Gammel observasjon

I 2022 gav Helene Uri ut boka Han, hun og hen – håndbok i språk og makt. Boka anbefales, og hør gjerne på Uris foredrag om hun en dag er i nærheten.

Jeg ryddet i gamle papirer forleden og kom over en artikkel jeg skrev i studentavisa Kjæftausa i 1977 (12. årgang nr. 4). Jeg fulgte da forelesninger i norsk grammatikk ved NLHT, i dag NTNU, og var tydeligvis irritert over eksempelmaterialet som ble brukt i forelesningene. Jeg ble innkalt til samtale med den navngitt foreleseren. Samtalen foregikk i rolige former, men det var nok litt ubehagelig å bli «outet» på denne måten. På den annen siden var studentavisas opplag utbredelse svært begrenset. Innlegget er inspirert av en artikkel av Else Ryen i boka Språk og kjønn. Artikkelen er trykket som den stod, altså uten rettelser. Uris perspektiv er et annet og mer vidtfavnende, men det faktum at hun skriver om dette i dag, viser at kjønnsbalansen i språk ennå ikke er oppnådd.

Kjønna i grammatikken

«… det er et slags kvinnelig fraver i språket … språket gjenspeiler virkeligheten … språket vårt viser kvinnens underordna stilling i et samfunn som fortsatt har mange patriarkalske trekk.? (Else Ryen i «Språk og Kjønn,» Novus, Oslo – 76, s 72,78).

Med desse orda som leiesnor gjekk eg i gang med å analysere eit objekt som tør vere kjent for ein del norskstudentar: Amanuensis Rønhovds forelesningskonsentrat i grammatikk utgitt i tre hefte haust/vår -75/76. Eg ville prøve å finne korleis eksempla fordelte seg på kjønn, og kva for rolle aktørane spela. Nokre ord om metoden: Av alle eksempla i hefta fall ein del bort fordi dei var irrelevante med omsyn til kjønnsbestemming (hest, fly), eller nøytrale med omsyn til det same (vi, dei). Av dei 396 som vart igjen, var det om lag 97 syntagme og 299 heilsetningar.

Av syntagma har 5 feminin kjerne (5,2%), 92 har maskulin kjeme (94,8%). Forholdet her er altså 1:18,4. Kjønnsfordelinga vart registrert med omsyn til ulike forhold og her er resultatet. Heilsetningane: Vi finn 358 kjønnsmarkeringar i dei 229 eksempla. Av desse er 34 (9,5%) fem., og 324 (90,5) mask. Vi finn 20 fem. subjekt (7,5%), 247 mask. (92,5%), 14 fem. i oblik kasus (15,4%) 77 mask. (86,4%).

La oss dissekere litt meir og sjå den kjønnsmessige fordelinga blant substantiva (NB: Berre dei som kunne kjønnsbestemmast slik som «mann» og (sjeldent) «kvinne».) Vi finn 23 fem. substantiv (6,0), 360 mask. (94). Blant pronomen 12 fem, (5,4), 211 mask (94,6). Forholdstalet er: 1:17,5. (Jfr. «Vi är halften » der det blir påstått at forholdstalet er 50:50 – og det er vel sant?)

Kva gjer aktørane? Det vanlege hadde eg nær sagt. Vi ser inn i ein verden lik våres, der funksjonen er relatert til kjønn. Vi finn aktive menn som eier, reiser, underviser, får overrakt medaljer, som er prest, lærer, geni, dyktig pedagog, ein Bjørnson, ein ubrukt Tell, ein Byron osv. osv. Vi finn kvinner som går rundt i en stilig kjole, stramt ettersittende som en hanske, mens de ser «utfordrende» på ham. Hovedinntrykket er likevel at dei rett og slett ikkje er til stades.

Utvalget eg har gjort, er kanskje skeivt, det finst sjgølvsagt andre ting blant eksempla. Men dei kan ikkje endre på heilskapen. Jfr. tala ovanfor.

A dømme forfatteren nord og ned vil vere galt – hans medvit er del av ein større heilskap som er sams for mange i språk – samfunnet.  Men i ei tid då dei sosiale vanane er i ferd med å bli endra bør vi og bruke språket for å vise kva vi må forandre oss frå. 

Olaf Husby

Hvem eier bilen?

På skolen fikk vi fort inntrykk av at bokmålet var langt bedre enn den lokale dialekten, iallfall når det gjaldt skriftlig arbeid. Når vi skrev i norsktimene, ble dialektord korrigert med bokmålsformen som mal. «Mætt» skulle skrives «mett», og «dett og mett» ble til «ditt og mitt». Bøyningsendelser måtte byttes ut, og «bokæ» ble gjerne til «boken» selv om «boka» også var mulig. Vi ble ikke undervist i radikale bokmålsformer med -a-endelser. Noen ord var det ikke plass til i bokmålet, så «sny» og «svang» måtte vike plassen for «snø» og «sulten». At «e e …» var umulig å skrive i en setning, fikk vi vite tidlig. Det skulle jo være «jeg er …». Vi lærte etter hvert, og etter hvert brukte ikke læreren rødblyanten så ofte.

Men bokmålet er langt fra plettfritt. Som vi har sett tidligere, er det mange ord i dialekten som ikke finnes i Bokmålsordboka. I tillegg har bokmålsgrammatikken hull som grammatikken i sandnessjø-dialekten ikke har. Tenk deg følgende situasjon: Du ser en grå bil er inneparkert av en annen bil som er rød av farge. Du ser også to grupper mennesker som står i nærheten av bilene. Eieren av den grå bilen går bort til den ene gruppen, peker på den røde bilen, og du hører henne stille spørsmålet: «Er den deres?». Hvordan forstår du spørsmålet? Spør hun om den tilhører en person i gruppen hun snakker til, eller en person i den andre gruppen? Tenk i 10 sekunder før du leser videre.

Det er faktisk ikke mulig å vite hvilken gruppe eieren av den grå bilen forhører seg om. Bokmålsordet «deres» brukes både i 2. person flertall (de som man snakker til) og 3. person flertall (de som man snakker om). For å uttrykke seg entydig kunne hun ha valg en annen form og sagt «Tilhører bilen dere eller dem?» eller «Er det de eller dere som eier bilen?»

I Sandnessjøen ville de ikke ha vært nødvendig å omformulere spørsmålet. Det ville ganske enkelt ha vært «Er dæ bilen dåkkers?» eller «E dæ bile deres?». Eller hvis man slår sammen spørsmålene: «Er dæ bilen dåkkers elljer deres?» Når man ser bokmålsversjonen av dette – «Er det bilen deres eller deres?» – ser man tydelig hva bokmålet mangler. 

I Språknytt 3/17 kalles dette for en grammatisk defekt i bokmålet. Artikkelen understreker at de to formene som vi finner i vår dialekt, «dåkkers» og «deres», har sin parallell i alle norske dialekter. Der finner man på den ene siden blant annet «døkkers, dåkkers, deres», og på den andre siden «deires, doms, dæmmers, dems».

Skillet finnes også på nynorsk (dykkar/dokkar –  deira»), på «svensk («er – deras») og på dansk («jeres – deres»). Også andre europeiske språk har det samme. Leseren kan jo selv finne ut hvordan dette ville være på engelsk, spansk eller tysk. 

Men på bokmål finnes ikke dette i skillet, verken i skrift eller i talemålet hos dem som legger bokmålet til grunn.

Publisert i Helgelands Blad 19. juni 2023

Pessprat

For et års tid siden vitnet Sylfest Lomheim vitnet i retten i Bertheussen-saken. Oppgaven hans var å vurdere innholdet i fire brev som står som sentrale bevis i saken. Lomheims oppfatning var at brevene var skrevet av en voksen kvinne med norsk som morsmål. En indikasjon på dette var at ordet «tisse» ble valgt, og ikke «pisse». Argumentet hans var at «tisse» var hyppigere brukt av kvinner, menn bruker «pisse». Hvis menn bruker «tisse» ville det primært være i samtale med barn.

Jeg lar selve debatten ligge. Den som er interessert i den, kan søke på nettet med de to nøkkelordene og få rikelig med treff. 

Min bruk av ordene samsvarer godt med Lomheims framstilling, men siden jeg er helgelending får jeg flere varianter av disse ordene utdelt til bruk. For det første har jeg apokope i disse verbene, så infinitivene mine er «å tiss», «Å piss» bruker jeg ikke, her er det. formen «pess» som gjelder. I dialekten vår er det såkalt senkning av fremre trange vokaler, det vil si at /i/ senkes til /e/ slik at » å piss» blir til «å pess».

Dette fører til et par refleksjoner: For det første er det slik at en ikke finner senkning for å tiss til *å tess(asterisken indikerer et ikke-eksisterende ord). «Å tisse» har riktignok litt tilpasset dialekten ved å ha gjennomgått apokope og mistet den trykksvake e-en til slutt, men tilpasningen har ikke gått så langt at /i/ er senket til /e/. Dette har skjedd med «å pisse» som har gått til «å piss» og så «å pess». Dermed er det svært sannsynlig at «å pisse» er et langt eldre ord i dialekten enn «å tisse». Det norske akademis ordbok NAOB sier da også at «tisse» er resultat av en forskjønnende omskrivning (lydendring) av «pisse” Dette er altså en nyvinning og dermed er ordet yngre. NAOB sier også at ordet trolig er lydhermende, og at det antakelig kommer fra gammelfransk pissier – ‘urinere’ som så har spredt seg og blitt til fransk pisser, tysk pissen, engelsk piss. Til slutt har ordet blitt tatt i bruk i Norge og hvor det en eller gang ble tilpasset helgelandsdialekten gjennom apokope og senkning. «Å tisse» kom så seint inn at det ikke har gjennomgått disse endringene. Hvis det er slik at «tisse» er en «forskjønnet» form, kan man vise til enda et argument for at ordet ikke er fullt tilpasset helgelandsdialekten, og at bruken er knyttet til stilmessige forhold.

For det andre er det slik at ordene «pisse, tisse» har et svakt tabupreg, iallfall er det begrensninger knyttet til bruken av dem. Dette er ord en ikke skal bruke i utrengsmål, men når en først velger å bruke dem, er det regler å følge. Jeg vil neppe si et tissetrengt barnebarn: «Ska vi gå å pess?». Her må det bli «Ska vi gå å tiss?» Årsaken er at jeg opplever «å tiss» som mindre markert, og dette vil jeg tro gjelder ganske mange. Jeg har også på følelsen at ordvalget ville variere hvis jeg stilte spørsmålet «Ska du ut å … » til en mann eller en kvinne. Det er større sannsynlighet for at jeg vill bruke «å pess» til en mann, men «å tiss» til en kvinne. 

Dette viser for det tredje at vi kan gradere ordene etter hvor tabuiserte de er. Rekkefølgen måtte trolig bli å pess < å piss < å tiss med den mest markerte formen først. Her bidrar altså senkning til mer markering enn apokope. Dersom jeg tar med uapokoperte former vil rekkefølgen bli slik (for meg): å pess < å piss < å pisse < å tiss < å tisse. Hvis jeg snakker «bredt» ville jeg bruke «å pess», hvis jeg skulle snakke «pent», ville jeg bruke «å tisse».

Publisert i Helgelands Blad 27.mars 2023

Mer om hannj/ho foran navn

Vi har tidligere vært innom bruken av “hannj, ho” foran navn i ytringer som “hannj Arne og ho Liv”. Det regnes fremdeles til basis repertoaret i den lokale dialekten. Denne uttrykksmåten er egentlig en ganske finmasket mekanisme som gir flere språlige muligheter. Hvis jeg stiller spørsmålet “Kjennj du’n Arne?” får jeg samtidig (gjennom den enkle n’en som følger etter “du”) uttrykt at jeg faktisk kjenner ham, og nå vil jeg vite om du gjør det.

 Hvis jeg heller spør med et “hannj” foran navnet: “Kjennj du hannj Arne”, er det mer uklart om jeg kjenner ham. Her vil intonasjonen være med på avklare det. Leseren kan jo prøve å veksle mellom sterkt og så svakt trykk på “kjennj” for å finne fram til om det skjer noen betydningsendring.

Det finnes også et alternativ til. Hvis jeg spør “Kjennj du hannj dærre Arne?” er det plutselig klart at jeg ikke kjenner ham. I tillegg får jeg uttrykt at jeg ikke har et helt positivt inntrykk av fyren heller. Ordet “dærre” gir i slike konstruksjoner også en nedsettende karakteristikk. 

Vi ser altså at en med enkle språklige hjelpemidler kan signalisere avstand til den en omtaler. “-n” viser bekjentskap og nærhet, mens “hannj dærre” signaliserer fravær av bekjentskap.

I den forrige artikkelen om dette ble “hannj/ho” foran navn kalt prepropriell artikkel. “Pre-” indikerer at det er noe som er stilt foran, “propriell” kommer fra det latinske ordet “proprium” som betyr egennavn. “Artikkel” viser at ordene har samme funksjon som ordene “den, det”, altså et ord som er med på å peke ut en gjenstand, eller i dette tilfellet en person eller et navngitt dyr. 

Det motsatte av “pre-” (foran) er “post” (bak) og dermed kan en spørre om det finnes postproprielle artikler. Og svaret er “ja”. Dette er noe bergensere kan utnytte i sin dialekt. Der snakker de om “Per’en og Jack’en”. Vi ser at navnene behandles som vanlige substantiv, “bilen” og “Per’en” har samme endelse.            

Dette er en form som signaliserer nærhet og bekjentskap og dermed en uttrykksmåte en bare bruker når en omtaler nære og gode venner.

Publisert i Helgelands Blad 27. februar 2023

Fortid – nåtid – framtid

Fortid – nåtid – framtid”Nåtid, fortid, framtid” var sentrale begreper i ”Øving gjør mester”, min første grammatikkbok på folkeskolen. Plutselig ble nye sider ved språket avdekket.. Beskrivelsen av verbene var enkel: Nåtid brukes om hendelser som skjer nå, fortid om hendelser som har skjedd, og fremtid om noe som skal skje. Senere lærte jeg benevnelsene presens, preteritum og futurum.

Regelverket var nok for enkelt beskrevet. Hendelser knyttes riktignok til fortid, nåtid eller fremtid, men dette reflekteres ikke alltid i verbets form på den enkle måten som er beskrevet ovenfor. Da jeg var på besøk hos hos tante, sa jeg: ”Det var gode boller, og kakaoen smakte godt”. Jeg spiste samtidig som jeg sa dette, men verbet ble stod helt naturlig i preteritum. Tante ble informert om min første store reise: ”Jeg reiser til Mo neste uke for å besøke pappa.” Hun reflekterte ikke over bruken av presensformen “reiser” til tross for at det var snakk om fremtiden (som ble tatt vare på av en annen del av ytringen, nemlig ”neste uke”)..

I tillegg til nåtid og framtid, kan presens peke på hendelser som fant sted i fortid. I spennende cowboybøker med handling fra 1850-tallet kunne jeg lese setninger som ”Han sparker inn døren og stormer inn i rommet, spenner hanen og …”. Hendelser hundre år før lesetidspunktet beskrives altså i presens. Det er dette vi kaller historisk presens.

Av og til var vi på kaia for å se på båtene. Trafikkselskapet hadde flere ruter. Ofte måtte en spørre en sjauer om neste anløp. Hvis en ikke fulgte med på svaret, måtte det spørres en gang til: ”Når var det Tomma kom, sa du?”. ”Om 20 minutter”, kunne svaret være. Til tross for at spørsmålet inneholdt fortidsformen “var”, som er fortid, viste svaret til sjaueren at han forstod at det var snakk om neste anløp, ikke forrige.

Presens brukes altså om fortid, nåtid og framtid. Det samme gjelder preteritum. Bare futurum, som egentlig ikke har en egen form på norsk, men som er dannet av presens+ infinitiv, har et snevrere bruksområde når det gjelder plassering på tidsskalaen. På den annen side åpner de ulike hjelpeverbene “kan, vil, må, skal” andre språklige muligheter.

”Øving gjør mester” lærte meg mye, men da jeg var ferdig med den, skjønte jeg ennå ikke at vi folkeskolelever på egen hånd hadde tilegnet oss en språklig kompetanse som gikk langt utover det som den læreboka beskrev. Den norske referansegrammatikken som kom i 1997 beskriver en litt større del av denne kompetansen. Men den boka er på over 1200 sider.

Publisert i Helgelands Blad 20. februar 2023

Jeg, du, vi, man, han

Det er mye sport på TV for tida, og mange spørsmål rettes til utøverne knyttet til deres suksess eller fiasko. De svarer etter beste evne, men til tross for at spørsmålene er personlige med eksplisitt bruk av ordet «du», er det et fåtall av intervjuobjektene som sier noe om seg selv ved å bruke «jeg» eller ulike dialektale former.

De fleste foretrekker å vise til seg selv på andre måter enn ved et «jeg». Mange bruker «du» som i «Du blir jo sliten etter hvert». En tredje måte er å bruke «man» eller «en»: «Man/en blir jo sliten etter hvert.»

En annen arena hvor «jeg/meg» byttes ut, er den familiære.”Her er selvsagt bruken av “jeg” vanlig. I tillegg til jeg kan en bruke slektkapsbetegnelser når en skal omtale seg selv, men dette kan bare skje i samtale med små barn:

– «Kom til pappa/far/bestefar/farfar/morfar/oldefar/onkel.»

– Gå til mamma/mor/bestemor/farmor/mormor/oldemor/tante.»

Ikke alle slektskapsbetegnelser kan brukes som betegnelse på seg selv. For meg er ord som «bror» og «søster» i gråsonen. Jeg kan ikke bruke dem i setninger av typen «Kom til … «. Det er nok heller ikke mulig å si «Kom til søskenbarn, fetter, kusine».

Når kan man slutte å benevne seg slik i familien? Vanskelig å si, men dette brukes nok i liten grad etter at barna er begynt på skolen. Dersom en person ber sin 30-årige sønn om å «hjelpe pappa med PC’en», er det vel lite sannsynlig at 30-åringen vil dra til den som kom med anmodningen, nemlig 30-åringens far. Sannsynligvis vil 30-åringen heller tenke på farfaren, som vil være en mye tydeligere referent for «pappa» i en slik sammenheng.

Publisert i Helgelands Blad 13. februar 2023

Dativ

Min første observasjon av språk må ha skjedd like etter at jeg begynte på skolen. Jeg lekte sammen med bestekameraten min, og vi trengte en bil. “Den står på stuen”, sa han, og det var da jeg stusset. “På stuen?” Jeg ville ha sagt “på stuæ” eller “på stuo”, men han valgte en “-en”-endelse på ordet. Var han begynt å snakke fint, eller? Jeg visste jo at mange ordene vi brukte i Matstia hadde helt annen form enn dem som ble lest fra eventyrbøker og sagt i radioen.

Utsagnet hans må ha gjort inntrykk, for da jeg begynte å studere språk mange år senere, dukket ordet opp, og da var det enkelt å si hva som hadde skjedd. Stikkordet er kasus. Kort sagt kan en si at dette er et system som gir ord form avhengig av hvilken rolle de har i setningen. Det er kasus som ligger bak formene “jeg/meg, du/deg, vi/oss” og så videre. 

I norrønt var det fire kasus: nominativ, akkusativ, genitiv og dativ. Det meste av dem er borte, men vi har arvet noe faste uttrykk som “til fjells, til skogs” der den siste s-en er en rest av genitiv. Dette er veldig gamle uttrykk. Kasus ikke produktivt lenger. Ingen vil finne på å si at noen er “til sydens” eller “til strands” i dag. Gamle dativformer finner en også. Uttrykkene “av gårde, til stede” er eksempler på det. Det er den siste e-en som viser dativ.

Kompisen min brukte formen “i stuen”. Dette er også en dativ, og dativen indikerer at noe befinner seg et sted, en såkalt påstedsdativ Dette er fremdeles levende i noen få dialekter, men på Helgeland har vi bare nedarvede former igjen. 

Det litt pussige med dativen er at når en lager dativ av hankjønnsord, legger en til bestemthetsendelsen fra hunkjønn. Det heter “en bakke – bakken”, men dativen finner en æ-lyden fra hunkjønn: “hannj va i bakkæ”. I dag vil man si “han va i bakken”. I hunkjønn låner man inn bestemthetssendelsen fra hankjønn: “i myren, i fjæren”, og dagens former er “i myræ, i fjæro”. Og det var her jeg ble lurt. Jeg trodde at “-en” i” stuen” var hankjønnsendelsen er finner i for eksempel “bilen”, mens det egentlig var dativendelsen. Slik sluttet jeg meg feilaktig til at vennen min måtte ha sluttet å bruke den lokale uttrykksmåten “ei stuæ – stuo”, og hadde gått over til det langt mer mondene “en stue – stuen”. 

Publisert i Helgelands Blad 30. januar 2023

Han/ho foran navn

En eller annen gang tidlig på folkeskolen fikk vi i lekse å skrive stil om siste sommerferie. Jeg hadde ikke opplevd noe spesielt, og siden jeg bare hadde vært sammen med vennene mine, skrev jeg om han Svein, han John og ho Marianne. Læreren brukte rødblyanten, så da jeg fikk stilen tilbake, handlet den om Svein, John og Marianne. Ordene «han, ho» var strøket over.

            Skrivemåten min ble ikke kommentert i klartekst, men jeg skjønte at jeg hadde skrevet noe som var feil. I dag vet jeg at det er store forskjeller mellom sandnessjø-dialekten og bokmålet, selv om det neppe er feil å skrive slik jeg gjorde. Bruken av «han, ho» foran navn kan heller sies å være et stilmessig brudd mot standard gjengivelse av navn i tekst. Hvis jeg hadde valgt å bruke bokmålsformen «hun» istedenfor «ho», hadde det ikke vært noe bedre.

Regelen jeg fulgte da jeg skrev stil, er fremdeles i bruk i talemålet i Sandnessjøen. Siden det er en regel som styrer språklig form, hører den til grammatikken, og den gjelder i tre tilfeller. For det første er den obligatorisk når man nevner personer ved navn: «E såg hannj Svein og ho Marianne». Dette innbefatter også kallenavn – «Dar står hannj Litj-Oskar», og etternavn – «E snakkæ mæ hannj Jensen». For det andre gjelde regelen ved slektsbetegnelser – «E fær te hannj bæstefar no, ho tante ska òg dit, og kanskje hannj onkel Bjarne». Den tredje området når en omtaler dyr som bærer navn: «Hannj Passopp stod og gjøddj på ho Dagros».

Regelen gjelder i setninger når navnene står som subjekt – «Hajnn Svein e heime» eller objekt: «E såg ho bæstemor». Når «hannj» brukes i objektet, kan ordet reduseres formen «n» – «E møtt’n Per i dag.» Regelen gjelder også når navnet står til en preposisjon – «E ga bokæ te ho bæstemor». Regelen gjelder ikke når man henvender direkte seg til noen. Da brukes bare navnet: «Hei, Kari». Formen kan heller ikke brukes etter enkelte verb som i «E heite Tor» og «Hannj vart kajllæ før Gammel-Oskar».

Innenfor språkvitenskapen har denne konstruksjonen fått navnet «prepropiell artikkel». «Pre-» indikerer at det er noe som er stilt foran, «propriell» kommer fra det latinske ordet «proprium» som betyr egennavn. «Artikkel» viser at ordene har samme funksjon som ordene «den, det», altså et ord som er med på å peke ut en gjenstand, eller i dette tilfellet en person eller et navngitt dyr. Fenomenet er lite beskrevet i grammatikkbøker selv om det er bruk i nesten hele landet.. I Oslo forsvant det på 1900-tallet. Vi finner det også i Nord-Sverige og på Island. 

Bruken av «hannj, ho» slik det er beskrevet ovenfor, må regnes som obligatorisk i talemålet til folk som er født og oppvokst i Sandnessjøen. Spørsmålet er om det er noen endringer på gang. Jeg mener å ha hørt lokal ungdom si «han» istedenfor «hannj». Dette i seg selv er neppe et steg mot å avvikle bruken, men det kan peke mot en endring i uttalen. Overgangen fra «hannj» til «han» kan ha tre årsaker. Endringen kan skyldes at n-lyden i kortformen «n» som vi finner i «E møtt’n Per» erstatter nnj-lyden. Endringen kan også skyldes at nnj-lyden regnes for gammeldags eller lite «bymessig». Den tredje muligheten er at skjer det en tilpasning til dialekter nord for Sandnessjøen.

Et langt mer radikalt skritt er å avvikle regelen. Det kan en observere når helgelendinger uttaler seg på radio eller TV, eller når en har vært for lenge heimanifrå. 

Publisert i Helgelands Blad 7.11.2022

Les gjennom før levering, Melby.

«Da jeg i mars gikk ut som nyutnevnt statsråd til nesten folketom slottsplass.» Det er kunnskaps- og integreringsminister Melby som skriver i Dagbladet 20. april 2020. Hun satte punktum der det står, og mer får vi ikke vite om hva som skjedde på slottsplassen. Deretter følger et innlegg om hvor viktig det er å lytte, men ved gjennomlesning viser det seg at det er også viktig å skrive – korrekt.

Når en kunnskapsminister, og da en som har mastergrad i norsk, slurver med språkføringen, er ikke rødblyanten langt unna. Teksten inneholder ufullstendige setninger, kommafeil og en ufiks formulering om at «det er bra for barn å åpne opp barnehager». (Det er vel det ministeren nettopp har gjort.)

Jeg skjønner at det går fort for seg i departementet, men det er ikke tillitvekkende at akkurat denne ministeren snubler av gårde. Både nå og i framtida.

Gester – grammatikk

Tenk deg at du er har leid et feriehus i X-land. Barna dine leker med en ball i hagen, og ved et uhell sparker de ballen over i naboens store hage. Du får øyekontakt med naboen, men kan ikke snakke X-isk. Du bestemmer deg for å bruke gester. Signalet du ønsker å gi, er at hen skal kaste ballen tilbake deg. Du har tre gester til rådighet: En gest skal symbolisere naboen (f.eks. at du peker på hen), en gest skal representere ballen, og en gest skal uttrykke et kast. Hva gjør du? 

Du kommer snart opp i en annen situasjon. Ektefellen din sitter inne på en strandbar. Du sitter utenfor. Det er et vindu mellom dere. Du banker på vinduet for å tiltrekke deg hens oppmerksomhet. Du ønsker at hen skal tømme vannglasset og komme ut til deg. Hva gjør du? Tenk litt på begge situasjonene og hva du vil gjøre før du leser videre.

I situasjon nr. 1 ville jeg ha pekt på naboen, deretter pekt på ballen og så vist med en arm at hen skulle kaste den til meg.

I situasjon nr. 2 ville jeg har pekt på min ektefelle, deretter ville jeg ha pekt på glasset med vann, og så ville jeg ha vist en drikkebevegelse.

Er du enig eller ville du ha valgt andre løsninger?

Det jeg er ute etter, er strukturen i ytringene. Setningene ovenfor har begge strukturen Subjekt – Objekt – Verbal. Først peker jeg ut hvem som skal gjøre noe (subjektet),  deretter peker jeg ut det som handlingen retter seg mot (objektet), og til slutt pek er jeg ut hva slags handling som skal utføres (verbalet). Disse to ytringene har begge strukturen S(ubjekt) – O(bjekt) – V(erbal) eller SOV. Hvilken struktur er det i ytringene du laget?

Det merkelige er at strukturen i mine setninger skiller seg fra det som er den grunnleggende strukturen i norsk, nemlig  SVO. (Det er mer å si om dette, men jeg tar det ligge).

Hva kan grunnen til valget av SOV være? Før jeg forsøker å komme med et svar, vil jeg si noe om strukturene i verdens språk. Det er seks måter å kombinere elementene S-V-O på. Disse er vist helt til venstre i tabellen nedenfor. Nettstedet WALS (World Atlas of Language Structures)  har en oppstilling som viser setningsstrukturer og antall. Det interessante her er at de tre strukturene SOV, SVO og VSO dekker 83 prosent av de 1377 språkene mens de resterende tre strukturene (229 språk) dekker 17 prosent. Det er interessant å merke seg at de tre første har et trekk felles, nemlig at S kommer før O, alle inneholder altså rekkefølgen SO. Det som skiller dem er plasseringen av V (først, mellom, sist). Det er altså vanligst å nevne den som gjør noe (subjektet) før man nevner den som handlingen retter seg mot (objektet). Noen vil også si at dette er den mest «logiske» strukturen.

Ordstillinger	Eksempel	Antall språk	Språk
SOV	Hun ham liker.	565	bengali, hindi, japansk
SVO	Hun liker ham	488	norsk, engelsk, russisk
VSO	Liker hun ham.	95	arabisk, irks, filipino
VOS	Liker ham hun.	25	madagassisk
OVS	Ham liker hun.	11	hixkaryana
OSV	Ham hun liker.	4	warao
Ingen spesiell foretrukket		189

Men hvorfor skifter jeg som norsktalende til SOV når jeg lager gester? Hvorfor bruker jeg ikke SVO slik jeg gjør når jeg snakker og skriver? I situasjon nr. 1 skulle jeg da ha pekt på naboen, så vist med en arm at hen skulle kaste noe til meg, og så indikert at det var ballen det var snakk om. I situasjon nr. 2 skulle jeg på samme måte ha pekt på min ektefelle, så skulle jeg ha vist en drikkebevegelse og deretter skulle jeg ha pekt på glasset med vann. Det er vanskelig å forklare hvorfor jeg foretrekker SOV-struktur framfor SVO, men en av grunnene er, slik jeg ser det, at det er enklere å forstå hva som menes hvis man først peker ut den som skal gjøre handlingen, deretter det som handlingen retter seg mot, og til slutt handlingen som skal utføres.

I boka «English for natives» nevner forfatteren Harry Ritchie (John Murray Publisher 2013) at SOV at er den mest utbredte strukturen når personer med engelsk som morsmål bruker gester som uttrykk for ytringer. Jeg vet ikke hvordan dette forholder seg i norsk siden jeg aldri har sett noen forskning om dette. Ritchie har et interessant poeng. SOV ser ut til å være den grunnleggende strukturen i de første språkene som oppstod. Uten at han sier det eksplisitt, kan det se ut som om han mener at bruken av SOV i gesturale uttrykk i SVO-språket engelsk, er en slags egenskap som har nedfelt seg i mennesket som art, og som kommer til uttrykk når en ytrer seg gjennom gester. Dette er en spekulativ påstand, vil de fleste si, men det var interessant å se at dette var min foretrukne struktur i samme type ytringer.