Tilegnelse av motoriske ferdigheter

Jeg foreleser jevnlig om uttale i norsk som andrespråk, og et av poengene mine er at uttaleferdigheter ikke er språklige ferdigheter i og for seg, men motoriske ferdigheter. Gjennom korrekte muskelbevegelser settes luft  bevegelse, dette blir grunnlaget for stemmen. Muskulaturen i strupehodet modifiserer denne på ulike måter. Ved å bevege kjeven, flytte tunga og endre på tungeformen,  flytte tungas kontaktpunkter i munnen, åpne og lukke ganesegl og lepper, runde leppene skapes ulike språklyder. (Når det gjelder tegnspråk utføres motvarende bevegelser med hender, armer og ansiktsmuskulatur.)

Et dyptloddende spørsmål er: Hvordan lærer barn disse ferdighetene? I motsetning til voksne lykkes de når det gjelder å tilegne seg det nye språket som omgir dem. Voksne som havner i et nytt språkmiljø og som ønsker å lærer det aktuelle språket, ender opp med en mer eller mindre tydelig aksent. Patricia Kuhl er en av verdens ledende forskere når det gjelder barns språktilegnelse. Hun har presentert arbeidet sitt i en presentasjon på ted.com. Presentasjon varer 10 minutter. Se den før du leser videre.

Barn har altså medfødte ferdigheter som de utnytter under språktilegnelse. Som Kuhl viser, svekkes denne evnen  i takt med økende alder. Hun viste blant annet til følgende figur:

gr2

Illustrasjon fra: Johnson, J.S. and Newport, E.L. Critical period effects in second language learning: the influence of maturational state on the acquisition of English as a second language. Cognitive Psychology 19892160–99.

Barn bruker den første delen av livet til å observere karakteristiske trekk ved talespråket som omgir dem. Dette gjør de lenge før de kan snakke. Først etableres systemet, deretter brukes tiden på å utvikle de motoriske ferdighetene slik at barnet selv kan artikulere språklydene som er observert. Det tar iallfall to-tre år til før det hele er på plass. I begynnelsen av denne perioden svekkes evnen til å tilegne seg nye språklyder, men som Kuhl viser, skjer prosessen gradvis og når det gjelder yngre barn, kan den «gjenopplives». Fra treårsalderen svekkes evnen betydelig.

Voksnes artikulasjonsvaner er stivnet, og når voksne skal tilegne nye språk, overføres motoriske mønster til det nye språket. Personer med samme språkbrakgrunn gjør omtrent det samme under innlæring av samme nye språk, og de får en uttale som er ganske lik: De snakker med aksent. Vi ser at etablerte motoriske vaner på andre felt blir et problem når noe nytt skal læres. Leseren av dette kjenner skrift basert på det latinske alfabetet. Håndskriften «ligger i» den hånden som brukes når en skriver. Kunsnkapen om hvordan en skriver er lagret som automatiserte ferdigheter. Flytt penna over i den andre hånden og skriv på vanlig måte. Det går saktere, bokstavene får en annen form. Innsikten om prosess og produkt hjelper til en viss grad, men kan ikke overstyre den faktiske utførelsen. Prøv å lære et nytt alfabet, for eksempel det arabiske. Det tar tid å lære bokstavene, utførelsen er nølende, stilen er barnlig, og skrivingen ligger langt tilbake sammenlignet med dem som har lært dette fra barnsbein av.

Jeg så nylig en video som illustrerer tilegnelsen av nye motoriske ferdigheter (takk til Espen Munch). Den illustrerer hvor lang tid tar det å lære nye motoriske mønster, hvilken rolle allerde tilegnede ferdigheter spiller – og betydningen av alder. Videoen tar cirka 8 minutter.

Det ideelle er at disse to videoene kombinerer mine to store interesser: Språk og sykling!

 

Advertisements

Språk i Syria

Syriske flyktninger kommer til Norge, og snart skal de begynne å lære norsk. Da kan det være greit å vite noe om deres morsmål. Snakker de syrisk?

La oss sjekke kildene. Hvis man vil ha grunnleggende data om et land, kan man gå til CIA World Factbook og velge Syria. Under People and Society > Languages finner en

«Arabic (official), Kurdish, Armenian, Aramaic, Circassian (widely understood); French, English (somewhat understood)»

Det er altså ikke noe språk som heter syrisk.

Et googlesøk på «language Syria» leder til Wikipedia, der oversettelsen avden engelske teksten (noe justert) blir

Arabisk er det offisielle språket i Syria. Flere moderne arabiske dialekter brukes i hverdagen, spesielt levantinsk i vest og mesopotamisk i nordøst. Kurdisk (kurmanji) er utbredt i de kurdiske områdene i Syria. Armensk og syrisk turkmensk (azeri) snakkes blant armenske og turkmenske minoriteter.

Arameisk var lingua franca i regionen før arabisk ble introdusert, og arameisk snakkes fortsatt blant assyrere, og klassisk syrisk brukes fortsatt som liturgiske språk i ulike syrisk kristne kirkesamfunn. Mest bemerkelsesverdig er det at vestlig ny-arameisk fortsatt snakkes i landsbyen Ma’loula sam ti  to nærliggende landsbyer 56 km nordøst for Damaskus.

Syrisk tegnspråk brukes blant døve. Mange utdannede syrere  snakker også engelsk, fransk, russisk, tysk og spansk, spesielt i Damaskus og Aleppo og (blant perosner med tilknytning til) skolene Lycée Français Charles de Gaulle og l’École Française d’Alep.

Vdere står det:

Moderne standard arabisk brukes innenfor utdanning, men det er ikke noens morsmål. Hjemme snakker de fleste syrere ulike levantinsk arabiske dialekter. Sørsyrisk arabisk snakkes i byene Damaskus, Homs og Hama, og nordsyrisk arabisk snakkes i regionen Aleppo. Beslektede dialekter snakkes i kystfjellene. Libanesisk arabisk er på en måte en del av den sørsyriske språkfamilien, men kan ses på som en overgangsdialekt mellom sørsyrisk arabisk og palestinsk arabisk. Syria har en lang historie med multikulturalisme og utenlandske imperialisme, og på grunn av dette har syrisk arabisk et ordforråd som inkluderer lånord fra tyrkisk, kurdisk, armensk, syrisk, fransk, engelsk og persisk. Det er ingen standardisert stavemåte […].

Wikipedia lister deretter opp ulike språk, men her velger jeg å bruke Ethnologue som kilde. Informasjonen om Syria sier følgende (i min tilpassede oversettelse):

Antall individuelle språk som er oppført for Syria er 17. Av disse er 16 levende og ett utdødd. Av de levende språkene er to institusjonelle, fire er utviklet, fire er vitale, fem i faresonen, og ett er døende.

Hvor bor syrerne? Kartet nedenfor viser bosettingsmønsteret:

syria_pop_1979

Etnisk sett grupperer befolkningen seg slik:

Syria_Ethnic_summary_lg

Følgende språk er ført opp under Syria i Ethnologue:

  1. Adyghisk                                                 25000
  2. Levantisk arabisk                                    70000
  3. Mesopotamisk arabisk                        1800000
  4. Bedawisk arabisk                                  500000
  5. Arabisk, nordlig levantisk                    8800000
  6. Arabisk nordmesopotamisk                   300000
  7. Standardarabisk (nasjonalspråk)
  8. Armensk                                                320000
  9. Assyrisk nyarameisk                               30000
  10. Søraserbajdsjansk                                  30000
  11. Domari                                                     37000
  12. Kabardisk                                                39000
  13. Kurmanji (nordlig kurdisk)                     938000
  14. Lomavren                                            Ytterst få
  15. Mlahsö                                                   Utdødd
  16. Turoyo                                                        7000
  17. Vestlig nyarameisk                                   15000

Kartet nedenfor, som er hentet fra Ethnologue,  illustrerer den tallmessige oversikten ovenfor.

JOSY_rgb

En mer oversiktlig framstilling over arabiske dialekter i Syria ser slik ut:

Syria-Arabic-Dialect-Map

Ikke-arabiske dialekter er distribuert slik:

Non-Arab-Syria-Language-map

En detaljert av språkforholdene i Syria framstilling ser slik ut:

Syria-Languages

/ç/ vs /ʃ/ – litt om kje- og sje-lyden

Jeg havnet i en diskusjon forleden om sammenfallet mellom kje- og sje-lyden som skjer blant unge (se f.eks. dette innlegget). Mange er bekymret og klager på barn og ungdoms «munnslapphet». Jeg følger interessert med i prosessen og er glad for å få oppleve en større språkendring. En av samtalepartnerne var bekymret over at ord falt sammen i en form «kyss» og «skyss» kommer til å høres ut som «skyss» begge to. Argumentet mitt om at språket var fullt av likelydende, eller homofone, ord som høy (adj) – høy (tørket gras) lav (adj) – lav (mat for rein) vise (verb) – vise (subst) ble ikke tatt særlig alvorlig. Da jeg i tillegg påstod at antallet par ikke var så stort fikk jeg motbør. På spørsmål om hvor mange slike par det fantes i norsk ble jeg svar skyldig. Det foresvevde meg at jeg hadde hørt i Petter Schervens program «Typisk norsk»  at antall var rundt 20. Samtalepartneren påstod at antall var langt høyere. «Hundrevis?» spurte jeg. «Neppe så høyt», var svaret. En sjekk i  boka «Typisk norsk» viste 22 par. Dette er kanskje de samme som Arne Torp viser til i en artikkel fra 1999 (nevnt her). Antallet skal gjelde østnorsk. Litt fabulering rundt disse ordene førte til at jeg fant flere. Bokmålsordboka stod i bokhylla, og en halvtime senere satt jeg med følgende liste på over 70 ord:

  1. keik sjeik
  2. keiser skeiser
  3. keiv skeiv
  4. kikk chic
  5. kikk skikk
  6. kildre skildre
  7. kile Chile?
  8. kille skille
  9. kinker skinker
  10. kinn skinne
  11. kinne skinne
  12. kip skip
  13. kipe skipe
  14. kiper skiper
  15. kipper skipper
  16. kis skis
  17. kis skis
  18. kitt skitt
  19. kive skive
  20. kjangse sjanse
  21. kjappe sjappe
  22. kje skje
  23. kjede skjede
  24. kjefte skjefte
  25. kjei skei
  26. kjekk sjekk
  27. kjel sjel
  28. kjele skjele
  29. Kjell skjell
  30. kjeller skjeller
  31. kjemme skjemme
  32. kjenne skjenne
  33. kjenning skjenning
  34. kjensel skjensel
  35. kjepper skjepper
  36. kjerr skjerr
  37. kjerv skjerv
  38. kjette sjette
  39. kjeve skjeve
  40. kjip skip
  41. kjoks sjokks
  42. kjuke sjuke
  43. kjær skjær
  44. kjære skjære
  45. kjød skjød
  46. kjøen sjøen
  47. kjøl sjøl
  48. kjønn skjønn
  49. kjøre skjøre
  50. kjøter skjøter
  51. kjøtt skjøtt
  52. kjøv skjøv
  53. kylle skylle
  54. kylling skylling
  55. kynd skynd
  56. kynne skynde
  57. kyr skyr
  58. kyss skyss
  59. kyt skyt
  60. kyte skyte
  61. kytte skytte
  62. tja sjah
  63. tjære skjære
  64. tjau sjau
  65. tjeld skjell
  66. tjene skjene
  67. tjo sj
  68. tjønn skjønn
  69. tjor jour?
  70. tjor skjor
  71. tjuende sjuende*? (kommentar nedenfor)
  72. killing schilling? (kommentar nedenfor)
  73. kjøttet skjøtte? (kommentar nedenfor)

Listen inneholder ordpar som er identiske med hensyn på uttale, men ikke når det gjelder skrivemåte, se f.eks. 29 Kjell – skjell og 65. tjeld – skjell. Antallet par vil derfor varierer avhengig av de kriteriene en legger til grunn når en teller. Det samme gjelder 69 og 70.

Det er ikke vanskelig å forlenge listen. Litt mer graving i Bokmålsordboka vil nok gi flere par. I tillegg kan en

  • bøye ord og ende med par som «kjent  – skjent»
  • trekke fra infinitivsendelsen -e og lage imperativer som «kjeft – skjeft»
  • lage passivformer som «kives – skives»
  • henge på genitivs-s «kjøds – skjøds» og så videre.

Antallet par i norsk er nok større enn dette. Jeg forventer at en granskning av Nynorskordboka vil gi par som en ikke finner i bokmålet . I tillegg finnes det helt sikkert en rekke dialektformer som for eksempel «kjægLæ – skjægLæ» («L» står for «tjukk l»). De tre siste parene i lista er merket med spørsmålstegn. Det skyldes at ordene har forskjellige tonelag. Hvis en også tar med slike par, altså par der det er to forskjeller mellom ordene: (1) sje/kje (2) tonelag, øker også antallet. Ordparet «tjuende – sjuende» har samme tonelag slik jeg sier det, andre har tonelagsforskjell her, så derfor er det merket med *.

Dersom noen finner andre par enn dem som står her, er jeg takknemlig for tilbakemelding.

PS 03.06.15: Noen tilbakemeldinger er kommet, så listen er modifisert litt fra den opprinnelige. I tillegg er den alfabetisert etter ord som begynner på kje-lyden med unntak av spesielle ordpar, som er stilt opp til slutt.

Apexblotting

Jeg har vært innom dette fenomenet tidligere, blant annet i et blogginnlegg fra 2007 og et fra 2010. Sist søndag planla jeg å bruke litt tid foran TV for å se Magnus Carlsen spille sjakk mot hele Norge på NRK. Det endte selvsagt med seier for verdensmesteren. Men det var en annen sak som fanget min oppmerksomhet – nok en gang: Den kvinnelige programlederen leverte kontinuerlig eksempler på apexblottinger – fra programmets begynnelse og til slutt.

Kommentarer om dette finnes på de blogginnleggene ovenfor. Jeg nøyer meg med noen bilder her. De første fra innledningen av programmet, de siste fra seiersintervjuet med Magnus Carlsen i del 2. Og når blottes apex? Jo, ved lyder som hos de fleste artikuleres med tungespissen mot baksiden av fortennene i overkjeven, altså /t, d, n, l/, og da  i ord som «denne, kvelden, vant, Magnus». Men ikke i «Carlsen», der er tunga trukket bakover under artikulasjon av l-lyden (som skrives <rl>), og den holdes i en litt bakre posisjon også når den kommer til den siste n-lyden. Lykke til, ta en titt, og tell gjerne. Det er haugevis av dem.

 

 

Screenshot 2014-12-01 23.42.15Screenshot 2014-12-01 23.38.40

Screenshot 2014-12-01 23.36.53

Screenshot 2014-12-01 23.43.55

 

 

Screenshot 2014-12-01 23.50.31Screenshot 2014-12-01 23.50.19

Screenshot 2014-12-01 23.52.13

 

 

 

 

 

«Det gjorde ikke saken bedre at vedkommende brukte bred dialekt»

I Klassekampen 23.9.14 forteller professor Vigdis Ystad om et teaterbesøk. Hun så Lille Eyolf under Ibsenfestivalen nylig. Skuespillerne var norske, det vil si aktører som ifølge henne preges av «språklig slurv» og som generelt «ikke lenger [kan] lese vers» og som også har en diksjon så dårlig at «tilhørerne ikke hører hva som blir sagt». Det siste fikk hun demonstrert av en av skuespillerne, og «[d]et gjorde ikke saken bedre at vedkommende brukte bred dialekt». Ystad ønsker en «fininnstilling av instrumentet», og da med det hun beskriver som en «etablert […] scenespråklig standard» som rettesnor. Dårlig diksjon er irriterende og forringer teateropplevelsen, det kan vi enes om, men påstanden om at opplevelsen vil bli ytterligere forringet  hvis skuespilleren bruker «bred dialekt», skulle jeg gjerne sett utredet nærmere.

Rim på kinesisk – 普通话

Skjermbilde 2014-01-16 kl. 20.32.12«Noe av det som gjør det så fascinerende å rappe på kinesisk, er at ett eneste skrifttegn utgjør en hel stavelse. Det gir nesten endeløse rime-muligheter […].» Dette sier den norske Beijingbaserte rapperen Eirik Okkenhaug alias Xiao Ou til Aftenposten 4.1.14. Han snakker kinesisk –  普通话 – Pǔtōnghuà.

Utsagnet er interessant på flere måter.

For det første ser det ut til at rim ser ut til å være avhengig av skriftspråk. Slik kan det ikke være. Det ville jo bety at språkbrukere ikke vil ha mulighet til å lage rime før språket de bruker, blir skriftfestet. Rimene oppstod lenge før menneskearten begynte å bruke skrifttegn som symbol for språklyder.

Men før vi går videre er en definisjon nødvendig. Store norske leksikon (snl.no) sier følgende : «Rim, litterært virkemiddel som består i gjentagelse av samme språklyd eller lydgruppe etter bestemte regler. Ved rim forstår man vanligvis stavelsesrim, dvs. klanglikhet mellom to ord ved samsvar i språklyd fra og med siste betonte vokal og ut (f.eks. byde – lyde, bydende – lydende). Oftest er stavelsesrimet brukt som enderim ved slutten av verselinjer.»

Kravet om skriftlig grunnlag nevnes ikke. Ord som «her, der» rimer. De deler lydsekvensen /æ:r/, men også bokstav- (eller tegn-)sekvensen «-er». Men at  identiske tegnstrukturer gir et tilstrekkelig grunnlag for rim, kan en observere når en inkluderer ord som «ser, ler». De ender også på «-er», men har en annen uttale. Mens  «-er» i «her, der» uttales /æ:r/, uttales «-er» i «ser, ler» som /e:r/.

På den annen sier rimer «lær» på «her, der». En kan imidlertid tenke seg et strengt regelverk for dikt med enderim slik at ikke bare de rimende lydlige sekvensene skal være identiske, men også bokstavekvenser. Da vil «lær … her» være et dårligere rim enn «her … der». (Det skulle ellers vært interessant hvordan dette skulle kunne manifestere seg på kinesisk. Hvilke deler av tegnet er det som inngår i rimet?)

Tilbake til kinesisk. rapperen sier at kinesisk gir «nesten endeløse rime-muligheter». Det må bety at kinesisk på den ene side må ha en rik variasjon av rimende endelser og på den annen side et rikholdig sett av språklyder som kan kobles foran rimene. Et eksempel fra norsk vil vise dette:

-an   -enn  -inn -itt
m-  mann  menn minn mitt
s-   sann  senn  sinn sitt
r-   rann renn rinn ritt

Det interessante med kinesisk er at språket ikke har disse to kjennetegnene. En finner 39 endelser som kan rime og 21 lyder som kan stå foran  rimet pluss tom posisjon (jf. «topp» som rimer på «opp». I det siste tilfellet starten på rimet tomt). I kinesisk får en dermed 858 mulig rim. Endeløst? Antallet er faktisk langt mindre i og med at mange av kombinasjonene ikke er lovlige. Det faktiske antallet er 413. Dette er altså det faktiske antallet stavelser i språket! (Hvor mange finnes i norsk? Det finnes ingen oversikter som viser dette. Noen har anslått 5000, men det tallet er absolutt for lavt). Kinesisk har fire toner. Det betyr at de 413 stavelsene realisert med hver av de fire tonene gir 1652 stavelser. Igjen er det slik at ikke alle toner kan brukes i alle stavelser, så det faktiske antallet ulike stavelser er rundt 1200. Det vil også finnes regler for hvordan toner kan rime, og dette vil trolig begrense antallet rim ytterligere.

Sett fra dette synspunktet har altså kinesisk langt mindre å rime med enn norsk, kanskje bare noen prosent av hva en finner i norsk.

Hvor kommer da beskrivelsen «endeløs» fra når han viser til enkeltstaveser.  Xiao Ou kan mye mer kinesisk enn meg, så hå gi ham rett, må jeg bare spekulere. Det kan være at kinesisk har mange likelydende ord (jf. «så» som kan være i «å så/ han så meg/ den er så stor/ så det sier du» osv). Når en kan spille på dobbel-/trippel-/kvadruppelbetydninger blir meningsaspektet selvfølgelig langt rikere. Beregningene ovenfor baserer seg på enstavelsesord, men siden kinesisk også setter disse sammen til nye ord dvs. kombinasjoner av de 1200 elementene som er nevnt ovenfor, får en flere muligheter, men det er likevel vanskelig å se at dette skulle gi dekning for beskrivelsen «endeløs».

Og hva har skriftspråket med dette å gjøre? Med mindre «rim» betyr en  overlapping av grafiske elementer i ord som i «ser» – «her»: Ingenting etter det jeg kan forstå. Men klikk på bildet og hør.

Computer-Assisted Listening and Speaking Tutor (CALST)

nyh_spraakI et par år har jeg vært medlem av en gruppe som har hatt som oppgave å utvikle et program som skal bidra til at innvandrere kan utvikle bedre uttale i norsk. Programmet er nå lansert, og omtaler av det ligger flere steder på NTNU. Omtalene er informative, så jeg legger kun ut lenkene her. Programmet kan lastes ned fra en av adressene nedenfor, og det er til fri bruk.

Programmet har to hoveddele. Den ene tar for et grunnleggende vokabular i norsk, den andre skal hjelpe til med å utvikle bedre uttale- og lytteferdigheter. En nyvinning er at brukerne kan velge mellom åtte varianter. I tillegg skreddersyr programmet øvelsene ut fra elevenes morsmål, dvs. i forhold til de vel 500 språkene som inngår i den underliggende databasen L1L2map.

Utgangspunktet er språklige sammenligninger på enkeltlydnivå. Programmer som behandler større språklige enheter (stavelser, ord, fraser og setninger), står på lista over hva vi ønsker å gjøre videre.

L1L2map

http://calst.hf.ntnu.no/l1-l2map/

CALST hjemmeside (hvor programmet kan lastes ned)

http://www.ntnu.edu/isk/calst-for-learners

Omtale i Universitetsavisa

Omtale i Gemini

Solen skinner

– «Bestefar, det er så vanskelig å si «solen«.

Jeg sitter og snakker med et av barnebarna, og med sommeren 2012 i minne kunne en tro at hun hadde sagt «å se solen» istedenfor «å si solen», men slik var det ikke.  Hun er fra Bergen, og deri ligger hele saken, men vi er nødt til å ta en omvei.
Det er et generelt trekk ved norsk at trykklette stavelser av typen
«-ten» som i «liten»
«-den» som i «raden»
«-len» som i «halen»
«-sen» som i «visen»
«-nen» som i «vinen»
ikke uttales som de skrives: e-lyden i stavelsen faller bort og en ender med noe som ligner på «rotn, bodn, haln, visn, vinn», alle uttalt med lang vokal. En finner ikke en slik uttale av siste stavelse i ord som «loven, fiken, dagen, rapen».
Hva er det som skiller de t gruppene med ord fra hverandre? Jo, siste stavelse har en såkalt dental konsonant på begge sider av den siste e’en. Lydene /t, d, n, l, n/ er alle uttalt slik at tungespissen er i kontakt med tennene (jf. engelsk «dentist». Opphavet finnes i latin). En kan altså formulere en regel: Dersom en trykksvak stavelse har /e/ som kjerne, og innledes med en dental konsonant og slutter med /n/, vil /e/ falle bort.
Vokalen faller bort, men får dette konsekvenser for stavelsesantallet i ordet? Nei, ordene er fremdeles tostavelsesord (prøv å banke rytmen), men nå er det /n/-lyden som bærer den siste stavelsen. Dette markeres med den lille streken under n-tegnet:  /li:tṇ/ˌ  /ra:dṇ/ˌ  /ha:lṇ/ˌ  /vi:sṇ/ˌ  /vi:nṇ/. Ordene må ɡjerne ha kort vokal. Regelen gjelder like  fullt: «hatten, vidden, ballen, bussen, vinden».
Dersom siste stavelse har trykk som i «bensen» /ben’se:n/ skjer det ikke. Heller ikke hvis vokalen er en annen enn /e/, jf. «laban, nylon». Hvis en ser på substantiv som ender på dental konsonant, vil /e/ droppes både i entall bestemt «bilen, boden, bussen» og i flertall bestemt: «bilene, bodene, bussene». I flertall ubestemt er /e/ til stede: «biler, boder, busser».  Her slutter ikke den trykksterke stavelsen på /n/.
Regelen strekker seg enda litt lengre idet for eksempel substantiv som ender på retroflekse lyder også adlyder en lignende regel. Prøv å si ord som «barten, ferden; jarlen, børsen, kvernen» med østnorsk, trøndersk eller nordnorsk intonasjon. Her er tungespissen krøllet oppover og bakover under uttalen av lydene som i skrift er representert ved hhv. «-rt-, -rd-, -rl-, -rs-, -rn-«. Den retroflekterte posisjonen opprettholdes når den siste lyden skal uttales. Den siste /n/ endrer kvalitet til /ɳ/ː /baʈɳ̣̩/ˌ /fæɖɳ̣̩/ˌ /jaːɭɳ̣̩/ˌ /bøːʃɳ̣̩/ˌ /kvæːɳɳ̣̩/ˌ
Men det var mitt barnebarn fra Bergen dette egentlig gjaldt. Hun kunne si  «liten, raden, visen, vinen» –  men når hun kom til «solen», gikk det galt. Det samme skjedde med «ballen, selen, billen». Hun sa ingen /n/ i slutten av disse ordene. Hun brukte heller /l/ i slutten av ordene der jeg ville bruke /n/. Ikke rat at det var vanskelig! Tostavelsesordene ble i hennes munn uttalt /ball ̣̣/, /se:lḷ /, /bill ̣/. Når hun forsøkte å herme etter meg, ble det heller «ballæn, selæn, billæn» med en hjelpevokal foran den siste n-lyden..
Så mens store deler av Norges befolkning bruker stavelsesbærende /n/ i trykksvake stavelser av typen: «-len», og uttaler dem /ln/, bruker manɡe bergensereˌ mitt barnebarn inkludert, stavelsesbærende /l/i denne posisjonen og uttaler «-len» som /ll ̣/.

Hjemmelekse til neste gang: Observer norsktalende tyskere som sier ord som «kammen, lappen, labben, jakken, leggen». Hva er det de gjør som avviker fra norsk?

Bokstaver i munnen

«Jeg skjønte hva jeg hadde sagt idet de siste bokstavene ramlet ut av munnen min», sa Plumbovokalisten til VG etter et uheldig utsagn under en prisutdeling for ikke lenge siden. Jeg lar kjernen i den saken ligge. Det er ikke alltid like lett å holde tann for tunge, det har de fleste erfart. I et ubetenksomt øyeblikk avslører man hemmeligheten eller påpeker at keiseren er uten klær.

Fra denne bloggens ståsted er det mer interessant å se på forklaringen som ble gitt. Når tann holdes for tunge er det neppe for å hindre bokstaver fra å ramle ut av munnen.Når jeg her velger å lese utsagnet i verste mening, er det ikke for å henge ut vedkommende vokalist, men heller for å ha et påskudd for å diskutere utsagnet litt nærmere. Synspunktet som kommer til uttrykk er nemlig ikke uvanlig. Gjennom mange års arbeid som sensor for norske studenter som har hatt i oppgave å omtale minoritetsspråkliges norsk, har jeg sett flere besvarelser der voksne innvandreres uttaleproblemer i norsk er forklart med at siden innvandrerne mangler bokstaver som «y» og «ø» i sine alfabet, er lydene vanskelige å uttale. Det er da fristende å følge dette opp under en muntlig eksaminasjon og spørre om uttalen ville ha blitt bedre om alfabetet i den minoritetsspråkliges morsmål hadde blitt endret. En del studenter har svart bekreftende på slike spørsmål, andre har etter litt fundering kommet til motsatt konklusjon.

Et par eksempler viser hvor urimelig en slik tankegang er: La oss ta ordene «mars» og «marsj». Ordene uttales likt:  /maʃ/ sier østlendinger, trøndere og nordleninger. Det kommer like mange lyder ut gjennom munnen hos alle. (De vestlendingene som skarrer, sier /maʀs/ for begge ordene.) Ideen om at det skulle komme en «j» ut av munnen når en snakket om «marsj» er nok en forestilling som kanskje tyder på at vedkommende har en ide om tale og skrift er identiske størrelser, men selv da ville det vært interessant å se bokstavene. En kunne jo lure på hvordan dette forholdt seg i språk som bruker andre skriftkonvensjoner: Kommer det kinesiske tegn ut av kineseres munn og stavelsestegn ut av en tamils? Og hva med dem som ikke har lært bokstavene, små barn og analfabeter, snakker de ikke?

Og hva med ord som skrives likt, men uttales forskjellig som «(en) kost» (til å koste støv med) og «(en) kost» (mat). Hvis det kommer samme bokstav ut av munnen, hvordan kan da ordene være forskjellige? Og hva med de 14 ordene «sju, skjære, ski, sherry, schæfer, champagne, generell, journalist, cello, crescendo, nysgjerrig, beige (+ mars, marsj)» som har ulike skrivemåter for ʃ-lyden (sj-lyden)? Kommer det varierte bokstavsammensetninger rennende ut over leppene for hvert ord? Neppe.

Norsk skriftspråk er til en viss grad ortofont. Det vil sa det i en god del, men langt fra alle, tilfeller er et 1:1-forhold mellom skrift og tale, altså at en lyd representeres av én bokstav. Ofte er det slik at en og samme bokstav kan stå for flere lyder (sum, dum), eller at en og samme lyd representeres av flere bokstaver (de, di), at ulike bokstavkombinasjoner representerer én lyd (se ʃ-lyden ovenfor), eller at noen bokstaver har ikke en lyd knyttet til seg i bestemte posisjoner (det, billig). I opphavet til det norske skriftsystemet lå det kanskje et ønske om å utvikle et 1:1 forhold, men på den ene siden var det slik at det ikke fantes nok tegn tilgjengelig i alfabetet man lånte inn, så en måtte lage tegnkombinasjoner, såkalte digrafer (to tegn) eller trigrafer (tre tegn), på den andre siden har talespråket gjennomgått endringer som ikke er blitt reflektert direkte i skriftspråket. En gang i tida hadde ord «fort» fire lyder (slik det har på Vestlandet i dag), men i mange dialekter er /rt/ i dag smeltet sammen til en lyd /ʈ/, som vi har lydskrifttegn for, men som ikke er representert med  egen en bokstav i alfabetet.

Forfølger man påstanden på sine ene premisser, illustrerer den en mindre  god språklig analyse. Nasale lyder som /m, n/ slipper ikke ut gjennom munnen, men gjennom nesen, og nasaliserte vokaler som man finner i franske eller portugisisk kommer ut både gjennom nesen og munnen. Så bra at det er umulig for en stor /m/ å kile seg fast i nesehulen!

Ernstskt

”Stavelse” er et sentralt begrep innenfor språkvitenskapen. Stavelser finnes i alle talte språk, men de kan ha svært ulik oppbygning. De språkene som er enklest utstyrt har bare en konsonant (K) etterfulgt av en vokal (V) som danner en struktur som kan beskrives som KV. En ytring som ”bagono mitete” vil være et eksempel på ord der denne strukturen er gjentatt flere ganger KVKVKV KVKVKV. KV-stavelser er regnet som grunnleggende i verdens språk.

Stavelser kan imidlertid være langt mer komplekse en KV, og i denne sammenheng har norsk ganske mye å by på. For det første kan norske stavelser starte med null, en, to eller tre konsonanter. (I figuren til venstre er disse konsonantene plassert under «opptakt»). Eksempler på ord/stavelser  med komplekse konsonantgrupper før vokalen er ”å, rå, krå, skrå”. Disse kan en strukturelt beskrive som V, KV, KKV, KKKV. Det kan også være konsonantopphopninger bak vokalen («koda» i figuren). Det er enkelt å finne eksempler på konsonantgrupper med fra null opptil fire som i ”i, il, hils, ilsk, ilskt”. Dette kan en beskrive som V, VK, VKK, VKKK, VKKKK.

Mellom disse ytterpunktene står kjernen i stavelsen. Som regel er det en vokal som fungerer som kjerne, men ikke alltid. Det kommer tilbake til i en senere artikkel.

Hvis en kombinerer strukturene som er angitt ovenfor, vil en se at norsk har et relativt stort antall ulike strukturer. Kjernen inneholder en V, foran denne kan det står tre konsonanter, bak den fire konsanter. Det gir 3x1x4= 12 ulike kombinasjoner. Antallet er i realiteten større siden kjernen kan inneholde kort vokal (V), lang vokal (V:) eller en diftong (VV). Detaljene rundt dette lar vi ligge.

Når en kompleks konsonantgruppe foran vokalen kombineres med en kompleks gruppe som står bak, kan en få en stavelse som ”sprelskt” – KKKVKKKK. Det er flere ord som har like kompleks start og avslutning som «sprelskt», jf. «skrik, falskt».

En kan også konstruere ord med komplekse strukturer: Endelsen ”-sk” kan henges på substantiver for å lage adjektiver, jf. ”biologi” som da endrer form til ”biologisk”. Hvis en bruker denne metoden, kan en lage flere komplekse endelser av substantiv som i utgangspunktet har en kompleks mer endelse. Ord som ”østerriksk” og ” luxemburgsk” er laget på denne måten. Av navnene ”Faust” og ”Holt” kan en lage ”faustsk” og ”holtsk”. I talespråk finnes formen ”skjelmskt” (tillat i skrift i svensk, men ikke i norsk). Her uttales det fem konsonanter etter vokalen. Begynnelsen er imidlertid en enkel K. De tre bokstavene ”skj-” står bare for én lyd.

I sammensatte ord kan en stavelse med en kompleks slutt stå foran en stavelse med kompleks begynnelse. De fleste kjenner nok eksempelet ”angstskrik”. Her er det 6 konsonantlyder etter hverandre (sju bokstaver, men ”ng” står for én lyd).En kan ved litt skrivebordsarbeid lage mer komplekse sekvenser: Hva kan en kalle en personer som skriver under med falskt navn? Kanskje er det «falsktskrivende» personer? Her kommer det sju konsonanter på rad.Og er de kvikke til beins, er de kanskje «rasktspringere» og ikke «hurtigløpere»?

I normert norsk finnes det ingen stavelser som har en så kompleks konsonantgruppe i koda som ”skjelmskt”, det maksimale en finner er fire konsonanter etter hverandre i én og samme stavelse. Men som det er vist ovenfor, kan en leke seg litt. Vi tar utgangspunkt i navnet ”Ernst”. Dersom det er uttalt av en bergenser, vil det ha fire konsonanter til slutt , bergensere skarrer jo, og vi bruker /ʀ/ for skarre-r og uttalen kan angis som /æʀnstk/. Dette navnet kan danne utgangspunkt for et adjektiv. Vi føyer til ”–sk” og får ”ernstsk”. I teorien kan en jo si at Ernst var oppfinnsom, rett som det var fikk han en typisk ”ernstsk idé”. Og vil en strekke skinnet enda litt, kan en si at han ofte kom med  ”et typisk ernstskt uttrykk”. Her kommer det sju konsonanter på rad, men da det spørs om tungen henger med.