Hva er det med /l/?

Spørsmålet har jeg grunnet på lenge, men etter et par uker blant personer med ulike morsmål, har jeg erfaringer som er er ferske nok til at problemstillingen kan presiseres og diskuteres. Noe endelig svar kommer jeg neppe fram til, så kommentarfeltet står åpent for de som har bedre kjennskap til dette enn hva jeg har. Etter å ha bodd i Nicaragua et par år er spansken min relativt bra, og ord som «plaza» – «torg, plass» og «playa» – «strand» hører til basisvokabularet.

En reise til Brasil nylig gav innsikt i et nært beslektet språk, portugisisk, og i mange tilfeller var det mulig å samtale noenlunde fornuftig med brasilianere om dette og hint, iallfall sett fra mitt synspunkt. En rusletur en formiddag i Rio de Janeiro («Januarelva») endte på Copacabana – som ikke er en «playa», men en «praia» på portugisisk. Ordene er åpenbart de sammen (vokalene <y> og <i> er mindre interessante i denne sammenhengen), men i portugisisk uttales (og skrives) ordet med /r/, ikke /l/. Opphavet til begge er det latinske «platea» («torg, åen område, bred gate») som i sin tur kom fra gresk «plateia». Siden spansk inneholder den opprinnelige /l/, må videreutviklingen fra /l/ ha skjedd i portugisisk. Spørsmålet følger naturlig: Hvilken relasjon er det mellom /l/ og /r/ som gjør at et og samme ord får ulik form i to nærliggende språk?

Det finnes også mange andre paralleller. Ordene for «hvit» har formene «blanco» (sp.)  og «branco» (po.) i entall hankjønn. Hva med andre språk som harsitt opphav i latin. Hva heter de sammen ordene på italiensk? Jo, «piazza» og «bianco». Her har altså utviklingen tatt en annen vei: /l/ er blitt til /i/. Portugisisk viser også en annen utviklingsretning for /l/. I spansk har en ord som «salida» – «utgang» og «salud» – «helse». På portugisisk er det henholdsvis «saída» (tre stavelser: «sa-í-da») og «saúde» («sa-ú-de»). Her har /l/ forsvunnet. Så langt har vi altså sett tre prosesser som leder bort fra /l/

  • /l/ > /r/
  • /l/ > /i/
  • /l/ > null

Men det finnes flere. I nederlandsk har de gamle formene «old» – «gammel»  og «holt» «ved» videreutviklet seg til «oud» og «hout». Og hva heter «salt» på nederlandsk? Jo: «zout». Her er altså /l/ endret seg til en kort o-lyd som ligner den en finner i først i engelsk «what». Det er ganske vanlig å bruke IPA-symbolet /w/ for denne lyden.

  • /l/ > /w/

Det samme finner en i portugisisk: Ordet for «dårlig» – «mal» (sp.) – /mal/  heter på portugisisk «mau» – /maw/. Polsk har også eksempler på samme utvikling, og her har lyden i tillegg fått en egen bokstav < Ł ł >  som i «, MAŁY, mały» – /ˈmawɨ/  – «liten» (jf. russisk малый – [ˈmaɫɨj].

Transkripsjonen av den russiske uttalen – /ˈmaɫɨj/ – inneholder ledetråder som kan forklarer hvorfor /l/ endres til /w/. /l/ uttales ved at den fremre delen av tunga (tungebladet) er i kontakt med området bak fortennene i overkjeven. Det er åpning på en eller begge sider av kontaktområdet (si /l/, hold posisjon og pust inn gjennom munnen så kjennes det tydelig).  Bølgesymbolet som står på tvers over tegnet /l/ indikerer at baktunga er løftet mot den bløte ganen når /l/ uttales. Den bløte ganen kalles velum på latin, og dette fenomenet kalles derfor velarisering. En finner eksempler på dette også i norsk: Prøv å si «li» og «lo»: O-lyden uttalen med baktunga hevet mot velum, og denne posisjonen foregripes under uttalen av /l/. Når /l/ er ferdig artikulert, er tunga allerede ferdig posisjonert til uttalen av neste lyd. Denne lyden er også kjent fra engelsk som «dark l», jf. siste /l/ i «little».

Det er ikke langt fra en velarisert /l/ til o-lyden. Baktunga er jo i rett posisjon, så hvis en slipper fortunga ned, dvs. at den ikke lenger er i kontakt med området ved/bak fortennene i overkjeven, så har en omtrent korrekte artikulatoriske posisjoner. prøv å si «ololo» litt sakte og føl hva som skjer med baktunga (ingen bevegelse), og fortunga (beveges opp- og nedover). Prosessen som skjer når /l/ (som er konsonant) endrer artikulasjon og blir til en o-lyd (en vokal), kalles for «l-vokalisering». En forutsetning for at dette skal skje på den måten som er beskrevet ovenfor er at leppene rundes (artikulasjonen av o-lyden krevet det). Det er sannsynligvis dette som har skjedd i portugisisk (mal > mau), nederlandsk (salt > zout) og polsk (mali >mawi). (Det skriftlige uttrykket for dette her er noe inkonsistent, men det spiller mindre rolle). Grunnlaget for denne språklige utviklingen er altså har en har fått en uttale der artkulasjon av den aktuelle lyden har endret seg fra

«kontakt mellom fortunga og fremre del av den harde ganen + hevet baktunge»  til        «hevet baktunge».

Resultatet er en lyd som ofte ikke har en stabil, mer varig artikulasjon som den en o-lyd har, men heller en mer rask overgangslyd. Denne lyden symboliseres bed av IPA-symbolet < w > enn < u >. Prosessen kan illustreres ved hjelp av noen fi figurer som er hentet fra Robert Mannels hjemmeside.

Den blå pila på bildet lengst til venstre indikerer at det er åpning på sida av kontaktpunktet. Legg merke til at baktunga er flat. På bildet nr. 2 er baktunga hevet. Bilde nr. 3 viser artikulasjonen etter at fortunga «har sluppet taket».

Sammenlign posisjonen med artikulasjon av o-lyden på bildet nr. 4 som viser vokalartikulasjon (grønn linje, symbolisert ved /u/). Forskjellen mellom [u] og [w] er stabiliteten, dvs. hvor lenge artikulasjonsposisjonen opprettholdes. [w] er en kjapp overgangslyd mens o-lyden er mer stabil og varer lenger. O-lyden er artikulert med rundede lepper. Dersom rundingen opphører og baktunga senkes, får man en mindre tydelig artikulert lyd som kanskje kan være et trinn på veien mot bortfall, jf. portugisiske ord som «saída», men dette er ren gjetning fra min side.

Hva så med italiensk? Mens hypotesene over synes rimelige for meg, er jeg mer usikker når jeg skal prøve å forklare hvorfor /l/ går til /i/ i italiensk. Jeg tar utganspunkt i en annen av Mannels figurer, nemlig artikulasjonen av [j].

Hvis en sammenligner dette med artikulasjonen av [i] på bilde nr. 4 ovenfor (rød linje), ser en store fellestrekk. Forskjellen mellom [j] og [i] er som for relasjonen [w] – [u] knyttet til stabilitet og varighet av artikulasjonen. [j] er en kjapp overgangslyd.

De italienske ordene «piazza, bianco» kunne ha vært transkribert som [pjatsa] , [bjanko]. Kan overgangen fra en l-lyd til en i-lignende lyd skyldes at det har vært en artikulasjon av /l/ som ikke har vært så sterkt velarisert eller at tunga har vært skjøvet mer framover? Hvis det er tilfelle kan kanskje tenke seg at når fortunga «slipper taket» så resulterer det i en lyd som ligger nærmere [i] eller [j]?     Jeg lar spørsmålet henge i lufta sammen med et par andre, og regner med at det kommer mer om /l/ senere:

  1. Noen som vet noe mer om dette?
  2. Hvordan vil fonologer kommenterer problemstillingene ovenfor?

Ref: Wikipedia om l-vokalisering.

Advertisements

Ernstskt

”Stavelse” er et sentralt begrep innenfor språkvitenskapen. Stavelser finnes i alle talte språk, men de kan ha svært ulik oppbygning. De språkene som er enklest utstyrt har bare en konsonant (K) etterfulgt av en vokal (V) som danner en struktur som kan beskrives som KV. En ytring som ”bagono mitete” vil være et eksempel på ord der denne strukturen er gjentatt flere ganger KVKVKV KVKVKV. KV-stavelser er regnet som grunnleggende i verdens språk.

Stavelser kan imidlertid være langt mer komplekse en KV, og i denne sammenheng har norsk ganske mye å by på. For det første kan norske stavelser starte med null, en, to eller tre konsonanter. (I figuren til venstre er disse konsonantene plassert under «opptakt»). Eksempler på ord/stavelser  med komplekse konsonantgrupper før vokalen er ”å, rå, krå, skrå”. Disse kan en strukturelt beskrive som V, KV, KKV, KKKV. Det kan også være konsonantopphopninger bak vokalen («koda» i figuren). Det er enkelt å finne eksempler på konsonantgrupper med fra null opptil fire som i ”i, il, hils, ilsk, ilskt”. Dette kan en beskrive som V, VK, VKK, VKKK, VKKKK.

Mellom disse ytterpunktene står kjernen i stavelsen. Som regel er det en vokal som fungerer som kjerne, men ikke alltid. Det kommer tilbake til i en senere artikkel.

Hvis en kombinerer strukturene som er angitt ovenfor, vil en se at norsk har et relativt stort antall ulike strukturer. Kjernen inneholder en V, foran denne kan det står tre konsonanter, bak den fire konsanter. Det gir 3x1x4= 12 ulike kombinasjoner. Antallet er i realiteten større siden kjernen kan inneholde kort vokal (V), lang vokal (V:) eller en diftong (VV). Detaljene rundt dette lar vi ligge.

Når en kompleks konsonantgruppe foran vokalen kombineres med en kompleks gruppe som står bak, kan en få en stavelse som ”sprelskt” – KKKVKKKK. Det er flere ord som har like kompleks start og avslutning som «sprelskt», jf. «skrik, falskt».

En kan også konstruere ord med komplekse strukturer: Endelsen ”-sk” kan henges på substantiver for å lage adjektiver, jf. ”biologi” som da endrer form til ”biologisk”. Hvis en bruker denne metoden, kan en lage flere komplekse endelser av substantiv som i utgangspunktet har en kompleks mer endelse. Ord som ”østerriksk” og ” luxemburgsk” er laget på denne måten. Av navnene ”Faust” og ”Holt” kan en lage ”faustsk” og ”holtsk”. I talespråk finnes formen ”skjelmskt” (tillat i skrift i svensk, men ikke i norsk). Her uttales det fem konsonanter etter vokalen. Begynnelsen er imidlertid en enkel K. De tre bokstavene ”skj-” står bare for én lyd.

I sammensatte ord kan en stavelse med en kompleks slutt stå foran en stavelse med kompleks begynnelse. De fleste kjenner nok eksempelet ”angstskrik”. Her er det 6 konsonantlyder etter hverandre (sju bokstaver, men ”ng” står for én lyd).En kan ved litt skrivebordsarbeid lage mer komplekse sekvenser: Hva kan en kalle en personer som skriver under med falskt navn? Kanskje er det «falsktskrivende» personer? Her kommer det sju konsonanter på rad.Og er de kvikke til beins, er de kanskje «rasktspringere» og ikke «hurtigløpere»?

I normert norsk finnes det ingen stavelser som har en så kompleks konsonantgruppe i koda som ”skjelmskt”, det maksimale en finner er fire konsonanter etter hverandre i én og samme stavelse. Men som det er vist ovenfor, kan en leke seg litt. Vi tar utgangspunkt i navnet ”Ernst”. Dersom det er uttalt av en bergenser, vil det ha fire konsonanter til slutt , bergensere skarrer jo, og vi bruker /ʀ/ for skarre-r og uttalen kan angis som /æʀnstk/. Dette navnet kan danne utgangspunkt for et adjektiv. Vi føyer til ”–sk” og får ”ernstsk”. I teorien kan en jo si at Ernst var oppfinnsom, rett som det var fikk han en typisk ”ernstsk idé”. Og vil en strekke skinnet enda litt, kan en si at han ofte kom med  ”et typisk ernstskt uttrykk”. Her kommer det sju konsonanter på rad, men da det spørs om tungen henger med.

Trykk og rytme

Jeg var knapt våknet første nyttårsdag 2012 før NRK meldte om et stort leirskred nær Trondheim, på et sted der siste delen av navnet var «-set», som i Stavset der jeg bor. Raset hadde skjedd et sted som var ukjent for meg, og her må jeg ty til ulike hjelpemidler for å illustrere hva som ble sagt. Hvis STORE bokstaver representerer trykksterke stavelser, og små bokstaver trykklette stavelser, kan jeg skriv «BYneSET», altså et stedsnavn med samme rytme som «lesebok – LESeBOK, eplekart – EPleKART», med lydskrift kan det uttrykkes slik:  /»by:neˌset/.

Jeg brukte litt tid på å finne ut hvilket sted det var snakk om – selvfølgelig var  det «Byneset» – BYNESet – /’by:ˌne:se/.  Den uvanlige trykkleggingen i ordet som nyhetsoppleseren brukte, pluss at den siste t’en ble uttalt, lurte meg noen sekunder. Så lite skulle det altså til før jeg ble ledet ut på glattisen. men hva var det hadde skjedd?

De ordene en mestrer, kan en tenke seg er lagret i et mentalt leksikon. Et og samme ord kan lagres på flere måter, lagringsmetoden kan for eksempel referere til lydene i ordet, til bestemte deler av ordet («stedsnavn som starter på «by-«, stedsnavn som slutter på «-set») til det visuelt inntrykket ordet gir når det er skrevet, eller de vi kan kalle ordets rytmiske struktur, altså mønsteret av stavelser med primærtrykk, sekundærtrykk og trykksvake stavelser. Dersom en markerer de tre trykktypene med hhv 1, 2 og 3, kan en si at BYneSET har strukturen 132, mens BYNESet har 123.  Da jeg hørte ordet «BYneSET» søkte jeg fluksens i ordgruppen merket med mønster 132, men siden jeg ikke fant noen kjente steder med det rytmemønsteret og lydsekvensen «b-y-n-e-s-e», kjente jeg ikke igjen stedet. Det spiller selvsagt også en stor rolle at /e/-lyden midt inne i ordet er trykksvak og kort i den gale opplesningen, mot lang og med sekundærtrykk i den korrekte, altså /ne/ vs. /ne:/ (og den trykklette e’en har en mye «slappere» uttale enn e’en i stavelsen med sekundærtrykk).

Det finnes mange eksempler på at gale trykkmønster gjør det vanskelig å kjenne igjen ord.. Det meste kjente er nok en historie som skal ha sitt opphav i saken Mykles roman «Sangen om den røde rubin». Etter sigende skal aktor i rettsaken ha lest følgende passus fra boka: «Han strøk henne over «be-VERP-elsen», der  «be-VERP-elsen» skulle referere til en unevnelig kroppsdel hos kvinner, og siden rettsaken handlet om utuktige skrifter, var dette et ord som nettopp demonstrerte utuktigheten. Men: Ordet var egentlig «beverpelsen», altså «bever-pelsen». Jeg har referert til denne historien i ulike sammenhenger uten å sjekke den nærmere. At jeg hadde kolportert løgner ble tydelig da jeg ikke fant ordet i Mykles roman. En usignert artikkel i VG gir imidlertid bakgrunnen for myten, så det er bare å beklage et jeg har vært noe unøyaktig i kildehenvisningene.

Jeg forsøker å øke lesernes tiltro til meg ved å referere noe jeg har overhørt med egne ører: Det var lunsjpause under et lærerkurs i Lakselv for mange år siden. To lærere satt ved siden av hverandre. Den ene bladde i lokalavisa:

A: Det kommer stadig nokka nytt på samvirkelaget. Stadig kommer det rar mat. Da æ var barn hadde vi ikke paprika en gang. Og nå sælle dæm ikke bare rar frukt, mæn dæm sælle den som  mos også. Men den er dyr, 99,90. Kæm er det som kjøper nokka sånt?

B: Ka er det dæm sælle, da?

A: Dæm sælle pumPETerMOS, har du hørt om pumPETer? Ka er det før nokka?

B: Æ ane ikke ka det er. Få se…… men, din tulling … ser du ikke ka det e dæm sælle, det er jo pumpe-termosa!

Ser du hva jeg sier?

Det meste av muntlig kommunikasjon skjer i sammenhenger der lytteren kan se taleren. Til tross for at en visuell komponent er involvert når man samtaler, er det vanlig å regne prosesser knyttet til lytting som enerådende når en skal forstå et talesignal. Lyden fanges opp av det ytre øret og dirigeres inn øregangen. Deretter settes trommehinnen i bevegelse. Disse bevegelsene overføres så til det indre øret hvor de omdannes til nerveimpulser som sendes til hjernen for tolkning.

Det har imidlertid vært kjent lenge at synssansen gir positive bidrag til tolkning av talesignaler. De fleste har kanskje grepet seg selv i å lese på samtalepartnerens lepper hvis man står og prater i støyende omgivelser.

I 1976 ble det gjort et eksperiment som bidro til å høyne interessen rundt synssansens bidrag under samtaler. Harry McGurk  og John MacDonald filmet munnen til en kvinne som ytret stavelsen ”ga” gjentatte ganger. De fjernet den opprinnelige lyden og satte inn stavelsen ”ba” istedenfor. Filmen ble altså  dubbet før den ble spilt av for en rekke informanter. Men hva skjedde? Alle rapporterte at de hørte stavelsen ”da”! Filmen ble kjørt en gang til, og lytterne ble bedt om å lukke øynene. Nå hørte alle det som opprinnelig var sagt: ”ba”.

Det ser ut til at synssansen overstyrer hørselssansen. I det visuelle signalet artikuleres konsonanten /g/ i ”ga” ved at baktunga løftes opp mot den bløte ganen, bak i munnen. Lydsignalet kommer fra en artikulasjon som finner sted fremst i munnen,  /b/ lages ved hjelp av leppene. Konflikten mellom en visuell bakre artikulasjon og en auditiv fremre artikulasjon, medfører at artikulasjonen plasseres mellom disse stedene. /d/ lages jo ved at tungespissen lager et lukke bak fortennene i overkjeven.

Har du lyst til å prøve dette? Det ligger flere gode demonstrasjoner ligger på Youtube.com. Her er en som bruker /b/ og /v/. Det interessante er at en hører det øynene sier en skal høre til tross for at talesignalet er konstant.

Kunnskapsløftet

Skolen endres stadig. Den siste reformen går under navnet. ”Kunnskapsløftet”. Det ideologiske grunnlaget skal ikke tas opp her. Fokus skal heller settes på et interessant trekk ved norsk språk som kommer til uttrykk nettopp i ordet ”Kunnskapsløftet”.     Rent formelt er ordet tvetydig. På den ene siden kan det være snakk om et ”løft”, altså at det skal foretas et kunnskapsmessig ”løft” i skolen. På den andre siden kan det være snakk om et ”løfte”. Aktører i skolesektoren gir et løfte om å forbedre skolen.

I de fleste norske dialekter vil det være en forskjell i uttale av (bestemt form av ”et løft – løftet”) og bestemt form av ”et løfte – løftet”). Det første ordet uttales med det en kaller tonelag 1, det andre har tonelag 2. Forskjellen består i at tonegangen i de to ordene er ulik, og slik kan de skilles fra hverandre.  Forskjellen er den samme som mellom ordene ”loven – låven, lyset – lyse, året – åre” og så videre. I norsk finnes det tusenvis av ordpar der språklydene er identiske, men hvor tonegangen er forskjellig. Kunnskapen om hvilket tonelag ord har, er passiv hos de fleste. Ytringen ”Lyset skinner på låven hele året” vil dermed bli uttalt korrekt i forhold til de reglene som gjelder i den enkelte dialekt. Dersom en bytter tonelag vil resultatet bli merkelig: ”Lyse skinner på loven hele åre”. Forsøk å si dette til en kollega og spør hva det betyr.

Hva så med ”løftet” og ”løftet”? Norsktalende vet mer enn om norske ord enn hvilket tonelag et ord skal ha når det står for seg selv. Vi vet også at tonelagsforskjellen oppheves under bestemte forutsetninger. Det skjer nemlig når ord med tonelag plasseres som siste ledd i et sammensatt ord. Dermed blir ordene ”kunnskapsløft-et” og ”kunnskapsløfte-t” like og så oppstår muligheten for tvetydighet. Det gjelder i alle lignende tilfeller. Et eksempel er ordparet ”bønder – bønner” som blir identiske i ”småbønder, småbønner”.

Hvem husker norsktimen der dette ble gjennomgått? Ingen, vil jeg tro. Kunnskapen er ervervet i sosial omgang med andre kompetente språkbrukere. Så komplekse regler kan altså tilegnes uten hjemmelekser og rødblyant.

Jul på Hawaii

Det er snart jul. Svigermor svinser rundt med støvkluten. Svigerfar har tatt fram trekkspillet og øver på sanger som ikke har vært sunget på et år. «Glade jul» sitter i fingrene, «Deilig er den himmel blå» likeså. En spesiell sang minner ham på livet som sjømann i utenriksfart. Teksten kaller fram gamle minner, og vemodig synger han til eget akkompagnement: «Ensom står jeg her om bord, langt fra Norges fjell og fjord, og skal feire julekvelden på Hawaii.» Høydepunktet kommer i refrenget: «Det er jul her på Hawaii, fra dets blomstersmykte kai, lengter jeg hjem til vinter og snø.» Jo, det blir jul i år også.

Vi hilser hverandre «god jul». På Hawaii sier man «Mele Kalikimaka». Det ser riktig hawaiisk ut, men uttrykket er hentet fra engelsk. Jo, det er «Merry Christmas» som har fått en form som er svært forskjellig fra originalen. Når ord lånes fra et språk til et annet, må de tilpasses lydsystemet i låntakerspråket. Utviklingen av den hawaiiske julehilsenen er et godt eksempel hva som skjer under innlån av ord. I noen tilfeller er endringene forholdsvis små. Når engelske ord tas inn i norsk, vil for eksempel en stemt s forsvinne. Jeg lærte å si «ta det isi» lenge før jeg visste at det siste ordet var det engelske «easy» som sies med stemt s.

Reglene for hvordan ord kan se ut på hawaiisk er svært forskjellig fra både norsk og engelsk. Mens engelsk har 24 konsonantlyder og 10 vokallyder, har hawaiisk henholdsvis 8 og 5. Dette er faktorer som spiller inn når en skal forklare hva som har skjer under tilpasningen. På samme måte som norsk kan engelske ord kan ha en, to eller tre konsonanter først i en stavelse: En finner ord som «seed, speed, spring». En hawaiisktalende som snakker sitt morsmål må nøye seg med bare en konsonant først og da må han velge mellom /p, k, h, m, w, l/ og det en kan kalle en stønnelyd. Ingen av disse konsonantene kan stå sist i en stavelse. Av vokaler må hawaieren klare seg med /i, e, a, o, u/, men det spiller mindre rolle for utviklingen av julehilsenen ettersom det bare er tre vokaler i det engelske uttrykket og disse samsvarer med låntakerspråket.

La oss gå gjennom tilpasningsprosessen lyd for lyd: /m/ er ok og kan beholdes, det samme gjelder /e/. Så kommer første problem. Hawaiisk mangler /r/, den nærmestliggende lyden er /l/ og den brukes. Den siste vokalen er grei. Den skrives riktignok y, men uttalen er /i/. Dermed er første ord etablert: «Meli». Første lyd i neste ord, /k/ finnes også i hawaiisk. Så kommer et problematisk forhold. Språket tillater ikke to konsonanter etter hverandre. Det må settes inn en vokal, og her velges /a/. Neste lyd, /r/, mangler som sagt, og erstattes igjen av /l/. Deretter følger en uproblematisk /i/. Så langt har vi /kali/. Ordet «Christmas» uttales normalt med /s/, men uten /t/. Det gjør det litt lettere siden en gruppe av to konsonanter /st/ reduseres til en /s/. Et nytt problem oppstår imidlertid siden hawaiisk mangler /s/. Lyden som ligger nærmest er /k/. Siden stavelsen må ende på vokal, settes en kopi av forrige vokal inn. Vi har nå «kaliki-«. Deretter kommer /ma/ i det engelske ordet, dette kan tas rett inn: «kalikima-«. Som nevnt ovenfor har ikke hawaiisk /s/. Lyden er tidligere erstattet av /k/, og det skjer også her. Denne stavelsen må også ende på vokal, dermed /i/ settes inn.

Dermed er rekonstruksjonsprosessen avsluttet: «Merry Christmas» er transformert til «Mele Kalikimaka».Var det noen som ønsket seg puslespill til jul?  Hvorfor spille sjakk eller bridge, når man kan lese fonologi og drive språkvitenskapelig detektivarbeid?

Junktur

“I Scream, You Scream, We All Scream For Ice Cream” er en populær jazzhit fra slutten av 1920-tallet. På den ene siden inneholder den en enkel tekst om det som da ble kalt eskimoer. På den annen side illustrerer tittelen et språklig fenomen som har ført jazzen inn i lærebøker i fonetikk.

En norsktalende har få problemer med å høre forskjell mellom ”Pers katt” og ”Pers skatt”. Nyansene er hårfine, men de språklige signalene er tilstrekkelige til at man hører forskjell. Det samme gjelder forskjellen mellom ”de sover” og ”dis over”. Men hva er det som skiller dem fra hverandre? Det høres jo ut til å være identiske rekker av språklyder i hvert av parene.

La oss se på Per og hans katt/skatt først. I norsk finnes en spesiell uttaleregel som styrer forskjellen. Dersom den trykksterke stavelsen i et ord starter med /p, t, k/ skal disse lydene ha en så sterk uttale at de etterfølges av et tydelig pust, en aspirasjon. Denne kan man føle hvis man sier ”på” mot håndbaken. Hvis man holder et stearinlys foran munnen vil det tydelig blafre. Hvis det imidlertid kommer en /s/ foran /p, t, k/ forsvinner aspirasjonen. Dette har lurt mange barn som holder på med sin første skriveopplæring. De har observert aspirasjonen ved /p, t, k/ og skriver motsvarende bokstaver. Lydene som mangler aspirasjon oppfattes som /b, d, g/, og dermed kan en få skrivemåtene ”sbå, sdå, sgole”. Dette lille pustet, som varer et tidels sekund eller mindre, er nok til at vi registrerer ordet ”katt”. Fraværet av aspirasjonen bidrar til å identifisere ordet som ”skatt”. Ut fra dette plasseres grensen mellom stavelsene mellom /s/ og /k/ noe som gir ”katt” eller foran /sk/, noe som gir ”skatt”.

Dette fenomenet, som kalles junktur, opptrer i andre omgivelser også og bidrar til at vi kan plassere staelsesgrensen korrekt.  I ytringene ”de sover” og ”dis over” vil /s/ først i en trykksterk stavelse, som i ”sover”, være lengre en /s/ sist i ord, som  i ”dis”. Her plasseres stavelsesgrensen før lang /s/ eller etter kort /s/. Det er dette som utnyttes i ”I scream, you scream … ice cream”.

Forskjellen er tydeligere i paret ”islag” og ”i slag”.  Ordet ”islag” inneholder to deler ”is+ lag”. /s/ og /l/ tilhører altså ulike stavelser. I ”i slag” hører /s/ og /l/ til samme stavelser, det ser vi tydelig av skrivemåten. I slike tilfeller sier en uttaleregel i norsk at hvislelyden før /l/ skal uttales som en sj-lyd. Her indikeres det altså tydelig for lytteren hvor stavelsesgrensen går.

Eksistens eller fravær av disse små signalene er altså nok til å endre betydningen radikalt. Styrke følges ikke alltid av størrelse. Som han sa, engelskmannen: ”that stuff – that’s tough”.