Skrivemåte – uttale

Før jul var jeg sensor på en eksamen i norsk som andrespråk. I en av oppgavene skulle studentene bedømme innvandreres skriftlige kompetanse og blant annet kommentere ferdigheter i rettskrivning.

Dersom man kan skrive norsk feilfritt, er det relativt enkelt å påpeke feil i andres skriftlige produksjon. Det er ikke nødvendig med studier i norsk for å få det til. Det er straks verre å fastslå hvorfor et ord har fått en form som avviker fra den korrekte. Skyldes avvikene

  • Avvik fra hovedregler som at kort vokal uttrykkes gjennom etterfølgende dobbel konsonant (”hatt”) mens lang vokal uttrykkes gjennom enkel etterfølgende konsonant (”hat”).
  • forhold ved norsk, det vil særegne skrivemåter som ”jeg” for /jei/ der den siste vokalen i diftongen /ei/ skrives med en konsonant
  • at språket som brukes til daglig har andre grammatiske regler enn de en finner i skriftspråket.  Den lokale dialekten kan mangle ”–r” i presensformer (”Æ snakke norsk). Det blir galt når slikt overføres til bokmål: ”Jeg snakke norsk”.
  • at en bokstav i norsk kan representere ulike lyder, f.eks. kan <e> være lang/kort /e/ som i ”ser” –  ”sett”, eller lang/kort /æ/ som i ”her” – ”vært”.
  • motstridende regler som når ”apotek” skrives med én <p>, mens ”appetitt” skrives med to p’er. Dette kunne tyde på at det skulle være lang ”a” først i ”apotek” , men slik er det jo ikke.  Det er heller slik at begge ordene har trykk på siste stavelse, og hvis man ser på den isolert, er denne delen av begge ordene i samsvar med norsk ortografi. P’ene fremst i ordet har sitt opphav i långiverspråket.
  • forhold ved morsmålet som for eksempel at internasjonale ord skrives på en annen måte som når ”nasjonal” skrives ”national” eller ”nacional”.
  • at rettskrivningsregler i morsmålet overføres til norsk.  Enkelte språk avspeiler uttalen tydeligere enn hva norsk gjort. Ord som ”frykt” og ”trygt” rimer på norsk, begge har den ustemte konsonantsekvensen /kt/ til slutt, men siden ”trygt” kommer fra ”trygg” opprettholdes en av g’ene i skrift.
  • dårlig hukommelse, dvs. at en ikke (ennå) husker ordformene

Denne listen kan forlenges, men jeg stanser her. Få av studentene satt opp lister av denne typen. De fleste endte opp med å se på den regelen som er listet opp først, altså det indirekte signalet om vokallengde.

Det  er interessant å se nærmere på norsk.  Det er ikke urimelig å tro at voksne som lærer norsk, i stor grad lærer av ordformer  de ser ofte. Jeg har derfor sett på de 40 mest frekvente ordene i Heggstads ”Norsk frekvensordbok” fra 1982 for å finne ut i hvor stor grad disse ordene er i samsvar med generelle regler for norsk rettskrivning.  Jeg tror det betyr mindre at denne boka er 30 år gammel. En rask sjekk i andre frekvensoversikter viser at det er små forskjeller mellom dem.

Undersøkelsen ga flere interessante resultater. Blant de 32 mest frekvente ordene er det kun 11 (34%) som ikke viser unntak fra hovedreglene på noen måte. Det er altså 66 prosent av de 32 mest frekvente ordene som viser et eller flere unntak:

1. Inkonsekvent merking av vokallengde:

 som, til, for, at, den, et, om, han, men, vil, kan, man, også, skal

Antallet avvikende former (n=14) er altså større en antall regelrette former (n=11). Det er også interessant å merke seg at mange av ordene på lista har ”parallelle” former med identisk uttale og korrekt skrivemåte

att, ett, hann, menn, vill, mann, skall

2. Ord med stum konsonant:

 og, det, med, ved, også

3. Ord med vokaler som kan representere flere lyder

 og, som, er, for, de, om, opp

4. Ord med konsonanter med varierende uttale

 seg

5. Ord der diftong er uttrykt med vokal+ konsonant

 seg

Det ovenstående er eksempler på inkonsistente former som finnes blant de 32 mest frekvente ordene i lista. Dersom en går lengre ut i lista, kunne en føye til flere kategorier som ulike skrivemåter for en og samme språklyd.  (I farta kommer jeg på ”sjel, skje, ski, shilling, schæfer, cello, champagne,  giro, journalist, nysgjerrig, crescendo, mars, marsj” men det finnes flere former.)

Det krever altså god innsikt for å kunne komme med plausible forklaringer på hva som kan ligge under de ulike skriftlige uttrykkene i de minoritetsspråkliges tekster. I noen av besvarelsene trekker studentene også entydelig konklusjoner om hvordan den minoritetsspråklige forfatterens uttale av norsk er, og hveder uten snev av tvil at dårlig mestring av skriftlige grunnregler knyttet til lang/kort vokal avspeiles direkte i talespråket. Muligheten er selvsagt til stede, men her ville det nok være bedre å analysere vedkommendes muntlige produksjon.

Om olafhusby
Språkviter, bestefar, forfatter, forlegger, blogger, reisende

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: