Hvordan uttales /r/ på norsk?
29. oktober 2010 4 kommentarer
I serien om hvordan ulike språklyder uttrykkes i skrift, har vi sett på ulike skrivemåter for sj-lyden og hvilke skriftlige uttrykk ulike skribenter har valgt for palatale lyder, for eksempel siste lyd i trøndersk uttale av ”mann” – ”mannj”.
I norsk finnes en rekke språklyder som har varierende uttale. Hvis en lytter til en rogalending og en sunnmøring, vil en kunne legge merke til at de sier lyden ”a” på svært ulike måter. Rogalendingen har en lyd som går mot ”æ”. Dette kommer av at lyden uttales med tunga lenger frem i munnen. Sunnmøringen har en mer bakre uttale av ”a”.
Et annet forhold som skiller disse to dialektene fra hverandre, er uttalen av ”r”. Mens rogalendingen skarrer, dvs. uttaler ”r” ved å løfte den bakre delen av tunga mot den bløte ganen, vil sunnmøringen la tungespissen vibrere flere ganger mot området bak de øvre fortennene. På Østlandet finner man en annen uttale. Her slås tungespissen opp mot det nevnte området bak fortennene, og berører det én gang.
Finner en bare disse tre r-lydene i norsk? Et besøk på nettsiden ”Norske språklyder” – http://www.ling.hf.ntnu.no/ipa/no/ – viser at antallet er langt større.
For det første kan tungespissen bøyes bakover og lage lyder som ligner på ”amerikansk r”. Dette finner en i enkelte nordnorske dialekter.
Skarre-r kan lages på flere måter. Baktungen kan løftes både mot den bløte ganen eller mot drøvelen. En vil få ulike r-lyder avhengig av hvor høyt den løftes. En kan også lage rulle-r ved hjelp av drøvelen. I tillegg finnes det uttalemåter som regnes som talefeil, men som likevel kan passere som ”r”. Det er mulig å bruke ”j” En treåring jeg kjenner forteller at hun snart blir ”fije” år. En kan også stikke tunga ut mellom fortennene og lage lyden som en finner først i det engelske ordet ”the”.
Nettsiden viser totalt 11 ulike varianter av ”r” i norsk. Dette er stemte lyder. Hvis en inkluderer uttalen av de motsvarende ustemte lydene, eksisterer det følgelig 22 forskjellige typer ”r” i norsk. Og alle skrives på samme måte.
Om olafhusby
Hablablabla 
Hei, jeg lurer veldig på hvordan man kan skrive en nordnorsk r for å tvinge leseren til å mentalt lese en setning med nordnorsk uttale. For å illustrere viser jeg til en gammel Judas sketsj som på bokmål ikke ville være festelig i det hele tatt, men som sagt med en meget sensuell og nordnorsk uttale blir riktig så festlig i sin illustrerte kontekst, nemlig utsagnet: Pølse i rompe.
I
Hei. Innafor språkvitenskapen er det flere symboler som står for ulike r-lyder. Den nordnorske slik den uttales i Vesterålen kan symboliseres med en opp ned r. Hvis du søker på Google: ‘IPA keyboard’ vil du finne steder hvor du kan skrive den.
Det stemmer at man i Nord-Norge har en r-uttale som ligner en amerikansk r, men vi har også en r lik en stemt sj-lyd, IPA /ʒ/; det er denne som er vanlig i dag. Bestemora mi fortalte meg at i hvert fall da hun var ung (f. 1936, Svolvær), ble begge lydene brukt, og det var noen regler for når den ene og den andre lyden skulle brukes (men jeg husker ikke hvordan disse reglene var). Hvorvidt denne amerikanske r-lyden ble brukt bare av bydamene vet jeg ikke; den andre bestemora mi bor rett utenfor byen, og de har og hadde en god del ord som ikke ble brukt av byjentene.
For å representere lyden i manuskriptet, kan man bruke enten IPA-symbolet ʒ, eller tegnet som brukes blant annet i de slaviske områdene: ž. Jeg vil nok anbefale det siste tegnet, da det er et ordinært skrifttegn. Tilsvarende bruker man opp-ned-taket (hake, háček) til å markere andre palataliseringer (er ikke det den riktige betegnelsen?), som s–š (s–sj (/s/–/ʃ/) – Škoda heter sjkåda (/’ʃkoda/)), c–č (ts–tsj (/ts/–/tʃ/)) og z–ž (z–zj (/z/–/ʒ/)).
Heh. Først nå ser jeg at det er to år siden spørsmålet fra kreaturen kom. Men jeg tenkte det var verdt å la kommentaren min legges ut likevel, i håpe om at den kan være til nytte for noen.
Jeg har familie i Svolvær og har nok hørt lyden du beskriver, men mitt inntrykk var at taleren «tok litt i» og gjorde den ekstra frikativ. Jeg har ikke hørt noe om distribusjonen av variantene, det hadde vært interessant å få vite mer om det.
Du bruker begrepet «palataliseringer» om artikulasjonen. Det er neppe riktig. Her handler det om alveolare/postalveolare lyder. Tungeposisjonen beskrives som retrofleks(bakoverbøyd, manske så langt at tungespissen peker mot den harde ganen, men termen palatal er som sagt ikke vanlig (dvs. jeg har ikke sett den brukt om r-lyder av den typen vi snakker om her). Åpningen mellom tunga og ganen må være ganske trang siden det er snakk om frikativer.