Det er helt gresk for meg

«Dette er helt gresk for meg», Ytringen brukes ofte for å påpeke et språklig uttrykk som er fremmed og uforståelig. Når man lytter til fremmede språk, kan det meste framstå som ukjent. Noen språklyder kan en gjenkjenne, et og annet internasjonalt ord identifiseres, men i det store og hele er det vanskelig å gripe hva som sies.

Det er en vanlig å mene at språk er svært ulike. Det er lett å peke på forskjeller. Språklydene vil variere fra språk til språk. Norsk har mange vokaler, spansk få. Mens norske ord består av mange stavelser, vil en i vietnamesisk stort sett finne ord med bare en stavelse. I norsk bruker toner for å skille ord som «loven» og «låven» fra hverandre. Dette kan en ikke gjøre i engelsk. Mens de fleste setninger på norsk begynner med subjektet, er det verbet som kommer først i arabisk.

Påstanden om ulikheter mellom blir utfordret av nyere forskning. Likhetene ser ut til å være mye større enn hva en tidligere har antatt. Det er riktignok slik at språklige uttrykk varierer mye. Et og samme saksforhold kan uttrykkes på svært ulike måter i to forskjellige språk. Det nyere forskning peker på, er at de underliggende strukturene er svært like. For eksempel har alle språk vokaler og konsonanter, verb og substantiv. Alle språk setter ord sammen i grupper, og grammatiske endringer utføres i forhold til slike grupper og ikke til enkeltord. Et eksempel fra norsk kan belyse dette. Setningen «Ballen er rød» kan gjøres om til spørsmålet «Er ballen rød?». Her ser det ut til at spørsmålet er laget ved ord nr. 2 er flyttet fram. At dette er må være galt, ser en når en skal lage spørsmål av setningen «Ballen som ligger der borte, er rød». Ingen norsktalende ville finne på å flytte fram ord nr. 2 og si «Som ballen ligger der borte, er rød?» Vi har en kunnskap om at «ballen» i den første setningen og «ballen som ligger der borte» skal behandles likt. De utgjør begge én gruppe. Gruppe nr.2 vil da i begge tilfellene være «er», og det er dette ordet som flyttes fram når en lager spørsmål.

Slike prosesser er felles for alle språk. Ord behandles ikke som enkeltstående enheter. De ses i forhold til hverandre og relasjonen mellom dem er avgjørende for hvilke endringer som kan gjøres.

Det er naturlig å spørre hvordan språkbrukerne vet dette? Hvor er dette lært?  En retning innen nyere språkforskning hevder at kunnskapen om de grammatiske reglene er medfødt. Overalt på jorden fødes barn med to bein. I løpet av et års tid de vil utvikle evnen til å gå. Etter de nevnte språkforskernes syn er barna også født med en egen evne til å lære språk. På samme måte som mennesket er programmert til å lære å gå, er det programmert til å lære språk. I det nyfødte barnets hjerne ligger det muligheter til å utvikle alle strukturer i en finner i naturlige språk. Fødes barnet i et russisktalende miljø, vil det ta opp i seg de reglene som gjelder for russisk og bygge ut sin eget sett av grammatiske regler som vil brukt når barnet skal snakke. Fødes barnet i et norsktalende miljø, er det dette språkets regler som bestemmer hvor barnets grammatikk skal se ut. Barnets mentale grammatikk vil stort sett være en kopi av den de voksne språkbrukerne har.

Alle mennesker er født med det samme språklæringsprogrammet, men resultatet av språklæringen vil være forskjellig avhengig av hvilke språk barnet vokser opp med. Det avgrensede regelsettet som ligger til grunn for språklæringsprogrammet er nettopp årsak til at språk er mer like enn hva man tror.

Om olafhusby
Språkviter, bestefar, forfatter, forlegger, blogger, reisende

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: