Trykk og rytme

Jeg var knapt våknet første nyttårsdag 2012 før NRK meldte om et stort leirskred nær Trondheim, på et sted der siste delen av navnet var «-set», som i Stavset der jeg bor. Raset hadde skjedd et sted som var ukjent for meg, og her må jeg ty til ulike hjelpemidler for å illustrere hva som ble sagt. Hvis STORE bokstaver representerer trykksterke stavelser, og små bokstaver trykklette stavelser, kan jeg skriv «BYneSET», altså et stedsnavn med samme rytme som «lesebok – LESeBOK, eplekart – EPleKART», med lydskrift kan det uttrykkes slik:  /»by:neˌset/.

Jeg brukte litt tid på å finne ut hvilket sted det var snakk om – selvfølgelig var  det «Byneset» – BYNESet – /’by:ˌne:se/.  Den uvanlige trykkleggingen i ordet som nyhetsoppleseren brukte, pluss at den siste t’en ble uttalt, lurte meg noen sekunder. Så lite skulle det altså til før jeg ble ledet ut på glattisen. men hva var det hadde skjedd?

De ordene en mestrer, kan en tenke seg er lagret i et mentalt leksikon. Et og samme ord kan lagres på flere måter, lagringsmetoden kan for eksempel referere til lydene i ordet, til bestemte deler av ordet («stedsnavn som starter på «by-«, stedsnavn som slutter på «-set») til det visuelt inntrykket ordet gir når det er skrevet, eller de vi kan kalle ordets rytmiske struktur, altså mønsteret av stavelser med primærtrykk, sekundærtrykk og trykksvake stavelser. Dersom en markerer de tre trykktypene med hhv 1, 2 og 3, kan en si at BYneSET har strukturen 132, mens BYNESet har 123.  Da jeg hørte ordet «BYneSET» søkte jeg fluksens i ordgruppen merket med mønster 132, men siden jeg ikke fant noen kjente steder med det rytmemønsteret og lydsekvensen «b-y-n-e-s-e», kjente jeg ikke igjen stedet. Det spiller selvsagt også en stor rolle at /e/-lyden midt inne i ordet er trykksvak og kort i den gale opplesningen, mot lang og med sekundærtrykk i den korrekte, altså /ne/ vs. /ne:/ (og den trykklette e’en har en mye «slappere» uttale enn e’en i stavelsen med sekundærtrykk).

Det finnes mange eksempler på at gale trykkmønster gjør det vanskelig å kjenne igjen ord.. Det meste kjente er nok en historie som skal ha sitt opphav i saken Mykles roman «Sangen om den røde rubin». Etter sigende skal aktor i rettsaken ha lest følgende passus fra boka: «Han strøk henne over «be-VERP-elsen», der  «be-VERP-elsen» skulle referere til en unevnelig kroppsdel hos kvinner, og siden rettsaken handlet om utuktige skrifter, var dette et ord som nettopp demonstrerte utuktigheten. Men: Ordet var egentlig «beverpelsen», altså «bever-pelsen». Jeg har referert til denne historien i ulike sammenhenger uten å sjekke den nærmere. At jeg hadde kolportert løgner ble tydelig da jeg ikke fant ordet i Mykles roman. En usignert artikkel i VG gir imidlertid bakgrunnen for myten, så det er bare å beklage et jeg har vært noe unøyaktig i kildehenvisningene.

Jeg forsøker å øke lesernes tiltro til meg ved å referere noe jeg har overhørt med egne ører: Det var lunsjpause under et lærerkurs i Lakselv for mange år siden. To lærere satt ved siden av hverandre. Den ene bladde i lokalavisa:

A: Det kommer stadig nokka nytt på samvirkelaget. Stadig kommer det rar mat. Da æ var barn hadde vi ikke paprika en gang. Og nå sælle dæm ikke bare rar frukt, mæn dæm sælle den som  mos også. Men den er dyr, 99,90. Kæm er det som kjøper nokka sånt?

B: Ka er det dæm sælle, da?

A: Dæm sælle pumPETerMOS, har du hørt om pumPETer? Ka er det før nokka?

B: Æ ane ikke ka det er. Få se…… men, din tulling … ser du ikke ka det e dæm sælle, det er jo pumpe-termosa!

Advertisements

Styrer språket hvordan man oppfatter omgivelsene?

I 1977 startet språkforskeren Dan Everett arbeidet med språket pirahã i Amazonas. Språket snakkes av et nomadisk jeger- og samlerfolk på ca 150 personer.

Etter tre år kunne Everett og kona Keren språket godt nok til å foreslå lese- og skriveopplæring for pirahãene. Forslaget ble godt mottatt , men kurset stoppet brått. En dag klarte elevene å lese et ord høyt. Alle lo, og da Everett spurte om hva som var morsomt, fikk han til svar at det de hadde sagt, lignet på deres ord for ”himmel”. Da Everett bekreftet at det var  nettopp det ordet de hadde lest, ble pirahãene svært oppbrakte og nektet å følge undervisningen. Lesekyndigheten hadde brakt dem inn på forbudt område. Pirahãene har den oppfatning at tale bare kan knyttes til umiddelbare personlige erfaringer. Man kan ikke referere til andre steder eller tidspunkter.

Språket har mange særtrekk. Det mangler betegnelser for farger og har få slektskapsbetegnelser. Det har kun to verbtider, og det mangler tall.

Everett ønsket å lære pirahãene å telle fra 1 til 10. Etter 8 måneder ble prosjektet oppgitt. Ingen hadde lært å telle. Ingen var heller i stand til å gjennomføre så enkle regnestykker som 1+1.

Everetts forskning har vakt oppsikt. Enkelte forskere har stemplet funnene som rent oppspinn. Andre har bekreftet eller modifisert hans påstander. Everett påstår at språkets struktur er en refleks av livsvilkårene pirahãene lever under. Disse overflødiggjør de trekkene som er nevnt ovenfor. Dette synspunktet knyttes til den såkalte Sapir-Whorf-hypotesen som sier at det er sammenheng mellom språklige kategorier og språkbrukeres oppfatning av omverdenen. Hypotesen sier at språket er et filter som styrer oppfatningen av verden. I dette tilfellet vil det være slik at fraværet av tall ikke gir språkbrukerne mulighet til å telle objekter de ser rundt seg.

Det følger av argumentasjonen ovenfor at personer med ulik språkbakgrunn erfarer verden på ulike måter. Vil gjester hos pirahãene oppleve andre ting enn vertene?

Ser du hva jeg sier?

Det meste av muntlig kommunikasjon skjer i sammenhenger der lytteren kan se taleren. Til tross for at en visuell komponent er involvert når man samtaler, er det vanlig å regne prosesser knyttet til lytting som enerådende når en skal forstå et talesignal. Lyden fanges opp av det ytre øret og dirigeres inn øregangen. Deretter settes trommehinnen i bevegelse. Disse bevegelsene overføres så til det indre øret hvor de omdannes til nerveimpulser som sendes til hjernen for tolkning.

Det har imidlertid vært kjent lenge at synssansen gir positive bidrag til tolkning av talesignaler. De fleste har kanskje grepet seg selv i å lese på samtalepartnerens lepper hvis man står og prater i støyende omgivelser.

I 1976 ble det gjort et eksperiment som bidro til å høyne interessen rundt synssansens bidrag under samtaler. Harry McGurk  og John MacDonald filmet munnen til en kvinne som ytret stavelsen ”ga” gjentatte ganger. De fjernet den opprinnelige lyden og satte inn stavelsen ”ba” istedenfor. Filmen ble altså  dubbet før den ble spilt av for en rekke informanter. Men hva skjedde? Alle rapporterte at de hørte stavelsen ”da”! Filmen ble kjørt en gang til, og lytterne ble bedt om å lukke øynene. Nå hørte alle det som opprinnelig var sagt: ”ba”.

Det ser ut til at synssansen overstyrer hørselssansen. I det visuelle signalet artikuleres konsonanten /g/ i ”ga” ved at baktunga løftes opp mot den bløte ganen, bak i munnen. Lydsignalet kommer fra en artikulasjon som finner sted fremst i munnen,  /b/ lages ved hjelp av leppene. Konflikten mellom en visuell bakre artikulasjon og en auditiv fremre artikulasjon, medfører at artikulasjonen plasseres mellom disse stedene. /d/ lages jo ved at tungespissen lager et lukke bak fortennene i overkjeven.

Har du lyst til å prøve dette? Det ligger flere gode demonstrasjoner ligger på Youtube.com. Her er en som bruker /b/ og /v/. Det interessante er at en hører det øynene sier en skal høre til tross for at talesignalet er konstant.

Skrivefeil

Folk som bruker datamaskin i arbeid eller fritid, har sikkert erfart at de kan komme til å sende av gårde tekster som inneholder skrivefeil. Noen av disse er sjeldne, andre har karakter av å være gjengangere og må heller forklares ut fra visse stivnede bevegelsesmønster i fingrene. For min del er feil som «sprøsmål, møsnter, Trodnehim» vanlige. Heldigvis har jeg oftest mulighet til å rette dem før brevet sendes.

Hva betyr slike feil i mottakerens øyne? Noen forstår at jeg hadde dårlig tid, og tilgir meg lapsusene. Andre er kritiske og krever at skriftlig kommunikasjon skal være feilfri. Jeg aksepterer kritikken, også språkforskere bør skrive rett. Men en er ikke språkforsker uten også å spørre om hvilken effekt slike feil har med hensyn til forståelsen av teksten. Tidligere i år sirkulerte følgende engelske tekst på internett:

«Aoccdrnig to a rscheearch at Cmabrigde Uinervtisy, it deosn’t mttaer in waht oredr the ltteers in a wrod are, the olny iprmoetnt tihng is taht the frist and lsat ltteer be at the rghit pclae. The rset can be a toatl mses and you can sitll raed it wouthit porbelm. Tihs is bcuseae the huamn mnid deos not raed ervey lteter by istlef, but the wrod as a wlohe.»

Til tross for at denne teksten er på engelsk, og at det bare er et fåtall ord som er skrevet korrekt, er den forståelig. Hva kan det skyldes, og har dette som ytterste konsekvens at vi egentlig bare kan hamre løs på tastaturet?

Det er flere grunner til at dette er lesbart. Hos erfarne lesere er leseevnen robust. Man tåler ulike former for forstyrrelser. Ord kan være skrevet feil, stå på gal plass eller være borte. Under leseprosessen leser en ikke bokstav for bokstav eller ord for ord, men fikserer blikket på tre-fire steder på hver linje. På denne måten setter man sammen enkeltord til grupper. Vante lesere vil kunne danne grupper med mer enn 10 ord i hver fiksering. Ordene ses også i forhold til hverandre. Ut fra enkelte ord dannes det forventninger om andre.

Når en skal gjenkjenne ord, er begynnelsen og slutten av ordene viktig for identifiseringen av ordene. Feil inne i ord har mindre alvorlig effekt. I norsk er det også slik at konsonantene spiller en viktigere rolle enn vokaler for identifikasjonen av ord. Det er ikke så vanskelig å å skjønne at «vklr plss knsnntr» betyr «vokaler pluss konsonanter». Det er langt verre å skjønne at «oae u ooae» betyr det samme. Dette betyr at lesekyndige overvinner både omflytninger og utelatelser.

Ved første øyekast kan det altså se ut til at de engelsk forskerne har rett. Rettskrivningen spiller ikke så stor rolle, hvis bare bokstavene i ordene ytterkanter holdes på plass, er teksten forståelig.  De finner også en støtte i språk som arabisk og hebraisk som skrives uten at alle vokaler er med. I andre språk ville forskernes prinsipp være ødeleggende. I norsk finnes svært lange ord. Her vil det bli svært vanskelig å finne ut at «shotpikekrestsilike» betyr «sikkerhetspolitiske». Det samme vil gjelde for tyrkisk. Enda verre vil det bli i thai hvor man normalt ikke skriver mellomrom mellom ordene. Kinesisk skriftspråk vil også bli uforståelig ettersom ordene der uttrykkes med komplekse symboler.

Hvis leseren vil teste leseevnen, følger det her en kort oppsummering av den engelske teksten:

«Enlegske fokersre har fnunet ut at det spliler ignen rolle hvkilen rølefekkge bavkestone i et ord har, så lenge frøtse og stise botskav er kerrkot. Tektsen er lebsar slev om de arnde bokastevne kmomer huilbtertlulter! Det er frodi vi ikke leesr hevr eklent batksov, men ser odert som en hehelt.»