Gammel observasjon

I 2022 gav Helene Uri ut boka Han, hun og hen – håndbok i språk og makt. Boka anbefales, og hør gjerne på Uris foredrag om hun en dag er i nærheten.

Jeg ryddet i gamle papirer forleden og kom over en artikkel jeg skrev i studentavisa Kjæftausa i 1977 (12. årgang nr. 4). Jeg fulgte da forelesninger i norsk grammatikk ved NLHT, i dag NTNU, og var tydeligvis irritert over eksempelmaterialet som ble brukt i forelesningene. Jeg ble innkalt til samtale med den navngitt foreleseren. Samtalen foregikk i rolige former, men det var nok litt ubehagelig å bli «outet» på denne måten. På den annen siden var studentavisas opplag utbredelse svært begrenset. Innlegget er inspirert av en artikkel av Else Ryen i boka Språk og kjønn. Artikkelen er trykket som den stod, altså uten rettelser. Uris perspektiv er et annet og mer vidtfavnende, men det faktum at hun skriver om dette i dag, viser at kjønnsbalansen i språk ennå ikke er oppnådd.

Kjønna i grammatikken

«… det er et slags kvinnelig fraver i språket … språket gjenspeiler virkeligheten … språket vårt viser kvinnens underordna stilling i et samfunn som fortsatt har mange patriarkalske trekk.? (Else Ryen i «Språk og Kjønn,» Novus, Oslo – 76, s 72,78).

Med desse orda som leiesnor gjekk eg i gang med å analysere eit objekt som tør vere kjent for ein del norskstudentar: Amanuensis Rønhovds forelesningskonsentrat i grammatikk utgitt i tre hefte haust/vår -75/76. Eg ville prøve å finne korleis eksempla fordelte seg på kjønn, og kva for rolle aktørane spela. Nokre ord om metoden: Av alle eksempla i hefta fall ein del bort fordi dei var irrelevante med omsyn til kjønnsbestemming (hest, fly), eller nøytrale med omsyn til det same (vi, dei). Av dei 396 som vart igjen, var det om lag 97 syntagme og 299 heilsetningar.

Av syntagma har 5 feminin kjerne (5,2%), 92 har maskulin kjeme (94,8%). Forholdet her er altså 1:18,4. Kjønnsfordelinga vart registrert med omsyn til ulike forhold og her er resultatet. Heilsetningane: Vi finn 358 kjønnsmarkeringar i dei 229 eksempla. Av desse er 34 (9,5%) fem., og 324 (90,5) mask. Vi finn 20 fem. subjekt (7,5%), 247 mask. (92,5%), 14 fem. i oblik kasus (15,4%) 77 mask. (86,4%).

La oss dissekere litt meir og sjå den kjønnsmessige fordelinga blant substantiva (NB: Berre dei som kunne kjønnsbestemmast slik som «mann» og (sjeldent) «kvinne».) Vi finn 23 fem. substantiv (6,0), 360 mask. (94). Blant pronomen 12 fem, (5,4), 211 mask (94,6). Forholdstalet er: 1:17,5. (Jfr. «Vi är halften » der det blir påstått at forholdstalet er 50:50 – og det er vel sant?)

Kva gjer aktørane? Det vanlege hadde eg nær sagt. Vi ser inn i ein verden lik våres, der funksjonen er relatert til kjønn. Vi finn aktive menn som eier, reiser, underviser, får overrakt medaljer, som er prest, lærer, geni, dyktig pedagog, ein Bjørnson, ein ubrukt Tell, ein Byron osv. osv. Vi finn kvinner som går rundt i en stilig kjole, stramt ettersittende som en hanske, mens de ser «utfordrende» på ham. Hovedinntrykket er likevel at dei rett og slett ikkje er til stades.

Utvalget eg har gjort, er kanskje skeivt, det finst sjgølvsagt andre ting blant eksempla. Men dei kan ikkje endre på heilskapen. Jfr. tala ovanfor.

A dømme forfatteren nord og ned vil vere galt – hans medvit er del av ein større heilskap som er sams for mange i språk – samfunnet.  Men i ei tid då dei sosiale vanane er i ferd med å bli endra bør vi og bruke språket for å vise kva vi må forandre oss frå. 

Olaf Husby