Ja og nei
9. desember 2010 Legg igjen en kommentar
Norskkurset er akkurat begynner, læreren ser utover klassen hvor en av de voksne elevene samler inn hjemmearbeidet. På Alis pult ligger det ingen skrivebok.
«Nå, har du ikke gjort leksene, Ali», spør læreren.
«Ja», svarer Ali.
«Men da må du gi boka til Sara», sier læreren.
Ali rister på hodet: «Har glemt».
Trodde Ali virkelig at læreren ikke kom til å oppdage at han ikke hadde gjort leksene? Tvertimot. Ali forsøkte ikke å lyve, han fortalte sannheten, også da han svarte «ja» på lærerens første spørsmål.
Dialoger med slike forløp er ikke ukjente i klasserom hvor det undervises i norsk som andrespråk. Norsk har to sett med svarord. Vi bruker «ja, nei» for å besvare spørsmål som ikke inneholder en form for nekting og «jo, nei» for å svare på spørsmål med nekting. Dialogene nedenfor viser korrekt bruk av «ja, jo, nei»:
«Kommer du fra Irak?» «Ja, jeg kommer fra Irak».
«Kommer du fra Irak?» «Nei, jeg kommer fra Pakistan».
«Kommer ikke du fra Irak?» «Jo, jeg kommer fra Irak.»
«Kommer ikke du fra Irak?» «Nei, jeg kommer fra Pakistan.»
Når Ali uttrykker seg på en slik måte at vi oppfatter det som galt, er det ikke primært at han svarer «ja» der en skulle forvente «jo». I norske ører er feilen grovere enn som så. Han svarer det motsatte av hva vi forventer ut fra det observasjonene vi gjør. En kan få inntrykk av at han forsøker å bløffe, noe hans svar på neste spørsmål fra læreren ser ut til å bekrefte.
Forsøkte Ali å lyve? Nei, problemet skyldes språklige ulikheter. Norsk og arabisk har forskjellige utgangspunkt for svar på spørsmål som inneholder en nekting. Når en nordmann svarer «jo» på spørsmål om han ikke har gjort leksene, betyr svaret «Ja, det er sant at jeg har gjort leksene». Et «nei» skal tolkes som «Nei, det er ikke sant at jeg har gjort leksene». Vi ser at svaret bekrefter eller avkrefter den positive sekvensen «har gjort leksene». En kan si at en norsktalende tar utgangspunkt i verbet når det skal svares. Nektingsordet blir ikke inkludert i grunnlaget for svaret når man sier «Jo, det er slik at jeg har gjort leksene.» Det eneste sporet en ser av et nektingsord er bruken av «jo» istedenfor «ja».
Ali og hans medelever med morsmål som tyrkisk, kurdisk, persisk, polsk, bosnisk og arabisk tar utgangspunkt i verb og nektingsord når de skal svare. Svaret «ja» må altså forstås som «Ja, det er sant at jeg ikke har gjort leksene.» Hvis Ali svarer «nei», sier han egentlig «Nei, det er ikke sant at jeg ikke har gjort leksene.» På overflaten ser Alis svar til å være motsatt av hva en ville svare på norsk, men når en tar de underliggende strukturene i betraktning, ser en at Alis svar er helt i orden. Han innrømmer at det er sant at han ikke har gjort leksene.
Hvis en stiller spørsmålene «Kommer du?/Kommer du ikke?» vil svarene «ja, jo» på norsk uansett bety at personen kommer. Svaret «nei» vil i begge tilfeller uttrykke at vedkommende ikke kommer. På arabisk ser det ut til at svarordene «ja, nei» skifter betydning avhengig av den sammenheng de kommer i. Som svar på spørsmålet «Kommer du?» er de samsvarende med norsk, men som svar på spørsmålet «Kommer du ikke?» ser de ut til å uttrykke det motsatte av norsk. Dette er som sagt på overflaten. I norsk er det verbet alene som danner basis for svaret, mens det i arabisk er hele påstandsinnholdet. I så måte kan en si at språk som tyrkisk, kurdisk, persisk, polsk, bosnisk og arabisk mer logiske enn norsk, ikke sant?