Bokstaver i munnen

«Jeg skjønte hva jeg hadde sagt idet de siste bokstavene ramlet ut av munnen min», sa Plumbo-vokalisten til VG etter et uheldig utsagn under en prisutdeling for ikke lenge siden. Jeg lar kjernen i den saken ligge. Det er ikke alltid like lett å holde tann for tunge, det har de fleste erfart. I et ubetenksomt øyeblikk avslører man hemmeligheten eller påpeker at keiseren er uten klær.

Fra denne bloggens ståsted er det mer interessant å se på forklaringen som ble gitt. Når tann holdes for tunge er det neppe for å hindre bokstaver fra å ramle ut av munnen.Når jeg her velger å lese utsagnet i verste mening, er det ikke for å henge ut vedkommende vokalist, men heller for å ha et påskudd for å diskutere utsagnet litt nærmere. Synspunktet som kommer til uttrykk er nemlig ikke uvanlig. Gjennom mange års arbeid som sensor for norske studenter som har hatt i oppgave å omtale minoritetsspråkliges norsk, har jeg sett flere besvarelser der voksne innvandreres uttaleproblemer i norsk er forklart med at siden innvandrerne mangler bokstaver som «y» og «ø» i sine alfabet, er lydene vanskelige å uttale. Det er da fristende å følge dette opp under en muntlig eksaminasjon og spørre om uttalen ville ha blitt bedre om alfabetet i den minoritetsspråkliges morsmål hadde blitt endret. En del studenter har svart bekreftende på slike spørsmål, andre har etter litt fundering kommet til motsatt konklusjon.

Et par eksempler viser hvor urimelig en slik tankegang er: La oss ta ordene «mars» og «marsj». Ordene uttales likt:  /maʃ/ sier østlendinger, trøndere og nordleninger. Det kommer like mange lyder ut gjennom munnen hos alle. (De vestlendingene som skarrer, sier /maʀs/ for begge ordene.) Ideen om at det skulle komme en «j» ut av munnen når en snakket om «marsj» er nok en forestilling som kanskje tyder på at vedkommende har en ide om tale og skrift er identiske størrelser, men selv da ville det vært interessant å se bokstavene. En kunne jo lure på hvordan dette forholdt seg i språk som bruker andre skriftkonvensjoner: Kommer det kinesiske tegn ut av kineseres munn og stavelsestegn ut av en tamils? Og hva med dem som ikke har lært bokstavene, små barn og analfabeter, snakker de ikke?

Og hva med ord som skrives likt, men uttales forskjellig som «(en) kost» (til å koste støv med) og «(en) kost» (mat). Hvis det kommer samme bokstav ut av munnen, hvordan kan da ordene være forskjellige? Og hva med de 14 ordene «sju, skjære, ski, sherry, schæfer, champagne, generell, journalist, cello, crescendo, nysgjerrig, beige (+ mars, marsj)» som har ulike skrivemåter for ʃ-lyden (sj-lyden)? Kommer det varierte bokstavsammensetninger rennende ut over leppene for hvert ord? Neppe.

Norsk skriftspråk er til en viss grad ortofont. Det vil sa det i en god del, men langt fra alle, tilfeller er et 1:1-forhold mellom skrift og tale, altså at en lyd representeres av én bokstav. Ofte er det slik at en og samme bokstav kan stå for flere lyder (sum, dum), eller at en og samme lyd representeres av flere bokstaver (de, di), at ulike bokstavkombinasjoner representerer én lyd (se ʃ-lyden ovenfor), eller at noen bokstaver har ikke en lyd knyttet til seg i bestemte posisjoner (det, billig). I opphavet til det norske skriftsystemet lå det kanskje et ønske om å utvikle et 1:1 forhold, men på den ene siden var det slik at det ikke fantes nok tegn tilgjengelig i alfabetet man lånte inn, så en måtte lage tegnkombinasjoner, såkalte digrafer (to tegn) eller trigrafer (tre tegn), på den andre siden har talespråket gjennomgått endringer som ikke er blitt reflektert direkte i skriftspråket. En gang i tida hadde ord «fort» fire lyder (slik det har på Vestlandet i dag), men i mange dialekter er /rt/ i dag smeltet sammen til en lyd /ʈ/, som vi har lydskrifttegn for, men som ikke er representert med  egen en bokstav i alfabetet.

Forfølger man påstanden på sine ene premisser, illustrerer den en mindre  god språklig analyse. Nasale lyder som /m, n/ slipper ikke ut gjennom munnen, men gjennom nesen, og nasaliserte vokaler som man finner i franske eller portugisisk kommer ut både gjennom nesen og munnen. Så bra at det er umulig for en stor /m/ å kile seg fast i nesehulen!

Skrivemåte – uttale

Før jul var jeg sensor på en eksamen i norsk som andrespråk. I en av oppgavene skulle studentene bedømme innvandreres skriftlige kompetanse og blant annet kommentere ferdigheter i rettskrivning.

Dersom man kan skrive norsk feilfritt, er det relativt enkelt å påpeke feil i andres skriftlige produksjon. Det er ikke nødvendig med studier i norsk for å få det til. Det er straks verre å fastslå hvorfor et ord har fått en form som avviker fra den korrekte. Skyldes avvikene

• Avvik fra hovedregler som at kort vokal uttrykkes gjennom etterfølgende dobbel konsonant (”hatt”) mens lang vokal uttrykkes gjennom enkel etterfølgende konsonant (”hat”).
• forhold ved norsk, det vil særegne skrivemåter som ”jeg” for /jei/ der den siste vokalen i diftongen /ei/ skrives med en konsonant
• at språket som brukes til daglig har andre grammatiske regler enn de en finner i skriftspråket.  Den lokale dialekten kan mangle ”–r” i presensformer (”Æ snakke norsk). Det blir galt når slikt overføres til bokmål: ”Jeg snakke norsk”.
• at en bokstav i norsk kan representere ulike lyder, f.eks. kan <e> være lang/kort /e/ som i ”ser” –  ”sett”, eller lang/kort /æ/ som i ”her” – ”vært”.
• motstridende regler som når ”apotek” skrives med én <p>, mens ”appetitt” skrives med to p’er. Dette kunne tyde på at det skulle være lang ”a” først i ”apotek” , men slik er det jo ikke.  Det er heller slik at begge ordene har trykk på siste stavelse, og hvis man ser på den isolert, er denne delen av begge ordene i samsvar med norsk ortografi. P’ene fremst i ordet har sitt opphav i långiverspråket.
• forhold ved morsmålet som for eksempel at internasjonale ord skrives på en annen måte som når ”nasjonal” skrives ”national” eller ”nacional”.
• at rettskrivningsregler i morsmålet overføres til norsk.  Enkelte språk avspeiler uttalen tydeligere enn hva norsk gjort. Ord som ”frykt” og ”trygt” rimer på norsk, begge har den ustemte konsonantsekvensen /kt/ til slutt, men siden ”trygt” kommer fra ”trygg” opprettholdes en av g’ene i skrift.
• dårlig hukommelse, dvs. at en ikke (ennå) husker ordformene

Denne listen kan forlenges, men jeg stanser her. Få av studentene satt opp lister av denne typen. De fleste endte opp med å se på den regelen som er listet opp først, altså det indirekte signalet om vokallengde.

Det  er interessant å se nærmere på norsk.  Det er ikke urimelig å tro at voksne som lærer norsk, i stor grad lærer av ordformer  de ser ofte. Jeg har derfor sett på de 40 mest frekvente ordene i Heggstads ”Norsk frekvensordbok” fra 1982 for å finne ut i hvor stor grad disse ordene er i samsvar med generelle regler for norsk rettskrivning.  Jeg tror det betyr mindre at denne boka er 30 år gammel. En rask sjekk i andre frekvensoversikter viser at det er små forskjeller mellom dem.

Undersøkelsen ga flere interessante resultater. Blant de 32 mest frekvente ordene er det kun 11 (34%) som ikke viser unntak fra hovedreglene på noen måte. Det er altså 66 prosent av de 32 mest frekvente ordene som viser et eller flere unntak:

1. Inkonsekvent merking av vokallengde:

 som, til, for, at, den, et, om, han, men, vil, kan, man, også, skal

Antallet avvikende former (n=14) er altså større en antall regelrette former (n=11). Det er også interessant å merke seg at mange av ordene på lista har ”parallelle” former med identisk uttale og korrekt skrivemåte

att, ett, hann, menn, vill, mann, skall

2. Ord med stum konsonant:

 og, det, med, ved, også

3. Ord med vokaler som kan representere flere lyder

 og, som, er, for, de, om, opp

4. Ord med konsonanter med varierende uttale

 seg

5. Ord der diftong er uttrykt med vokal+ konsonant

 seg

Det ovenstående er eksempler på inkonsistente former som finnes blant de 32 mest frekvente ordene i lista. Dersom en går lengre ut i lista, kunne en føye til flere kategorier som ulike skrivemåter for en og samme språklyd.  (I farta kommer jeg på ”sjel, skje, ski, shilling, schæfer, cello, champagne,  giro, journalist, nysgjerrig, crescendo, mars, marsj” men det finnes flere former.)

Det krever altså god innsikt for å kunne komme med plausible forklaringer på hva som kan ligge under de ulike skriftlige uttrykkene i de minoritetsspråkliges tekster. I noen av besvarelsene trekker studentene også entydelig konklusjoner om hvordan den minoritetsspråklige forfatterens uttale av norsk er, og hveder uten snev av tvil at dårlig mestring av skriftlige grunnregler knyttet til lang/kort vokal avspeiles direkte i talespråket. Muligheten er selvsagt til stede, men her ville det nok være bedre å analysere vedkommendes muntlige produksjon.

Vejn Runi

Nylig var blant andre følgende personer på reise i Montenegro: Dzo Hart , Esli Kol , Dzon Teri, Geri Kejhil, Skot Parker, Geret Beri , Dzejms Milner, Esli Jang, Vejn Runi, Deni Velbek. Kjente personer alle samme, særlig Vejn Runi, eller Wayne Rooney, som er skrivemåten han og de fleste andre bruker når han skal signere en kontrakt. Navnene ovenfor tilhører altså spillerne på det engelske fotballandslaget. Montenegrinske massemedier omskrev spillernes navn til hjemlandets ortografi, og dette skapte en smule oppsikt i Dagbladet og andre aviser som interesserer seg for fotball, bl.a. kommenterte  The Telegraph dette, og skrev at «the official programme act as a linguistic hall or mirrors – turning household names into something less familiar, but still recognisable.»

Denne translitterasjonen fra engelsk til montenegrisk er jo egentlig ikke noe å gjøre et stort poeng av. I hjemlandet til Vejn Runi skriver man jo fremdeles Gothenburg og Copenhagen istedenfor Gøteborg og København uten at svensker og dansker synes å gjøre mye ut av det.

Kanskje kunne en klare kombinere interessen for fotball med interesse for språk og slik gjøre innlæring av nye skriftsystem enklere? Den kjente spillerens navn er her skrevet ut på ved hjelp av ulike alfabet

aserbajdsjansk:            Ueyn Runi
gresk:                              Γουέιν Ρούνεϊ
latvisk:                            Veins Rūnijs
makedonsk , serbisk:  Вејн Руни
ukrainsk:                        Вейн Руні
russisk:                            Руни, Уэйн
tamil:                               வேனே ரூனி

Det gikk ellers ikke så bra for Runi. Han sparket ned Miodrag Dzudovic (Miodrag Džudović, Миодраг Џудовић, Миодраг Джудович) og må stå over flere kamper senere i år.

Skrivefeil

Folk som bruker datamaskin i arbeid eller fritid, har sikkert erfart at de kan komme til å sende av gårde tekster som inneholder skrivefeil. Noen av disse er sjeldne, andre har karakter av å være gjengangere og må heller forklares ut fra visse stivnede bevegelsesmønster i fingrene. For min del er feil som «sprøsmål, møsnter, Trodnehim» vanlige. Heldigvis har jeg oftest mulighet til å rette dem før brevet sendes.

Hva betyr slike feil i mottakerens øyne? Noen forstår at jeg hadde dårlig tid, og tilgir meg lapsusene. Andre er kritiske og krever at skriftlig kommunikasjon skal være feilfri. Jeg aksepterer kritikken, også språkforskere bør skrive rett. Men en er ikke språkforsker uten også å spørre om hvilken effekt slike feil har med hensyn til forståelsen av teksten. Tidligere i år sirkulerte følgende engelske tekst på internett:

«Aoccdrnig to a rscheearch at Cmabrigde Uinervtisy, it deosn’t mttaer in waht oredr the ltteers in a wrod are, the olny iprmoetnt tihng is taht the frist and lsat ltteer be at the rghit pclae. The rset can be a toatl mses and you can sitll raed it wouthit porbelm. Tihs is bcuseae the huamn mnid deos not raed ervey lteter by istlef, but the wrod as a wlohe.»

Til tross for at denne teksten er på engelsk, og at det bare er et fåtall ord som er skrevet korrekt, er den forståelig. Hva kan det skyldes, og har dette som ytterste konsekvens at vi egentlig bare kan hamre løs på tastaturet?

Det er flere grunner til at dette er lesbart. Hos erfarne lesere er leseevnen robust. Man tåler ulike former for forstyrrelser. Ord kan være skrevet feil, stå på gal plass eller være borte. Under leseprosessen leser en ikke bokstav for bokstav eller ord for ord, men fikserer blikket på tre-fire steder på hver linje. På denne måten setter man sammen enkeltord til grupper. Vante lesere vil kunne danne grupper med mer enn 10 ord i hver fiksering. Ordene ses også i forhold til hverandre. Ut fra enkelte ord dannes det forventninger om andre.

Når en skal gjenkjenne ord, er begynnelsen og slutten av ordene viktig for identifiseringen av ordene. Feil inne i ord har mindre alvorlig effekt. I norsk er det også slik at konsonantene spiller en viktigere rolle enn vokaler for identifikasjonen av ord. Det er ikke så vanskelig å å skjønne at «vklr plss knsnntr» betyr «vokaler pluss konsonanter». Det er langt verre å skjønne at «oae u ooae» betyr det samme. Dette betyr at lesekyndige overvinner både omflytninger og utelatelser.

Ved første øyekast kan det altså se ut til at de engelsk forskerne har rett. Rettskrivningen spiller ikke så stor rolle, hvis bare bokstavene i ordene ytterkanter holdes på plass, er teksten forståelig.  De finner også en støtte i språk som arabisk og hebraisk som skrives uten at alle vokaler er med. I andre språk ville forskernes prinsipp være ødeleggende. I norsk finnes svært lange ord. Her vil det bli svært vanskelig å finne ut at «shotpikekrestsilike» betyr «sikkerhetspolitiske». Det samme vil gjelde for tyrkisk. Enda verre vil det bli i thai hvor man normalt ikke skriver mellomrom mellom ordene. Kinesisk skriftspråk vil også bli uforståelig ettersom ordene der uttrykkes med komplekse symboler.

Hvis leseren vil teste leseevnen, følger det her en kort oppsummering av den engelske teksten:

«Enlegske fokersre har fnunet ut at det spliler ignen rolle hvkilen rølefekkge bavkestone i et ord har, så lenge frøtse og stise botskav er kerrkot. Tektsen er lebsar slev om de arnde bokastevne kmomer huilbtertlulter! Det er frodi vi ikke leesr hevr eklent batksov, men ser odert som en hehelt.»

Ny spansk rettskrivning

28. november 2010 møtes representanter for spanske akademier i 22 land for å vedta ortografiske endringer i spansk som nå er verdens nest største talte språk, ser jeg på en spansk blog. et langvarig arbeidet utført av en komite kalt Comisión Interacadémica de la Asociación de Academias de la Lengua Española, intet mindre. Mens man tidligere har referert til bokstaven <y> som «y griega» – «gresk y», fra nå av skal heter «ye». På samme måte skal latinamerikanerne fra nå av referere til <b> og <v> som «be» og «ube» slik som spanjolene gjør i dag. Hittil ha bokstavene vært referert til som «b alta» – «høy b» og «b baja» – «lav b». Fra et norsk synspunkt kan dette synes noe merkelig, men spanskkyndige vil vite at disse to bokstavene refererer til samme lyd i spansk, og dermed blir det behov for spesielle virkemidler når en skal stave ord.

Ord som «Iraq» og «Qatar» har i dag en skrivemåte som avviker fra skriftnormen, betegnelsene endrer nå form til «Irak» og «Catar» og vil slik være i samsvar med normer som gjelder i dag.

Prefikset «ex» har tidligere vært skrevet som et frittstående element, nå skal det være en del av ordet det står til som i «exministro», neral»men hvis siste del er et sammensatt ord, skal prefikset står fritt «ex capitán general». ikke store endringer, men jeg kan forestille meg diskusjonene underveis. Ortografi er en treg materie. Vedtakene gjøres med basis i et dokument på 800 sider.

Hvor såre lite skal det til

Grafiske virkemidler i tekst har forskjellig visuell styrke. Jeg tenker ikke på bokstavenes størrelse, farge eller utforming, men heller på hvilken effekt et enkelt tegn kan ha på den som leser en tekst.

For en tid siden sendte jeg en e-post med noen spørsmål til en kollega. Svaret var noe uklart, så jeg sendte noen oppfølgingsspørsmål. Nytt svar kom, men DENNE GANGEN VAR DET SKREVET MED STORE BOKSTAVER. Mine spørsmål stod som dverger ved siden av  HANS ORDRIKE, UTFYLLENDE TEKST. Jeg spurte ikke hvorfor han utformet svaret slik. Kanskje var det så enkelt at han ønsket å skille sine replikker fra mine. Jeg oppfattet det imidlertid som ROPING og UTTRYKK FOR IRRITASJON og syntes det var ubehagelig å fortsette korrespondansen. Inntrykket var at jeg hadde forstyrret ham, og at han nærmest snerrende hadde bedt meg om å lese mer på leksene.

De store bokstavene utgjør de største tegnene på tastaturet. De minste er punktum og komma. De har en viktig funksjon når det gjelder å organisere teksten. Til tross for at de er små og er plassert ved bokstavenes føtter, er ikke deres makt liten. Flytt kommaet et ord til høyre i ytringen ”Heng ham, ikke vent til jeg kommer”, og den dødsdømte overlever. Oppe i høyden er andre små tegn som hersker. Her finner en hermetegn, apostrof og ulike aksenttegn. De kan se uskyldige ut, men under gitte omstendigheter er de hardtslående.

Hermetegnets normale funksjon er å vise at det som sies er en direkte gjengivelse av en annen persons utsagn: ”Alt for Norge,” sa kongen. Det kan også spesifisere en betydning som i koste (”ha en bestemt pris”). En tredje funksjon er å stille den en referer til i et dårlig lys. Hvis jeg beskriver Raymond Kvisvik, en tidligere fotballyndling, som ”fotballspilleren” Raymond Kvisvik, er det tydelig at jeg ikke har stort til overs for hans fotballferdigheter. Tegnet har her bibetydningen ”såkalt”. Det uttrykker at vedkommende utgir seg for å være noe han faktisk ikke er. Dette tegnet er også fått et kroppsspråklig uttrykk. En ser ofte personer løfte begge hendene og bevege peke- og langfinger opp og ned mens et ord sies: ”Kvisvik, det er han ”fotballspilleren” på Brann.”

Apostrofen har også flere funksjoner. Den finnes i en del lånord. Når Utenriksdepartementet utnevner en ny chargé d’affaires, følger apostrofen med tittelen som nissen på lasset. Den kan også markere genitiv i ord som slutter på -s, -x eller –z: SAS’ kvartalsrapport.

Tegnet gir sterkere signaler når det markerer at bokstaver er sløyfet i en skrevet tekst: ”Fatter’n og mutter’n er borte i kveld. Kommer’u over, eller?” Denne funksjonen har en ganske sterk stilistisk effekt. Når en erstatter bokstaven som representerer den uuttalte lyden med en apostrof, skjer det noe radikalt. Normalt uttales ikke ”d” i ord som ”god, glad”. Den som sier ”Du er go’ og jeg er gla’ i deg”, får tillagt en annen sosioøkonomisk bakgrunn en den som siteres med: ”Du er god og jeg er glad i deg.” Det interessante er at inntrykket ikke er relatert til hvordan ytringene uttales, men hvordan en ellers lik uttale avspeiles i skrift. Den lille loddrette streken bidrar til å si noe om årsinntekt, utdanningsbakgrunn og bosted. Finnes det skrifttegn som er mer innflytelsesrike?

I lørdagsavisen annonseres det Dans på lokale’ i Øverbygda og Dans på lokalet i Nerbygda. Jeg er ikke i tvil om hvor jeg vil dra. Apostrofen tar ansvar for at det blir heftigere dansemusikk og  stor stemning i Øverbygda.

Hvordan skrive på dialekt?

I norsk er det et misforhold mellom skrifttegn og språklyder i den forstand at én lyd kan skrives på ulike måter. For sj-lydens del finnes det 15 ulike vis. Det er også slik at ett tegn kan representere flere lyder. For eksempel uttales ”e” forskjellig i ”sett” (kort e), ”se” (lang e), ”vert” (kort æ), her (lang æ), ute (slapp e), de (lang i), rouge (stum).

Skrivereglene gir retningslinjer for hvordan ord skal skrives på bokmål og nynorsk. Men hva skjer når en skal skrive dialekt? Hvis man sier ”æ” istedenfor ”eg”, kan en skrive ”æ”. Problemene blir større når en for eksempel skal skrive den trønderske uttalen av siste lyd i ordet ”mann”. Dette er en n-lyd der tungeryggen er presset mot den harde ganen, palatum. Lyden kalles derfor palatal.

Forfattere som skriver på dialekter som inneholder denne språklyden, har utviklet mange skrivemåter slik at en finner ”majn, manj, main, mannj, manjn, majnn, mainn, mai’n, mainnj, mainjn”. Den aktuelle lyden uttrykkes altså med to, tre eller fire bokstaver. Leseren kan selv avgjøre hvilken skrivemåte som synes mest passende. Kanskje finnes det flere enn disse timåtene?

Ikke alle løsningene er like gode. Det kan virke svært uøkonomisk å bruke fire tegn for én lyd (-innj og -injn). Forslagene som inneholder ”i” er ikke gode siden en i noen ord vil få skrivemåter med dobbelt ”i”. Ordet ”vinn” vil få formen ”viinn”. Her velger mange heller ”vinnj”.  Dermed kan en observere en vakling i skrivemåte, og det er ikke så bra

Men dette er ikke alt. Mange av dialektene som har palatal ”n”, har også andre palatale lyder. Eksempler på dette er en l-aktig lyd som i ”kallj”, en t-aktig som i ”svettj” og d-aktig som i ”bryddj”. I prinsippet kan hver disse uttrykkes med ti skrivemåter parallelle til hva som er vist for ”n”.

Hva gjør man i andre språk? I spansk har man valgt den mest logiske løsningen. Her uttrykkes språklyden ved hjelp av ett tegn – ”ñ” som i ”mañana”. Noe for norsk?

Kompliserte skriveregler

Når talespråk skal overføres til skrift, oppstår det et behov for regler. Det enkleste prinsippet vil være at hver språklyd /alltid skrives med samme bokstav. I kroatisk er dette regelen. Mens en i norsk skriver ”trygg” og ”trygt”, ville likelydende ord på kroatisk bli skrevet ”tryg” og ”trykt”. Siden <g> i ”trygt” faktisk uttales ”k”, vil en kroat skrive <k>. Når en på norsk velger å skrive ”trygt” med <g> skyldes det at vi også skjeler til ordenes opphav.(er det reglene som skjeler til … eller er det vi når vi lager reglene?)  Ordformen ”trygt” viser slektskapet med ”trygg”.

Prinsippet” én språklyd – ett tegn”, slik de har det i kroatisk, er altså ikke konsekvent gjennomført i norsk. Delvis overkjøres det av slektskapsprinsippet. I tillegg brytes språklyd-ett tegn-prinsippet med regelen om dobbeltskriving av konsonant for å gjengi kort vokal, som i ”sin – sinn”. Dessuten representerer en rekke bokstaver flere lyder. Avhengig av uttalen kan verbet ”koste” vise til rengjøring av gårdsplassen eller priser i butikken. En rekke bokstaver viser ikke til noen lyd. De er stumme som <g> i ”riktig”.

Ytterligere komplikasjoner følger av at det finnes mange lyder i norsk som ikke har egne tegn. De må derfor uttrykkes ved hjelp av flere bokstaver, oftest to, men også tre. En kunne kanskje forvente at det fantes kun én kombinasjon for hver av lydene, men slik er det ikke. Skrivemåten er knyttet til ordets opphav, dvs. hvordan det ble skrevet i eldre former av norsk, eller til ordets form i språket det ble lånt fra.

”Sj-lyden” er trolig den norske språklyden som uttrykkes gjennom flest tegnkombinasjoner. Det finnes minst 15 måter, og en bruker forskjellige antall tegn. En bokstav er nok i ”cello, giro, beige, journalist”. En må også ta med ord som begynner med ”sl-”. Her blir første lyd uttalt som ”sj-lyden” i mange dialekter, jf.”slapp” og ”slu”.

Sj-lyden skrives med to bokstaver i ordene ”sju, ski, shipping, champagne, crescendo, vers”. Kombinasjoner med tre finnes i ”skjære, schæfer, marsj, nysgjerrig”.

Vil disse formene overleve neste rettskrivningsreform, tro?

Grafiske virkemidler

Første norske utgave av D.H. Lawrences roman «Lady Chatterleys elsker» kom i 1952, oversatt av Leo Strøm. Relasjonen mellom Constance Reid og Oliver Mellor lar jeg være å kommentere. Jeg vil heller se litt på verktøyet oversetteren bruker for å formidle karakteristikker av hovedpersonene.

Fortellerstemmen er skrevet ut på moderat bokmål, men med noen få a-endelser. I dialogene er forholdet et annet. Lady Chatterleys replikker er gjengitt i et feilfritt bokmål. Skogvokterens ytringer følger ikke normal ortografi. Utdraget nedenfor er hentet fra slutten av 12. kapittel.

Hun lå der fremdeles da han kom inn igjen, – lå og glødet som en sigøynerinne. Han satte seg på krakken ved siden av henne.

«Du skulle komme bortom den andre hytta en kveld før du drar. Vi’ru det?» spurte han, og hevet øyenbrynene sine mens han sa det, og hendene hans dinglet mellom knærne.

«Vi’ru det?» gjentok hun ertende.

Han smilte.

«Ja, vi’ru det?» spurte han en gang til.

«Jå-å!» sa hun og hermet dialekten.

«Jo-ho,» sa han.

«Jo-ho,» gjentok hun.

«Og så må du sove med meg,» sa han. «Det må til, det. Når kommer’u da?»

«Når skulle jeg komme da?» spurte hun.

«Næ-hei, det kan ikke jæ si. Når kommer’u da?»

«Kan hende te’ sønda’n,» sa hun.

«Kanskje te’ sønda’n! Ja, gjør det!»

Han lo en snar latter mot henne.

«Næhei, du kan’ke få’re te’, du,» protesterte han.

«Hvorfor kan’ke jeg få’re te’?» spurte hun.

Han lo. Hennes forsøk på å snakke dialekten var av en eller annen grunn så lattervekkende.

«Kom nå, nå er du nødt til å gå!» sa han.

«Er jæ de’a?» sa hun.

«Æ jæ de’a?» rettet han på henne.

«Hvorfor skal jeg si æ når når du sa er,» protesterte hun. «Du holder deg ikke til spillereglene, du, jo.»

«Gjør jæ ikke det!» sa han og bøyde seg fram og strøk henne ømt over ansiktet.

For å få dette til er oversetteren nødt til å stole på at leseren kjenner de virkemidlene som brukes. Et relativt trivielt aspekt ved persontegningen er forskjellige skrivemåter for ordet ¿jeg¿. Oversetteren lar Lady Chatterley vise til seg selv ved hjelp av ordformen «jeg», for skogvokteren brukes «jæ». I skogvokterens replikker brukes apostrof for å markere lyder som ikke uttales. Når «d» sløyfes i «kommer du» blir resultatet «kommer’u». På samme måte blir «kan ikke» til «kan’ke» og «da» til » ‘a». I ordet til endres vokalen i tillegg til at siste konsonant sløyfes: «te’ «. En norskkyndig vil umiddelbart vite hvilke sosiale lag disse ordformene reflekterer.

Mer interessant er Strøms omgang med ordformen «er». «Hvorfor skal jeg si æ når når du sa er,» sier Connie mot slutten av utdraget. Ordet «er» uttales /æ:r/, altså med en lang æ-lyd. (I normal dagligtale er det ikke uvanlig at /r/ faller bort slik at «er jeg» uttales /æ jei/. Skogvokteren en en av dem som tilskrives en slik uttale). En må ta for gitt at både lady Chatterley og skogvokter Mellor uttaler ordet «er» med /æ/. Til tross for dette skrives bare Mellors replikker ut med «æ», for lady Chatterley brukes «e». Her er det altså kun visuelle virkemidler som bidrar til å uttrykke språklige forskjeller. Begge sier altså /æ/, men for en av dem brukes det normerte skriftbildet med «e». Overklassen representeres gjennom å bruke normert skrivemåte. Skogvokterens gjengis med lydrett skrivemåte, noe som skal reflektere dialekt og tilhørighet til et lavere sosialt lag. Hvis skogvokteren hadde uttalt r¿en , kunne en fremdeles skilt mellom de to ved hjelp av ordformene ¿er¿ og ¿ær¿. Denne distinksjonen kan bare gjøres av en leser. Poenget ville forsvinne ved høytlesning.

Som en ser er grafiske uttrykk potente virkemidler! Korrekt tolkning av dem forutsetter imidlertid at en er sosialisert inn i en skriftkultur der konnotasjoenen til slike skrivemåter er eksplisert. De avvikende skrivemåtene må altså tilhøre en egen norm.

Det er interessant å merke seg at oversetteren ikke utnytter alle muligheter. Innledningsvis sier Mellor: «Ja, vi’ru det?». Vi ser av formen «det» at bokstaver som ikke er assosiert med noen uttalt lyd, skrives fullt ut, ellers ville det ha stått «de’ «. Det er uklart hvorfor det er manglende konsistens her. Kanskje ville ordformen «de’ » virke forstyrrende: «Ja, vi’ru de’?». Eller blir det for mye av det gode?

Lykkes Leo Strøm? Det er vanskelig å si. På den ene side klarer han å få fram klasseforskjeller ved hjelp av konvensjonaliserte ortografiske virkemidler, dvs. bokstaver og andre tegn. Klarer Strøm å formidle det opprinnelige uttrykket? Det kan jeg dessverre ikke bedømme. Riktignok kan jeg engelsk, men jeg har ikke ballast nok til å lese ut alle assosiasjoner  og konnotasjoner som ligger i originalen. Utdraget nedenfor er grunnlaget for oversettelsem. (Det er hentet frahttp://www.bibliomania.com/0/0/32/68/frameset.html).

When he came back she was still lying there, glowing like a gipsy. He sat on the stool by her.

«Sholl ter?» she echoed, teasing.

He smiled. «Ay, sholl ter?» he repeated.

«Ay!» she said, imitating the dialect sound.

«Yi!» he said.

«Yi!» she repeated.

«An’ slaip wi’ me,» he said. «It needs that. When sholt come?»

«When sholl I?» she said.

«Nay,» he said, «tha canna do’t. When sholt come then?»

«‘Appen Sunday,» she said.

«‘Appen a’ Sunday! Ay!»

He laughed at her quickly.

«Nay, tha canna,» he protested.

«Why canna I?» she said.

He laughed. Her attempts at the dialect were so ludicrous, somehow.

«Coom then, tha mun goo!» he said.

«Mun I?» she said.

«Maun Ah!» he corrected.

«Why should I say maun when you said mun?» she protested. «You’re not playing fair.»

«Arena Ah!» he said, leaning forward and softly stroking her face.

(Publisert på forfatterbloggen.no 23. 01.2007)

Apostrofen skaper liv!

Små virkemidler kan ha store effekter. Erstatt en bokstav med en apostrof og replikker settes inn i helt andre kontekster.

På en stolpe nedi veien står det to plakater. På den ene står det «Fest på lokalet på lørdag», på den andre «Fest på lokale’ på lørdag». Jeg vil dit hvor det er mest liv. Men hvor er det? Jeg er ikke tvil.

På festen ytrer en person samme replikk med et par timers mellomrom: «Hvor er øle’ hen?» og «Hvor er ølet hen?» Hvilken av disse to ble ytret først? Det er heller ikke vanskelig.

Det interessante er at apostofen erstatter språklyder som ikke blir uttalt. Det er ingen forskjell på «lokalet» og «lokale’ » eller «ølet» og «øle’ «. Signalene om feststemning og tidspunkt ligger kun i de faktum at apostrofen erstatter en bokstav. I talt språk ville dette ikke være observerbart. Der måtte en ta andre virkemidler i  bruk.

Replikkens form kan avsløre mye om taleren. I den skriflige formen ligger dimensjoner som  ±urban, ±utdannet og andre sosiolingvistiske variabler. Finn Erik Vinje kaller dette fenomenet «øyedialekt», en treffende betegnelse. Først etter å ha observert de visuelle signalene i teksten, er en istand til å trekke de tilsiktede konklusjonene om personenes bakgrunn. Øret kan hvile.

(Publisert på forfatterbloggen.no 18.02.2007)