Skrivemåte – uttale

Før jul var jeg sensor på en eksamen i norsk som andrespråk. I en av oppgavene skulle studentene bedømme innvandreres skriftlige kompetanse og blant annet kommentere ferdigheter i rettskrivning.

Dersom man kan skrive norsk feilfritt, er det relativt enkelt å påpeke feil i andres skriftlige produksjon. Det er ikke nødvendig med studier i norsk for å få det til. Det er straks verre å fastslå hvorfor et ord har fått en form som avviker fra den korrekte. Skyldes avvikene

  • Avvik fra hovedregler som at kort vokal uttrykkes gjennom etterfølgende dobbel konsonant (”hatt”) mens lang vokal uttrykkes gjennom enkel etterfølgende konsonant (”hat”).
  • forhold ved norsk, det vil særegne skrivemåter som ”jeg” for /jei/ der den siste vokalen i diftongen /ei/ skrives med en konsonant
  • at språket som brukes til daglig har andre grammatiske regler enn de en finner i skriftspråket.  Den lokale dialekten kan mangle ”–r” i presensformer (”Æ snakke norsk). Det blir galt når slikt overføres til bokmål: ”Jeg snakke norsk”.
  • at en bokstav i norsk kan representere ulike lyder, f.eks. kan <e> være lang/kort /e/ som i ”ser” –  ”sett”, eller lang/kort /æ/ som i ”her” – ”vært”.
  • motstridende regler som når ”apotek” skrives med én <p>, mens ”appetitt” skrives med to p’er. Dette kunne tyde på at det skulle være lang ”a” først i ”apotek” , men slik er det jo ikke.  Det er heller slik at begge ordene har trykk på siste stavelse, og hvis man ser på den isolert, er denne delen av begge ordene i samsvar med norsk ortografi. P’ene fremst i ordet har sitt opphav i långiverspråket.
  • forhold ved morsmålet som for eksempel at internasjonale ord skrives på en annen måte som når ”nasjonal” skrives ”national” eller ”nacional”.
  • at rettskrivningsregler i morsmålet overføres til norsk.  Enkelte språk avspeiler uttalen tydeligere enn hva norsk gjort. Ord som ”frykt” og ”trygt” rimer på norsk, begge har den ustemte konsonantsekvensen /kt/ til slutt, men siden ”trygt” kommer fra ”trygg” opprettholdes en av g’ene i skrift.
  • dårlig hukommelse, dvs. at en ikke (ennå) husker ordformene

Denne listen kan forlenges, men jeg stanser her. Få av studentene satt opp lister av denne typen. De fleste endte opp med å se på den regelen som er listet opp først, altså det indirekte signalet om vokallengde.

Det  er interessant å se nærmere på norsk.  Det er ikke urimelig å tro at voksne som lærer norsk, i stor grad lærer av ordformer  de ser ofte. Jeg har derfor sett på de 40 mest frekvente ordene i Heggstads ”Norsk frekvensordbok” fra 1982 for å finne ut i hvor stor grad disse ordene er i samsvar med generelle regler for norsk rettskrivning.  Jeg tror det betyr mindre at denne boka er 30 år gammel. En rask sjekk i andre frekvensoversikter viser at det er små forskjeller mellom dem.

Undersøkelsen ga flere interessante resultater. Blant de 32 mest frekvente ordene er det kun 11 (34%) som ikke viser unntak fra hovedreglene på noen måte. Det er altså 66 prosent av de 32 mest frekvente ordene som viser et eller flere unntak:

1. Inkonsekvent merking av vokallengde:

 som, til, for, at, den, et, om, han, men, vil, kan, man, også, skal

Antallet avvikende former (n=14) er altså større en antall regelrette former (n=11). Det er også interessant å merke seg at mange av ordene på lista har ”parallelle” former med identisk uttale og korrekt skrivemåte

att, ett, hann, menn, vill, mann, skall

2. Ord med stum konsonant:

 og, det, med, ved, også

3. Ord med vokaler som kan representere flere lyder

 og, som, er, for, de, om, opp

4. Ord med konsonanter med varierende uttale

 seg

5. Ord der diftong er uttrykt med vokal+ konsonant

 seg

Det ovenstående er eksempler på inkonsistente former som finnes blant de 32 mest frekvente ordene i lista. Dersom en går lengre ut i lista, kunne en føye til flere kategorier som ulike skrivemåter for en og samme språklyd.  (I farta kommer jeg på ”sjel, skje, ski, shilling, schæfer, cello, champagne,  giro, journalist, nysgjerrig, crescendo, mars, marsj” men det finnes flere former.)

Det krever altså god innsikt for å kunne komme med plausible forklaringer på hva som kan ligge under de ulike skriftlige uttrykkene i de minoritetsspråkliges tekster. I noen av besvarelsene trekker studentene også entydelig konklusjoner om hvordan den minoritetsspråklige forfatterens uttale av norsk er, og hveder uten snev av tvil at dårlig mestring av skriftlige grunnregler knyttet til lang/kort vokal avspeiles direkte i talespråket. Muligheten er selvsagt til stede, men her ville det nok være bedre å analysere vedkommendes muntlige produksjon.

Advertisements

Dialekt eller språk?

For fem år siden ble den bekreftet igjen, aforismen som er tilskrevet lingvisten Max Weinreich. Han skal ha sagt at ”et språk er en dialekt med egen hær og marine”. Bekreftelsen kom da et flertall av de folkevalgte i Montenegro stemte for en ny grunnlov som sier at det offisielle navnet på språket i landet skal være montenegrinsk.

I 1991-92 gikk Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia i oppløsning. Siden 1970-tallet hadde språket i landet hatt betegnelsene serbokroatisk og kroatoserbisk. Disse variantene var like og de interne dialektale forskjellene var mindre enn hva en finner i Norge.

Skriftspråket viste større forskjeller. I Serbia var det kyrilliske alfabetet i bruk, i Kroatia og Bosnia-Hercegovina det latinske. Forskjellen mellom de to alfabetene er primært relatert til skrifttegnenes utforming. De ortografiske prinsippene var like. Det kyrilliske alfabetet har et par enkeltstående tegn der det latinske alfabetet har kombinasjoner av to. Det finnes forskjeller i vokabular og lydlige trekk, men ikke noe som ville være oppsiktsvekkende for en nordmann.

Da Jugoslavia ble oppløst, ble bosnisk og kroatisk raskt tatt i bruk som navn på språket i Bosnia og Kroatia. Serbisk fortsatte å være det offisielle språket i Serbia og Montenegro. Slik var det inntil 2007, da montenegrinsk ble erklært som det offisielle språket i Montenegro som hadde erklærte seg uavhengig noen måneder tidligere.

Forskjellene mellom bosnisk, serbisk, kroatisk og montenegrisk er mindre enn forskjellene mellom skandinaviske språk. Vi aksepterer at norsk, svensk og dansk regnes som tre ulike språk til tross for at skandinaver forstår hverandres språk. Dette står i strid med definisjonen som sier at språkvarianter som er gjensidig forståelige, kan regnes som dialekter, jf. tysk i Tyskland og Østerrike.

Men siden de gjensidig forståelige språksystemene norsk, svensk og dansk regnes som tre språk, må en også akseptere at det samme gjelder i de landene som tidligere var en del av Jugoslavia. Alle de nevnte landene har egen hær og marine.

Jeg hjerter deg!

2000px-I_Love_New_York.svgNoen ganger kommer en i beit for ord, det kan rett og slett være slik at ordet en er på jakt etter ikke eksisterer på norsk. i en slik situasjon er det flere utveier. En kan hente inn et ord fra et annet språk og la det beholde sin originale form, som clutch, eller gi den en norsk form, som kløtsj. En kan oversette det fremmede ordet til norsk, jf. printer og skriver, eller en kan lage et nytt ord.

Det er mange år siden jeg for første gang så plakaten som sier ”I love New York”, dvs. teksten står ikke der. Plakaten er delt i fire ruter. I de to øverste står det  I, i de to nederste NY.  Plakaten nærmest ba om et nytt verb måtte bli laget, og nå er det endelig dokumentert på norsk. Verbet er naturligvis ”å hjerte”. Et raskt søk på Google viste over 1100 treff på frasen ”jeg hjerter deg”. De aller fleste treffene på den ene ordet ”hjerter” viser naturligvis til substantivet ”hjerte” i flertall, og det er vel ikke overraskende at mange av tekstene refererte til kortspill.

Denne nydannelsen – å hjerte – oppfører seg som et helt normalt verb, ut fra strukturen i ordet vil en vente at det bøyes som et svakt verb, det vil si på samme måte som ”å erte, å smerte, å knerte” og andre verb som ender på ”-erte”. Fortidsformen vil altså være ”hjertet” eller «hjerta»: ”Deg har jeg hjertet/hjerta i mange år”. At verbet får svak bøyning er helt i tråd med hva som skjer med nye ord som tas inn i norsk. Dersom verbene går inn i den såkalte klasse 1 av svake verb får de endelsene ”-et” eller ”-a” i fortid”. Brukerne av verbene  ”å kløtsje og ”å printe” bruker helt sikkert ”kløtsjet, printet” – eller ”kløtsja, printa” –  som fortidsform.

Det  er vanskelig å si om ”å hjerte» er et ord som kommer til å slå an. De få forekomstene tyder på at det nok vil være ytterst få som vil høre eller lese ”jeg hjerter deg” istedenfor ”jeg elsker deg”. En ting er imidlertid sikkert. I årene som kommer vil vi masse nye verb i norsk. Verbene tilhører en såkalt ”åpen ordklasse”, og antall medlemmer i denne klassen øker i takt med teknologisk utvikling og internasjonal kontakt.

Hvem bestemmer uttalen av navn?

Muuuuunch! skrev Dagbladet. Edvard Munchs familie har skjerpet kampen mot NRK’s uttale av navnet Munch. Uttalen skal være med /u/ som i ”snurt” , ikke med /o/ som i ”dum”.  En 61 år gammel kamp har ikke har ført fram. Hvis ikke NRK’s ansatte uttaler navnet slik familien vil, vil institusjonen bli nektet å uttale Munch-navnet i sine sendinger. Familien vil også forby NRK å vise bilder av Munchs kunst. Familien satte foten så hardt ned at også Oslo T-banedrift har lovet å spisse u-lyden i når stasjonsnavnet ”Tøyen/Munch-museet” skal annonseres.

Med hvilken rette kreves dette? Navneloven har ingen bestemmelser om uttale. Andre forhold må dermed være styrende. To mulige faktorer er sedvane og språklige forhold. Til en viss grad kan vi skylde på de rotete norske rettskrivningsreglene. Bokstaven <u> kan representere en lang rekke lyder. En finner ord som ”lut, lutt” med lang og kort /u/. I ordet ”buk” er det en lang /u/. I ”bukk” er vokalen kort, men her representerer bokstaven lyden /o/. Når det gjelder konsonantene er forholdene like uoversiktlige. I tillegg til kjente fenomener som uttalen av <g> i ”gi” og ” ga”, finner en f.eks. ulik uttale av <sch> forlagsnavnet Aschehoug og i riksadvokatens etternavn, Busch.

Jeg har tidligere spurt om det var urimelig at bergensere som har etternavn med <r> i, krever at ikke-bergensere skal uttale navnet på bergensk måte. Forslaget ble avvist. Siden skarre-r er en variant av /r/ i norsk, er urimelig å kreve dette, mente leserne. Norske ord skifter ikke betydning om en veksler mellom skarre-r eller tungespiss-r. Dette kan en lett sjekke i ord som ”rå, bare, år”. Forholdet mellom <u> og <o> er annerledes. Her skifter betydningen når en skifter fra /u/ til /o/. Ord som ”lut” og ”lot” har ulik betydning. Dette argumentet kan støtte opp om Munch-familiens ønske.

Men: Dette argumentet har konsekvenser. En må nå vente at offentlig uttale av etternavnet til trønderfotballens evighetsmaskin, Roar Strand, blir /strannj/ og ikke /strann/. I trøndersk endres nemlig betydningen når en endrer uttalen av n-lyden. Ordet ”an”, som en finner i uttrykket ”gå an”, uttales med tunga mot fortennene – /ann/. Ordet ”and” derimot, uttales med tungeryggen mot den harde ganen – /annj/. Ved å bytte uttalen av /n/, bytter en betydning akkurat som når /u/ byttes med /o/. Fotballhelten kan vise til Munch-familiens ønske og kreve at radioreporterne respekterer dette. På den annen side kan de gjerne skarre på r-en.

Kongefamilien har nettopp fått et nytt medlem, og allerede på barnets første levedag kunne en høre navnet uttalt på ulike måter. Noen av kommentatorene sa ”Leah” med tonelag 1, dvs. samme ordtone som den en finner i ordet ”1loven”. Andre brukte tonelag 2, ordtonen en finner i ” 2låven”. Det samme gjaldt mellomnavnet ”Isidora” der ordtonen er knyttet til de to siste stavelsene. Her kunne en høre både ”Isi1dora” og ”Isi2dora”. Hva er korrekt?

Avslutningsvis vil jeg beskue min egen navle. I løpet av en dag kan jeg høre det første av mine fornavn uttalt på fire forskjellige måte. På den ene siden vil folk veksle mellom /v/ og /f/ i slutten av  navnet og si Olav eller Olaf. For det andre veksles mellom tonelag, noen uttaler Olaf med tonelag 1, andre bruker tonelag 2. Når jeg i tillegg har et fornavn nr. to, Anders, som kan uttales med begge ordtoner, som kan ha to ulike /n/-lyder, som kan uttales med og uten /d/, med og uten skarre-r til slutt, og med /a/ eller /æ/ først (på Prøysenvis), blir det fort over 50 mulige kombinasjoner av de to navnene. Jeg lyder alle!

Bør nordmenn lære bokmålsnær tale?

«Onsin, vo æ ni?» Min godt voksne vietnamesiske venn Tam var på jakt etter buss nr. ni og henvendte seg til en nordmann på bussterminalen. Vedkommende så spørrende tilbake. Tam mobiliserte alle sine ressurser og presterte «Onsil, vo æ boss nomme ni?» Til tross for tydelige språklige mangler var dette godt nok til å bli forstått. Dessverre visste ikke nordmannen hvor buss ni var: «Æ veit itj», var svaret. Tam  så forvirret tilbake. «Jæi fostå ike.» Svaret ble gjentatt: «Æ veit itj, æ». Tam var like klok. Igjen fikk han erfare at norsk talespråk kommer i mange former.

Han hadde gått på språkkurs i lang tid, og på skolen fungerte norsken hans rimelig bra til tross for at han hadde vært her et par måneder. Han snakket norsk med lærere og medelever fra ulike land, og vanligvis forstod de hverandre. Problemene oppstod utenfor skolen. Han kunne rett og slett ikke forstå norsken til mannen i gata. Dagligspråket som nordmenn brukte seg imellom var forskjellig fra det han hadde lært på norskkurset.

Tam hadde ikke inntrykk at folk var uvennlige. Tvert imot, de ville gjerne svare på hans henvendelser. Noen snakket til ham som om han var norsk, noen snakket saktere, andre høyt, noen snakket både sakte og høyt, men ingenting hjalp. For ham var trøndersk nærmest et fremmed språk. De eneste gangene han kommuniserte problemfritt utenfor skolen, var når han traff en av lærerne. Samtalen forløp problemfritt – helt til læreren henvendte seg til kone eller barn. Da kom plutselig trøndersken, og Tam forsto svært lite.

Han skjønte at læreren hadde to måter å snakke norsk på, en til utlendinger og en annen til nordmenn. Den første måten var lett å forstå, den andre nesten umulig. Fra Vietnam visste han også at man endret på språket avhengig av hvem man snakket til. Men hvorfor var det bare læreren som hadde to måter å snakke på, hvorfor ikke andre nordmenn?

Tam spurte sin nabo om hun ikke kunne snakke norsk slik som det stod i boka. Hun smilte litt brydd, men gjorde et forsøk: «Jeg kan ikke, jeg har ikke lært det.” Dette forundret Tam. Hadde de ikke fått opplæring i å bruke en variant av norsk som gjorde det mulig å kommunisere med fremmede? ”Det er ikke nødvendig”, sa naboen, ”alle nordmenn forstår hverandre”.

På norskkurset hadde læreren erfart at det var nødvendig å bruke et boknært talespråk. Avstanden mellom trøndersk og lest bokmål var for stor til elevene kunne klare å se sammenhengen . Derfor brukte han «jeg vet ikke» og ikke «æ veit itj”.

Læreren hadde ikke brukt talt bokmål da han tok utdannelse. Slik knot likte han ikke. Møtet med innvandrere førte til en endring, han begynte å snakke bokmål som de andre lærerne. Denne varianten, som faglitteraturen kaller «lærerspråk», er en variant knyttet til skolehverdagen. Den brukes bare i kontakt mellom lærere og elever. På pauserommet brukte lærerne sine ulike dialekter.

Kunne undervisningen ha vært gjort på en annen måte? Skulle dialektene ha vært tatt inn i klasserommet i form av tale og tekst? En kan raskt tenke seg hvilke problemer dette ville føre til. Hvilken dialekt skulle en trøndersk lærer bruke i Bergen?

En annen løsning ville være at også nordmenn økte sin muntlige kompetanse. Ved å lære å snakke en boknær variant av norsk ville kommunikasjonen med innvandrere lettes betraktelig.