Trykk og rytme
1. januar 2012 3 kommentarer
Jeg var knapt våknet første nyttårsdag 2012 før NRK meldte om et stort leirskred nær Trondheim, på et sted der siste delen av navnet var «-set», som i Stavset der jeg bor. Raset hadde skjedd et sted som var ukjent for meg, og her må jeg ty til ulike hjelpemidler for å illustrere hva som ble sagt. Hvis STORE bokstaver representerer trykksterke stavelser, og små bokstaver trykklette stavelser, kan jeg skriv «BYneSET», altså et stedsnavn med samme rytme som «lesebok – LESeBOK, eplekart – EPleKART», med lydskrift kan det uttrykkes slik: /»by:neˌset/.
Jeg brukte litt tid på å finne ut hvilket sted det var snakk om – selvfølgelig var det «Byneset» – BYNESet – /’by:ˌne:se/. Den uvanlige trykkleggingen i ordet som nyhetsoppleseren brukte, pluss at den siste t’en ble uttalt, lurte meg noen sekunder. Så lite skulle det altså til før jeg ble ledet ut på glattisen. men hva var det hadde skjedd?
De ordene en mestrer, kan en tenke seg er lagret i et mentalt leksikon. Et og samme ord kan lagres på flere måter, lagringsmetoden kan for eksempel referere til lydene i ordet, til bestemte deler av ordet («stedsnavn som starter på «by-«, stedsnavn som slutter på «-set») til det visuelt inntrykket ordet gir når det er skrevet, eller de vi kan kalle ordets rytmiske struktur, altså mønsteret av stavelser med primærtrykk, sekundærtrykk og trykksvake stavelser. Dersom en markerer de tre trykktypene med hhv 1, 2 og 3, kan en si at BYneSET har strukturen 132, mens BYNESet har 123. Da jeg hørte ordet «BYneSET» søkte jeg fluksens i ordgruppen merket med mønster 132, men siden jeg ikke fant noen kjente steder med det rytmemønsteret og lydsekvensen «b-y-n-e-s-e», kjente jeg ikke igjen stedet. Det spiller selvsagt også en stor rolle at /e/-lyden midt inne i ordet er trykksvak og kort i den gale opplesningen, mot lang og med sekundærtrykk i den korrekte, altså /ne/ vs. /ne:/ (og den trykklette e’en har en mye «slappere» uttale enn e’en i stavelsen med sekundærtrykk).
Det finnes mange eksempler på at gale trykkmønster gjør det vanskelig å kjenne igjen ord.. Det meste kjente er nok en historie som skal ha sitt opphav i saken Mykles roman «Sangen om den røde rubin». Etter sigende skal aktor i rettsaken ha lest følgende passus fra boka: «Han strøk henne over «be-VERP-elsen», der «be-VERP-elsen» skulle referere til en unevnelig kroppsdel hos kvinner, og siden rettsaken handlet om utuktige skrifter, var dette et ord som nettopp demonstrerte utuktigheten. Men: Ordet var egentlig «beverpelsen», altså «bever-pelsen». Jeg har referert til denne historien i ulike sammenhenger uten å sjekke den nærmere. At jeg hadde kolportert løgner ble tydelig da jeg ikke fant ordet i Mykles roman. En usignert artikkel i VG gir imidlertid bakgrunnen for myten, så det er bare å beklage et jeg har vært noe unøyaktig i kildehenvisningene.
Jeg forsøker å øke lesernes tiltro til meg ved å referere noe jeg har overhørt med egne ører: Det var lunsjpause under et lærerkurs i Lakselv for mange år siden. To lærere satt ved siden av hverandre. Den ene bladde i lokalavisa:
A: Det kommer stadig nokka nytt på samvirkelaget. Stadig kommer det rar mat. Da æ var barn hadde vi ikke paprika en gang. Og nå sælle dæm ikke bare rar frukt, mæn dæm sælle den som mos også. Men den er dyr, 99,90. Kæm er det som kjøper nokka sånt?
B: Ka er det dæm sælle, da?
A: Dæm sælle pumPETerMOS, har du hørt om pumPETer? Ka er det før nokka?
B: Æ ane ikke ka det er. Få se…… men, din tulling … ser du ikke ka det e dæm sælle, det er jo pumpe-termosa!