Hvor såre lite skal det til

Grafiske virkemidler i tekst har forskjellig visuell styrke. Jeg tenker ikke på bokstavenes størrelse, farge eller utforming, men heller på hvilken effekt et enkelt tegn kan ha på den som leser en tekst.

For en tid siden sendte jeg en e-post med noen spørsmål til en kollega. Svaret var noe uklart, så jeg sendte noen oppfølgingsspørsmål. Nytt svar kom, men DENNE GANGEN VAR DET SKREVET MED STORE BOKSTAVER. Mine spørsmål stod som dverger ved siden av  HANS ORDRIKE, UTFYLLENDE TEKST. Jeg spurte ikke hvorfor han utformet svaret slik. Kanskje var det så enkelt at han ønsket å skille sine replikker fra mine. Jeg oppfattet det imidlertid som ROPING og UTTRYKK FOR IRRITASJON og syntes det var ubehagelig å fortsette korrespondansen. Inntrykket var at jeg hadde forstyrret ham, og at han nærmest snerrende hadde bedt meg om å lese mer på leksene.

De store bokstavene utgjør de største tegnene på tastaturet. De minste er punktum og komma. De har en viktig funksjon når det gjelder å organisere teksten. Til tross for at de er små og er plassert ved bokstavenes føtter, er ikke deres makt liten. Flytt kommaet et ord til høyre i ytringen ”Heng ham, ikke vent til jeg kommer”, og den dødsdømte overlever. Oppe i høyden er andre små tegn som hersker. Her finner en hermetegn, apostrof og ulike aksenttegn. De kan se uskyldige ut, men under gitte omstendigheter er de hardtslående.

Hermetegnets normale funksjon er å vise at det som sies er en direkte gjengivelse av en annen persons utsagn: ”Alt for Norge,” sa kongen. Det kan også spesifisere en betydning som i koste (”ha en bestemt pris”). En tredje funksjon er å stille den en referer til i et dårlig lys. Hvis jeg beskriver Raymond Kvisvik, en tidligere fotballyndling, som ”fotballspilleren” Raymond Kvisvik, er det tydelig at jeg ikke har stort til overs for hans fotballferdigheter. Tegnet har her bibetydningen ”såkalt”. Det uttrykker at vedkommende utgir seg for å være noe han faktisk ikke er. Dette tegnet er også fått et kroppsspråklig uttrykk. En ser ofte personer løfte begge hendene og bevege peke- og langfinger opp og ned mens et ord sies: ”Kvisvik, det er han ”fotballspilleren” på Brann.”

Apostrofen har også flere funksjoner. Den finnes i en del lånord. Når Utenriksdepartementet utnevner en ny chargé d’affaires, følger apostrofen med tittelen som nissen på lasset. Den kan også markere genitiv i ord som slutter på -s, -x eller –z: SAS’ kvartalsrapport.

Tegnet gir sterkere signaler når det markerer at bokstaver er sløyfet i en skrevet tekst: ”Fatter’n og mutter’n er borte i kveld. Kommer’u over, eller?” Denne funksjonen har en ganske sterk stilistisk effekt. Når en erstatter bokstaven som representerer den uuttalte lyden med en apostrof, skjer det noe radikalt. Normalt uttales ikke ”d” i ord som ”god, glad”. Den som sier ”Du er go’ og jeg er gla’ i deg”, får tillagt en annen sosioøkonomisk bakgrunn en den som siteres med: ”Du er god og jeg er glad i deg.” Det interessante er at inntrykket ikke er relatert til hvordan ytringene uttales, men hvordan en ellers lik uttale avspeiles i skrift. Den lille loddrette streken bidrar til å si noe om årsinntekt, utdanningsbakgrunn og bosted. Finnes det skrifttegn som er mer innflytelsesrike?

I lørdagsavisen annonseres det Dans på lokale’ i Øverbygda og Dans på lokalet i Nerbygda. Jeg er ikke i tvil om hvor jeg vil dra. Apostrofen tar ansvar for at det blir heftigere dansemusikk og  stor stemning i Øverbygda.

Om olafhusby
Språkviter, bestefar, forfatter, forlegger, blogger, reisende

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: