Ja og nei

Norskkurset er akkurat begynner, læreren ser utover klassen hvor en av de voksne elevene samler inn hjemmearbeidet. På Alis pult ligger det ingen skrivebok.

«Nå, har du ikke gjort leksene, Ali», spør læreren.

«Ja», svarer Ali.

«Men da må du gi boka til Sara», sier læreren.

Ali rister på hodet: «Har glemt».

Trodde Ali virkelig at læreren ikke kom til å oppdage at han ikke hadde gjort leksene? Tvertimot. Ali forsøkte ikke å lyve, han fortalte sannheten, også da han svarte «ja» på lærerens første spørsmål.

Dialoger med slike forløp er ikke ukjente i klasserom hvor det undervises i norsk som andrespråk. Norsk har to sett med svarord. Vi bruker «ja, nei» for å besvare spørsmål som ikke inneholder en form for nekting og «jo, nei» for å svare på spørsmål med nekting. Dialogene nedenfor viser korrekt bruk av «ja, jo, nei»:

«Kommer du fra Irak?» «Ja, jeg kommer fra Irak».

«Kommer du fra Irak?» «Nei, jeg kommer fra Pakistan».

«Kommer ikke du fra Irak?» «Jo, jeg kommer fra Irak.»

«Kommer ikke du fra Irak?» «Nei, jeg kommer fra Pakistan.»

Når Ali uttrykker seg på en slik måte at vi oppfatter det som galt, er det ikke primært at han svarer «ja» der en skulle forvente «jo». I norske ører er feilen grovere enn som så. Han svarer det motsatte av hva vi forventer ut fra det observasjonene vi gjør. En kan få inntrykk av at han forsøker å bløffe, noe hans svar på neste spørsmål fra læreren ser ut til å bekrefte.

Forsøkte Ali å lyve? Nei, problemet skyldes språklige ulikheter. Norsk og arabisk har forskjellige utgangspunkt for svar på spørsmål som inneholder en nekting. Når en nordmann svarer «jo» på spørsmål om han ikke har gjort leksene, betyr svaret «Ja, det er sant at jeg har gjort leksene». Et «nei» skal tolkes som «Nei, det er ikke sant at jeg har gjort leksene». Vi ser at svaret bekrefter eller avkrefter den positive sekvensen «har gjort leksene». En kan si at en norsktalende tar utgangspunkt i verbet når det skal svares. Nektingsordet blir ikke inkludert i grunnlaget for svaret når man sier «Jo, det er slik at jeg har gjort leksene.» Det eneste sporet en ser av et nektingsord er bruken av «jo» istedenfor «ja».

Ali og hans medelever med morsmål som tyrkisk, kurdisk, persisk, polsk, bosnisk og arabisk tar utgangspunkt i verb og nektingsord når de skal svare. Svaret «ja» må altså forstås som «Ja, det er sant at jeg ikke har gjort leksene.» Hvis Ali svarer «nei», sier han egentlig «Nei, det er ikke sant at jeg ikke har gjort leksene.» På overflaten ser Alis svar til å være motsatt av hva en ville svare på norsk, men når en tar de underliggende strukturene i betraktning, ser en at Alis svar er helt i orden. Han innrømmer at det er sant at han ikke har gjort leksene.

Hvis en stiller spørsmålene «Kommer du?/Kommer du ikke?» vil svarene «ja, jo» på norsk uansett bety at personen kommer. Svaret «nei» vil i begge tilfeller uttrykke at vedkommende ikke kommer. På arabisk ser det ut til at svarordene «ja, nei» skifter betydning avhengig av den sammenheng de kommer i. Som svar på spørsmålet «Kommer du?» er de samsvarende med norsk, men som svar på spørsmålet «Kommer du ikke?» ser de ut til å uttrykke det motsatte av norsk. Dette er som sagt på overflaten. I norsk er det verbet alene som danner basis for svaret, mens det i arabisk er hele påstandsinnholdet. I så måte kan en si at språk som tyrkisk, kurdisk, persisk, polsk, bosnisk og arabisk mer logiske enn norsk, ikke sant?

Advertisements

Ja… jo… nei…

”Hvordan går det?” Jeg møtte naboen etter at han hadde gravd seg ut av huset mandag morgen. ”Jaaa, jo”, sa han og hoppet inn i bilen og forsvant i snøføyka.  Hva slags svar var det? ”Hvordan går det?” – ”Jaaa, jo”.

Det er mange måter å stille spørsmål på i norsk. En kan bruke vanlig fortellende setning og så signalisere at det er et spørsmål ved hjelp av intonasjonen. ”Du kommer vel klokka fem?” En kan også lage spørsmål ved å endre på rekkefølgen av ordene i en fortellende setning. Det finnes to typer spørsmål som er laget på denne måten. For det første  har vi spørsmål som besvares med ”ja, jo, nei”. Disse spørsmålene innledes med et verb: ”Går det bra?” Er det ikke Anne som står der borte?” Disse kalles ofte ja-nei-spørsmål.

Den andre gruppen er de såkalte spørreordsspørsmålene. Her starter spørsmålet med ord som ”hvor, når, hvem”. ”Hvor la jeg nøklene? Når kommer du?” Som svar på disse spørsmålene forventer en å få informasjon som fyller ut det kunnskapshullet en har vist gjennom spørsmålet.

Men hva var det naboen min gjorde? Jeg stilte et spørreordspørsmål for å få greie på hvordan han hadde det etter snøværet, og fikk svar som om det hadde vært et ja-nei-spørsmål. Måten han svarte på er ikke uvanlig i norsk. Dette forekommer faktisk så hyppig at en finner det nevnt i moderne grammatikker:

”Hva skal du gjøre i ferien da?”

”Nei, vi skal bare ta noen småturer rundt omkring.”

”Jo, det skal jeg si deg – vi skal til Island i år”.

Språkforskerne mener at svarene her egentlig er svar på spørsmål som ikke er stilt, men som er underforstått i samtalen. Den utspurte svarer på spørsmålene ”Hva skal du gjøre i ferien da? Skal du gjøre noe spennende?”

Forskere har funnet at bruken av ”ja, jo, nei” har ganske komplekse funksjoner i svar på spørreordsspørsmål. Ordet ”ja” har mange funksjoner. Noen ganger vil det signalisere at en trenger mer tid for å svare: ”Hva jobber hun med?” ”Ja, hva jobber hun med. Hun sitter jo i skranken, og , ja …”.

Andre ganger brukes ”ja” for å bringe inn bakgrunnen for svaret: ”Hva slags fisk er det?” ”Ja, nå er det jo slik at jeg er fra Bergen, så jeg sier pale”. Hvis denne dialogen fant sted i Trondheim, ville den som svarte trolig klar over at navnet ”pale” ville være mindre kjent enn ”sei”, og derfor gis det ekstra bakgrunnsopplysninger.

Når svaret er en opplisting, innledes det ofte med ”ja”: ”Hva har du gjort i dag, da?” ”Ja, jeg har vært på to møter, sett på leilighet, og truffet en ny kollega”.

Et ”nei” kan uttrykke motvilje mot å svare på spørsmålet. ”Hva stemte du ved siste valget, da?” ”Nei, det er vel hemmelige valg her i landet, er det ikke?”

”Nei” kan også være uttrykk for at en er uenig i grunnlaget for spørsmålet. ”Du som reiser så mye, hvordan får du tid til det?” ”Nei, jeg er da ikke så mye borte. I fjor var jeg bare en gang i utlandet.”

”Jo” ser ut til å innlede ytringer som inneholder vurderinger av ulike slag, og tonen er oftest positiv. ”Og hvordan er forholdet mellom dere nå?”  ”Jo, ikke så verst.”

Positive svar på spørsmål som ”hvordan da, hvorfor det da” inneholder ofte et ”jo”. Hvis spørsmålet inneholder et ”ikke”, som i ”hvorfor ikke det da”, innledes svaret ofte med et ”nei”. ”Hvorfor kommer du ikke, da?” ”Nei, har ikke lyst.”

Og naboen. Hvordan hadde han hatt det? Ved å si ”jaaa” gav han beskjed om at det ikke var så greit å svare på stående fot. ”Jo” tydet vel på at det ikke hadde vært så verst å sitte inne i helgen og se på spreke skiløpere på TV.