Snakk på ut- og innpust

”Hva var det som skjedde? Ble du redd, eller fikk du en flue i halsen?” En av mine studenter fra Ghana så på meg med store øyne. Redd? Flue i halsen? Hvorfor i all verden spurte hun om det? Hva var det som hadde skjedd?

Studenten hadde vært i Norge noen måneder, og hun mestret norsk godt nok til enkle samtaler om løst og fast. Hun berettet om familien hjemme, og mens jeg lyttet til henne, svarte jeg ”ja, jo nei” og ”mm” på de rette stedene slik man gjør når man skal vise at man følger med. Det var da det skjedde. Et av mine ”ja” ble sagt på innpust. Jeg trakk pusten og sa samtidig ”ja”. Dette overrasket henne og fikk henne til å tro at det var noe spesielt som hadde skjedd med meg.

Normalt snakker man på utpust. På passende steder i ytringen trekker en pusten raskt og porsjonerer den så sakte ut og blir stemmens energikilde. Mens en innpust tar et sekund eller mindre, varer utpusten mange sekunder når en snakker. Mens tale er forbundet med utpust, er det normalt stille under innpust. Dette ser ut til å gjelde for de fleste språk i verden.

Men ikke for norsk. De aller fleste av oss norsktalende svarer ofte slik jeg gjorde, og helst gjelder dette for svarordet ”ja”. Andre inkluderer ”jo” og ”nei”, og noen få har så mye de skulle ha sagt at de kommer med lengre ytringer på innpust.

Studenten fra Ghana fikk god kontakt med norske studenter, og over tid fikk hun bekreftet at det ikke bare var læreren som brukte denne merkelige uttrykksmåten. Hun mente til og med at den var mer vanlig blant kvinner enn blant menn. ”Skjer dette kun i norsk?” spurte hun. Svaret er nei. Fenomenet finnes i alle skandinaviske språk, og også i islandsk og færøysk. Det er observert blant finsktalende og i nordtyske dialekter. Derfra har det spredt seg til de sørlige delene av Tyskland og til Østerrike. Enkelte fransk- og nederlandsktalende bruker det, og også noen i Storbritannia og Irland. Skandinaviske innvandrere har tatt innpustsnakk med seg over Atlanteren, og det finnes derfor flere steder i USA og Canada.

Hvorfor velger man å uttrykke seg slik? Stemmen fungerer dårlig på innpust. Kvaliteten er dårlig, og lyden bærer ikke langt. Dessuten må en stadig begynne på nytt. Til tross for dette snakker mange på innpust. Hva kan grunnen være? En svensk forsker fant at innpustprat bare var i bruk i samtaler mellom mennesker, ikke mellom mennesker og datamaskiner. Fraværet ble tolket som en indikasjon på at innpustsnakk er knyttet til de sosiale relasjoner som bygges når en samtaler med andre. En får ikke en slik relasjon med en datamaskin over telefonen.

En japansk student, Nazuki Kobayashi, har undersøkt norsk innpustsnakk. Resultatene viser fire mulige funksjoner som parvis er knyttet til hverandre. For det første er et innpust-ja en tilbakemelding til den personen som snakker. En uttrykker at en følger med på det som sies. Samtidig sier en seg enig med den som snakker. For det tredje er det en måte å konkludere på. Etter en lengre utredning kan et ”ja” på innpust vise at en trekker konklusjonen ”ja, slik er det faktisk”. Dette åpner samtidig for den fjerde bruken: En signaliserer at en er ferdig med sin tur i dialogen og er klar til å overlate ordet til samtalepartneren

Den ghanesiske studenten bor fremdeles i Norge. Hun er nettopp ferdig med sin doktorgrad. Vi satt en dag og mimret om gamle dager. Hun lyttet oppmerksomt til mine gamle anekdoter fra klasserommet. Ikke sjelden støttet hun opp om mine utsagn med ”ja” – på innpust. Hun har lært mye norsk.