Språk forsvinner – får vi ingen nye?

Det finnes 6-7000 språk i verden. Av disse er kanskje halvparten truede språk, dvs. språk som står i fare for å forsvinne. I dag regner en med at det forsvinner ca 50 språk i året. Med andre ord har ett språk forsvunnet siden forrige gang denne spalten stod på trykk. Fylles det ikke på med nye? Normalt er utvikling av et språk en langvarig prosess, men vi er faktisk så heldige at vi i dag kan observere et nytt språk i utvikling.  Det kalles Idioma de Señas de Nicaragua, eller nicaraguansk tegnspråk.

Før den sandinistiske revolusjonen i Nicaragua i 1979 fantes det ingen offentlig skoler for døve. Siden de døve ikke hadde tilgang til et språk som tillot dem å kommunisere med andre, var tegnspråket de brukte forskjellig fra hjem til hjem. I begynnelsen av 80-tallet etablerte sandinistene et undervisningstilbud for døve ungdommer i hovedstaden Managua. Lærerne underviste i munnavlesning og «fingerstaving» dvs. at ord ble bokstavert ved hjelp av tegn. Prosjektet mislyktes.

Det skjedde imidlertid noe annet. Elevene ønsket å kommunisere med hverandre, og de begynte å utvikle nye tegn basert på dem de hadde med hjemmefra. Det tok ikke lang tid før det var etablert et enkelt kommunikasjonssystem blant ungdommer og voksne. Det er kjent som Lenguaje de Signos Nicaragüense, LSN. Språket var svært enkelt, grammatikken var inkonsistent og dårlig utviklet, mange av begrepene ble omtalt gjennom ulike former for omskrivninger, nærmest som pantomime. LSN kunne på ingen måte kalles et fullverdig språk. Språkforskere vil kalle det et pidginspråk.

Sandinistene ønsket hjelp utenfra i sitt arbeid med døve, og i 1986 inviterte de den amerikanske språkforskeren Judy Shepard-Kegl. Hun oppdaget da til sin store forbauselse at LSN hadde utviklet seg radikalt. I løpet av noen få år var et komplekst og sofistikert språk vokst fram. Det var komplett med en stabil grammatikk og et vokabular som var i vekst. Gestene ble utført stilisert, flytende og kompakt. Det nyutviklede tegnspråket blant Managuas døve var så forskjellig fra LSN at det fikk et eget navn, Idioma de Señas de Nicaragua, ISN.

Hva lå bak dette spranget? De som hadde utviklet språket var døve småbarn som hadde vokst opp med LSN som sitt første språk. Under innlæring av språket hadde de utviklet det videre. Flere nye grammatiske trekk ble introdusert. Benevnelser brukt på ting og aktiviteter ble mer presise. Lingvister som tror på en medfødt språklæringsevne, vil si at utviklingen av ISN nettopp er et bevis på at en slik evne eksisterer. Når barn vokser opp med språksystem som er mangelfullt utviklet, vil deres generelle språklæringsevne være grunnlag for å utvikle et et slikt språk til et fullverdig språk på linje med andre naturlige språk.

Kegl og hennes medarbeidere har en sjelden mulighet til å observere et språk i en tidlig utviklingsfase. Forskerne møter imidlertid et etisk dilemma. På den ene siden ønsker de å se hva som skjer når et språk utvikler seg fritt uten påvirkning fra andre tegnspråk. Kegl ønsker ikke å introdusere trekk fra andre språk eller la språkbrukerne komme i kontakt med andre språk.  Kritiske kolleger spør om hun har rett til å hindre en slik kontakt. Riktignok er det fare for at språk kommer i en utsatt posisjon når det kommer i kontakt med andre. På den annen side holdes språk i live ved at de utvikles og tilpasses brukerne. Gjør Kegl språket en bjørnetjeneste ved å isolere det?