Utelatte kapitler fra boka om Gustav Strømsvik

Jeg publiserte nylig boka Gustav Strømsvik – maya-arkeologen fra Rødøy. Boka er omfattende og i den avsluttende prosessen ble det nødvendig å utelate deler av noenl kapitler. Noe av dette publiseres derfor her.

Mayaenes skrift ^[1]

Da spanjolene erobret Maya-riket på 1500-tallet, tvang de urfolkene i området til å konvertere til kristen tro og til snakke og skrive på spansk. Dermed brente de alt de fant av skriftlig materiale på papir av bark. Dette var djevelens verk, og det måtte bort! Den spanske undertrykkingen førte til at kunnskap om glyfer og skriving gikk tapt, men noe dokumentasjon har overlevd. Et dokument som har spilt en viktig rolle er Relación de las Cosas de Yucatán^[2] – Opptegnelser om saker i Yucatán – skrevet av Diego de Landa Calderón (1524‒1579) omkring 1566. Mayaforskeren Michael Coe sier at boka ikke bare en gullgruve med hensyn på de historiske forholdene som dokumenteres, men at den også er nøkkelen til forståelse av mayaskrift. På den annen side er de Landa ingen helgen. I 1562 organiserte han brenning av tusenvis av bøker. I dag finnes det bare fire originalmanuskripter fra førkolumbiansk tid som er bevart. De er kjent som Dresden-, Madrid-, Paris- og Grolier-codexene. de Landas manuskript og Dresden Codex er avgjørende bidrag i den senere dekoding av mayaenes kalendersystem og deres avanserte forståelse av astronomi og matematikk.

I 1832 fikk den amerikansk forskeren Constantine Rafinesque (1983‒1840) tilgang til fem sider av Dresden Codex, og ut fra dette kunne han utlede mayaenes tallsystem. Han dokumenterte at prikkene og strekene i inskripsjonene stod for tall der en prikk representerte «en» og en strek «fem». To prikker var derfor ”to”, mens to prikker og en strek var ”sju”. Senere funn viste at at mayaene allerede før vår tidsregnings begynnelse hadde et symbol for null. Det matematiske begrepet «null» dukket opp ikke i Vest-Europa før i det 12. århundre.

Neste sprang i forståelsen av mayaskriften skjedde 50 år senere da Ernst Förstemann (1822‒1906), en matematikkinteressert bibliotekar, ved hjelp av nedtegnelsene i Dresden Codex klarte å tyde mayaenes astronomi­tabeller i tillegg til å dechiffrere kalendersystemet. Dette gjorde det mulig å konvertere mayadatoer til den moderne vestlige kalender, og slik kunne man følge utviklingen i de ulike byene i mayariket.

Den engelske diplomaten Alfred Maudslay var oppslukt av mayaenes liv og historie og satte seg fore å dokumentere mest mulig av sivilisasjonens arkitektur og kunst. Han dro rundt med et et stort glassplate-kamera og tok svært detaljert bilder av byggverk og skulpturer, deriblant klare nærbilder av glyfer – som inskripsjonene og så kalles. Han lagde også avstøpninger i papirmasse av relieffer, og fra disse ble det laget nøyaktige tegninger. På denne måten bidro Maudslay til å bygge opp det første systematiske korpuset av inskripsjoner etter de store ødeleggelsene, og slik kunne forskere utenfor mayaområdet få tilgang til materialet, noe som bidro til videre utvikling av mayaforskningen. 

Stele N, Copán 1885. Foto: Alfred Maudsley

På 1930-tallet var den britiske forskeren J. Eric S. J. verdens fremste ekspert innen studiet av mayaglyfer. Han og Gustav Strømsvik ble kolleger i Chichén Itzá, og de to hadde nært samarbeide i mange år framover. Thompson dechiffrerte tegn knyttet til kalenderen og astronomi, i tillegg til å identifisere nye ord. Thompson hovedhypotese var at de fleste symbolene i mayaskriften representerte ord eller ideer, men dette kom til å lede galt avsted. For eksempel inkluderte glyfen for «vest» et kjent symbol for sol og et uidentifisert symbol som lignet en lukket hånd. Thompson hypotese var at hånden symboliserte «ferdig­stillelse», og følgelig ble glyfen «vest» tolket som «solens ferdigstillelse.» Gjetningen var plausibel, men gal. 

Thompson hypotese var at mayasivilisasjonen primært hadde sitt fokus på tid og tidsforløp, og at alle andre skriftlige uttrykk enn de som var knyttet til datoer og astronomi, var uttrykk for mystikk som mayaene utøvde for å komme i kontakt med sine guder. Thompson hadde en dominerende posisjon innenfor denne delen av mayaforskningen i lang tid, mens siden hypotesene hans var gale, førte dette til at studiet av glyfer viste lite utvikling i årene som fulgte.

Mens det var få framskritt i studiet av glyfer i den vestlige verden, gjorde en russisk lingvist i Moskva noen banebrytende funn. Da den russiske hæren marsjerte inn i Berlin i 1945 var den ung russeren Jurij Valentinovitsj Knorosov en av offiserene. I ruinene av nasjonalbiblioteket fant han en bok som hadde overlevd brannen, det var en svart-hvitt gjengivelse av Dresden-, Madrid- og Paris-codexene. Boka var fascinerende, og interessen vokste da han leste en artikkel som konkluderte med at maya-glyfene ikke lot seg dekode. Dette tok han som en utfordring og etter å ha tatt en grad i lingvistikk ble han den eneste russeren innenfor dette forskningsfeltet, som var dominert av J. Eric S. Thompson. I 1952 foreslo Jurij Knorosov at de enkelte symbolene i glyfene representerte språklyder på samme måte som bokstaver gjør. Knorosov mente at skriftspråket hadde alt for mange glyfer til å være et ekte alfabet, men samtidig for få til at hver glyfe kunne symbolisere et helt ord.^[3] Knorosovs hypotese var at mayaenes skriftspråk var bygd opp rundt en kombinasjon av disse elementene, og han konkluderte med at siden ordet for «vest» var chikin og ordet for sol var kin, representerer hånden øverst i glyfen stavelsen chi. Dette var en helt annen hypotese enn Thompsons, som i 1962 gav ut A Catalog of Maya Hieroglyphs^[4] som var da var den mest komplette oversikten over tegn. To amerikanske forskere, Michael og Sophie Coe, hadde da allerede fattet interesse for Knorosovs synspunkter og publiserte hans artikler i USA på slutten av 1950-tallet.^[5] Hadde de ikke gjort det er det fare for at den den kalde krigen ville ha holdt synspunktene utilgjengelige i mange år framover.

Mayaenes skriftsystem var lenge en gåte. Deler av den, for eksempel tallsystemet ble forstått tidlig, men det er altså først i vår tid at man har fått oversikt skriftsystemet og har kunnet tyde det. Skriften hviler på tre systemer, nemlig ideogram – en avbildning av et begrep, en idé eller en handling, slik man finner det i kinesisk skrift, stavelser som man finner i japansk, og tegn for enkeltlyder, altså bokstaver slik en for eksempel finner det i det latinske alfabetet, som ligger til grunn for hvordan vi skriver norsk. Ideogrammer kan også være en direkte avbildning av et objekt, et såkalt piktogram. I mayaenes skriftspråk står følgende tegn for «jaguar», og en ser at det er en avbildning av en jaguar. Ordet for jaguar er balam.

Ordet for «himmel» er chan, og det symboliseres med tegnet nedenfor. Det er vanskelig å peke på konkrete sider ved symbolet som indikerer at det avbilder en «himmel». Slike symboler betegnes som ideogram^[6].

Ordet for «jaguar» ‒ balam ‒ har vi allerede skrevet med latinske bokstaver som indikerer hver enkelt språklyd i ordet: b-a-l-a-m. Dette er alfabetskrift. Mayaene kunne også skrive ned lydene i ordet, men de brukte et såklat syllabisk system.^[7] Det vil si at de delte ordet opp i enkeltstavelser, og hver stavelse fikk et eget tegn. På denne måten skrives balam slik:

De skriftlige uttrykket er tre tegn som er skrevet tett sammen. De symboliserer fra venstre mot høyre de tre stavelsene ba – la – ma, der ma er plassert til høyre under la. Ordet for «jaguar» er ikke *balama, men balam, og det kommer vi fram til når vi vet at det er en regel som sier at vokalen i den siste stavelsen skal strykes: balama → balam. Hver for seg ser de tre symbolene slik ut: 

ba: 

       la:        

ma:

En kan legge merke til at utformingen på tegnene varierer noe. Dette skyldes delvis at utformingen endres når tegnene skrives sammen, men også at utformingen av tegnene varierte avhengig av hvem som skrev, i hvilken epoke tegnet ble skrevet og på hvilket sted det ble skrevet. 

Det finnes også flere tegn for hver stavelse slik at glyfer med samme betydning kan ha ulik grafisk utforming. Dette kan på en måte sammenlignes med at vi på norsk har ulike skrivemåter for et og samme ord («tunnel – tunell»). Grunnregelen var at tegnene skulle skrives parvis to og to nedover, men det er mange eksempler på at rekkefølgen på glyfene varierer. 

I tillegg kan de varierere i størrelse og form, og de kan i ulik grad være bygd inn i andre glyfer, som når tegnet for mo kombineres med tegnet for lo til ett nytt tegn, mo-lo.^[8]

mo

lo

mo-lo

Selv om det er rundt 1000 forskjellige symboler i skriftspråket, regner man med at en skriftlærd mestret 300 til 500 tegn. Selv om talespråket har fem vokaler og nitten konsonanter, finnes det faktisk 200 stavelsestegn. Dette skyldes at man har flere kombinasjonstegn for konsonanter og vokaler, og at en enkelt lyd kan være representert av flere forskjellige tegn.  Stavelsen ba kunne for eksempel representeres av disse tre tegnene:

I tillegg utviklet skriftspråket seg over tid. I noen tilfeller ble det laget symboler som var mer estetisk tiltalende. Dette kunne skje ved at de skriftkyndige kombinerte tegn eller forenklet dem. Eldre symboler som representerer hele ord ble også bevart fordi de hadde høyere status enn stavelsymboler, noe som kan forklares med ærbødighet for tradisjon, språkets hellige natur og ønsket om å gjøre teksten så tilgjengelig som mulig for flest mulig lesere.

Kompleksiteten i et skriftlig uttrykk ser en i følgende inskripsjon fra Quirigua^[9]. Ved å følge nøkkelen som er oppgitt i figuren og så identifisere motsvarnede element i figuren, ser en strukturen i det skrevne uttrykket som i norsk oversettelse vil være omtrent ”Tutuum Yohl K’inich setter ned steinen”.^[10]

---

^[1] Framstillingen her bygger på https://www.pbs.org/wgbh/nova/mayacode/time-nf.html med sideblikk til Coe (1992).

^[2] de Landa, Diego (2010) Relacion de las Cosas de Yucatán. Mérida (México): Editorial Dante

^[3] Det finnes rundt 1000 glyfer i mayaspråket. Kinesisk har nærmere 80000 tegn, og der representerer hvert tegn et ord. 

^[4] http://www.famsi.org/mayawriting/thompson/index.html

^[5] Coe, Michael (1992) Breaking the Maya Code, London: Penguin. s. 156-158.

^[6] I dagliglivet omgir vi oss med et stort antall piktogram og ideogram. På toalettdører ser en ofte piktogrammer som indikerer hvor damer og menn skal gå. Trafikkskilt er en blanding av piktogram og ideogram. Bildet av en gående person på et gangfelt er konkret og og let forståelig piktogram, mens ideogammet med en trekant med spissen ned, som indikerer vikeplikt, ikke har noen komponent som indikerer at man skal stoppe. Her er det en sosial konvensjon som foreskriver hvordan skiltet skal forstås.

^[7] Ordet kommer fra fra gresk syllabe som nettopp betyr «stavelse».

^[8] Figur fra http://www.famsi.org/research/pitts/MayaGlyphsBook1.pdf s. 31-32

^[9] Hentet fra Aissen,  Judith; England, Nora C.; Maldonado, Roberto Zavala (ed.) (2017): The Mayan Languages. London: Routledge. s. 135.

^[10] Den engelske oversettelsen er ”Tutuum Yohl K’inich plants the stone”.