Det er helt gresk for meg

«Dette er helt gresk for meg», Ytringen brukes ofte for å påpeke et språklig uttrykk som er fremmed og uforståelig. Når man lytter til fremmede språk, kan det meste framstå som ukjent. Noen språklyder kan en gjenkjenne, et og annet internasjonalt ord identifiseres, men i det store og hele er det vanskelig å gripe hva som sies.

Det er en vanlig å mene at språk er svært ulike. Det er lett å peke på forskjeller. Språklydene vil variere fra språk til språk. Norsk har mange vokaler, spansk få. Mens norske ord består av mange stavelser, vil en i vietnamesisk stort sett finne ord med bare en stavelse. I norsk bruker toner for å skille ord som «loven» og «låven» fra hverandre. Dette kan en ikke gjøre i engelsk. Mens de fleste setninger på norsk begynner med subjektet, er det verbet som kommer først i arabisk.

Påstanden om ulikheter mellom blir utfordret av nyere forskning. Likhetene ser ut til å være mye større enn hva en tidligere har antatt. Det er riktignok slik at språklige uttrykk varierer mye. Et og samme saksforhold kan uttrykkes på svært ulike måter i to forskjellige språk. Det nyere forskning peker på, er at de underliggende strukturene er svært like. For eksempel har alle språk vokaler og konsonanter, verb og substantiv. Alle språk setter ord sammen i grupper, og grammatiske endringer utføres i forhold til slike grupper og ikke til enkeltord. Et eksempel fra norsk kan belyse dette. Setningen «Ballen er rød» kan gjøres om til spørsmålet «Er ballen rød?». Her ser det ut til at spørsmålet er laget ved ord nr. 2 er flyttet fram. At dette er må være galt, ser en når en skal lage spørsmål av setningen «Ballen som ligger der borte, er rød». Ingen norsktalende ville finne på å flytte fram ord nr. 2 og si «Som ballen ligger der borte, er rød?» Vi har en kunnskap om at «ballen» i den første setningen og «ballen som ligger der borte» skal behandles likt. De utgjør begge én gruppe. Gruppe nr.2 vil da i begge tilfellene være «er», og det er dette ordet som flyttes fram når en lager spørsmål.

Slike prosesser er felles for alle språk. Ord behandles ikke som enkeltstående enheter. De ses i forhold til hverandre og relasjonen mellom dem er avgjørende for hvilke endringer som kan gjøres.

Det er naturlig å spørre hvordan språkbrukerne vet dette? Hvor er dette lært?  En retning innen nyere språkforskning hevder at kunnskapen om de grammatiske reglene er medfødt. Overalt på jorden fødes barn med to bein. I løpet av et års tid de vil utvikle evnen til å gå. Etter de nevnte språkforskernes syn er barna også født med en egen evne til å lære språk. På samme måte som mennesket er programmert til å lære å gå, er det programmert til å lære språk. I det nyfødte barnets hjerne ligger det muligheter til å utvikle alle strukturer i en finner i naturlige språk. Fødes barnet i et russisktalende miljø, vil det ta opp i seg de reglene som gjelder for russisk og bygge ut sin eget sett av grammatiske regler som vil brukt når barnet skal snakke. Fødes barnet i et norsktalende miljø, er det dette språkets regler som bestemmer hvor barnets grammatikk skal se ut. Barnets mentale grammatikk vil stort sett være en kopi av den de voksne språkbrukerne har.

Alle mennesker er født med det samme språklæringsprogrammet, men resultatet av språklæringen vil være forskjellig avhengig av hvilke språk barnet vokser opp med. Det avgrensede regelsettet som ligger til grunn for språklæringsprogrammet er nettopp årsak til at språk er mer like enn hva man tror.

Advertisements

Me Tarzan – you Jane

Apenes konge, Tarzan, har vært en legende siden Edgar Rice Burroughs første bok kom for nærmere hundre år siden. I min barndom løp vi til kinolokalet med et kronestykke i hånden for å se den bredskuldrede Johnny Weismuller ordne opp med løver og banditter. Etterpå løp vi hjem og monterte lianer i bjørketrærne slik at vi kunne slenge oss fra tre til halv fire mens vi ropte ”Me Tarzan, you Jane” til jentene.

Hvorfor valgte Tarzan å formulere seg så klosset som han gjorde? Hvorfor ikke heller en mer utbygd setning som ”Jeg heter Tarzan, og du heter Jane”? Var ordvalget et uttrykk for latskap eller manglende språkkompetanse?

Jane og Tarzan snakket ikke samme språk. Siden han ønsket nærmere kontakt med henne, måtte han gi signaler som uttrykte det. Men hvordan visste han at setninger uten verb var lettere å forstå enn de mer utbygde? Og hva skyldes det at innfødte talere forenkler språket slik de gjør når de snakker med utlendinger? Jeg har observert nordmenn si ”Du sitte der” eller  ”I dag jeg hjemme” til voksne utlendinger.  Slike forenklinger kan en også finne i norskspråklige foreldres samtaler med små barn. Det merkelig er at forenklingsmønstrene ser ut til å være like, ikke bare fra en norskspråklig til en annen, men også på tvers av språk. Hva er det som gjør at to personer med vidt forskjellig språklig bakgrunn ser ut til å bruke de samme forenklingsstrategiene?

Den amerikanske språkforskeren Derek Bickerton har lansert en teori der han påstår at mennesket er utstyrt med et biologisk program for språk. På et eller annet trinn på utviklingsstigen ble dette et trekk som kun mennesket var i besittelse av. Det finnes ingen historiske belegg som kan kaste lys over denne utviklingen direkte. Bickerton mener imidlertid man kan observere prosessen indirekte. Møtet mellom språkbrukere med ulike bakgrunn resulterer at nye språk utvikles. Under slavehandelen og kolonialiseringen av den tredje verden møttes brukere av europeiske og innfødte språk. Når de snakkes sammen, brukte de pidgin, et svært forenklet fellesspråk bygd på de språkene som møttes. Slike språk har enkel grammatikk og et lite vokabular. Når små barn vokser opp i pidgintalende miljøer, blir pidgin deres førstespråk.  Merkelig nok gjennomgår det en rivende utvikling når barn lærer det som førstespråk. Grammatikk og vokabular utbygges dramatisk sammen med andre sider av språket. Resultatet er en såkalt kreol, og me det slikt språk kan man uttrykke seg like preist og godt som på alle andre språk. I dag finner en kreolspråk i mange deler av verden.

Bickerton stiller noen interessante spørsmål:  Hvor hentes ressursene fra når pidgin videreutvikles, hvorfor er kreolspråk relativt like, og hvorfor ligner utviklingen av kreol på den en finner for barns førstespråk?  Han gir ett svar: Språkevnen er innkodet i menneskets genetiske materiale. Språkevnen er medfødt på samme måte som evnen til å fordøye mat. De samme ressursene tas i bruk i utvikling av språk hvor det måtte være, dermed må resultatet bli relativt likt. Han mener at pidgin og kreol avspeiler utviklingsfaser som ligger nærmere menneskeartens tidligste språkstadier. Tidligere utviklingsfaser med opphav i samme rot, vil være mer like enn senere, mer utviklede varianter. Når vi formulerer oss med forenklede grammatikker, kommer vi nærmere denne roten, og forskjellene mellom språkene vi produserer vil være mindre. Derfor vil pidginspråk være relativt like.

Hvilken film kommer ”Me Tarzan, you Jane” fra? Ingen, faktisk. Johnny Weismuller så en dag at skuespilleren Maureen O’Sullivan bakset med en koffert på filmstudiets parkeringsplass. Han grep fatt i den og plasserte den lett og elegant i bagasjerommet mens han leende sa: ”Me Tarzan, you Jane”.