Språklæring og krigføring

”Denne boka inngår i en serie på mer enn tretti selvinstruerende tekstbøker som opprinnelig ble utviklet og publisert for de væpnede styrker”. Setningen er hentet fra en av de mest kjente lærebøker i norsk for utlendinger, Einar Haugens Spoken Norwegian som ble utgitt i 1944. Utgivelsen er et bevis på andre verdenskrig også fikk stor innflytelse undervisning i fremmede språk.

Mindre enn en måned etter at japanerne bombet Pearl Harbour i desember 1942, begynte den amerikanske hær og marine arbeidet med å utvikle utdanningsprogrammer som skulle bidra til at amerikanske soldater tilegnet seg muntlige ferdigheter i ulike språk. Mens en tidligere hadde hatt lærebøker i fransk, tysk og nederlandsk, ble det nå behov for ferdigheter i de språkene soldatene ville møte når de ble utplassert, for eksempel ulike asiatiske pråk.

I tiåret før krigen hadde man vunnet ny innsikt i både språkvitenskap og læringspsykologi. Innenfor språkvitenskapen var den såkalte strukturalismen framherskende. Her la man vekt på å beskrive språk som et sett strukturer bygd opp av språklyder, bøyningsmønster, setningsstrukturer og så videre. Læringspsykologien var dominerte av behaviorismen og sa at språktilegnelse egentlig var tilegnelse av vaner. Dette skjedde gjennom gjentatte repetisjoner og utenatlæring. Språkene var gradert med hensyn til hvor vanskelig de var å tilegne seg.. Dette ble reflektert i kurslengden. Spansk kunne man lære på 18 uker, norsk krevde 24 og kinesisk 42.

Arbeidsmåten ble kjent under navnet The Army Method, og etterdønningene etter språk- og læringssynet som metoden bygde på, kunne observeres i klasserom verden over flere tiår etterpå.

Det nære samarbeidet mellom militære og språkforskere og pedagoger fortsatte etter andre verdenskrig. Firmaet Rosetta Stone har i lang til hatt omfattende samarbeid med amerikanske militære styrker, blant annet med egne militærutgaver av språkkursene.  Dette samarbeidet har nylig opphørt.

Advertisements

Forflytninger

Forflytninger av språklyder resulterer noen ganger i interessante resultatet. Den vanligste former er metatese, dvs  at nærliggende språklyder bytter plass. Det nynorsk ordet «kross» ligger ganske nært det engelske «cross» og det latinske «crux». På bokmål har det skjedde en metatese idet å-lyden og  /r/ har byttet plass. (Dette har ført til at vestnorske versjoner av ordet har fire språklyder – /krosː/ (jeg bruker IPA og skriver <o> for å-lyden), mens østnorsk har tre /koʃː/, men drøftingen av det lar vi ligger her.

I dag kom jeg over et nytt eksempel. På en tur på  Rio Coco nord i Nicaragua,  spurte vi guiden om det var krokodiller i elva. Ordet krokodille antok jeg var et internasjonalt ord med omtrent samme form på på spansk som på norsk, eller engelsk for den del. Det var det ikke. «No hay cocodrilos aquí,» sa han –  «Det finnes ikke krokodiller her.» Her heter det altså «kokodrille» og ikke «krokodille». R’en har gjort et langt byks bakover i ordet.

Hvordan vet man at «krokodille» er den originale formen, og ikke «kokodrille»? Et vanlig hjelpemiddel er etymologiordbøker. Online etymology dictionary oppgir at den spanske formen «cocodrille» er dokumentert tilbake til 1300 e.Kr. Formen kommer fra middellatin «cocodrillus», som igjen kommer fra latin «crocodilus», som i sin tur kommer fra gresk. Herodot brukte formen «krokodilos» om Nilkrokodillen. Betegnelsen ble trolig utviklet ut fra observsjoner av atferd og utseende. Krokodiller liker å dra seg i sola, de ligger på på «kroke», et gresk ord for «stein», og så ligner den på «en slange». Når vi snakker om krokodiller, snakker altså om «steinslanger».

Et interessant forhold i spansk et at ordet har endret form ved at /r/ har hoppet langt, det  vil si fra å være nabo med /k/ til å bli nabo med /d/. Egentlig viser jo dette at /r/ hoppet til omgivelser som er identiske med dem den kom fra.  /k/ er en såkalt plosiv lyd (det lages et lukke i munnen som åpnes, og en liten «eksplosjon» kan høres)./d/ er også en plosiv (riktignok stemt, /k/ er ustemt).

Kunne /r/ ha hoppet noe annet sted? Jo, den kunne ha hoppet bak neste /k/ og laget ordet «corcodrilo», eller bak /k/ og laget «cocrodilo». Det finnes hhv 31 og 110 forekomster av disse ordene på Google, men jeg er usikker på om dette er skrivefeil eller om det er former som er typiske for et lite fåtall personer.  På den annen side er mer sannsynlig at /r/ skulle hoppe bak /d/ enn i nærheten av /k/. I ordet «krokodille» er det en stavelse som stikker seg fram som ekstra tydelig, den tredje: krokoDILLe. Dersom /r/ flyttes over i lignende omgivelser, kan altså /d/ ha mer å by på enn /k/ nummer to, nemlig plassering i en stavelse med sterkere trykk. Om dette spiller en rolle her, må undersøkes nærmere innenfor perspektivet metrisk fonologi.