Ordet mitt

Noen ganger er det slik at språklige uttrykk opptrer på den måten en forventer de skal gjøre. I norsk er det slik at en en fisker fisker og en student studerer men ikke slik at en lærer lærer. En lærer underviser.

Jeg arbeider innenfor fagfeltet norsk for utlendinger. Når vi snakker om personer som lærer norsk, er det ofte behov for en generell betegnelse, dvs. et ord som ikke sier noe om alder eller de omstendigheter der språklæringen skjer. Et ord som elev peker mot en yngre person som går går på skolen, ordet student peker på en litt eldre person som studerer ved høyskole eller universitet.

Hva vi skal kalle en person som lærer norsk uten å gå på kurs? En voksen som lærer norsk av sine arbeidskamerater er ikke student, og et lite barn i førskolealder som lærer norsk i nærmiljøet eller i barnehagen er vel ikke elev? Hva er den overgripende betegnelsen for disse to?

Den generelle engelske betegnelsen er a learner, er ord som er avledet fra verbet to learn. ( I engelsk driver også læreren – the teacher – med teaching, så der er alt på plass). I dansk, hvor man har samme problem som i norsk, har noen tatt i bruk det engelske ordet, men i dansk form – en lørner. I Sverige har man samme problem, men her bruker man en språkinlärare.

Mange norsk kolleger har tatt i bruk en norsk versjon av dette ordet: En språkinnlærer er hvilken som helst person som lærer et språk under hvilke som helst forhold. Innenfor andrespråksfaget er det mange som skiller mellom å lære språk og tilegne seg språk. Jeg skal ikke gå nærmere inn på innholdet i begrepene her, men vise til at de som foretrekker den siste betegnelsen naturlig nok snakker om en språktilegner og ikke en språkinnlærer. Ingen av disse ordene har funnet noen plass i Bokmålsordboka ennå.

I en diskusjon om dette for mange år siden falt ordet språklærling ut av min munn, og det er blitt mitt forslag til fellesbetegnelse. Hittil er det bare brukt i fagbøker og artikler der jeg har medvirket. Google oppviser cirka 500 treff. Frøet er sådd, men vil det spire?

Småvokste standupkomedianter?

«Barn har det med å si morsomme ting» står det på «Snoopy’s hundehus» på VG blogg. Det er flere enn Snoopy som mener det. Mange har vel ikke kunnet unngå å dra på smilebåndet av det en kan lese i bøker med tema «fra barnemunn». I den grad disse bøkene ikke har sitt opphav i forfatterens fantasi, (tanken om noe slikt har slått meg mange ganger idet de ser ut til å reflektere en erfaringsbakgrunn førskolebarn neppe vil ha), vil jeg anta at utsagnene i overveiende grad reflekterer tanker som ikke er gjort i humoristisk øyemed. Formålet med bøkene ser likevel ut til å værte dirigert av å vise fram disse raringene som sier så mye rart.

Det hender at sitater av barn presenteres under forelesninger eller i massemedier. Da kan en observere tilhørere som humrer over utsagn som formodentlig er ytret i stor seriøsitet. En kan undres på om hva som ville ha skjedd hvis opphavspersonene var til stede. Ville man ha ledd da, eller ville man ha forholdt seg alvorlig?

Jeg opplever ofte at det er en mangel for respekt for  informanter i førskole-/barneskolealder. Kan det være at man ser på dem som uferdige miniatyrer av voksne, og at utsagnene deres reflekterer et tankesett som er så forenklet  at de ikke kan tas helt alvorlig? Selvsagt kan det være slik at en replikk i klassen eller ved middags-bordet får klassen, læreren eller foreldrene til å le, men det er selvsagt ikke ikke slik at alle utsagn fra barn skal ses på som de kommer fra en standup-scene.

Når barn intervjues på i radio eller TV forsøker de seriøst å komme med synspunkter ut fra sin erfarings-bakgrunn. Det er alvorlig for en fem-seksåring å få en mikrofon stukket opp i ansiktet og bli avkrevd et svar på et spørsmål. (Å lyte til profesjonelle journalisters intervjuer med barn gir ofte en beklemmende følelse). Svarene som kommer er naturlig nok preget av at respondentene er barn, de er urolige, de nøler, blingser med ord, ler på uventede steder, tuller med hverandre, assosierer i uventede retninger, men likevel bringer de sine seriøse synspunkter til torgs. Kanskje er de brakt litt ut av balanse av en uerfaren eller dårlig intervjuer?  Er det da rett å presentere utsagnene i en sammenheng der det er forventet at tilhørere skal le av det som sies? Hvordan kan man kreve at personer i denne alders-gruppen skal ha utviklet ironisk distanse?

En bør heller bruke ørene enn smilebåndet når en lytter til barn.

(Publisert på forfatterbloggen.no 05.03.2007)