiv har mange ganger ført til utsettelse av andre og mer nødvendige aktiviteter.

Kryssord er trolig den mest populære ordleken i verden. Underlig nok har de en ganske kort historie. De første dukket opp i barne- og ukeblad i England på 1800-tallet. De var enkle magiske kvadratene. En norsk parallell vil være å plassere bokstavene E,L,S,V i et kvadrat på  4×4 ruter slik at de danner ord både vannrett og loddrett. Ordene LESE, ESEL, SELE, ELEV skrevet rett under hverandre gir en slik mulighet.

Det første ”ordkryss” ble publisert 21. desember 1913 i søndagsbilaget til avisen New York World. Forfatteren var den engelske journalisten Arthur Wynne. Det var utformet som en diamant, med andre ord et kvadrat vridd slik at hjørnene pekte opp og ned og til sidene. Kryssordet inneholdt ikke noen svarte felt. Stikkordene var oppgitt ved siden av. Løsningsordene var på tre, fire eller fem bokstaver, og et av dem var oppgitt – ”FUN” – moro.

Wynnes idé ble plukket opp av andre amerikanske aviser. Betegnelsen ble etter hvert endret til ”kryssord” og ti år etter premieren kunne man finne dem i de fleste amerikanske aviser. I de klassiske variantene er løsningsordene synonymer som ”unik : enestående” eller ord fra et saksområde: ”bryteuttrykk – nelson”. Alternativt jakter en på over-/underbegrep som ”handel : gatesalg”. Det finnes varianter hvor løsningen er en helt setning som slanger seg gjennom kryssordet. Mitt favorittkryssord prøver øyensynlig å tilføre det norske språket nye sammensatte ord.

Kryssordene fant sin vei til Europa. Det første engelske ble publisert i 1922, og ikke lenge etter dukket de opp i Norge, gjerne under navnet ”kryssordgåte”. I dag finnes de i aviser, ukeblad og egne kryssordblad for barn og voksne. Omfanget er fra mindre enn 50 ruter til påskekryssordenes to hele avissider.

Om det er fornuftig tidtrøyte? I alle fall skal det være helsebringende. Den australske forskeren Perry Bartlett, professor ved hjerneinstituttet ved universitet i Queensland, Australia hevder at mental og fysisk trening holder hjernen aktiv og stimulerer produksjonen av nye nerveceller.  Han peker på tre aktiviteter som spesielt holder hjerne og kropp i form, nemlig kryssord, jogging og sex. Jeg er helt enig. ”Ukeavslutningsaktivitetsprogrammet” er ikke komplett uten kryssordet.

Scrabble

Høsten er over, mørket har falt på og inne samles familien om tradisjonelle aktiviteter. Kakao kommer på bordet og familiespillene hentes fram. I mange år var Scrabble en favoritt hos oss. Barn og voksne satte seg rundt spillebrettet, trakk bokstaver og funderte på hvordan brikkene kunne kombineres til ord.

Minstemann var i trøbbel med C, L, N, N, T, X, Æ. Han åpnet kreativt ved å legge ut Æ alene på et felt som tredoblet poengsummen. Storebror protesterte og hevdet at dette ikke var noe ord. Et heftig ordskifte fulgte. Storebror hevdet at ordboka ikke godkjente «æ», minstemann yppet seg med å spørre hva det trønderske «æ» skulle være hvis det ikke var et ord. Brukte han ikke ord når han snakket, eller breket han? Storebror gikk fast, dette handlet om et av hans favorittord på den tida, selvopptatt som han var. Ordboka avgjorde tvisten til storebrors fordel. Scrabble inviterer til slike diskusjoner. Er virkelig «vånd, sprunge, jest» norske ord? Hva med «jamenneske»? Alle er godkjent, de står i ordboka.

Mor bygger på en ledig «i» og legger ut «orient». Storebror, som har erkjent at «grøtert» verken er en slags «ert» eller partisipp av verbet «grøtere», leser lissepasningen og legger «grøtorientert». Diskusjonen starter umiddelbart. Resonnementet hans bygger på prinsippet at dersom det går an å gjøre seg forstått med et ord så finnes ordet, men delene må stå i ordboka. Hans ord beskriver presist naboens snart ett år gamle sønn, som også er både flaske- og pupporientert. Ordboka avviser hele ordet, men siden delene finnes, får storebror støtte. Like før hadde mor fått poeng ved at «eple» ble utvidet til «eplekjekk», et ord som ordboka manglet.

Hverdagen er fylt av ord av typen «grøtorientert». De dukker opp i samtaler og blir oftest forstått. De er viktige hjelpere som tar et tak når det trengs. Når far etter skogsturen ber om at «bringebærposen» skal tømmes på «blåfatet» forstår barna hva som skal gjøres. Betyr det at det finnes ord som «bringebærpose» og «blåfat» i norsk? Ordboka sier nei. På den annen side førte utsagnet til at bærene faktisk ble tømt på fatet, så da må de vel finnes likevel? Ja visst, de er norske ord så gode som noen. I den daglige kommunikasjonen er de nødvendige, og de er i samsvar med norsk grammatikk. Enkeltordene er språklige byggesteiner som vår språklige kreativitet vet å utnytte. Betydningen av kombinasjonene er ikke alltid forutsigelig. Elgjegeren jakter på elg, men hva med fallskjermjegeren?

Det er uråd å si om nye ord har livets rett. Kanskje eksisterer de ikke lenger enn det sekundet det tar å si dem, men hvis de fyller et kommunikativt hull og blir hørt av mange nok, kan de bli en del av daglig språkbruk slik som «bringebærsaft» og «blådress» er blitt.  For hundre år siden var ord som «handlepose» og «hurtigmat» ukjente, selv om maten man handlet ble lagt i en pose og hurtig tilberedt hjemme. De to ordene lå som spirer og ventet på å bli vekket til liv.

Av alle ord som finnes, er det de etablerte begrepene som kommer mellom to permer. Ordboka er for ord en møter i massemedia, litteratur og undervisning, den skal ikke vise hva som er mulig i norsk. Utenfor ordbokas strenge regelverk er mulighetene store. Her kan ordmakerne virkelig boltre seg! Med utgangspunkt i hvilket som helst substantiv kan en lage myriader av gloser. Kostholdseksperten Fedon Lindberg har allerede inspirert til ord som Fedonbrød, Fedoneffekt og Fedonmotstander. Vår statsminister har til og med fått en Fedonrefs! Hvilke muligheter ligger det ikke her? På strak arm lanseres Fedonkalas, Fedonferie, Fedonstall.

I språket finnes det tusenvis av ord som er langt vanligere enn Fedon. Hvert enkelt av dem kan utvikles til et utall andre. Skal man ta disse med i Scrabble? Hvis man spiller for å utvikle barnas språklige bevissthet, er det kanskje ikke dumt, men poengene bør ikke utdeles før en god forklaring er gitt. På den annen side følger det med regler for hvordan Scrabble skal spilles, kanskje ligger det lærdom i å innordne seg disse også?

Palindrom

For en tid siden besøkte jeg Panama og kunne iaktta store skip gli gjennom Panamakanalen, en snarvei som sparte dem for den lange reisen rundt Kapp Horn. Jeg lånte en brosjyre av en annen turist for å orientere meg bedre. Da jeg leverte den tilbake, smilte vedkommende litt lurt og ba meg lese overskriften en gang til: «A man, a plan, a canal – Panama». Jeg gjorde det og sa noe positivt om franskmannen Ferdinand de Lesseps, ingeniøren som stod bak kanalene i Panama og Suez. «Les en gang til», sa min sidemann, «men baklengs».

Opplevelsen er like interessant hver gang. Jeg hadde fått demonstrert et palindrom, en bokstavsekvens som gir samme resultat uavhengig av om den leses forfra eller bakfra. Som barn hadde jeg sett «Evens neve» og «Agnes i senga». Som voksen har jeg hørt om «rotor» og «radar», lyttet til «Abba», jeg har også erfart hva «regninger» er. Når jeg spiller bridge, hender det ofte at jeg «returnerer en ruter». Palindromet jeg lærte i Panama var imponerende siden det kort og fyndig beskrev ingeniøren som bidro til å gjøre verden mindre.

Ordet «palindrom» er gresk og kan oversettes med «løpe tilbake igjen». Palindromene kan ha ulike former. De kan være basert på bokstaver slik som det er vist i tilfellene ovenfor, men også på stavelser. Når en japaner skal uttrykke at han har tapt, kan han si: «Wa-ta-shi ma-ke-ma-shi-ta-wa.» Stavelse for stavelse blir det det samme baklengs. En tredje type er basert på ord, dvs at ytringen er den samme lest forfra og bakfra ord for ord. Et eksempel på dette er «Menn forstår kvinner, få kvinner forstår menn». En fjerde er basert på bokstavformer som det finnes speilvendte former av. Disse former ord hvor første halvdel er en speilvendt form av siste halvdel. Hvis en tenker seg en loddrett akse midt i ordet «OTTO», ser en eksempler på dette. Ordet «bod» er eksempel på det samme. Ordene «Otto» og «BOD» vl ikke være det.

En kan også basere palindromer på tall. Personer som i år fyller 14 år eller mer, er så heldige at de har fått oppleve to årstall som er palindromer, nemlig 1991 og 2002.  Det forrige  var i 1881 og det neste er ikke før 2112. I 2002 hadde en til og med en dato som danner et palindrom: 20.02.2002. Dersom en inkluderer klokkeslett sent samme dag, får en et tredobbelt tilfelle: 20:02 20.02 2002!

Palindromer er en form for lek med bokstaver som allerede de gamle grekerne og romere var opptatt av. Den latinske setningen «In girum imus nocte et consumimur igni» er et palindrom som oversettes med «Vi går inn i sirkelen om natten og spises opp av flammen». Dette beskriver hvordan mygg og nattsvermere endte sine liv i bålets flammer. Det romerske SATOR AREPO TENET OPERA ROTAS har en merkelige egenskap. Når ordene stilles under hverandre, kan en lese palindromet forfra og bakfra både loddrett og vannrett!

SATOR

AREPO

TENET

OPERA

ROTAS

En noe fri oversettelse av dette er «Såmannen Arepo holder hjulene i gang ved arbeid».

Panama-palindromet ble første gang publisert i 1948, og er gjennom årenes løp blitt utviklet videre. En første utbygning kan være: «A man, a plan, a cat, a canal – Panama!» . I sin søken etter stadig mer utviklede strukturer har palindromistene selvsagt tatt datamaskiner i bruk, og slik er verdens lengste palindromiske setning utviklet. Det bygger på Panama-palindromet og inneholder 17259 ord!

Det er også andre måter å manipulere ord på. Mens palindromene skal leses baklengs, lages anagrammer ved at tegnene settes sammen på nye måter og slik at resultat blir meningsfullt. Grekerne og romerne var også opptatt av anagrammer, en regner med at de eldste ble laget flere hundre år før Kristi fødsel. Anagrammenes magiske egenskaper ble sterkt vektlagt, f.eks. var lærde opptatt av utsagnenes skjulte betydninger. Det gjelder også nåtidens mennesker, alle vet at «Roma» og «amor» hører sammen.

Middelalderens mystikere fokuserte på ordenes skjulte betydninger. Et berømt eksempel er en dialog mellem Kristi og Pilatus utviklet av jødiske kabbalister: Pilatus forhører og stiller spørsmålet «Quid est veritas» – «Hva er sannheten?» og får det anagrammatiske svar «Est vir qui adest» – «Det er mannen foran deg».
Pilatus: Quis est veritas.
Jesus: Est vir qui adest.

I det 15. og 16. århundre økte interessen for anagrammer, også vitenskapsmenn fant interesse i bokstavflytting. I dag er det forfattere som utnytter den store kunsten – ars magna – eller «anagrams».

Oppsiktsvekkende er det også at regnestykker kan gi samme resultat uavhengig av de gjøres med tall eller bokstaver: «eleven + two = twelve + one».

Det finnes et rikholdig utvalg av anagrammer på engelsk, og det er utviklet mange dataprogrammer som kan være til hjelp. En interessant side er Internet Anagram Server (I, rearrangement servant).