Verktøy 5: Konkordans

Noen ganger trenger en å finner ut hvilke ord som omgir et aktuelt ord. Hva kommer foran, og hva kommer bak? Da kan en bruke et såkalt konkordansprogam. Det ligger et slikt på http://www.lextutor.ca/conc/text/. Prosedyren er enkel. Kopier teksten du vil ha analysert og lim den inn i boksen på den aktuelle siden. Trykk på SUBMIT, og straks publiseres resultatet i to rammer. Rammen til venstre viser alle ord i teksten i alfabetisert rekkefølge. I en parentes står et tall som viser hvor mange gange ordet er brukt i teksten. I rammen til høyre finner en teksten. Formatet er slik det er vist nedenfor. Tallet viser til linjenummer i analyseresultatet.  Midt i rammen er alle ordene i teksten listet opp i alfabetisk rekkefølge (linjene er ganske lange, og av jeg viser bare deler av hver linje). Her er det ordene som omgir «OG» som er opplistet. Oppslagsordene danner en slags alfabetisert søyle i fet skrift midt i teksten. Ved å klikke på ord i venstre ramme, eller ved å rulle opp og ned i det høyre vinduet, kan en finne ordet en leter etter.

Dina håndball Hun spiller på jentelaget i Fjordvik OG de har trening på mandag og torsdag
for å kaste enda hardere Håndball er en tøff sport OG det er ganske lett å bli skadet Din
somste idretten I håndball bruker hun hele kroppen OG det liker hun Det er viktig å ha st
e bare muskler og kondisjon Taktikk er også viktig OG Dina må bruke hodet når hun spiller

 

Vinduet på konkordanssiden er ganske mye større enn det som kan vises her.

 

Skjermbilde 2016-06-05 18.00.54

Setningene som viser omgivelsene som «OG» opptrer i, er vist i framstillingen nedenfor (noe redigert av plasshensyn).

En kjapp kikk på de fire linjene over viser at «OG» binder sammen helsetninger. I setning 1, 2, 4 innledes neste setning med subjektet, i setning 3 er det objektet som kommer først, og setninger er invertert siden V2-regelen må brukes her. EN liste over alle «OG» gir et mer nyansert resultat. Vi bruker følgende fargekode:

  • Grønt: Dideordnede helsetninger og helsetning (linje 193)
  • Lilla: Sideordnede nominalledd
  • Blå: Sideordnede verb + adverb
  • Brun: Idiomatisk uttrykk (kan også tolkes som sideordnede preposisjoner)
  • Rød: Opprinnelig helsetning med strøket subjekt
 
188.   Hun spiller på jentelaget i Fjordvik OG de har trening på mandag og torsdag Dessuten spiller de ofte kamp i helg 
189.   da hardere Håndball er en tøff sport OG det er ganske lett å bli skadet Dina har slått seg noen ganger men det h 
190.   n I håndball bruker hun hele kroppen OG det liker hun Det er viktig å ha sterke og raske bein i håndball fordi h 
191.    og kondisjon Taktikk er også viktig OG Dina må bruke hodet når hun spiller Det synes hun er interessant Den stø 
192.   lDerfor må hun også ha sterke lunger OG god kondisjon Hun er veldig flink til å kaste ballen med den høyre armen 
193.   pene sine Dina har alltid vært aktiv OG har alltid holdt seg i form Hun har prøvd forskjellige idretter men hånd 
194.   in i håndball fordi hun må løpe fort OG hoppe høyt Derfor må hun også ha sterke lunger og god kondisjon Hun er v 
195.   un Men håndball er ikke bare muskler OG kondisjon Taktikk er også viktig og Dina må bruke hodet når hun spiller  
196.    spillerne er kjempeflinke De er til OG med olympiske mestere! Kanskje kan hun representere Norge i OL om noen å 
197.    liker hun Det er viktig å ha sterke OG raske bein i håndball fordi hun må løpe fort og hoppe høyt Derfor må hun 
198.   Fjordvik og de har trening på mandag OG torsdag Dessuten spiller de ofte kamp i helgene Hun liker veldig godt å  
199.   k fordi alle jentene er veldig greie OG treneren er kul Hun har spilt håndball i seks år men Fjordvik er mye bed 

Visste du at du visste dette?

Vi har tidligere sett på adjektivbøyning i norsk og de mange snubletrådene som er der. Adjektivene er knyttet til substantiv. Det er en «sterk» ordklasse som påvirker formen til ord som tilhører andre ordklasser. Substantivets kjønn, tall og bestemthetsform  bestemmer adjektivets form. Dette er tidligere beskrevet på denne bloggen.

Substantiv styrer også pronomen. Snakker vi om «kongen» må vi bruke «han» i setninger som

  • «Kongen skal på seiltur igjen. Han er sannelig i god form.»

Er det snakk om dronningen, må «hun» brukes:

  • «Dronningen skal på fjelltur igjen. Hun er sannelig i god form.»

Og er det begge, brukes «de»:

  • «Kongen og dronningen skal på tur igjen. De er sannelig i god form.»

Er det noe som er ikke-person, brukes «den» hvis substantivet er hankjønn eller hunkjønn, og «det» hvis det er intetkjønn.

  • Bilen er ny. Jeg kjøpte den i fjor.
  • Huset er nytt. Det ble bygd i fjor

For ikke-personer brukes også «de» i flertall».

  • Husene er så gamle at de burde rives.

Dette ser ganske greit og gjennomsiktig ut for oss. Vi som kan norsk fra barnsben av følger reglene uten å tenke oss om:

  • Bruk «han» når pronomenet viser til en person av biologisk hankjønn
  • Bruk «hun» når pronomenet viser til en person av biologisk hunkjønn
  • Bruk «den» når pronomenet viser til en ikke-person av grammatisk hankjønn og hunkjønn
  • Bruk «det» når pronomenet viser til en ikke-person av grammatisk hankjønn
  • Bruk «de» når pronomenet viser til et flertall personer/ ikke-personer uavhengig av biologisk kjønn/grammatisk kjønn

I Norsk grammatikk for andrespråkslærere kaller Jon Erik Hagen (1998, Gyldendal) dette for kongruensstyrt gjenstandsanafori. Egenskaper ved gjenstanden i seg selv (biologisk kjønn) eller ved substantivet som representerer gjenstanden (grammatisk kjønn, tall) styrer pronomenbruken. Pronomenet må samsvare/kongruere med de aktuelle egenskapene. Dette er et regelverk som nærmest er nedfelt i førstespråksbrukere av norsk, vi gjør ikke feil her. Andrespråkbrukere må lære dette. På den annen side skulle regelverket ovenfor være mulig å lære seg med få anstrengelser. Hvis en vet hvilke substantiv som refererer til personer, og kan substantivenes kjønn, skulle dette gå greit. Systemet har også paralleller i andre språk.

Men bildet er mer komplisert enn som så. I noen tilfeller kan en også ha kongruensfri gjenstandsanafori. Se på eksemplene nedenfor. Her styrer substantivet formen på pronomenet:

  • Jeg så Märtha og HaakonDe er barna til kongen.
  • Kongen har kjøpt seg ny en bil. Den er en Bentley.
  • Jeg skjønner godt at du liker dronningen. Hun er en sporty dame.

Men se på eksemplene nedenfor. Her styrer ikke substantivet formen på pronomenet:

  • Jeg så Märtha og HaakonDet er barna til kongen.
  • Kongen har kjøpt seg ny en bilDet er en Bentley.
  • Jeg skjønner godt at du liker dronningenDet er en sporty dame.

Det ser ut til at vi kan veksle fritt! Er det slik det er? Svaret er negativt. I eksemplene under kan en ikke velge pronomen fritt. Vi kan si:

  • Jeg så Märtha og Haakon på butikken. Jeg har aldri møtt dem før.
  • Kongen har nettopp kjøpt ny bil, men dronningen får ikke lov til å kjøre den.
  • Det er klart at kongen er glad i dronningen, for hun er kjempepopulær

men ikke

  • Jeg så Märtha og Haakon på butikken. Jeg har aldri møtt *det før.
  • Kongen har nettopp kjøpt ny bil, men dronningen får ikke lov til å kjøre *det.
  • Det er klart at kongen er glad i dronningen, for *det er kjempepopulær

(* markerer former som bryter de grammatiske reglene i norsk).

Hvordan er egentlig regelverket for kongruensfri gjenstandsanafori? Dvs. når kan du bruke «det» til å vise til et ledd i forrige setning? Siden du neppe ville komme til å ytre de siste tre setninger, må du du kunne et sett regler som hjelper deg til å forme setningene korrekt. Hvilke regler er det? Hvor lærte du dem? I norsktimene på skolen? Prøv å sammenligne de to siste settene med setninger og se om du kan utlede regelverket. Deretter kan du sjekke nedenfor.

Regel for kongruensfri gjenstandsanafori:

1. Anaforen (altså «det» – ordet som peker tilbake på andre ord i setningen før), må være subjekt.

  • Jeg traff Märtha og Haakon. Jeg hadde aldri sett *det før.
  • Jeg traff Märtha og Haakon. Det er to trivelige kongebarn.

2. Hovedverbet i setningen må være «å være» i en eller form.

  • Jeg traff Märtha og Haakon. *Det skulle gå på teater.
  • Jeg traff Märtha og Haakon. Det er to ivrige teatergjengere.

3. Predikativet (ordene etter «å være» som sier noe om subjektet) må være en substantivfrase, dvs. at kjerneordet må være et substantiv.

  • Jeg traff Märtha og Haakon. *Det var på vei til teateret.
  • Jeg traff Märtha og Haakon. Det er barna til kongen.

Visste du at du visste dette?

 

Adjektivbøyning på norsk er komplisert

Dette som står om adjektiv nedenfor er egentlig kjent kunnskap for nordmenn siden vi ikke gjør feil i daglig omgang med adjektiv. Likevel blir mange litt overrasket når det påpekes at vi har flere systemer som styrer formen på adjektiver som er knyttet til substantiv.

Et oppslag i Bokmålsordboka for ordet «fin«, viser at ordet skal bøyes etter et regelsett som kalles a1. Oppsettet ser slik ut:

Skjermbilde 2015-11-03 19.44.47

Til venstre, under «Entall, Flertall» vises den såkalte samsvarsbøyningen. Når det adjektivet knyttes til substantiv, retter det seg etter substantivets kjønn slik:

  • en fin bil
  • ei fin vogn
  • et fint hus
  • to fine biler/vogner/hus

I noen ordbøker uttrykkes dette slik: «fin,-t,-e» der den første nakne formen (fin) brukes ved hankjønn og hunkjønn, «-t» (fint) refererer til intetkjønn og «-e» (fine) til flertall. I disse uttrykkene er adjektivene satt foran substantivet de skal beskrive. Adjektivene står i såkalt  attributiv posisjon.

Adjektivet kan også stå etter substantivet, men da må det knyttes til substantivet ved hjelp av et verb, f.eks  «å være». Her står adjektivene i såkalt predikativ posisjon.

  • Bilen er fin
  • Vogna er fin
  • Huset er fint
  • Biler/vogner/hus er fine.

Vi ser at de samme endelsen – «-, -t, -e» brukes her også.

De to systemene for attributiv og predikativ posisjon er forskjellige, men det kommer ikke fram av kodingen «-, -t, -e». La oss se nærmere på de to systemene. Først det attributive:

  • en fin bil     den fine bilen      mange fine biler       de fine bilene
  • ei fin vogn  den fine vogna   mange fine vogner   de fine vognene
  • et fint hus   det fine huset     mange fine hus        de fine husene

Dette kan systematiseres slik:

                   Entall                      Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
Hankjønn -e -e -e
Hunkjønn -e -e -e
Intetkjønn -t -e -e -e

Det predikative systemet gir følgende former

  • En bil er fin         Bilen er fin       To biler er fine       Alle bilene er fine
  • Ei vogn er fin      Vogna er fin     To vogner er fine   Alle vognene er fine
  • Et hus er fint       Huset er fint    To hus er fine        Alle husene er fine

Dette kan systematiseres slik:

                   Entall                       Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
Hankjønn -e -e
Hunkjønn -e -e
Intetkjønn -t -t -e -e

Hvis vi sammenligner de to systemene, ser vi at de avviker fra hverandre i entall bestemt. Det heter altså «En fin bil», men «Den fine bilen». Disse to systemene bidrar til at innvandrere som lærer seg norsk, raskt kan komme til å si «Den fin bil» eller «En fine bil». I tillegg kan det gå litt i surr med kjønn slik at en får «et fin bil, en fint bil, den fint bil, det fine bil»og så videre. Norsk er ikke lett!

Gradbøyningen oppgis øverst i i teksten til å ha formene:

  • «fin»   – «en fin bil, bilen er fin» (positiv)
  • «finere» – «Den bilen er finere enn den andre» (komparativ)
  • «finest» – «Den bilen er finest» (superlativ)
  • «fineste» – «Det er den fineste bilen» (superlativ)

Vi ser at superlativ, den siste formen, også kan ha endelsen «-e».  Leseren kan jo kikke på tabellene ovenfor og selv utvikle det underliggende systemet. For komparativ er dette ikke nødvendig siden komparativformen, som «finere», er uforanderlig.

Som sagt gjør personer med norsk som morsmål som regel ikke feil når de skal finne korrekt form av adjektiv. Utlendinger gjør, og det kommer av at systemet er komplekst, og i tillegg er det flere unntak fra reglene her. Noen adjektiv tar ikke «-t» – (et vanlig/*vanligt tilbud) (Tegnet * indikerer gal form»). Andre kan ikke gradbøyes direkte (moderne – *modernere -*modernest), her må en bruke «mer – mest.» Noen har irregulære former, f.eks. «liten» (liten – lita – lite – lille – små, mindre – minst(e)).

For å få et ordentlig inntrykk av hvor vanskelig dette (som vanligvis enkelt mestres i daglig norsk tale), kan du forsøke å forklare systemet til en som skal lære norsk.

Å skrive på Dønna-dialekt

320xI 2013 gav Roy Jakobsen ut romanen «De usynlige», en beretning om fattigfolk på ei lita øy på Helgelandskysten. Boka ble svært godt mottatt. Dette er «rett og slett en fantastisk roman», skrev Cathrine Krøger i Dagbladet, mens Marta Norheim i NRK kaller den «ei uvanleg fengslande og viktig bok». Pål Gerhard Olsen i Aftenposten sier at dette er «skjønnlitteratur av høy klasse» og «en utkantskildring av de sjeldne». Kritikerne er altså enige, og allerede før jul i 2013 passerte opplaget 100000.

For å gi handlingen lokal koloritt, lar forfatteren de fem hovedpersonene framføre sine replikker dialekt. Handlingen er lagt til Barrøy, ei fiktiv øy på Helgelandskysten. I Bokprogrammet ( NRK1 08.10.2013) blir seerne med forfatteren nordover der moren kom fra. nærmere bestemt øya Dønna.  Jacobsen har god kjennskap til øya og han «stjeler historiene» til folk han har kjent, sier han til NRK. Med dette som utgangspunkt  har jeg sett på hvordan dialekten kommer til uttrykk i boka. Denne problemstillingen har jeg nærmet meg på to måter:

 

1. Hvordan gjengir Jacobsen den lokale dialekten. Bruker han korrekte dialektformer?

2. Hvordan framstiller dialektale trekk ortografisk?

Å skrive på en gitt dialekt må innebære at en forsøker å gi gode skriftlig uttrykk for lokal uttale. Dersom det ikke finnes en etablert ortografi for den aktuelle dialekten, må en skape sin eget skriftlige uttrykk slik Alf Prøysen har gjort det for Ringsakerdialekten. Prøysen tilnærming kommenteres av Kristin Fridtun i Språkteigen 13.0.7.2014. Et slikt prosjekt er ikke uproblematisk. Hvor nært skal en legge seg til den lokale dialekten, og hvilken rolle skal etablert ortografi (bokmål, nynorsk) spille? I den videre diskusjonen vil jeg la tegnene < > omslutte bokstaver, / / omslutter språklyder og » » omslutter ord, som i setningen:  I ordet «kjem» skal bokstaven <e> uttales /æ/.

 

Jacobsen må forholde seg til begge punktene allerede i den første replikken på romanens første side (s. 5): «Jasså, det kjem fintfolk?» Ordformen «jasså» avspeiler den lokale uttalen godt. Bruken av dobbelt konsonant indikerer at ordet uttales med kort /a/, og at det har trykk på første stavelse – «JASSå». Ordet «det» er mer problematisk ettersom den lokale uttalen er «dæ». Det skriftlige uttrykket «kjem» inviterer til en uttale med /e/. Den lokale uttalen er «kjæm». På side 81 skriver han imidlertid «kjæm», så dette framstår som inkonsekvent.

Bindingen til normalortografien kommer til uttrykk gjennom bruken av en enkelt «m» i slutten av ordet. Siden vokalen er kort, er grunnregelen at det skal være dobbelt konsonant – «kjæmm» –  men siden denne regelen ikke gjelder for «m» i norsk, følger Jacobsen regelen.  «Fintfolk» er gjengitt etter normalortografi. Den jevne leser vil uttale siste del «folk» med «å-lyd», dermed velges formen «fålk» bort. På Dønna vil l’en i dette ordet uttales som «tjukk l» (la oss bruke symbolet < ʟ > for denne lyden), noe som vil gi formen «foʟk» eller «fåʟk». Skiftet fra <o> til <å> er ellers parallelt med skiftet fra <e> til <æ> i «kjem → kjæm». Ut fra denne korte drøftingen skulle en mer dialektnær framstilling av utsagnet

«Jasså, det kjem fintfolk?»

vært enten den mer moderate : «Jasså, dæ kjæm fintfolk?»

eller en mer lydnær (og dermed mer avstikkende) form: «Jasså, dæ kjæmm fintfåʟk?»

Den neste replikken (s. 6)  er:

«Kain du sei me, kor lite det e, main kain knapt sjå husan».

Bortsett fra formen «det» som er kommentert ovenfor, ser dette ut til å være god Dønna-dialekt. Ord som «kain, main» er et forsøk på å avspeile palatal uttale av n-lyden i «kan, man»; formen «me» representerer det som i bokmål og nynorsk er «meg», «e» er helgelandsk for «er»; «husan» er flertall bestemt – «husene» – der den siste e’en ikke uttales. Det finnes ingen etablert form for hvordan en skal skrive palatale lyder. Ordformen «kain» er i andre sammenhenger observert skrevet som

”kajn, kanj, kannj, kanjn, kajnn, kainn, kai’n, kainnj, kainjn».

Jacobsen velger også å følge normalortografien ved å la ordet ende på én konsonant. (Ord som «man, vil, skal» følger ikke hovedregelen i norsk. De uttales på samme måte som «mann, vill, skall» og burde også vært skrevet slik dersom prinsippene for forhold mellom tale og tegn hadde vært fulgt mer strengt.)

I dialektal skrift er jeg tilhenger av å bruke bokstaven <j> framfor <i>. Når ord som «vinn» finn» uttales med palatal lyd til slutt, vil ordene skrives som «viinn, fiinn» dersom en følger Jacobsens ortografi. Den første i’en uttrykker vokalen i ordet, den andre brukes for å uttrykke palatal «n». Former som «vijnn, fijnn» eller «vinnj, finnj» er bedre synes jeg. At dette kan gå riktig galt, ser en av formen «goidt» (s.53). Ordet uttales med tre språklyder. Den siste er samme lyd som den en finner i den trønderske varianten av «ikke» ( ofte skrevet «itj»). Ordet burde nok ha vært skrevet «gojtt» («gojdt»?), evt. «gåjtt», men dette er former som ligger et godt stykke unna det som er vanlig rettskrivning – «godt». Dette er kanskje grunnen til at Jacobsen velger sin egen form.

Den neste replikken er

«Å, æ kain no sjå de.» 

Her introduseres en ordform som ikke finnes på Dønna. Det som på bokmål heter «jeg», har formen «e» på Dønna, «ikke «æ».  Den siste formen, «æ», finner en lenger nord i fylket, og dette er et av hyppigst kjennetegnene når en skal skille «sørlige» nordlendinger, fra de «nordlige». Jacobsen er ikke konsekvent her. På side 7 bruker han imidlertid  formen «e»: «No ser e pinadø også prest’gården». I all hovedsak er det formen «æ» som brukes i boka. Senere dukker formen «dæ» («deg») opp der den lokale dialekten har «de», uttalt med /e/.  For en leser med lokal tilknytning fører dette til at handlingen legges til mer nordlige deler av Nordland.

Formen «sjå» er i samsvar med dialekten, men på side 7 brukes han presensformen «sjer». Den finnes ikke på Dønna etter det jeg vet.  Formen «de» representerer pronomenet (3. person flertall) og samsvarer med bokmålsformen og uttalen av den. En mer dialektnær versjon av denne replikken kunne ha vært.

 «Å, e kajnn no sjå di.» 

Et spesielt lokalt trekk kommer til uttrykk i neste replikk på samme side:

«Ja. Dogger ha no aildri vørri her før.».

«Dogger» representerer uttalen av ordet «dokker» («dere»). Formen bidrar til et dialektskille på Dønna idet det på deler av øya også brukes «dokker». De fleste norske dialektene har skille mellom /k/ og /ɡ/. PÅ deler av Dønna finnes en tredje lyd som er en mellomting mellom disse. For utenforstående oppfattes den ofte som en g-lyd, og det er trolig grunnen til at Jacobsen velger å bruke bokstaven <g>. Skulle en skille de tre lyden fra hverandre, måtte en ha tre bokstaver, f.eks. < k, g, ɢ>.

Ofte finner en presens av verb uttalt uten /r/, som her hvor «har» gjengis som «ha». Jacobsen er inkonsekvent i markeringen av dette.  Noen ganger skriver han <ha> andre ganger <ha’>, gjerne på samme side. Apostrofen skal indikerer at det er en språklyd som ikke er uttalt. Også i andre ord brukes apostof på samme måte, og også her er det vakling: «a» heter det på side 14, men «av» på side 235. Han skriver et sted «… tru’ du på Gud?» I presens av dette verbet skal det nok være en /r/ her, og den vil smelte sammen med d’en til en såkalt retrofleks lyd (hvis en imiterer østlendinger og sier «har du», uttales det ikke noen /r/, /r/+/d/ smelter sammen til en d-aktig lyd uttalt med tungespissen bøyd opp og bakover). Det samme skjer på Dønna. Bruken av apostrof framstår altså som inkonsekvent og til tider gir den uønskede effekter.

Ordformen «vørri» har jeg aldri hørt uttalt med /i/ til slutt. Jeg vil anta at den faktiske uttalen er «vørre».

På side 7 finner en også formen «blankstilla». Siste del uttale med palatal «l», men siden Jacobsen har valgt å bruke <i> som grafisk uttrykk for palataler, ville han ha fått den litt rare formen «blankstiilla». Den unngår han, dermed ser ordet ut som om det ikke uttale med palatal l. Dønna ligger i søndre del av Nordland, og er særtrekk ved substantivbøyningen her, er at hunkjønnsord ender på «-æ» i bestemt form entall. Lenger nord i fylket (og videre nordover) ender de samme ordene på «-a». Dette er også et trekk som sterkt bidrar til å markere en persons herkomst. Ordet «blankstilla» skal uttales med «-æ» til slutt, og siden jeg velger <j> som uttrykk for palatal lyd, blir formen «blankstijllæ». (Ønsker en å markere tjukk l, blir formen «bʟankstijllæ».)

«Ho gjær då vel dæ.»

sier Maria på side 7.  Her ser en at Jacobsen velger å skriver «gjær» og ikke «gjer» (jf. «kjem/kjæm) ovenfor. Han holder seg imidlertid når normalortografien ved å skrive «gj-» først i ordet. Ordet uttales uten «g» og kunne ha vært skrevet «jær». Senere (s. 28) dukker imidlertid formen «gjer» opp». Jacobsen er altså mer eller mindre lydnær i sin skriftlige framstilling. Et eksempel på mer lydnær skrift finner en i formen «kjerska». Ordet fjerner seg fra dialekten ved å ikke ende på «-æ» som det brude ha gjort:  » kjerska – kjerskæ», men det nærmer seg dialekten ved at lyden før k’en er en sj-lyd og ikke en /r/. Ordet uttales faktisk «kjerskæ» lokalt (en alternativ, men mindre heldig skrivemåte ville være «kjesjkæ»). På s. 222 finner en formen «hæsskuk-arbei», Her er en stum konsonant strøket, noe som ellers er unngått de fleste andre steder hvor det er mulig.

Jacobsen bruker to bøyningsformer for hunkjønnsord. Dette er i samsvar med dialekten. Svake hunkjønnsord (de som ender på en trykksvak /æ/ i ubestemt form) får «-o» i bestemt form: «ei kveitæ → kveito» (s. 24), «ei prammæ (= en pram) – prammo» (s. 188), men sterke hunkjønnsord (de som ender på konsonant eller trykksterk vokal» får «-a»: «ei gammelrogn – gammelrogna» (s. 53). Denne siste formen er ikke i samsvar med Dønna-målet. Der vil det hete «ei gammelrogn – gammelrognæ». Han tar et steg mot Dønna-dialekten («kveito») og et sted bort fra den («rogna»).

Jacobsen bruker heller ikke «-æ» i svake verb av 1. klasse. Der han skriver «kauka», har Dønnadialekten «kaukæ». (Igjen ser den lokalkjente leseren at det er mer nordlige former som blir brukt.)

Jacobsen bruker en rekke særpregede dialektord:  «Dar» for «der (s.7), «svang» for «sulten» (s. 14), «gørråt» for «slimete» (s.14), «haurt» for «hørt» (s. 132), «hut» (s. 138), «bi» (s. 174), «puskåt» (s. 199). Han bruker også nordnorsk ordstilling i den spørsmål med spørreord: «Ka det derran e?»  (Hva det der er? > «Hva er det der?»). På den annen side bruker han ordformer som jeg ikke ville forvente å finne, som  «å le» den jeg heller ville bruke «å flir»:

«Du ler no a ailt» > «Du fliræ no a ajllt»

Formen «forstår»  heter nok heller «førstår» på Dønna, og formen «sjøll» peker nordover. På Dønna sier en «sjøl» med tjukk l og lang vokal: «sjøʟ».

Denne gjennomgangen gir et tverrsnitt av hvordan Jacobsen framstiller en dialekt i skrift. Eksemplene er langt flere enn de som er vist ovenfor, men i stort har jeg pekt på forhold som jeg mener er problematiske i framstillingen. Innledningsvis ble det stilt to spørsmål om framstillingen av dialekten i boka. Oppsummeringsvis gir jeg korte svar på begge:

1. Hvordan gjengir Jacobsen den lokale dialekten. Bruker han korrekte dialektformer?

Svaret er «tja…». En leser som ikke har direkte kjennskap til Dønna-dialekten, vil plassere handlingen i Nord-Norge et sted. Lesere med kunnskap om nordnorske dialekter vil se at forfatteren delvis bruker former som har sin hjemstavn på Dønna, og delvis anvender former som hører til lenger nord. Det er spesielt bruken av 1. personsformen «æ» for «e» og endelsen «-a» for «-æ» i svake verb og i sterke hunkjønnsord som bidrar til dette inntrykket. Jeg hadde ønsket mer Dønna-koloritt.

2. Hvordan framstiller dialektale trekk ortografisk?

Gjennomgangen viser at Jacobsen ikke er konsekvent. Et og samme ord skrives på flere måter (kjem, kjæm). Konvensjonen som brukes for å uttrykke palatale lyder er ikke heldig. Den er heller ikke konsekvent i og med at ord med <i> ikke får den aktuelle formen.  (Dette temaet har vært behandlet i et tidligere blogginnlegg.) Forhold knyttet til såkalte stumme bokstaver  og bruk av apostrof for bortfalte lyder burde også ha vært bedre avklart.

Slik jeg ser det, hadde det vært ønskelig at forfatteren/forlaget hadde brukt mer på disse formelle sidene. Det ville ha gjort romanen mer helstøpt (og iallfall ville jeg ha sluppet å ergre meg over løsningene som er valgt). Romanen som sådan vil jeg anbefale varmt. Når den er gjennomlest, kan en ta for seg fortsettelsen av historien. Den følger i «Seierherrene», som kom i 1991. Den dialektinteresserte leseren kan selv analysere språkmaterialet der.

Statistiske hjelpemidler

Jeg satt og puslet med en tekst der korrekturleseren hadde foreslått at «det samme er tilfelle når det gjelder …» heller burde skrives som «det samme er tilfellet når det gjelder …».  Jeg var lite lysten på å endre utsagnsmåten og ønsket å se hva andre hadde valgt å gjøre.

Første sjekk var Google fighthttp://www.googlefight.com. Svaret var følgende:

Screenshot 2014-05-25 22.20.04

I over 3 av 5 tilfeller skriver andre det samme.

Jeg vet ikke hvordan Google fight bygger opp statistikken. Søker den hele nettet, eller deler av det?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det andre redskapet jeg brukte, søker innenfor en database som ligger på Nasjonalbiblioteket, nemlig Nasjonalbibliotekets ngramleser  http://www.nb.no/ngram/. Mens Google ikke har noen øvre grense på hvor lang søkestrengen kan være (husk å sette den mellom hermetegn slik at det søkes på hele strengen), har ngramleseren en øvre grense på fire ord.

På hjemmesiden finner en følgende

Nasjonalbibliotekets ngramleser lar deg søke i et tekstkorpus som inneholder ca. en og en halv milliard løpende ord fra forskjellige nettaviser, samlet inn fra slutten av 1990 frem til 2011.

Søket støtter jokertegn, benytt * for ord, og % i ord. For eksempel vil

spise *

finne alle ord som følger etter spise, mens

spis% * ikke

finner alle trigrammer der første ord begynner med spis og der tredje og siste ord er ikke, og ordet imellom, andreordet, er hvilket ord som helst.

Treffene kan også begrenses til en gruppe, der gruppene omsluttes av anførselstegn. Uttrykk som

«alle noen hver» *

finner alle bigrammer der førsteordet er ett av alle, noen eller hver.

 

Svaret på mine søk ble følgende (og jeg måtte gjøre to søk, Google fight inviterer til «fight», så der får en begge resultatene med en gang):

Screenshot 2014-05-25 22.30.06

Altså 485 tilfeller

Screenshot 2014-05-25 22.30.25

Totalt 643 tilfeller

Begge analysen gav med medhold i cirka 3 av 5 tilfeller, så jeg stoler på flertallet og skriver «det samme er tilfelle». Uansett er dette to verktøy som kan komme til nytte i ulike sammenhenger. Hva opptrer oftest «fram» eller «frem»? Skriver de fleste «for øvrig» eller «forøvrig» og så videre.

En sentral sentral midtbanespiller

Fotballen ruller igjen og fyller alle medier. Noen får aldri nok, jeg får et og annet innspill som kan flikkes videre.

Norsk språk er preget av sammensatte ord, og hvis det er substantiv det gjelder, er hovedregelen at det er det siste leddet i ordet som er hovedleddet. Dette er den dominerende delen med hensyn til  betydning, og sisteleddet bestemmer ordklasse og bøyningsmønster. Derfor er «en flypassasjer» en type passasjer og «et passasjerfly» en type fly. Det første ordet er hankjønn, det siste intetkjønn.

Det første leddet er et slags bestemmerledd, det presiserer sisteleddet: «En passasjer som reiser med fly» og «et fly som frakter passasjerer». Som alle andre substantiv kan sammensetningen i sin tur modifiseres av et foranstilt adjektiv: «Et stort passasjerfly» er et fly med store dimensjoner, en jumbojet for eksempel. «En stor flypassasjer» er en reisende med stor kropp.

Men: Ingen regel uten unntak. Av og til sier det foranstilte adjektivet noe om det første leddet i sammensetningen. «En økonomisk saksbehandler» tolkes vanligvis som en person som behandler økonomiske saker, ikke som en saksbehandler som arbeider på en økonomisk måte eller som er dyktig med sin personlige økonomi. Ordet «store skogeiere» kan tolkes på samme måte.

I fotballreportasjene snakker man om spillere som skal styre spillet på midtbanen. Spilleren betegnes ofte som en sentral midtbanespiller. Wikipedia beskriver deres rolle i et 4-4-2-system slik: » Èn sentral midtbanespiller kan få fri rolle og fungere som et bindeledd mellom vinger og spisser, mens èn [annen] sentral midtbanespiller ofte får rollen med å ligge dypt, holde på ballen, slå langt når det er riktig og forhindre sentrale kontringer […]»

Dette ser ut til å være et uttrykk med forleddstilknytning slik som det er beskrevet ovenfor. En sentral midtbanespiller er ikke «en sentral spiller på midtbanen»,  men heller «en spiller på sentral midtbane», altså «et bindeledd mellom vinger og spisser». Slike spillere er nødvendige på alle lag, selvfølgelig, og for lag som skal dominere fotballen blir det viktig at spilleren er i stand til å fylle rollen sin på en slik måte at vedkommende blir en sentral spiller på sentral midtbane, altså en sentral sentral midtbanespiller.

Verbets tider

Screenshot 2014-12-02 00.58.25”Nåtid, fortid, framtid” var sentrale begreper i ”Øving gjør mester”, min første grammatikkbok. Plutselig ble nye sider ved språket avdekket.. Beskrivelsen av verbene var enkel: Nåtid brukes om hendelser som skjer nå, fortid om hendelser som har skjedd, og fremtid om noe som skal skje. Senere lærte jeg benevnelsene presens, preteritum og futurum.

Regelverket var nok for enkelt. Hendelser knyttes riktignok til fortid, nåtid eller fremtid, men dette reflekteres ikke alltid i verbets form.

”Det var gode boller”, sa jeg til tante, ”og kakaoen smaktegodt”. Jeg spiste samtidig som jeg sa dette, men verbet ble stod helt naturlig i preteritum.

Tante ble informert om min første store reise: ”Jeg drar til Mo neste uke for å besøke pappa.” Hun reflekterte ikke over bruken av presensformen til tross for at det var snakk om fremtiden  (som ble tatt vare på av en annen del av ytringen, nemlig ”neste uke”)..

I tillegg til nåtid og framtid, kan presens peke på hendelser som fant sted i fortid. I spennende cowboybøkerr med handling fra 1850-tallet leste vi setninger som ”Han sparkerinn døren og stormer inn i rommet, spenner hanen og …”.  Hendelser hundre år før lesetidspunktet beskrives altså i presens, i såkalt historisk presens.

Av og til var vi på kaia for å se på båtene. Trafikkselskapet hadde flere ruter. Ofte måtte en spørre en sjauer om neste anløp. Hvis en ikke fulgte med på svaret, måtte det spørres en gang til: ”Når var det Tomma kom, sa du?”. ”Om 20 minutter”, kunne svaret være. Til tross for at spørsmålet har verbet i fortid, viste sjauerens svar at han forstod at det var snakk om neste anløp, ikke forrige.

Presens brukes altså om fortid, nåtid og framtid. Det samme gjelder preteritum. Bare futurum, som egentlig ikke har en egen form, men som er dannet av presens+ infinitiv, har et snevrere bruksområde..

”Øving gjør mester” lærte meg mye, men da jeg var ferdig med den, skjønte jeg ennå ikke at vi folkeskolelever hadde en språklig kompetanse som gikk langt utover det som den boka beskrev. Referansegrammatikken fra 1997 beskriver en litt større del av denne kompetansen. Men den boka er på over 1200 sider.