Ukrainsk fonologi

Jeg har skrevet en artikkel om ukrainsk fonologi som er publisert på www.uttale.no, et nettsted som administreres av min tidligere kollega Cecilie Slinning Knudsen. Bloggen har, som navnet sier, fokus på uttale og retter seg spesielt inn mot norsk som andrespråk. Knudsen har tilrettelagt min artikkel for bloggformatet og lagt inn pekere mot ulike uttalerelaterte problemstillinger som er behandlet andre steder i hennes blogg.

Artikkelen er delt inn i fire deler. Jeg lenker opp til hennes blogg nedenfor:

Hva bør vi øve på? Med ukrainsk som språkbakgrunn 

Del 1: Introduksjon

Del 2: Vokaler

Del 3: Konsonanter

Del 4: Prosodi

Stamming og bokstaver

Two men talking and one has a stutter

For tiden skriver jeg på ei bok om kunstige språk, og i kapitlet om språklyder diskuterer jeg forskjellene på bokstaver og språklyder. Under skrivingen dukket det opp et minne om en studentbesvarelse i fonetikk der oppgaven var å beskrive artikulasjonen av språklyden /t/. Studenten skrev da at noe a la dette: «Bokstaven t kommer opp fra lungene og eksploderer i munnen». Vedkommende hadde noen minner fra forelesningen, bl.a. luftstrøm fra lungene og plosiv, men det hele hadde gått i surr på et lavt plan. I bokmanuset skrev jeg at hvis man har bokstaver i munnen, må det være bokstavkjeks. Det er iallfall ingen bokstav i munnen under vanlig tale. 

Akkurat ferdig med avsnittet slår jeg på radioen og får høre et intervju med forfatteren Knut Faldbakken i P2. Boka heter Stammeren, og det får meg til å spisse ørene. Dette er jo et språklig interessant tema, ikke minst når det kommer fra en som titulerer seg som Riksstammeren i Norge. Faldbakken selv leser innledningen av boka, og jeg lar meg imponere over hvordan han lar den stammende hovedpersonen gi uttrykk for sin posisjon i den sosiale virkeligheten han manøvrerer seg rundt i. Men så kommer det*: «Jeg er verken døv eller stum. Jeg må bare være påpasselig med språket, med det jeg ønsker å få uttrykt. Ikke først og fremst meninger og oppfatninger, nei, det dreier seg om noe så grunnleggende som bokstavene, konsonantene, deres plassering i forhold til vokalene og ordene selv.»  

Der har vi dem igjen, bokstavene i munnen. Jeg tenker igjen tilbake til manuset mitt og noen av de spørsmålene jeg har stilt der for å få leserne til å reflektere. De kan også stilles her: 

  • Hva med barn som ikke kan bokstaver, finner man ikke stammere blant dem?
  • Hva med analfabeter – ingen stammere der heller?
  • Hva med kinesere som har et skriftspråk som ikke er basert på alfabetet, ingen stammere der heller? Begynner de først å stamme når de lærer seg pinyin (kinesisk skrevet med bokstaver)?

——————

*Jeg må understre at dette er skrevet ned etter Faldbakkens høytlesning. Jeg har ikke boka for hånden, så det er mulig at den originale tegnsettingen avviker fra min versjon.

Pess

Den siste uka har vært dominert av debatten som fulgte etter at Sylfest Lomheim vitnet i retten i Bertheussen-saken. Oppgaven hans var å vurdere innholdet i fire brev som står som sentrale bevis i saken. Lomheims oppfatning var at brevene var skrevet av en voksen kvinne med norsk som morsmål. En indikasjon på dette var at ordet «tisse» ble valgt, og ikke «pisse». Argumentet hans var at «tisse» var hyppigere brukt av kvinner, menn bruker «pisse». Hvis menn bruker «tisse» ville det primært være i samtale med barn.

Jeg lar selve debatten ligge, den som er interessert kan søke med de to nøkkelordene og få rikelig med treff.

Min bruk av ordene samsvarer godt med Lomheims framstilling, men siden jeg er helgelending får jeg flere varianter av disse ordene utdelt til bruk. For det første har jeg apokope i disse verbene, så infinitivene mine er «å tiss, å piss». Det siste ordet opptrer ikke så ofte som «piss», men heller som «pess». I dialekten er det såkalt senkning av fremre trange vokaler, det vil si at /i/ senkes til /e/ slik at » å piss» blir til «å pess».

Dette fører til et par refleksjoner:

  1. Siden en ikke finner senkning for å tiss til *å tess (asterisken indikerer et ikke-eksistrende ord), er det svært sannsynlig at «å pisse» er et langt eldre ord i dialekten enn «å tisse». «Å tisse» har riktignok litt tilpasset dialekten ved å ha gjennomgått apokope og mistet den trykksvake e-en til slutt, men tilpasningen har ikke gått så langt at /i/ er senket til /e/. Dette har skjedd med «å pisse» som har gått til «å piss» og så «å pess». Det norske akademis ordbok (naob.no) sier at «tisse» er resultat av en forskjønnende omskrivning (lydendring) av «pisse «, altså en nyvinning og dermed yngre. NAOB sier også at ordet trolig er lydhermende, og at det antakelig kommer fra gammelfransk pissier  – ‘urinere’ som så har spredt seg og blitt til fransk pisser, tysk pissen, engelsk piss. Til slutt har ordet blitt tatt i bruk i Norge og hvor det en eller gang ble tilpasset helgelandsdialekten gjennom apokope og senkning. «Å tisse» kom så seint inn at det ikke har gjennomgått disse endringene. Hvis det er slik at «tisse» er en «forskjønnet» form, kan man vise til enda et argument for at ordet ikke er fullt tilpasset helgelandsdialekten, og det er knyttet til stilistikk.
  2. Ordene «pisse, tisse» har et svakt tabupreg, iallfall er det begrensninger knyttet til bruken av dem. Dette er ord en ikke skal bruke i utrengsmål, men når en først velger å bruke dem, er det regler å følge. Jeg vil neppe spørre et tissetrengt barnebarn om «Ska vi gå å pess?», det må bli «Ska vi gå å tiss?» Årsaken er at jeg opplever «å tiss» som mindre markert, og dette vil jeg tro gjelder ganske mange. Jeg har også på følelsen at ordvalget ville variere hvis jeg stilte spørsmålet «Ska du ut å … » til en mann eller en kvinne («å pess» til en mann, «å tiss» til en kvinne). Dette betyr at vi kan gradere ordene etter hvor tabuiserte de er. Rekkefølgen måtte trolig bli å pess < å piss < å tiss med den mest markerte formen først. Her bidrar altså senkning til mer markering enn apokope. Dersom jeg tar med uapokoperte former vil rekkefølgen bli slik (for meg): å pess < å piss < å pisse < å tiss < å tisse. Hvis jeg snakker «breitt» ville jeg bruke «å pess», hvis jeg skulle snakke «pent», ville jeg bruke «å tisse».

Jeg skal ikke avslutte med «nok pessprat», men heller bruke et uttrykk fra Korgen i Nordland og si at jeg i denne framstillinga har forsøkt «å pess beint», det vil si «te meg ordentleg, syna folkeskikk» slik det heter i Norsk ordbok.

Katafor

Det har vært vanlig i mange år: En nyhet introduseres uten at nyhetsreporteren sier hvem det dreier seg om:

«Hun har vært en sentral person i norsk teaterliv i mange år, men nå beveger hun seg inn på et felt som kanskje vil overraske hennes publikum.»

Hva vet vi om denne personen? I prinsippet to ting: Det handler trolig om en kvinne fra teateret.  Til slutt avslører journalisten navnet:

«I et halvt år har Tupsy Lang forberedt sin nye arena.»

Hvorfor presenteres personen slik? Målet er trolig å sette seeren/lytteren på pinebenken, det vil si at det skapes litt spenning: Hvem kan det være snakk om?

Den retoriske figuren ovenfor kalles en katafor. Først kommer pronomenet som peker mot noe som kommer senere i teksten. Pronomenet er gjerne gjentatt flere ganger, kanskje introduseres andre hint (substantiv for eksempel), og deretter følger ordet som pronomenet refererer til, selve referansen, i dette tilfelles «Tupsy Lang»:

«Hun har vært en sentral person i norsk teaterliv i mange år, men nå beveger hun seg inn på et felt som kanskje vil overraske hennes publikum. I et halvt år har Tupsy Lang forberedt sin nye arena.

Det er ikke så ofte at å observere kataforer i vanlig dagligtale. Der finner man heller en annen retorisk figur, anaforen. Når den brukes, introduseres personen først, og deretter refereres det til personen ved hjelp av pronomener (eller andre ord). Teksten ovenfor ville da se slik ut:

«Tupsy Lang har vært en sentral person i norsk teaterliv i mange år, men nå beveger hun seg inn på et felt som kanskje vil overraske hennes publikum. I et halvt år har hun forberedt sin nye arena.«

Anaforen peker altså bakover i teksten, til noe som har vært introdusert tidligere. Kataforen peker framover i teksten, til noe som identifiseres senere. Når et «hun» eller «han» brukes kataforisk, må man vente på hvem det er snakk om. Når anaforen brukes, vet man det allerede.

Hvor stor avstand kan det være mellom kataforen og referansen? En mulig norsk rekord finnes i Jon Michelets bok «Den gule djevels by», som starter slik: 

«Vilhelm Thygesen var inne i det store hodet hennes

I slutten av boka, 301 sider senere, kommer svaret i form av et sitat fra boka Brendan Behan’s New York

Jeg blir helt gær’n av å tenke på den sjansen jeg gikk glipp av da jeg ikke klatret opp inni henne, opp i hodet på dama, selv om jeg bare hadde gjort detfor å kunne si at jeg har vært inni Frihetsstatuen.

Nguyễn

En ettermiddag i juli i 1994 satt jeg på taket av Phu Gia Hotel i Hanoi og leste telefonkatalogen. Målet var å få en oversikt overvietnamesiske fornavn og etternavn. Lesningen resulterte i 94 etternavn og 653 fornavn. Noen av fornavnene finnes nedenfor:

Av etternavnene var Nguyễn det suverent vanligste, ikke rart siden det er det mest populære etternavnet i Vietnam og bæres av nærmere 40 prosent av befolkningen. Det er faktisk slik at de 15 vanligste etternavnene brukes av rundt 90 prosent av vietnameserne. Dette betyr at en vil finne mange med samme etternavn i ledende posisjoner uten at det dermed nødvendigvis er snakk om nepotisme. Statsministeren i dag (april 2020) heter for eksempel Nguyễn Xuân Phúc.

Hvordan uttales navnet? Den meste kjente nordmannen med Nguyễn som etternavn er trolig Lan Marie Nguyen Berg, MDGs førstekandidat i Oslo. Den oppmerksomme leseren ser at etternavnet i sin norske versjon er skrevet på en enklere måte enn i vietnamesisk. De to små tegnene over e’en er sløyfet. Det ene, ^ , viser til hvordan e-lyden skal uttales, det andre, ∼ , viser til tonen i ordet. Når Lan Marie Nguyen Berg refereres til i media, kan en høre Nguyen uttalt som «enn-gujen», det vil si en nokså bokstavnær gjengivelse av navnet. Den ligger langt fra hvordan vietnamesere uttaler det. Jeg har hørt andre si /nyen/, noe som heller ikke er korrekt, men litt nærmere originalen. Det er faktisk slik at «ng» først i navnet uttales som «ng» i norsk (jf. sang, lenge) – i lydskrift skrevet /ŋ/. Siden denne lyden ikke finnes først i norske ord, kan uttalen bli vanskelig, men med litt konsentrasjon får en det til. Neste lyd ligner på «w» i engelsk (jf. what, we), altså en lyd som har en slags o-klang i seg. Deretter er det mindre vanskelig ettersom navnet slutter på noe som ligner «-ien». Uttalen er altså /ŋwien/. Dette er en sterk forenkling ettersom vietnamesisktalende også legger en tone på ordet. Dette er angitt med tegnet ∼ over e’en. De fleste vietnamesere i Norge, som kommer fra de sørlige delene av Vietnam, uttaler tonen som først fallende og så stigende. I den nordlige dialekten er det en stopp mellom i-lyden og e-lyden [ŋwǐˀən]. Tegnet ^ over e’en – ê – angir en litt trang e-lyd.

Hvorfor er dette navnet som utbredt? Man vet lite om vietnamesiske etternavn før 111 fvt, da kineserne okkuperte landet og ble der de neste tusen årene. Kineserne hadde allerede brukt etternavn gjennom lang tid siden slektsnavn gjorde det lettere å føre skatteregister. Kineserne påtvang derfor den vietnamesiske befolkningen kinesiske etternavn eller vietnamesiske avledninger av dem. Nguyễn har for eksempel sitt opphav i det kinesiske Ruan ifølge Stephen O’Harrow ved University of Hawai`i. Ifølge ham betød etternavnet mindre for vietnamesere ettersom de heller brukte slektskapstermer når de refererte til hverandre. Når de så ble påtvunget et etternavn, var det opportunt å bruke navnet til den som satt med makten. Det ble sett på som et uttrykk for lojalitet, og en slik praksis krevde relativt hyppige navneskift i takt med at herskerne ble skiftet ut ettersom tida gikk. I andre tilfeller tildelte makthaverne sine hoffmenn familienavnet som en belønning for deres lojalitet.

Disse tradisjonene er sannsynligvis opphavet til at det er så mange Nguyễn i Vietnam. Den siste regjerende familien i Vietnam var Nguyễn-dynastiet som regjerte fra 1802 til 1945, og O’Harrow mener det under denne perioden kom til en lang rekke personer med etternavnet Nguyễn.

Portrait of Bao Dai (born Nguyễn Phúc Vĩnh Thụy), the last emperor of the Nguyen Dynasty.
Bảo Đại, født Nguyễn Phúc Vĩnh Thụy, var den siste keiseren av Nguyen-dynastiet.

I Norge er det 7200 personer som har Nguyễn som etternavn. Dette gjør Nguyễn til det vanligste etternavnet med opphav i andre land. Skrivemåten er tilpasset norsk slik, de fleste bruker formen Nguyen.

Til sammenligning er det vanligste norske etternavnet Hansen med cirka 51000 navnebærere, altså i underkant av 1 prosent av Norges befolkning.

Hen – hens på dialekt

Diskusjonen om det kjønnsnøytrale pronomenet «hen» har gått ei tid, og Språkrådet har for lenge siden publisert en artikkel om pronomenet. Bare så det er avklart, jeg stiller meg positiv til «hen», men det er noen sider ved pronomenet som ikke er diskutert etter det jeg kan se, og det er uttalen av ordet.

«Hen» rimer på «den», og siden «den» i min dialekt (Sandnessjøen) uttales /deɲ/ – «dejnn», skulle det vel være rimelig å vente at «hen» blir uttalt /heɲ/ – «hejnn», men det har jeg til gode å høre. Den eneste uttalen jeg har hørt, uansett hvilken dialektal bakgrunn språkbrukeren har, er /hen/. Det ser altså ut til det er en skriftspråknær uttale som har vunnet fram. Det er kanskje ikke så rart, siden dette ordet er et skrivebordsprodukt som tok spranget over i skriftspråket. Det er ikke så mange måter å uttale ordet på i norsk, men i tillegg til /hen/ og /heɲ/, kan en forvente seg en bergensk variant med en mer æ-lignende vokal – /hæn/.

Genitivsformene i 3. person entall på min dialekt er /haɲs/, /haɲes/ av «han» og /hiɲes/, /hænes/ av «ho». For «den» finnes ikke en form parallell til bokmålets «dens» hvor en genitivs-s er satt inn. I stedet blir genitiven /deɲ set/ – «den sitt», som er en lite brukt form. Hva så med «hen». I skrift er formen «hens» foreslått, naturlig nok, jf. «dens, hans».

Dersom genitivsformen av «hen» – /heɲ/ skal utvikles som parallell til genitivsformen for «den» – /deɲ/, vil man, etter utlegningen ovenfor, ende opp med /heɲ set/ – «hejnn sett» («hen sitt»), som ikke så økonomisk siden man får et ord ekstra sammenlignet med /haɲs/, /hiɲes/. Kanskje er /heɲs/ – «hejnns» å foretrekke da siden det «rommet» er ledig. Der er uttalen av lyd nr. to og tre parallell til uttalen av «dejnn». Lyden til slutt «-s» er parallell til siste lyd i «hans».

Sannsynligvis vil «hen, hens» vinne fram. Målet på hvor godt ordene er integrert i norsk er i hor stor grad de er tilpasset formverket i dialektene der de brukes. Nå formene /heɲ, heɲs/ – «hejnn – hejnns/, brukes, vil de være et bevis en vellykket integrering

Tøv!

Hva har disse ingrediensene til felles?

  • Nellikolje
  • Kokosolje
  • Arganolje
  • Olje fra macadamianøtter 
  • Uttrekk av blomstene til tahitigardenia
  • Ekstrakt av myrra 
  • Søt mandelolje
  • Solsikkeolje
  • Sitrongressolje
  • Ekstrakt av bladene til virginiatrollhassel 
  • Smalkjempe
  • Ekstrakt av bladene til tesalvie 

Jo, etter en e-post jeg fikk i dag, er dette virkestoffene i Relixen Oil, en multifunksjonell olje i to faser som er grunnlaget for en «innovativ kur, som gjenoppretter 100% fungerende hørsel!» Ved å ta denne kuren, får man «4 ganger bedre hørsel» så «høreapparatet trenges ikke mer». Halleluja!

En lenke i e-posten tok meg til Norsk helsenettsted der prof. Kjell Bratland forteller at han etter 11 måneders laboratorieforskning har utviklet en naturlig, trygg og brukervennlig formel som styrker hørselen. Prof. Bratland bytter for øvrig navn til prof. Sandberg lenger ned i teksten, men hva gjør vel det når 14000 fornøyde brukere , som etter å ha brukt den makromolekylære formelen hans, har kastet bort (ja, det står det) sine høreapparater.  De har også kastet bort 28 millioner kroner, det vil si kanskje bare 14 millioner siden prisen er satt ned fra kr 1987 til kr 987.

Bratland/Sandberg

Virkningen er åpenbart fantastisk. Jon Malm (72) fra Bergen forteller: » Jeg var stokk døv og det tok bare 4 uker og nå hører jeg hvisking uten høreapparat!«

Jeg fatter ikke hvem som bruker tid og ressurser på å publisere slik dritt, men det kan jo hende at inntjeningen er god. Prof. Bratland/Sandberg finnes imidlertid ikke, og Best Hearing Customer Choice Award Prisen som produktet har vunnet, finnes heller ikke.

Jeg skjønner heller ikke at jeg orker å bry meg med slikt tull, men jeg hadde fem minutter til overs, og det var godt å lette på trykket.

Mellombar

Jeg stod i en kioskkø og ble plutselig sendt 60 år tilbake i tida. I hylla ved kassen var det tilbud på et raskt mellommåltid. Innpakningen viser tydelig hva det gjaldt, men for meg betyr ordet noe heskjermbilde-2017-02-24-17-05-48lt annet, og det fenomenet har jeg ikke tenkt på på lenge. Da jeg som barn kom inn etter å ha vært ute og lekt i snø, regn eller vind (også kalt «Guds gode været»), hendte det seg at moren min ble bekymret fordi jeg kom inn «mellombar» eller «mejllabær» som hun min sa. Jeg kom med andre ord inn i en tilstand der skjorte og underskjorte hadde glidd ut av buksa slik at mageskinnet ble bart. Norsk ordbok forklarer det på denne måten under oppslagsordet «mellomberr»: «(om klednad) som har glipe (1a) mellom kledeplagg (slik at huda er berr)».

Det som litt bekymringsverdig på 1950-tallet, har nå en helt annen status. Norsk ordbok) sier at det «no er det mote blant unge jenter skjermbilde-2017-02-24-17-10-35å gå mellomberre om magen». 

Før gav dette litt lufting for en svett kropp, men det hendte at det kunne bli kaldt.

Jeg kjøpte en banan og et eple.

ja

Jeg har hørt dette mange ganger før, men i dag kom det i løpet av kort tid (100 sekunder) så mange eksemplarer av fenomenet at det kan være interessant å se på hva som skjer. Heidi Weng ble intervjuet av NRK etter at hun inntok lederposisjon i Tour de Ski. Intervjuet var i prinsippet som alle andre intervju med idrettsutøvere like etter en konkurranse. Det interessante er at Weng i sine svar bruker «ja» på en bestemt måte. Jeg har også hørt «ja» brukt slik av ulike personer i ulike sammenhenger. Det er altså snakk om et «ja» som settes inn i ytringer uten å ha den bekreftende funksjonen som «ja» har når ordet er et positivt svar på et ja/nei-spørsmål.

Når «ja» brukes slik det er vist nedenfor, har det i tillegg en litt annen uttale enn hva det har som svarord. I alle tilfellene nedenfor er ordet uttalt med kort /a/ – altså /ja/, som er ulik formen en i svarordet «ja», som normalt er uttalt med en lang /a:/ – /ja:/    I tillegg er det slik at «ja» eksemplene nedenfor ikke høres ut til å ha trykk. Utover dette kan uttalen variere litt mer. Hos noen kan «ja» ende med en glottal plosiv [jaʔ] eller være med et tydelig pust mot slutten – [jah]. Intonasjonen og en liten pause markerer tydelig at ordet ikke er knyttet direkte til utsagnet foran som i for eksempel «Den var fin, ja.» Slik jeg prøver å uttrykke dette i skrift, er det heller «Den var fin. Ja«, og da med et kort, trykksvakt /ja/, [jaʔ] eller[jah].

Se på utdragene fra intervjuet med Weng:

  1. … Jeg var ikke så på hugget i starten, og hørte at jeg var mange sekunder bak, og … Ja. Og plutselig tenkte … var det sånn at jeg måtte skjerpe meg litt og fikk opp farta.
  2. … Det her var min desidert beste dag.  Ja. Padling gikk jeg veldig bra, synes jeg, og ble veldig stiv når jeg dobbeldansa, men alle blir stiv så …  Ja. Jeg taper veldig, veldig mye på slutten, og det er egentlig bare nedover, så…
  3. Jeg kan liksom ikke skjønne at jeg gikk så sakte på på slutten heller, så  … Ja. Jeg veit ikke riktig helt.
  4. Selvfølgelig var jeg litt stiv på slutten, men det er vel alle, så jeg … Ja. Jeg kan ikke helt skjønne det.
  5. Det var varmt i sola, og i skyggen var det kaldt, men … Ja. Jeg hadde min desidert beste dag i dag, og … Ja. Litt overraska over at jeg ble slått med så mye på slutten.

Hvilken funksjon har «Ja» her? Det er åpenbart at det ikke er et svarord. En kunne tenke seg at var en parallell til et «eh», dvs. et slags uttrykk for nøling?

Kikker en på hvor «ja» dukker opp (i disse eksemplene), ser en at det opptrer etter konjunksjonene «og, så, men» med unntak av et tilfelle (2.1). Uten at jeg har svar på hva som skjer, vil min hypotese være at «ja» her signaliserer at det etter ordet vil komme en slags oppsummering. Intervjuobjektet kommer med et lengre utsagn, og dette understøttes med en utfyllende kommentar som samtidig uttrykker at «slik er det».

Slik ser jeg det – inntil videre.

Bloggen i 2015 – rapport

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2015 annual report for this blog.

Here’s an excerpt:

The concert hall at the Sydney Opera House holds 2,700 people. This blog was viewed about 16,000 times in 2015. If it were a concert at Sydney Opera House, it would take about 6 sold-out performances for that many people to see it.

Click here to see the complete report.