Hva er det med /l/?

Spørsmålet har jeg grunnet på lenge, men etter et par uker blant personer med ulike morsmål, har jeg erfaringer som er er ferske nok til at problemstillingen kan presiseres og diskuteres. Noe endelig svar kommer jeg neppe fram til, så kommentarfeltet står åpent for de som har bedre kjennskap til dette enn hva jeg har. Etter å ha bodd i Nicaragua et par år er spansken min relativt bra, og ord som «plaza» – «torg, plass» og «playa» – «strand» hører til basisvokabularet.

En reise til Brasil nylig gav innsikt i et nært beslektet språk, portugisisk, og i mange tilfeller var det mulig å samtale noenlunde fornuftig med brasilianere om dette og hint, iallfall sett fra mitt synspunkt. En rusletur en formiddag i Rio de Janeiro («Januarelva») endte på Copacabana – som ikke er en «playa», men en «praia» på portugisisk. Ordene er åpenbart de sammen (vokalene <y> og <i> er mindre interessante i denne sammenhengen), men i portugisisk uttales (og skrives) ordet med /r/, ikke /l/. Opphavet til begge er det latinske «platea» («torg, åen område, bred gate») som i sin tur kom fra gresk «plateia». Siden spansk inneholder den opprinnelige /l/, må videreutviklingen fra /l/ ha skjedd i portugisisk. Spørsmålet følger naturlig: Hvilken relasjon er det mellom /l/ og /r/ som gjør at et og samme ord får ulik form i to nærliggende språk?

Det finnes også mange andre paralleller. Ordene for «hvit» har formene «blanco» (sp.)  og «branco» (po.) i entall hankjønn. Hva med andre språk som harsitt opphav i latin. Hva heter de sammen ordene på italiensk? Jo, «piazza» og «bianco». Her har altså utviklingen tatt en annen vei: /l/ er blitt til /i/. Portugisisk viser også en annen utviklingsretning for /l/. I spansk har en ord som «salida» – «utgang» og «salud» – «helse». På portugisisk er det henholdsvis «saída» (tre stavelser: «sa-í-da») og «saúde» («sa-ú-de»). Her har /l/ forsvunnet. Så langt har vi altså sett tre prosesser som leder bort fra /l/

  • /l/ > /r/
  • /l/ > /i/
  • /l/ > null

Men det finnes flere. I nederlandsk har de gamle formene «old» – «gammel»  og «holt» «ved» videreutviklet seg til «oud» og «hout». Og hva heter «salt» på nederlandsk? Jo: «zout». Her er altså /l/ endret seg til en kort o-lyd som ligner den en finner i først i engelsk «what». Det er ganske vanlig å bruke IPA-symbolet /w/ for denne lyden.

  • /l/ > /w/

Det samme finner en i portugisisk: Ordet for «dårlig» – «mal» (sp.) – /mal/  heter på portugisisk «mau» – /maw/. Polsk har også eksempler på samme utvikling, og her har lyden i tillegg fått en egen bokstav < Ł ł >  som i «, MAŁY, mały» – /ˈmawɨ/  – «liten» (jf. russisk малый – [ˈmaɫɨj].

Transkripsjonen av den russiske uttalen – /ˈmaɫɨj/ – inneholder ledetråder som kan forklarer hvorfor /l/ endres til /w/. /l/ uttales ved at den fremre delen av tunga (tungebladet) er i kontakt med området bak fortennene i overkjeven. Det er åpning på en eller begge sider av kontaktområdet (si /l/, hold posisjon og pust inn gjennom munnen så kjennes det tydelig).  Bølgesymbolet som står på tvers over tegnet /l/ indikerer at baktunga er løftet mot den bløte ganen når /l/ uttales. Den bløte ganen kalles velum på latin, og dette fenomenet kalles derfor velarisering. En finner eksempler på dette også i norsk: Prøv å si «li» og «lo»: O-lyden uttalen med baktunga hevet mot velum, og denne posisjonen foregripes under uttalen av /l/. Når /l/ er ferdig artikulert, er tunga allerede ferdig posisjonert til uttalen av neste lyd. Denne lyden er også kjent fra engelsk som «dark l», jf. siste /l/ i «little».

Det er ikke langt fra en velarisert /l/ til o-lyden. Baktunga er jo i rett posisjon, så hvis en slipper fortunga ned, dvs. at den ikke lenger er i kontakt med området ved/bak fortennene i overkjeven, så har en omtrent korrekte artikulatoriske posisjoner. prøv å si «ololo» litt sakte og føl hva som skjer med baktunga (ingen bevegelse), og fortunga (beveges opp- og nedover). Prosessen som skjer når /l/ (som er konsonant) endrer artikulasjon og blir til en o-lyd (en vokal), kalles for «l-vokalisering». En forutsetning for at dette skal skje på den måten som er beskrevet ovenfor er at leppene rundes (artikulasjonen av o-lyden krevet det). Det er sannsynligvis dette som har skjedd i portugisisk (mal > mau), nederlandsk (salt > zout) og polsk (mali >mawi). (Det skriftlige uttrykket for dette her er noe inkonsistent, men det spiller mindre rolle). Grunnlaget for denne språklige utviklingen er altså har en har fått en uttale der artkulasjon av den aktuelle lyden har endret seg fra

«kontakt mellom fortunga og fremre del av den harde ganen + hevet baktunge»  til        «hevet baktunge».

Resultatet er en lyd som ofte ikke har en stabil, mer varig artikulasjon som den en o-lyd har, men heller en mer rask overgangslyd. Denne lyden symboliseres bed av IPA-symbolet < w > enn < u >. Prosessen kan illustreres ved hjelp av noen fi figurer som er hentet fra Robert Mannels hjemmeside.

Den blå pila på bildet lengst til venstre indikerer at det er åpning på sida av kontaktpunktet. Legg merke til at baktunga er flat. På bildet nr. 2 er baktunga hevet. Bilde nr. 3 viser artikulasjonen etter at fortunga «har sluppet taket».

Sammenlign posisjonen med artikulasjon av o-lyden på bildet nr. 4 som viser vokalartikulasjon (grønn linje, symbolisert ved /u/). Forskjellen mellom [u] og [w] er stabiliteten, dvs. hvor lenge artikulasjonsposisjonen opprettholdes. [w] er en kjapp overgangslyd mens o-lyden er mer stabil og varer lenger. O-lyden er artikulert med rundede lepper. Dersom rundingen opphører og baktunga senkes, får man en mindre tydelig artikulert lyd som kanskje kan være et trinn på veien mot bortfall, jf. portugisiske ord som «saída», men dette er ren gjetning fra min side.

Hva så med italiensk? Mens hypotesene over synes rimelige for meg, er jeg mer usikker når jeg skal prøve å forklare hvorfor /l/ går til /i/ i italiensk. Jeg tar utganspunkt i en annen av Mannels figurer, nemlig artikulasjonen av [j].

Hvis en sammenligner dette med artikulasjonen av [i] på bilde nr. 4 ovenfor (rød linje), ser en store fellestrekk. Forskjellen mellom [j] og [i] er som for relasjonen [w] – [u] knyttet til stabilitet og varighet av artikulasjonen. [j] er en kjapp overgangslyd.

De italienske ordene «piazza, bianco» kunne ha vært transkribert som [pjatsa] , [bjanko]. Kan overgangen fra en l-lyd til en i-lignende lyd skyldes at det har vært en artikulasjon av /l/ som ikke har vært så sterkt velarisert eller at tunga har vært skjøvet mer framover? Hvis det er tilfelle kan kanskje tenke seg at når fortunga «slipper taket» så resulterer det i en lyd som ligger nærmere [i] eller [j]?     Jeg lar spørsmålet henge i lufta sammen med et par andre, og regner med at det kommer mer om /l/ senere:

  1. Noen som vet noe mer om dette?
  2. Hvordan vil fonologer kommenterer problemstillingene ovenfor?

Ref: Wikipedia om l-vokalisering.

Om olafhusby
Språkviter, bestefar, forfatter, forlegger, blogger, reisende

3 Responses to Hva er det med /l/?

  1. Jardar sier:

    I full fart frå ein fonolog som ikkje har relevant litteratur for hand, og som heller ikkje veit om han har slik litteratur i hylla si. Det vert litt teknisk her og der, eg prøver å forklare litt undervegs, men bør vel seie separat her at F2 og F3 refererer til frekvensar i lydsignalet som er avhengige av tunge- og lippestilling.

    Overgangen frå velarisert [ɫ] til [w] er kjend også i engelsk, der ein i somme dialektar finn milk uttalt som nettopp [mɪwk]. Når eg ser etter i Praat, har [ɫ] ein mykje lågare F2 enn [l] (folk som er meir bevandra i akustisk fonetikk, må gjerne rette meg). Dette er også eit kjenneteikn for runda vokalar, særleg for bakre runda. (F3 er derimot høgre i [ɫ] enn i [l], i vokalar vert også denne lågare ved runding, men særleg for fremre vokalar, om eg har forstått Ladefoged rett.) No er dette fonetikk og ikkje fonologi, men likskapen mellom [ɫ] og bakre runda vokal gjeld jo også trekkgeometrisk – i den grad velariseringa er fonologisk spesifisert og ikkje berre eit spørsmål om fonetisk implementasjon (må ta massevis av atterhald her, men det finst jo trass alt ein distribusjon som er fonologisk avhengig: velarisert l finst i rimet, altså i høgre del av stavinga, medan opptakta i venstre kant er mindre velarisert eller ikkje velarisert).

    Om velariseringa er fonologisk spesifisert, har vi å gjere med to artikulasjonsstader: koronal (fremre del av tunga) og dorsal (midtre del av tunga, som igjen er presisert til å vere [+høg] og [+bakre]). Så kan vi stipulere ein aldri så liten konsonantreduksjon (jf. vokalreduksjon), som fonologisk handlar om å slette trekk/artikulasjonsstader. Om den koronale artikulasjonsstaden vert fjerna, står vi att med den dorsale, med trekka [+høg] og [+bakre], som også er det same som vi finn i [u, w]. (Denne framstellinga er basert på «standardmodellen» i lærebøkene, og er sjølvsagt ikkje uproblematisk.)

    Konsonantreduksjon er også kjent frå andre språk. Standarddømet som eg bruker på førelesingane, er rumensk [apə], jf. lat. [akʷa]. Der var det i utgangspunktet både ein dorsal (midttunge) og ein labial (lippene) artikulasjon samstundes [kʷ], så vart det dorsale fjerna, og vi stod att med lippene, som saman med spesifikasjonen on at det skulle vere full stopp i luftstraumen, laga ein [p].

    Den italienske overgangen frå /l/ til /j/ har i alle fall sams med dette at det i begge tilfella handlar om ein sonorant/approksimant (konsonant utan høyrbar friksjon) som sluttar å vere konsonant. Ein approksimant er «nesten» vokal allereie. Trekkmønsteret etter læreboka er meir innfløkt for overgangen frå /l/ til /j/ (med mindre l-en er palatal), ettersom /l/ vert laga med framtunga og /j/ med midttunga. Men fonologi er ikkje det same som fonetikk, og det er fullt mogeleg å lage seg ein fonologisk trekkspesifikasjon som for eit gjeve språk gjer /i, j/ til eit framtungeelement, til liks med /l/. Eg har også sett slike analysar. I så fall dreier det seg for italiensk berre om å gjere konsonanten om til vokal og dermed fjerne spesifikasjonen om kontakt mellom tunge og munntak.

    Som sagt, i full fart og utan støtte frå litteratur. Kanskje eg har tenkt heilt feil.

  2. Olaf sier:

    Takk for kommentaren, Jardar. Det var nettopp noe slikt jeg tenkte på når jeg skrev «fonolog». Det er en del ting til som må kommenteres, så det kommer nok mer fra min side.

  3. Tom St sier:

    Hello,
    In dialectal/basilectal Brazilian Portuguese many people use an alveolar R instead of L,
    which even appears as a spelling mistake; Cráudia instead of Cláudia (the city of Campos is notorious for that):

    In rural parts of the state of São Paulo you can hear a retroflex R instead of both alveolar R (porta »door») and L (aluguer instead of aluguel »renting»; in Portugal it’s always aluguer with an alveolar R, in standard Brazilian Portuguese it’s a semivowel alugue[w]).

    Sorry for replying in English.
    My norsk is still basic.😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: