Me Tarzan – you Jane

Apenes konge, Tarzan, har vært en legende siden Edgar Rice Burroughs første bok kom for nærmere hundre år siden. I min barndom løp vi til kinolokalet med et kronestykke i hånden for å se den bredskuldrede Johnny Weismuller ordne opp med løver og banditter. Etterpå løp vi hjem og monterte lianer i bjørketrærne slik at vi kunne slenge oss fra tre til halv fire mens vi ropte ”Me Tarzan, you Jane” til jentene.

Hvorfor valgte Tarzan å formulere seg så klosset som han gjorde? Hvorfor ikke heller en mer utbygd setning som ”Jeg heter Tarzan, og du heter Jane”? Var ordvalget et uttrykk for latskap eller manglende språkkompetanse?

Jane og Tarzan snakket ikke samme språk. Siden han ønsket nærmere kontakt med henne, måtte han gi signaler som uttrykte det. Men hvordan visste han at setninger uten verb var lettere å forstå enn de mer utbygde? Og hva skyldes det at innfødte talere forenkler språket slik de gjør når de snakker med utlendinger? Jeg har observert nordmenn si ”Du sitte der” eller  ”I dag jeg hjemme” til voksne utlendinger.  Slike forenklinger kan en også finne i norskspråklige foreldres samtaler med små barn. Det merkelig er at forenklingsmønstrene ser ut til å være like, ikke bare fra en norskspråklig til en annen, men også på tvers av språk. Hva er det som gjør at to personer med vidt forskjellig språklig bakgrunn ser ut til å bruke de samme forenklingsstrategiene?

Den amerikanske språkforskeren Derek Bickerton har lansert en teori der han påstår at mennesket er utstyrt med et biologisk program for språk. På et eller annet trinn på utviklingsstigen ble dette et trekk som kun mennesket var i besittelse av. Det finnes ingen historiske belegg som kan kaste lys over denne utviklingen direkte. Bickerton mener imidlertid man kan observere prosessen indirekte. Møtet mellom språkbrukere med ulike bakgrunn resulterer at nye språk utvikles. Under slavehandelen og kolonialiseringen av den tredje verden møttes brukere av europeiske og innfødte språk. Når de snakkes sammen, brukte de pidgin, et svært forenklet fellesspråk bygd på de språkene som møttes. Slike språk har enkel grammatikk og et lite vokabular. Når små barn vokser opp i pidgintalende miljøer, blir pidgin deres førstespråk.  Merkelig nok gjennomgår det en rivende utvikling når barn lærer det som førstespråk. Grammatikk og vokabular utbygges dramatisk sammen med andre sider av språket. Resultatet er en såkalt kreol, og me det slikt språk kan man uttrykke seg like preist og godt som på alle andre språk. I dag finner en kreolspråk i mange deler av verden.

Bickerton stiller noen interessante spørsmål:  Hvor hentes ressursene fra når pidgin videreutvikles, hvorfor er kreolspråk relativt like, og hvorfor ligner utviklingen av kreol på den en finner for barns førstespråk?  Han gir ett svar: Språkevnen er innkodet i menneskets genetiske materiale. Språkevnen er medfødt på samme måte som evnen til å fordøye mat. De samme ressursene tas i bruk i utvikling av språk hvor det måtte være, dermed må resultatet bli relativt likt. Han mener at pidgin og kreol avspeiler utviklingsfaser som ligger nærmere menneskeartens tidligste språkstadier. Tidligere utviklingsfaser med opphav i samme rot, vil være mer like enn senere, mer utviklede varianter. Når vi formulerer oss med forenklede grammatikker, kommer vi nærmere denne roten, og forskjellene mellom språkene vi produserer vil være mindre. Derfor vil pidginspråk være relativt like.

Hvilken film kommer ”Me Tarzan, you Jane” fra? Ingen, faktisk. Johnny Weismuller så en dag at skuespilleren Maureen O’Sullivan bakset med en koffert på filmstudiets parkeringsplass. Han grep fatt i den og plasserte den lett og elegant i bagasjerommet mens han leende sa: ”Me Tarzan, you Jane”.