Les gjennom før levering, Melby.

«Da jeg i mars gikk ut som nyutnevnt statsråd til nesten folketom slottsplass.» Det er kunnskaps- og integreringsminister Melby som skriver i Dagbladet 20. april 2020. Hun satte punktum der det står, og mer får vi ikke vite om hva som skjedde på slottsplassen. Deretter følger et innlegg om hvor viktig det er å lytte, men ved gjennomlesning viser det seg at det er også viktig å skrive – korrekt.

Når en kunnskapsminister, og da en som har mastergrad i norsk, slurver med språkføringen, er ikke rødblyanten langt unna. Teksten inneholder ufullstendige setninger, kommafeil og en ufiks formulering om at «det er bra for barn å åpne opp barnehager». (Det er vel det ministeren nettopp har gjort.)

Jeg skjønner at det går fort for seg i departementet, men det er ikke tillitvekkende at akkurat denne ministeren snubler av gårde. Både nå og i framtida.

Nordland – et flerspråklig fylke

Undervisningen på folkeskolen (og realskolen og gymnaset, for den del) var særdeles nærsynt når det gjaldt språklige forhold i fylket jeg bodde i, Nordland. I norsktimene eller i timene med samfunnsfaglige tema var aldri språklige forhold i nærmiljøet et tema. Joda, vi hadde språkhistorie og lærte om Aasen og Knudsen og landsmål, riksmål og bokmål, men det var jo nettopp fordi det var en del av pensum. Der var selvsagt Petter Dass på plass. Alstahaug var jo bare noen kilometer unna, men det var lite om dikterprestens beskrivelse av lokalt liv, og ingenting om bruk av helgelandsdialekten i hans diktning.

På skolen var det bokmålet som dominerte. Ikke fikk vi vite noe om at det faktisk var to norske målformer i i bruk i fylket. I nabokommunen Leirfjord hadde 27,3 prosent av elevene nynorsk i 1964 (det året jeg gikk i 7. klassen). I Vefsn var det 22,1 prosent, i Grane 88,2 og i Hattfjelldal hadde alle elevene nynorsk på skolen. Det var også elever med nynorsk som hovedmål i Hemnes og Rana, men kun 0,1 prosent i begge kommunene. I tillegg var det nynorsk i Vestvågøy (5,0) og Sørfold (2,2).

Vi fikk vite lite om særtrekk ved dialekten vi snakket, for eksempel at det var to bøyningsmønster i hunkjønn: ei bok – bokæ (siden «bok» ender på konsonant, brukes endelsen «-æ») og ei bøtta – bøtto (siden «bøttæ» ender på vokal, brukes endelsen «-«)- Det er også mye annet interessant. Vi fikk aldri høre at det i 1921 hadde Vilhjelm Riksheim skrevet hovedoppgaven Ljodvokstren i Vefsn-målet (Ner-Vefsn)Riktignok var den skrevet noen tiår før vi begynte på realskolen, men var det noe argument? Jeg tror det var(minst) to årsaker til at slikt ikke ble omtalt: Dårlig kunnskap om dialekten og nedvurdering av lokale tema.

Flere språk

Men det var ikke bare norsk som var i bruk i Nordland. Lengst nord i fylket ble det snakket nordsamisk. Det som tidligere var Skånland kommune ( i dag slått sammen med Tjeldsund kommune) hører under det nordsamiske språkområdet. Det er vanskelig å finne antall nordsamisktalende i Nordland, men UNESCO Atlas of the World’s Languages in Danger oppgir at et finnes rundt 30000 som snakker språket*. Cirka 70 prosent bor i Norge, 20 prosent i Sverige og 10 prosent i Finland.

Det andre samiske språket som brukes i Nordland er lulesamisk som snakkes i Tysfjord, Hamarøy og Sørfold.  På Drag i Tysfjord ligger det lulesamiske senteret Árran. Språket snakkes også i Sverige. Det totale antall brukere ble i 2015 anslått til å være rundt 650. Den etniske gruppen regnes å være på 7000–8000 personer.

Det tredje samiske språket i Nordland, pitesamisk, har liten utbredelse i Norge, og det er kun noen få på norsk side av grensen som har kjennskap til språket. Pitesamisk ble snakket fra Saltenfjorden i nord til Ranfjorden i sør, det vil si områder som omfatter Beiarn Saltdal, Gildeskål, Meløy, Rødøy, deler av Bodø  og deler av Fauske  kommuner. Den siste som hadde språket som morsmål døde på 1960-tallet. I dag snakkes pitesamsik i området rundt Arjeplog i Sverige. Antall språkbrukere er regnet å være rundt 30 av ein etnisk gruppe på kring 2000 personer.

Umesamisk er det fjerde samiske språket med tilknytning til Nordland. Det ble talt i Hemnes, Rana og Rødøy.   I dag er språket helt fraværendet på norsk side, men til til tross for det lever kulturen videre, og flere nordmenn regner seg som umesamiske. Umesamisk blir snakket av rundt 20 personer av en etnisk gruppe på omkring 1000.

Det femte samiske språket i Nordland er sørsamisk. Antall språkbrukere er usikkert, men en regner med at det rundt 250–300 personer i Norge som snakkar sørsamisk og like mange i Sverige. Den etniske gruppen er regnet å være rundt 1200 personer. Språket er i bruk over et stort område, og en finner dialektale forskjeller som er så tydelige at en snakker om  «Vefsnsamisk» på Helgeland og i Namdalen) og «rørossamisk» i den sørlige delen av området.

Vi fikk heller aldri vite om samer på Helgeland selv om de befant seg i nabokommunene, og det var reinbeite på naboøya Dønna. Kanskje er det til og med samiske stedsnavn i Sandnessjøen? Se min artikkel om stedsnavnet Matstia.

1. Sørsamisk
2. Umesamsik
3. Pitesamisk
4. Lulesamisk
5. Nordsamisk
6.Enaresamisk
7. Østsamisk
8 Ahkkilsamisk
9. Kildinsamisk
  1. Sørsamisk
  2. Umesamisk
  3. Pitesamisk
  4. Lulesamisk
  5. Nordsamisk

*Tallene varierer fra kilde til kilde.


Etter at artikkelen ble publisert, gjorde seniorrådgiver ved Nasjonalbiblioteket Olve Utne meg oppmerksom på to kart som jeg legger ved. I Moréns kart er grensen tillatt s lulesamisk litt for langt sør),:

De samiske språkene. © Bruce Morén-Duolljá, CASTL, UiT (Foto: © Bruce Morén-Duolljá, CASTL, UiT) 

Ifølge Utne viser Quigstads kart omtrent rett grense mellom pite og lule i nord mens grensen mellom pite og lule er satt for langt nord.

Gester – grammatikk

Tenk deg at du er har leid et feriehus i X-land. Barna dine leker med en ball i hagen, og ved et uhell sparker de ballen over i naboens store hage. Du får øyekontakt med naboen, men kan ikke snakke X-isk. Du bestemmer deg for å bruke gester. Signalet du ønsker å gi, er at hen skal kaste ballen tilbake deg. Du har tre gester til rådighet: En gest skal symbolisere naboen (f.eks. at du peker på hen), en gest skal representere ballen, og en gest skal uttrykke et kast. Hva gjør du? 

Du kommer snart opp i en annen situasjon. Ektefellen din sitter inne på en strandbar. Du sitter utenfor. Det er et vindu mellom dere. Du banker på vinduet for å tiltrekke deg hens oppmerksomhet. Du ønsker at hen skal tømme vannglasset og komme ut til deg. Hva gjør du? Tenk litt på begge situasjonene og hva du vil gjøre før du leser videre.

I situasjon nr. 1 ville jeg ha pekt på naboen, deretter pekt på ballen og så vist med en arm at hen skulle kaste den til meg.

I situasjon nr. 2 ville jeg har pekt på min ektefelle, deretter ville jeg ha pekt på glasset med vann, og så ville jeg ha vist en drikkebevegelse.

Er du enig eller ville du ha valgt andre løsninger?

Det jeg er ute etter, er strukturen i ytringene. Setningene ovenfor har begge strukturen Subjekt – Objekt – Verbal. Først peker jeg ut hvem som skal gjøre noe (subjektet),  deretter peker jeg ut det som handlingen retter seg mot (objektet), og til slutt pek er jeg ut hva slags handling som skal utføres (verbalet). Disse to ytringene har begge strukturen S(ubjekt) – O(bjekt) – V(erbal) eller SOV. Hvilken struktur er det i ytringene du laget?

Det merkelige er at strukturen i mine setninger skiller seg fra det som er den grunnleggende strukturen i norsk, nemlig  SVO. (Det er mer å si om dette, men jeg tar det ligge).

Hva kan grunnen til valget av SOV være? Før jeg forsøker å komme med et svar, vil jeg si noe om strukturene i verdens språk. Det er seks måter å kombinere elementene S-V-O på. Disse er vist helt til venstre i tabellen nedenfor. Nettstedet WALS (World Atlas of Language Structures)  har en oppstilling som viser setningsstrukturer og antall. Det interessante her er at de tre strukturene SOV, SVO og VSO dekker 83 prosent av de 1377 språkene mens de resterende tre strukturene (229 språk) dekker 17 prosent. Det er interessant å merke seg at de tre første har et trekk felles, nemlig at S kommer før O, alle inneholder altså rekkefølgen SO. Det som skiller dem er plasseringen av V (først, mellom, sist). Det er altså vanligst å nevne den som gjør noe (subjektet) før man nevner den som handlingen retter seg mot (objektet). Noen vil også si at dette er den mest «logiske» strukturen.

OrdstillingerEksempelAntall språkSpråk
SOVHun ham liker.565bengali, hindi, japansk 
SVOHun liker ham488norsk, engelsk, russisk
VSOLiker hun ham.95arabisk, irks, filipino
VOSLiker ham hun.25madagassisk
OVSHam liker hun.11hixkaryana
OSVHam hun liker.4warao
Ingen spesiell foretrukket 189 

Men hvorfor skifter jeg som norsktalende til SOV når jeg lager gester? Hvorfor bruker jeg ikke SVO slik jeg gjør når jeg snakker og skriver? I situasjon nr. 1 skulle jeg da ha pekt på naboen, så vist med en arm at hen skulle kaste noe til meg, og så indikert at det var ballen det var snakk om. I situasjon nr. 2 skulle jeg på samme måte ha pekt på min ektefelle, så skulle jeg ha vist en drikkebevegelse og deretter skulle jeg ha pekt på glasset med vann. Det er vanskelig å forklare hvorfor jeg foretrekker SOV-struktur framfor SVO, men en av grunnene er, slik jeg ser det, at det er enklere å forstå hva som menes hvis man først peker ut den som skal gjøre handlingen, deretter det som handlingen retter seg mot, og til slutt handlingen som skal utføres.

I boka «English for natives» nevner forfatteren Harry Ritchie (John Murray Publisher 2013) at SOV at er den mest utbredte strukturen når personer med engelsk som morsmål bruker gester som uttrykk for ytringer. Jeg vet ikke hvordan dette forholder seg i norsk siden jeg aldri har sett noen forskning om dette. Ritchie har et interessant poeng. SOV ser ut til å være den grunnleggende strukturen i de første språkene som oppstod. Uten at han sier det eksplisitt, kan det se ut som om han mener at bruken av SOV i gesturale uttrykk i SVO-språket engelsk, er en slags egenskap som har nedfelt seg i mennesket som art, og som kommer til uttrykk når en ytrer seg gjennom gester. Dette er en spekulativ påstand, vil de fleste si, men det var interessant å se at dette var min foretrukne struktur i samme type ytringer.  

En karakter som ikke kunne si «r»…

Fredag 15. februar ble to av skuespillerne på «Heimebane» intervjuet på Lindmo. I innslaget forteller en av skuespillerne, Axel Bøyum, om sin første audition, det gjaldt en innspilling av en reklame for G-Sport. Bøyum er født i Oslo, og snakker østlandsk. Hsitorien hans hadde et poeng, men det falt i fisk. Lindmo var høflig og lo hjertelig. Hun observerte kanskje ikke det feilaktige i Bøyums fortelling. Nettversjonen av programmet er tekstet, og jeg har klippet ut bilder derfra for å vise hva han forteller. Utfordringen min er: Hva er feil her?

I en vanlig østlandsk uttale av ytringa «Nå er det salg på G-Sport», blir ikke «r» uttalt med mindre man holder seg til en særdeles bokstavnær uttale. I normal tale er den fraværende, selv på teateret er den sjelden å høre. Bøyum gjør det iallfall ikke (innslaget ligger her , sekvensen starter etter ca 18.40).

For å gjøre det helt klart: Det er ingen /r/ i ordet sport» uttalt av en østlending. I denne dialekten (og mange andre norske dialekter) smelter sekvensen /r/+/t/ sammen i en ny lyd lyd i østnorsk. Vårt alfabet har ingen bokstav for denne lyden, så den skrives «rt», jf. ord som «sport, rart, lurt, vært» også videre. Lydskriftsymbolet for lyden som brukes er «ʈ» og uttalen av det aktuelle ordet transkriberes /spoʈ/.

Kontrasten mellom denne lyden og /t/ blir tydelig når man uttaler ordparet «(et) fort» og «fått». I «(et) fort» er tungespissen krøllet oppover og litt bakover og berører forhøyningen bak fortennene i overkjeven (berøringspunktet kan variere litt, hos noen litt mer bakre, hos andre litt mer fremre). Lyden /t/ uttales normal ved at tungespissen berører baksida av fortennene i overkjeven.

Poenget er altså karakteren til Bøyum aldri vil komme til å si /r/ i et ord som «sport». Man kan gjerne ha ha en ide om at «sport» skrives med «r», men denne r’en uttales ikke. Det å prøve å si /spoit/ blir dermed bare tull i dette perspektivet.

Dessuten burde Bøyum ha vært konsekvent fordi det er en sekvens til i ytringa der det skrives en «r», nemlig «er det». Her skjer samme fenomenet som i «sport». /r/ + /d/ smelter sammen til en ny lyd som vi heller ikke har en bokstav for. Lydskriftsymbolet er /ɖ/, og «er det» uttales som /’æɖe/.

/ɖ/ er den stemte varianten av /ʈ/. En finner denne lyden i «ferdig, har du, ser dere». Hvis Bøyum hadde brukt samme strategi som i «sport», skulle han sagt «ei det», og hele sekvensen ville ha blitt «Nå ei det salg på G-Spoit». (Introduksjonen av en i-lignende lyd for /r/ tilhører et annet fenomen som jeg lar ligge her).

Som nordiskstudent fikk jeg høre historien om foreldreparet som bestemte at alle barna i familien skulle ha navn med «r» i, siden «r» det var en sterk og fin lyd. Barna i familien het Tore, Kari og Bjørn. Det var bare studentene som husket fonetikken fra forprøvene som lo da navnet Bjørn ble nevnt. I det navnet ble uttalte ikke foreleseren noen /r/. Han sa /bjø:ɳ/ der den n-aktige lyden ble uttalt med tungespiss bøyd opp og tilbake.

Jeg regnet med at dette var et konstruert eksempel som ble brukt for å få oss til tenke på forskjellen mellom skrift og tale. Bøyum gav meg imidlertid et eksempel som kan erstatte denne historien.

Debatt om /ç/ og /ʃ/ dvs. kje-lyden og skje-lyden.

Jeg hadde en kort opptreden på NRK i dag og legger ut ei lenke her til nettsida der det finnes mer stoff som saken:

 

 

Tungespissblotting – videreutvikling

Jeg har gjennom mange år vært opptatt av tungespissblotting og har skrevet om det i et par innlegg (her og her). Tendensen har vært tydelig gjennom mange år: Tungespissblotting blir stadig mer utbredt. I det siste har jeg også set en videreutvikling av fenomenet.

Mens en tidligere kunne beskrive artikulasjonen som interdental, (tungespissen stikkes ut mellom tennene), kan en i dag observere en artikulasjon som kan kalles interlabial,det vil si at tunga stikkes ut mellom leppene. Dette kan tydelig observeres hos Erlend Elias Bragstad i programmet Tidsbonanza 2007. Her er noen eksempler:

Artikulasjonen ser ut til å gå greit med /t,,d, n/. Den blir kanskje litt vanskeligere for /l/ siden en der må ha en åpning i den ene munnvika (eller begge). Uten denne åpninga blir det vanskelig å artikulere /l/.

Det som Erlend Elias Bragstad gjør, kunne være en idiosynkratisk variant, men så dukket eksemplet under opp i en annonsering av den kommende programserien Klassequizen. Programleder Selda Ekiz går gjennom et klasserom, snur seg, ser mot seerne og annonserer at deltakere bør melde seg på. Da gjør hun følgende i den korte monologen som følger:

Nei, hun geiper ikke til seerne. Dette er hennes (emfatiske?) uttale av det som normalt er en dental lyd i norsk, altså en lyd som uttales med tungespissen bak tennene i overkjeven (Sjekk selv hvordan du uttaler /t, d, n, l/. Uttal for eksempel «endelig» og se hva som skjer. Hvis man uttaler «endelig litt raskt, faller /e/ nr. 2 bort slik at uttalen blir /’endli/. Her er det tre dentale konsonanter på rad – /ndl/ og dermed gode muligheter for å artikulere lydene interdental eller interlabialt.

Mangel på skriftspråk hindrer modernisering

 

De to siste ukene har jeg samarbeidet med en gruppe forskere fra Vietnam om dokumentasjon av språket cơ tu (også kalt katu) som snakkes av ca 60000 personer (2009) i det sentrale høylandet i Vietnam (vest for Hoi An, Da Nang). Jeg har blogget om dette på NTNU og legger inn en lenke til artikkelen nedenfor.

https://blogg.svt.ntnu.no/mangel-pa-skriftsprak-hindrer-modernisering/

Skjermbilde 2018-02-14 kl. 13.39.58

Foto: http://www.bhohoongbungalows.com

Spørsmål til læreren

Nedenfor finnes en rekke konstruerte dialoger som i prinsippet kunne ha vært hentet fra et hvilket som helst klasserom der det undervises norsk som andrespråk til voksne. Kan den som leser dette besvare spørsmålene fra elevene?

  1. Lærer, du har sagt at jeg ikke kan si: ”Han jeg møtte i går” og ”Læreren jeg skal møte på skolen i dag.” Du har sagt at dette er feil fordi verbet må være nummer to, men jeg hører mange nordmenn si ”Jenta jeg møtte i går var hyggelig” og ”Læreren jeg møtte var trøtt.” Hvorfor kan nordmenn slippe å ha verb som nummer to, men ikke jeg?

 

  1. Når jeg spiser sammen med nordmenn, og de trenger salt, så sier mange ”Gi meg saltet”, det forstår jeg. Noen andre sier ”Få saltet”. Det forstår jeg ikke. Hvordan kan man bruke ”gi” og ”få” om det samme?

 

  1. Når jeg sier ”Jeg liker ikke tomat” kan Toan fortelle Huyen hva jeg sa: ”Hun sa at hun liker ikke tomat”. Men du sier det er feil når jeg sier ”Der sitter en gutt som liker ikke tomater”. Hvorfor er det feil?

 

  1. Lærer, jeg kan forskjellen mellom ”Han legger boka hans på bordet” og ”Han legger boka si på bordet”, men hvorfor kan jeg si ”Boka hans ligger på bordet”, men ikke ”Boka si ligger på bordet”. Jeg hører nordmenn si ”Gutten si bok ligger på bordet” Hvorfor gjør de rett og jeg feil?

 

  1. Lærer, jeg skjønner ikke forskjellen mellom ”å tro, å tenke, å synes, å mene”. Kan du forklare det? Hva med forskjellen mellom ”å kunne, å vite, å kjenne”?

 

  1. Lærer, hvorfor sier nordmenn ”Kommer ikke bussen”, men ”Kommer den ikke”. Jeg tror ikke at jeg har hørt noen si ”Kommer ikke den”.

 

  1. Når en nordmann spør: ”Liker du deg på skolen?” svarer jeg ”Ja, jeg liker meg på skolen”. Når jeg spør tilbake: ”Liker du deg på jobben?” svarer han ”Ja, det gjør jeg”. En norsk kvinne spurte meg: ”Har du barn?” Jeg svarte ”Ja, det gjør jeg.” Da lo hun. Hun sa at jeg må si ”Ja, det har jeg” eller ”Ja, jeg har barn.” Hvorfor det?

 

  1. Lærer, hva er forskjell på ”sette, å legge” og ”å sitte, å ligge”? Hvorfor sier dusett tallerken på bordet», men smiler når jeg sier at ”tallerken sitter på bordet”. Du sier at jeg må si ”tallerkenen står på bordet”. Hvorfor kan jeg ikke si at ”tallerkenen ligger på bordet”. Hva er sammenhengen mellom ordene ”å sette, legge, sitte, ligge, stå, henge, plassere”?

 

  1. Lærer. Jeg ser så ofte ordet ”så”. Jeg tror det betyr mye forskjellig. Kan du hjelpe meg? Hvorfor kan vi for eksempel si ”De bråkte jeg fikk ikke sove” og ”De bråkte jeg ikke fikk sove”. Er det noen forskjell? Jeg tror dette ord finnes i mange andre betydninger også. Hvilke betydninger er det, jeg husker ikke det.

 

  1. Lærer, kan du hjelpe meg med preposisjoner og tid. Jeg synes det er vanskelig. Jeg har hørt slike uttrykk: «i sommer, om sommeren, til sommeren, om to år, for to år siden, to år.»

 

  1. Lærer, hvorfor er det bedre å siDet sitter en fugl i vinduet” ennEn fugl sitter i vinduet”?

 

  1. Lærer, hvorfor har du satt strek under disse setningene ”Jeg lurte på hva sa hunog ”De spurte meg når kommer hun.” Vi har jo lært om inversjon. Du har sagt at hvis det kommer et ledd foran det finitte verbet, må subjektet flytte bak verbet – til n-plassen. Hva er det som er galt?

 

  1. Lærer, hvorfor kan jeg si ”Jeg har ingen barn”, men ikke ”Jeg har ikke fått ingen barn». Når bruker jeg ”ikke noe, ikke noen, ingen, ingenting, intet, ikke noen ting”?

 

  1. Når jeg sier: ”Jeg har ikke boka mi med meg” og du spør Toan hva jeg sa, så sier han: ”Hun sa at hun ikke hadde boka si med seg”. Jeg sier ”har”, mens Toan sier ”hadde”. Hvorfor det? Jeg sier ”mi”, Toan sier ”si”. Hvorfor det? Hvorfor ikke ”hennes”?

 

Politikk – posisjon

I går kveld annonserte Erna at hvilken kroppslig posisjon hun vil innta utover høsten dersom høyresiden vinner valget. Jonas nevnte ikke noe, men han kommer til å gjøre det samme som Erna dersom han får anledning.

Erna skal forhandle med sine samarbeidspartnere. Det vil si at hun skal «sette seg ned» og snakke med dem. I løpet av de siste årene har «å sette seg ned» nærmest blir et standarduttrykk når politikerne inviterer til forhandlinger. Det ser ikke ut til at man forhandler stående eller gående.

Det tallmessige underlaget for bruk av uttrykket er hentet fram ved hjelp av Nasjonalbiblotekets n-gramsøker som baserer seg på analyser av skriftlige kilder. Som en ser øker bruken betydelig fra slutten av 1900-tallet, og hypotesen er at det er samarbeidssøkende politikere som bidrar mest til dette.

Følg med få valgsendingene framover! Det kommer til å være mange som skal sette seg ned – ofte.

 

 

Språklig innsikt

Jeg har en venn på to og et halvt år som for lenge siden oppdaget hvilke ressurser det ligger i det å beherske et språk, både muntlig og auditivt. Han er bosatt på Østlandet og har tilegnet seg deler av lydinventar og intonasjon fra de omgivelsene han lever i. Nå ser det ut til at han har oppdaget flere ting ved språket. Han er en vant lytter, de første analysene av talespråk gjorde han da han ble født. Etter hvert begynte han å forme egne lyder og ord, og i dag har han det en vil kalle aldersadekvat kompetanse. Etter mange timer på fanget vet han hvordan boka skal ligge når en skal lese, og hvordan en skal bla i den. Han har erfart at tegnene på boksidene, bokstavene, uttrykker noe.  Bokstavene kan han ikke, men han vet at min bokstav er den runde sirkelen. Om dette er uttrykk for noen noen dypere forståelse av skriftspråk, er usikkert. Han vet også at bilen min er rød, så relasjonen mellom O’en og meg kan være en lært forbindelse. På den annen side har han innsett forskjellen mellom rolle/relasjon («pappa, mamma») og navn («Ola, Kari»).

Han ser på TV og iPad og har hørt at folk snakker på måter han ikke forstår. For noen uker siden satt han og bladde i en bruksanvisning der det fantes tekst på mange ulike språk. Hver side ble lest høyt og tydelig, og han bladde rolig og kontrollert fra side til side.  Lesingen ble innledningsvis kommentert av en voksen som nevnte et nytt språk hver gang han var ferdig med en side (tsjekkisk etter side 2 og spansk etter side 3).. Totalt bladde han om 10 ganger og nedenfor gjengis innholdet på hver av de 11 sidene slik han gav uttrykk for det.

Jeg bruker en litt folkelig transkripsjon istedet for å gjengi dette med IPA. Dermed blir det introdusert noen ekstra tegn og tegnkombinasjoner for  få med nyanser i uttalen:

  • Vokaltegnene refererer til lydene slik de uttales under oppramsing av det norske alfabetet.
  • Dobbeltskrevet vokal indikerer lang vokal.
  • <ə> er «slapp e» (jf. siste lyd i «late»). Kvaliteten på vokalen i <kəə> er  markert forskjellig fra den i «te».
  • <ʔ> er et lukke mellom stemmeleppene (det en gjør før en skal kremte – altså stillheten før selve kremtet).
  • <dsj> er den første lyden i eneglsk uttale av «gin»
  • <tj> er samme lyd som i trøndersk «itj»
  • <‘> indikerer stavelse med trykk.

Noen ganger er det vanskelig å fastslå om to stavelser som følger etter hverandre skal regnes som ett eller to ord, en annen lytter vil kanskje komme fram til et litt annet analyseresultat. Uansett, han leste følgende:

  1. gå gå gå gei dsjidsji.
  2. gå gå gå gå gå gå dsjidsji dsjidsji ga gå fe de.
  3. då tə ʀedi tetowet. ˈBaa ‘kekə ‘geen.
  4. te ti eti te te te te te teete.
  5. go go go ge dsjidsji dsji gå geʔ gagá? E jåike ðæ jåike.
  6. ʔu keike tjə tjæ koo ˈkəə kəə sååte.
  7. go go go go dsji dsji dsji gaa-a kowei.
  8. ʔe  gogo dsju gavei.
  9. go go gi ga gapwei.
  10. go go ga pi ti dsji.
  11. gå gå gå ga tjitji ka pi ˈgei.

Totalt er det 43 ulike ordformer etter min analyse. Nedenfor er de alfabetisert etter første lyd i et litt utvidet system idet <dsj, ð, ʀ, tj, ʔ> er ført opp som egne kategorier. Tallene i parentes angir antall forekomster.

  1. (1) baa
  2. (2) de då
  3. (3) dsji dsjidsji dsju
  4. (1) ðæ
  5. (2) e eti
  6. (1) fe
  7. (13) ga gaa-a gaga gapwei gavei ge geen gei geʔ gi go gogo gå
  8. (1) jåike
  9. (6) ka keike kekə koo kowei kəə
  10. (1) pi
  11. (1) ʀedi
  12. (1) sååte
  13. (5) te teete tetowet tə ti
  14. (3) tjæ tjə tjitji
  15. (2) ʔu ʔe

En finner er rikholdig inventar av lyder. Ord som begynner på /ɡ/ og /k/ utgjør de største kategoriene. I noen tilfeller har det vært vanskelig å kategorisere, for eksempel er det ikke alltid like lett å skille mellom initial uaspirert [k] og [ɡ]. Jeg har kun lyttet til det som sies. Det er ikke gjort akustiske analyser ved hjelp av program som f.eks. Praat.

Lydverk

I oversikten nedenfor settes lydene mellom skråstreker for å markere at det er språklyder (en diskusjon om dette er fonemer tar jeg ikke her).

Vokaler

Vi finner både lange og korte vokaler. Dette tolker jeg som innflytelse fra norsk. Totalt er det 8 korte vokaler, /a e ə å i u æ o/ og fire lange /aa, ee, əə, oo, åå/. Det er også to diftonger – /ei, åi/.  Den vanskelige norske u-en finnes i to tilfeller, men /y/ og /ø/ er fraværende. Vanligvis regnes [ə] som en variant av /e/, men her føres den opp som en egen vokal her ut fra den prominente posisjonen den har idet den også realiseres som lang (noen en ikke finner i norsk).

Konsonanter

Konsonantinventaret er ganske rikt med sine 15 lyder.  En finner også segmenter som en ikke finner i norsk. Materialet inneholder

  • Plosiv /p b t d tj k ɡ ʔ/ («tj» i IPA: /c/)
  • Affrikat /dsj/ (IPA: /ʤ/)
  • Frikativ  /f ʋ ð ʀ/
  • Glidelyd /w j/

Den observante leseren har allerede observert flere par av ustemt/stemt lyd som for eksempel /p/-/b/, /t/-/d/, /k/-/ɡ/.  Dette er parallelt med hva en finner i norsk. En finner to lyder som tilhører ulike dialekter i norsk. /ʀ/ representerer en skarre -r, og /tj/ siste lyd i trøndersk «itj».   I materialet opptrer imidlertid tj-lyden først i ord (jf. dialekter på Nordvestlandet i ord som «kjøpe, køyre»). Bruken av disse to lydene kan kanskje forklares med referanse til språklig input fra foreldrene. Det er interessant å finne den stemte affrikaten /dsj/ (en affrikat er en lyd som starter med lukke, men som har friksjon under åpningsfasen). Denne lyden er ikke en del av norsk. /ð/ og /w/ finner en heller ikke i norsk, men de er i engelsk, jf. «the» og «we». At disse inkluderes her kan tyde på at lydene er registrert i omgivelsene, kanskje er de til og med som fremmede i forhold til norsk, og derfor inkluderes i språket som legges til grunn for høytlesningen.

I forhold til østnorsk mangler /s/, /ʃ/ – (sj-lyden), /ç/ – (kj-lyden), /h/, /l/, /m/, /n/,  /ŋ/ – (ng-lyden), -/l/ og /r/ (tungespiss-r). I tillegg mangler også  /ʈ/ («rt» i fort»), /ɖ/ («rd» i «ferdig»), /ɳ/ («rn» i «barn») og /ɭ/ («rl» i «ærlig»). De fire siste mestrer han ikke. De resterende manglende lydene en finner i norsk må/kan være valgt bort som lydinventar i språket/språkene han leser på (hvis det er det han gjør). Ekskluderingen av de nasale lydene /m, n,  ŋ/ er interessant, særlig tatt i betraktning av disse mestres godt på norsk. /m/ er en lyd som barn normalt tilegner seg tidlig. Et argument for å utelate dem kan være ønsket om å gi en fremmed klang til lesningen.

Intonasjon

Setningene leses rett fram med en ganske flat tone som er svakt synkende utover. Jeg har valgt å sette inn punktum for å markere en lav slutt på hver av «setningene». Noen av stavelsene får høyere toner enn omgivelsene, og i et tilfelle (linje 5) ender intonasjonen så høyt at jeg har valgt å sette inn et spørsmålstegn.

Talerytme

Talerytmen er ganske stakkato. Hvert ord kommer isolert og det legges trykk på hvert ord. Til tross for det har åpne stavelser ikke særlig lange vokaler. I flerstavelsesord og i slutten av spørresetningen er det større grad av sammenkjeding, og dette bidrar til inntrykket av han uttaler flerstavelsesord.

Stavelsesstruktur

De fleste stavelsene har KV-struktur (konsonant+vokal) som i «go». Det finnes også V («e»), VK («et»), KVV («kei»), KVK («geen»). Det er altså en variasjon av strukturer utover KV, men likevel langt mindre enn hva enn finner i norsk der en har KKK før første vokal («språk») og KKKK etter vokalen («falskt»). Utvalget av stavelsesstrukturer avspeiler nok det som er vanlig for dette alderstrinnet, men samtidig er det i overensstemmelse med hva en finner i ulike språk.

Ord

De fleste ordene har én stavelse (slik jeg oppfatter dem), men det finnes både tostavelsesord og trestavelsesord her  som «gap.wei» og  «te.to.wet» der punktum inne i ordet illustrerer stavelsesgrense.

Bøyningsformer

Det er vanskelig å finne bøyningsformer, men det er ikke urimelig å påsta at redupliserte former som «dsjidjsi» og «gogo», som hvis de er utviklet fra «dsji» og «go», uttrykker bøyning på en eller annet måte (flertall av substantiv, komparativ av adjektiv/adverb, tempus av verb).

Setninger

Teksten inneholder 13 setninger slik jeg oppfatter det ut fra intonasjonsforløpet under lesinga. Det er altså stort sett en setning per side, men side 3 og 5 har to setninger.

Grammatikk

Det er vanskelig å finne en grammatisk struktur i teksten, altså å lokalisere ledd som subjekt, verbal og så videre. Den første setninga på side 5 inneholder imidlertid en stigetone som jeg tolker som spørsmål. Inneldningen på den første setningen på side 5 er ellers nesten en kopi av teksten på side 1, så hvem vet hva som ligger i «dsji gå geʔ gagá?»

Setningslengde

Det er 13 setninger med fra 4 til 9 ord. Gjennomsnittet er på 6,7 ord.

Lesbarhet

Hvis en analyserer det skriftlige uttrykket for teksten finner en at lesbarhetsindeksen (LIKS) er 10, noe som kvalifiserer teksten som «veldig lettlest», noe som er naturlig siden det bare er ett ord med 7 bokstaver. En må ta høyde for at det skriftlige uttrykket kunne ha vært et annet (f.eks. ved å bruke en bokstav pr lyd, istedenfor 1-3 bokstaver (a, g; aa, tj; dsj). Dette ville ikke ha fått store konsekvenser for LIKS-beregningen.

Vokabular

Totalt er det 87 ord i teksten, og en finner 46 unike ordformer og et type/token ratio på 0,53, en verdi som ligger litt under hva en kilde oppgir for barnebøker, men her har jeg ikke gjort gode nok undersøkelser. Selv om noen få ord blir gjentatt svært ofte («gå» sies 13 ganger og «go» 11 ganger), og det faktum at noen ord er reduplisert, viser teksten er rikt utvalg av ordformer. Hvis en ser dette fra motsatt synsvinkel kan en si at omtrent hvert annet ord i teksten må være nytt, og evnen til å konstruere dem på direkten vitner om språklig innsikt og kreativitet.

Ulike språk?

Bruksanvisningen han leser fra er faktisk på flere språk, og det sitter en voksen på siden som kommenterer at lesningen er på flere språk, men kan en si at det er flere språk som kommer til uttrykk? En kan ikke referere til grammatiske trekk og kikke etter ordstilling, det er også vanskelig å bruke bøyningsformer. Det ser imidlertid ut til at det er noen kvalitative brudd i teksten hvis en kikker på lydverket:

  1. gå gå gå gei dsjidsji.
  2. gå gå gå gå gå gå dsjidsji dsjidsji ga gå fe de.
  3. då tə ʀedi tetowet. ˈBaa ‘kekə ‘geen.
  4. te ti eti te te te te te teete.
  5. go go go ge dsjidsji dsji gå geʔ gagá? E jåike ðæ jåike.
  6. ʔu keike tjə tjæ koo ˈkəə kəə sååte.
  7. go go go go dsji dsji dsji gaa-a kowei.
  8. ʔe  gogo dsju gavei.
  9. go go gi ga gapwei.
  10. go go ga pi ti dsji.
  11. gå gå gå ga tjitji ka pi ˈgei.

Siste setning i 5. er avvikende fra de foregående og settes i kursiv. 8-9 kan danne en egen gruppe ut fra siste ord i hver setning, og dermed blir de forskjellig fra 10-11 som også kursiveres som tegn på at de danner en egen struktur.

Hvis det er slik at intensjonen var å lese på forskjellige språk, har han lyktes i ganske stor grad siden det ser ut til å være 5-7 ulike mønster avhengig av om regner inn de kursiverte delene eller ikke. Skiftet av språk i 5. er ikke godt motivert (hvis det da ikke er et skifte fra et språk til et annet på en side, og det kan jo godt skje). Skiftet av språk mellom 9. og 10. er kanskje sannsynlig, men finnes ulikhetene i slutten av setningene. Kanskje språkene er like nærliggende som norsk og svensk?

 

Slik kan en la seg imponere – og forføre – av språkkompetanse hos de svært unge!