Hvem Hva Hvor 2015

Schibsted forlag har nettopp gitt ut 75. utgave av Hvem Hva Hvor. Jeg tillater meg å sitere fra  forlagets presentasjon på nettet der det er angitt hvordan det «lyder […] når folk fra de ulike landsdelene sikrer seg boken i sin lokale bokhandel»:

 

  • Kven Kå Kår, Lista, Vest-Agder,
  • Kimm Ka Kor, Haugesund, Rogaland,
  • Kenn Ke Kest, Leikanger, Sogn og Fjordane,
  • Håkke Hå Å (henn), Nannestad, Akershus,
  • Håkkje Kå Kår, Ringebu, Oppland,
  • Hekken Hått Årre, Våler, Østfold,
  • (H)åkke Hå Hæst, Østre Toten, Oppland,
  • Kvæ Ko Kor, Valle, Aust-Agder,
  • Kem Ka Kor, Hordaland og Rogaland ,
  • Håkken Hå Hår, Grue i Solør, Hedmark,
  • Kvænn Høtt Høri, Vinje, Telemark.,
  • (H)åkken Kerr Ke(r), Tynset, Hedmark),
  • Ekken Høtt Hørre, Aremark, Østfold,
  • Høkke Hø Hø (henn), Nore i Numedal, Buskerud,
  • Vekke Å (fer no) Å (henne), Lommedalen, Akershus,
  • Vemm Hå Hårre, Hjartdal, Telemark,
  • Køm Kæ Kær, Dovre, Oppland,
  • Kenn Kæ Kår, Bryne, Rogaland

Av oppstillingen ser det ut til at boka ikke selges nord for Dovre, så jeg legger ved flere varianter:

  • Kæm Ka Kor, Trondheim, Sør-Trøndelag
  • Kem Ke Kor, Sandnessjøen, Nordland
  • Kenn Ka Karr, Søre Sunnmøre (Hjalmar Eiksund)
  • Håkke Hått Hårre, Vest-Telemark (Øyfrid Garborg Sande Aufles)
  • Åkken Ke Keffer, Vingelen, Hedmark (Håkon Kibsgaard Jordet)
  • Kveinn/Keffårnånj, Keffårnå Kerrhænn, Selbu, Sør-Trøndelag (Jan Krogstad)

Advertisements

Tore på sporet – og fonotaks

I kveld var Tore på sporet i Colombia. Han hadde en colombiansk tolk som snakket norsk. To brødre, som ble adoptert til Norge, skulle møte sin familie. «Jeg er glad for å hjelpe den», sa tolken. «Den»? Kan hun ikke norsk grammatikk? Hun skulle ha sagt «dem».

Problemet er ikke knyttet til grammatikk, men til fonotaks. I spansk finnes språklyden /m/ – «mama mia». Hvorfor sier tolken «den» og ikke «dem»? Jo, i spansk er det slik at lyden /m/ bare kan stå først i stavelser som i «mama», som kan deles inn i følgende stavelser: «ma.ma». Men: /m/ kan ikke stå sist i stavelser! Dermed finner en heller ikke /m/ sist i ord. Slik blir «dem» og «fem» til «den» (som gir oss inntrykk av dårlige grammatikkunnskaper) og «fen», som ikke er et norsk ord.

Bruken av «den» istedenfor «dem» demonstrerer fonotaktiske restriksjoner i spansk. Har vi slikt i norsk? Det er flere eksempler på det. Lyden som skrives <ng> dukker ikke opp først i stavelser og ord. Det samme gjelder lydene som skrives <rt> – «fort»,  <rd> – «ferdig», <rn> – «barn», <rl> – «jarl». I tillegg kan /h/ bare stå først i ord og stavelser.

Transkribere, translitterere

thaiSylfest Lomheims språkspalte i Klassekampen er obligatorisk lesning. 15.01.14 skriver han under overskriften «Tapt i transkribering» om problemer med å gjengi navn i ulike skriftsystem. Dette har vært behandlet i denne bloggen tidligere. Lomheims tar fatt i dette med henvisning til vinter-OL i Сочи  – Sotsji … eller Sochi (engelsk og spansk), Sotji (dansk og svensk), Sotchi (fransk), Sotschi (tysk), Sotši (finsk), Soči (italiensk), Sotxi (katalansk), Soczi (polsk), Szocsi (ungarsk), Soçi (tyrkisk) etc.

Lomheim kaller denne omskrivningen for «transkribering», og han viser til at Språkrådet har fastsatt regler om transkripsjon av kyrillisk og nygresk. I norsk er «transkripsjon» en etablert term for å «overføre tekst i en ny form, enten mellom ulike alfabeter, eller fra muntlig til skriftlig form» (Wikipedia).  Termen har altså to ganske ulike betydninger:

  1. Overføring av tale til lydskrift.
  2. Overføring av skrift fra ett alfabet til et annet ved å gjengi bokstav for bokstav med tegn fra et annet alfabet. Normalt ønsker en å la de to tegnsettene stå i en 1:1-relasjon, altså at alfabetene motsvarer hverandre tegn for tegn.
  3. (Det finnes også en tredje betydning knyttet til musikk og noter, men den lar vi ligge her)

Innenfor fonetikken bruker transkripsjon i den første betydningen. En hører en språklyd, og representerer den aktuelle språklyden med et gitt tegn. For den andre aktiviteten finnes begrepet translitterasjon. Det nevnes i siste setningen i artikkelen på Språkrådets nettsiden.  snl.no finnes translitterasjon som eget oppslag med betydning 2. Ordet er også nevnt under transkripsjon.

Jeg ser gjerne at disse to begrepene holdes fra hverandre, og understreker det på forelesninger og kurs. Transkripsjon er nedtegnelse av lyder, translitterasjon er overføring fra et skriftsystem til et annet.Dette er to ganske forskjellige operasjoner.

Nok om det. Når begynner en å translittere? I utgangspunktet skjer det når en skifter en skrifter ut et tegn med et annet, som når Göteborg blir Gøteborg. Her er overgangen så liten at en knapt legger merke til den, og det er kanskje bare nerder som vil problematisere det som skjer her.

Lomheim viser til polsk og påpeker at overgangen fra polsk til norsk er uproblematisk:

«Frå polsk treng me derimot ikkje reglar, for i Polen nyttar dei vårt alfabet, det latinske. Det forklarer kvifor me skriv Warszawa, som er slik polakkane skriv hovudstadsnamnet sitt, endå me uttaler namnet ’varsjava’. Det er tilnærma likt det dei seier på polsk. Hadde polakkane nytta det kyrilliske alfabetet, ville truleg den transkriberte forma på norsk nettopp ha vorte Varsjava.»

Det er interessant at Lomheim viser til polsk, men han underslår en del opplysninger om det polske alfabetet. Innspillet hans gir imidlertid en anledning til å peke på en praksis som ikke gir et helt god resultat. Han sier jo: «Frå polsk treng me […] ikkje reglar». Altså: Flytt bokstavene fra polsk til norsk.

Det polske alfabetet har følgende tegn:

A Ą B C Ć D E Ę F G H I J K L Ł M N Ń O Ó P R S Ś T U W Y Z Ź Ż

a ą b c ć d e ę f g h i j k l ł m n ń o ó p r s ś t u w y z ź ż

Som en ser er det flere av tegnene som i form skiller seg fra norsk. jeg tenker på bokstavene < ą ć ę ł ń ó ś ź ż >. De representerer lydene

  • ą – /ɔ̃/
  • ć – /ʨ̑/
  • ę – /ɛ̃/
  • ł – /w/
  • ń – /ɲ̟/
  • ó – /u/ (norsk o-lyd, bokstaven <o> representerer å-lyden)
  • ś – /ɕ/
  • ź – /ʑ/
  • ż – /ʐ/

I tillegg er det slik at et og samme tegn representerer ulike lyder på norsk og polsk. Lydverdien til <o> er nevnt ovenfor, andre eksempler på ulikheter er <c> som står for sekvensen /ts/, <h> som representerer  ch-lyden i «Bach», <y> som har lydverdien /ɨ/ og <z> som står for en stemt s – /z/. Dette skulle være nok til at en heller ville presentere en translitterasjon som tok bedre vare på den polske uttalen av ordene som bokstavene brukes i. Jeg kan gjerne ønske det, men det er nok i seineste laget å kreve det.

Lomheims oppskrift medfører at translitterasjonen fra polsk ser grei ut på papiret. Lech Wałęsa var president i Polen 1990-1995, og av de aller fleste i Norge ble han i skrift omtalt som «Walesa». Lesemåten var «Valesa» med trykk på nest siste stavelse. Dette er et rimelig resultat når sekvensen <łę> estattes med <le>. Den polske uttalen er /vaˈwɛ̃sa/. Gjengitt i en form noe tilpasset norsk skulle resultatet bli omtrent /vaoˈensa/ i den grad en nasalisert «e» kan gjengis som «en». Siden navnet opprinnelig er skrevet med latinske bokstaver, velger man altså på norsk (og andre vestlige språk iallfall)  å stryke «krusedullene» på (de ellers kjente) bokstavene , og da ender en med en uttale som kan ligge langt fra den originale. Det er ikke umulig at navnet Wałęsa hadde fått en annen skriftlig utforming på norsk hvis det hadde vært snakk om en russer.

Det skulle være ganske tydelig at arbeidet med overføring av ordformer fra et alfabet til et annet er ganske forskjellig fra en nedtegning av språklydene en hører («transkripsjon). Det er derfor ville jeg foretrekke å benevne prosessen ovenfor som translitterasjon.

En litt pussig sak til: Bokmålsordboka viser at «transkribere» har en alternativ  skriftlig form» transskribere», det samme har «transkripsjon»: «transskripsjon». En kan altså velge om en vil bruke én eller to s’er. Nynorskordboka har denne valgmuligheten bare for «transkripsjon/transskripsjon». Det er litt merkelig. Ordene er jo sammensatt av «trans + skribere» (latin trans– «over»  + scribere «skrive») og «trans + skripsjon». Forenkling av «-ss-» til «-s-» blir litt underlig her. Det er i og for seg ingen regler som tilsier at det skulle skje en forenkling. Opphavet er jo ikke «tran + skribere» og «tran + skripsjon». Ord som «transseksuell, transsibirsk» har bare formen med to s’er. På den annen side er ordboksredaktørene i godt selskap. Søk i engelsk, tysk og franske ordbøker gir former med én «s».

Men: ordnet.dk gir responsen «Der er ingen resultater med “transkription” i Den Danske Ordbog. Måske mente du transskription«.  Svenska Akademins ordlista bruker bare én «s». Bokmål og nynorsk har altså valgt begge variantene.

For øvrig står «translitterasjon» både Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Det samme gjelder «translitterere».

 

I denne søte yuletide

Unknown-1Julen bringer familien sammen. Hånd i hånd går vi rundt juletreet. Sangene er de samme som da jeg var barn. De små i familien har øvd i barnehagen og på skolen og kan alle førsteversene.

Andre vers av ”Du grønne glitrende tre” innledes med en frase som er noe forslitt. Likevel bringer ordene ”Den første jul i et fremmed land” fram minner som for mange. Så annerledes jula var utenfor heimhusan, borte fra deler av eller hele familien, og kanskje uten uten snø og kulde.

Min første jul utenlands fant sted i en flyktningeleir på Filippinene. Leirledelsen ønsket oss velkommen til feiring, og stor var min overraskelse da jeg så at innbydelsen inneholdt ordene ”yule” og  ”yuletide”. Hadde noen virkelig prøvd å skrive norsk? Ordene var forbausende lik ”jul” og ”juletid”. Skrivemåten reflekterte en norsk uttale. Den engelske bokstaven j” uttales som ”dsj”, mens ”y” står for en j-lignende lyd.

Slik måtte jeg til den andre siden av kloden for å lære et engelsk ord som faktisk har samme opphav som det norske ordet ”jul”. Ordet ”jol” er en betegnelse for den hedenske midtvintersfest rundt vintersolverv. Dette ordet fantes i gammelengelsk som ”geol” og ”yule”, men ble erstattet med ”Christmas” en gang i det 11. århundre. Formene ”yule” og ”yuletide” har overlevd og finnes i dagens ordbøker. Opphavet er trolig den indoeuropeiske roten «ghel-» – «å skinne». Det ordet kan være beslektet med ”gul”. I så fall er det lett å forbinde midtvintersblotet med ønsket om at solen må komme tilbake.

Dette har også gitt andre språklige utslag. En rekke ord som er i slekt med ”jol” har overlevd og beretter om gleder og fornøyelser. Det engelske ”jolly” – ”glad, munter” er et slikt ord, det italienske ”giulivo” – ”lystig, glad” er et annet. I latin har en ”jocus”, som vi i dag finner igjen i det engelske ”joke” – ”spøk”. I fransk finnes en beslektet ordform ”joli” – ”pen, nydelig” som er beslektet med det eldre ”jolif” – ”feststemt, glad”.

Noe har imidlertid gått tapt på veien. De to siste månedene før midtvintersblotet hadde en egen betegnelse. På gammelengelsk ble denne perioden kalt ”giuli”, som også er i slekt med ”jol”. Hadde det ikke vært for at keiser Julius Cæsar fikk en måned oppkalt etter seg, hadde vi kanskje fremdeles hatt juli midt i mørketida?

Ordformer vi ikke fikk

I vår omtale av medmennesker har vi behov for ord som beskriver nasjonalt opphav. En trenger substantiv som ”tysker” eller ”franskmann”. Disse to ordene tjener samme funksjon, men som en ser, er ordene laget på ulike måter, vi snakker ikke om en «tyskmann» eller en «fransker», eventuelt «franker». Det er rett og slett sperrer for hva ord kan slutte på. Noen tar endelsen  ”–mann” når ord skal avledes, andre bruker ”-er”. Det kunne i teorien hete ”en iranmann” eller ”en engelsker”. Noen av disse ordene er oversettingslån fra andre språk, jf. «en engelskmann» foretrekkes foran «en engelsker» eller «en engler».  En undersøkelse av ordformer i våre nabospråk og aktuelle långiverspråk ville gi en god oversikt, men det får ligge til en annen gang.

En finner også substantiv som refererer til innbyggere på kontinentene Afrika, Australia, Asia, Europa og Amerika. I engelsk er alle laget på samme måte, ”African, Australian, European, American, Asian (her er «Asiatic» et  alternativ, men det er langt mindre frekvent)”. Her ser en enkel regel til å gjelde: Ordet lages ved at det settes til –n på slutten av roten (for ”Europe” må en riktignok stryke e’en og legge til –an).

Når en ser hvordan dette arter seg på norsk, er det slående at ordene ikke avledes like entydig slik vi har sett ovenfor. Det heter «europeer, amerikaner, afrikaner, asiat, australier». Her finner en flere avledningsmønster.

Dette gir oss mulighet til å filosofere litt over de mulige ordformene som aldri ble tatt i bruk. Det heter ”asiat”, men ikke ”afrikat” eller ”australiat”. Med utgangspunkt i formen ”australier” kunne en vente ”asier” og kanskje ”amerikier” eller «amerier», men nei, de finnes ikke i norsk. Vi har ”afrikaner” og ”amerikaner”, men ikke ”asianer” eller ”europaner”. Med utgangspunkt i ”europeer” kunne en forvente ”amerikeer” eller ”afrikeer”, men også disse ordene havner på lista over ord som kunne ha fått et liv, men som aldri fikk det.

Det er tydelig at de norsk betegnelsen har nær forbindelse til tilsvarende ord i andre språk. I spansk legges det til endelser, men her er det litt flere former å velge mellom.  «Europeo, asiatico» er unike former, ellers er det «-ano» som brukes – «americano, africano, australiano».  I tillegg har en den forskjell at endelsen justeres for kjønnet til personen det vises til:  –o for hankjønn og –a for hunkjønn (africano, australiana). På russisk gjør man også noe lignende. Med unntak av ”asiat” ender alle ord på –ets som knyttes til roten med en mellomliggende lyd – ”afrikanets, avstraliets”.

Til denne rekken av betegnelser hører det adjektiver som ”australsk, asiatisk, afrikansk, amerikansk.” Også her ser en at ulike avledningsmåter brukes: -sk, -tisk og -nsk. Leseren kan kanskje jakte på de adjektivene som vi kunne hatt, men som aldri ble til noe? Et av disse ordene vil være ”asisk”, et annet er ”europansk”. Hva med å lage en ny type kryssord – ”Ord vi kunne ha hatt”?

Argelia …?

«Og hvor er du fra?» spurte jeg for høflighets skyld – og på spansk. En ungdom hadde spurt om å få sette seg på den ledige plassen ved bordet på fortausrestauranten, og vi hadde etter hvert kommet i prat. Det var naturlig å spørre på spansk siden jeg var i Nicaragua. Aksenten som også preget hans måte å snakke spansk på, gav et signal om at han også var utlending, så derfor spørsmålet. «Soy de Argelia, de Argel».  «Jeg er fra Argelia, fra Argel», svarte han.

Jeg regner meg som alminnelig godt orientert om verden, men dette var terra incognita for meg. Jeg må ha løftet på øyenbrynene og sett litt spørrende ut, for han fortsatte umiddelbart: «I Nord-Afrika, i nordvest.» Jeg var like desorientert. Han fortsatte: «Nabolandet til Marokko.» Da gikk det opp for meg: «Argelia = Algerie, Argel = Alger». Et raskt skifte til engelsk for å sjekke bekreftet hypotesen om at det var Algerie det var snakk om.

Men hvorfor er navnet så forskjellig på spansk:  Argelia og Algerie? Kikker en på ordene, ser en raskt at «r»  og «l» har byttet plass. (Den lille vokalforskjellen til slutt er mindre viktig.) Et slikt skifte kalles en metatese, og dette er ikke et uvanlig fenomen. I barnespråk finnes for eksempel ordformer som «evla» for «elva» eller «stølver» for «støvler». Noen gangen går ordformer med metatese inn i språk og får status som korrekte former. Det latinske «crux» har formen «cross» på engelsk og «Kreuz» på tysk. På norsk heter det «kors», altså en form med metatese: «r» og vokalen har byttet plass. På nynorsk er den originale strukturen opprettholdt, «kross».

Metatesen en observerer i spansk er som nevnt mellom /l/ og /r/, og metatesen nevnes i artikler på nettet. Formene «Argelia» og «Argel» brukes etter det jeg kan se, bare på spansk og portugisisk. Ordformene vi bruker på norsk er hentet fra fransk, og formen er en av de ganske få franske betegnelsene vi bruker for internasjonale geografiske navn. Den franske formen har sitt opphav i den arabiske formen Al-Yaza’ir (الجزائر) som betyr «øyene» etter noen øyer som ligger utenfor byen Alger. Forstavelsen «al» er den bestemte artikkelen i arabisk, som er foranstilt (jf. ord navnet på organisasjonen «Al Fatah» eller avisen «Al Ahram». En finner den også i lånord i norsk: alkohol, algebra).

Interessant nok har «Algerie, Alger» opphav i samme ord som det som brukes i navnet på nyhetskanalen «Al Jazeera». De to e’ene kommer fra translitterasjonen til engelsk. Ved å skrive «ee» sikrer en uttalen /i/. Hadde en skrevet «Jazira» hadde  kanskje engelskkyndige lesere blitt ledet til uttalen [æl dʒæˈzairɐ] istedenfor [æl dʒæˈziːrɐ].

Kadafi – Kaddafi – Kadaffi

Et amerikansk nettsted har gjort en oppsummering over hvor forskjellig amerikanske medier skriver navnet til  Libyas leder Muammar al-Gaddafi. Her bruker jeg en av skrivemåtene jeg fant på nrk.no. Den amerikanske listen har 112 forskjellige skrivemåter. Dette kaoset viser at en har store vanskeligheter med å overføre et navn fra et alfabet til en annet.

En trenger imidlertid ikke å gå så langt. Kjente byer som Gøteborg og København får plutselig navn som Gothenburg og Copenhagen når engelskmenn skal skrive navnene. Det samme skjer andre veien. Vi skriver Spania, spanjolene bruker España.

Problemene oppstår allerede når man må bruke et beslektet alfabet. De norske bokstavene <æ, ø, å> er sære, faktisk så sære at URL’en til Språkrådet lenge var sprakrad.no. Årsaken var enkel. Bokstavene fantes ikke i engelsk. Fremdeles ser en på nettet at <æ> skrives <ae>, <å> skrives <aa>  og <ø> blir til <oe>.

Går en over til et annet alfabet blir det enda verre. Her har det enkelte språk sine måte å representere bokstavene i det fremmede alfabetet på. En kjent russisk komponist heter Tsjajkovskij  på norsk, Tchaikovsky på engelsk og Csajkovszkij på ungarsk. Originalen er Чайковский.

Det finnes standarder for hvordan ord skal overføres fra et alfabet til et annet, men reglene er ikke internasjonale. (Wikipedia har en artikkel om dette.) Hvert språk har sine regler for omskrivning.  På Språkrådets sider finner man en oversikt over hvordan russiske navn skal skrives på norsk (men dette er ikke mer etablert enn at når visum til Norge utstedes på norske konsulater i Russland, så legges ulike tradisjoner til grunn. Inntil nylig har det vært mulig å se at konsulatet i Murmansk har brukt en annen norm enn ambassaden i Moskva).

Men det var den libyske diktatoren vi begynte med. Den amerikanske nettsiden inneholder 112 måter å skrive navnet hans på. Gransker en navnene nærmere finner en at fornavnet kan skrives på 20 ulike måter, det lille ord som står mellom for- og etternavn har fem forskjellige former, og etternavnet 38. Dette skulle gi totalt 20x5x38 mulig kombinasjoner, dvs. 3800. Bare 3% er brukt i det amerikanske materialet. Det betyr at det rikelig igjen.

Dette skrives i Nicaragua, et av de få landsom offisielt har uttrykt sitt støtte til den libyske diktatoren. En kan jo lure på hvordan immigrasjonsmyndighetene kommer til å skrive navnet hans hvis han søker tilflukt her. Funksjonærene kan jo gjøre det enkelt og kikke på listen nedenfor som viser de amerikanske variantene systematisert.

Men før det: En liten oppdatering (06.11.2012).

  • Al Qathafi, Mu’ammar
  • Al Qathafi, Muammar
  • Al-Gathafi, Muammar
  • al-Qadhafi, Muammar
  • El Gaddafi, Moamar
  • El Kadhafi, Moammar
  • El Kazzafi, Moamer
  • El Qathafi, Mu’Ammar
  • Gadafi, Muammar
  • Gaddafi, Moamar
  • Gadhafi, Mo’ammar
  • Gathafi, Muammar
  • Ghadafi, Muammar
  • Ghaddafi, Muammar
  • Ghaddafy, Muammar
  • Gheddafi, Muammar
  • Gheddafi, Muhammar
  • Kad’afi, Mu`amar al-
  • Kadaffi, Momar
  • Kaddafi, Muamar
  • Kaddafi, Muammar
  • Kadhafi, Moammar
  • Kadhafi, Mouammar
  • Kazzafi, Moammar
  • Khadafy, Moammar
  • Khaddafi, Muammar
  • Qadafi, Mu’ammar
  • Qaddafi, Muammar
  • Qadhafi, Muammar
  • Qadhdhāfī, Mu`ammar
  • Qathafi, Mu’Ammar el
  • Quathafi, Muammar
  • Qudhafi, Moammar
  • Maummar Gaddafi
  • Mo’ammar el-Gadhafi
  • Mo’ammar Gadhafi
  • Moamar AI Kadafi
  • Moamar al-Gaddafi
  • Moamar el Gaddafi
  • Moamar El Kadhafi
  • Moamar Gaddafi
  • Moamar Gadhafi
  • Moamer El Kazzafi
  • Moamer Gaddafi
  • Moamer Kadhafi
  • Moamma Gaddafi
  • Moammar el Gadhafi
  • Moammar El Kadhafi
  • Moammar Gaddafi
  • Moammar Gadhafi
  • Moammar Ghadafi
  • Moammar Kadhafi
  • Moammar Khadaffy
  • Moammar Khadafy
  • Moammar Khaddafi
  • Moammar Qudhafi
  • Moammer Gaddafi
  • Mouammer al Gaddafi
  • Mu`amar al-Kad’afi
  • Mu`ammar al-Qadhdhāfī
  • Mu’amar al-Kadafi
  • Mu’ammar Al Qathafi
  • Mu’ammar al-Qadafi
  • Mu’ammar al-Qaddafi
  • Mu’ammar al-Qadhdhafi
  • Mu’ammar Qadafi
  • Mu’ammar Qadhdhafi
  • Muamar Al-Kaddafi
  • Muamar Gaddafi
  • Muamar Kaddafi
  • Muamer Gadafi
  • Muammar al Gaddafi
  • Muammar Al Ghaddafi
  • Muammar Al Qaddafi
  • Muammar Al Qaddafi
  • Muammar Al Qathafi
  • Muammar Al-Gathafi
  • Muammar al-Khaddafi
  • Muammar al-Qadhafi
  • Muammar el Gaddafi
  • Muammar el Gaddafy
  • Muammar El Qaddafi
  • Muammar el Qaddafi
  • Muammar Gadaffi
  • Muammar Gadafi
  • Muammar Gadafy
  • Muammar Gaddafi
  • Muammar Gaddhafi
  • Muammar Gadhafi
  • Muammar Ghadaffi
  • Muammar Ghadafi
  • Muammar Ghaddafi
  • Muammar Ghaddafy
  • Muammar Gheddafi
  • Muammar Kaddafi
  • Muammar Khaddafi
  • Muammar Qaddafi
  • Muammar Qadhafi
  • Muammar Qadthafi
  • Muammar Quathafi
  • Muammer Gadaffi
  • Muammer Gaddafi
  • Mulazim Awwal Mu’ammar Muhammad Abu Minyar al-Qadhafi
  • Mummar Gaddafi
  • Omar al Ghaddafi
  • Omar Al Qathafi
  • Omar Mouammer Al Gaddafi
  • Omar Muammar Al Ghaddafi
  • Omar Muammar Al Qaddafi
  • Omar Muammar Al Qathafi
  • Omar Muammar Gaddafi
  • Omar Muammar Ghaddafi