Gammel observasjon

I 2022 gav Helene Uri ut boka Han, hun og hen – håndbok i språk og makt. Boka anbefales, og hør gjerne på Uris foredrag om hun en dag er i nærheten.

Jeg ryddet i gamle papirer forleden og kom over en artikkel jeg skrev i studentavisa Kjæftausa i 1977 (12. årgang nr. 4). Jeg fulgte da forelesninger i norsk grammatikk ved NLHT, i dag NTNU, og var tydeligvis irritert over eksempelmaterialet som ble brukt i forelesningene. Jeg ble innkalt til samtale med den navngitt foreleseren. Samtalen foregikk i rolige former, men det var nok litt ubehagelig å bli «outet» på denne måten. På den annen siden var studentavisas opplag utbredelse svært begrenset. Innlegget er inspirert av en artikkel av Else Ryen i boka Språk og kjønn. Artikkelen er trykket som den stod, altså uten rettelser. Uris perspektiv er et annet og mer vidtfavnende, men det faktum at hun skriver om dette i dag, viser at kjønnsbalansen i språk ennå ikke er oppnådd.

Kjønna i grammatikken

«… det er et slags kvinnelig fraver i språket … språket gjenspeiler virkeligheten … språket vårt viser kvinnens underordna stilling i et samfunn som fortsatt har mange patriarkalske trekk.? (Else Ryen i «Språk og Kjønn,» Novus, Oslo – 76, s 72,78).

Med desse orda som leiesnor gjekk eg i gang med å analysere eit objekt som tør vere kjent for ein del norskstudentar: Amanuensis Rønhovds forelesningskonsentrat i grammatikk utgitt i tre hefte haust/vår -75/76. Eg ville prøve å finne korleis eksempla fordelte seg på kjønn, og kva for rolle aktørane spela. Nokre ord om metoden: Av alle eksempla i hefta fall ein del bort fordi dei var irrelevante med omsyn til kjønnsbestemming (hest, fly), eller nøytrale med omsyn til det same (vi, dei). Av dei 396 som vart igjen, var det om lag 97 syntagme og 299 heilsetningar.

Av syntagma har 5 feminin kjerne (5,2%), 92 har maskulin kjeme (94,8%). Forholdet her er altså 1:18,4. Kjønnsfordelinga vart registrert med omsyn til ulike forhold og her er resultatet. Heilsetningane: Vi finn 358 kjønnsmarkeringar i dei 229 eksempla. Av desse er 34 (9,5%) fem., og 324 (90,5) mask. Vi finn 20 fem. subjekt (7,5%), 247 mask. (92,5%), 14 fem. i oblik kasus (15,4%) 77 mask. (86,4%).

La oss dissekere litt meir og sjå den kjønnsmessige fordelinga blant substantiva (NB: Berre dei som kunne kjønnsbestemmast slik som «mann» og (sjeldent) «kvinne».) Vi finn 23 fem. substantiv (6,0), 360 mask. (94). Blant pronomen 12 fem, (5,4), 211 mask (94,6). Forholdstalet er: 1:17,5. (Jfr. «Vi är halften » der det blir påstått at forholdstalet er 50:50 – og det er vel sant?)

Kva gjer aktørane? Det vanlege hadde eg nær sagt. Vi ser inn i ein verden lik våres, der funksjonen er relatert til kjønn. Vi finn aktive menn som eier, reiser, underviser, får overrakt medaljer, som er prest, lærer, geni, dyktig pedagog, ein Bjørnson, ein ubrukt Tell, ein Byron osv. osv. Vi finn kvinner som går rundt i en stilig kjole, stramt ettersittende som en hanske, mens de ser «utfordrende» på ham. Hovedinntrykket er likevel at dei rett og slett ikkje er til stades.

Utvalget eg har gjort, er kanskje skeivt, det finst sjgølvsagt andre ting blant eksempla. Men dei kan ikkje endre på heilskapen. Jfr. tala ovanfor.

A dømme forfatteren nord og ned vil vere galt – hans medvit er del av ein større heilskap som er sams for mange i språk – samfunnet.  Men i ei tid då dei sosiale vanane er i ferd med å bli endra bør vi og bruke språket for å vise kva vi må forandre oss frå. 

Olaf Husby

Pessprat

For et års tid siden vitnet Sylfest Lomheim vitnet i retten i Bertheussen-saken. Oppgaven hans var å vurdere innholdet i fire brev som står som sentrale bevis i saken. Lomheims oppfatning var at brevene var skrevet av en voksen kvinne med norsk som morsmål. En indikasjon på dette var at ordet «tisse» ble valgt, og ikke «pisse». Argumentet hans var at «tisse» var hyppigere brukt av kvinner, menn bruker «pisse». Hvis menn bruker «tisse» ville det primært være i samtale med barn.

Jeg lar selve debatten ligge. Den som er interessert i den, kan søke på nettet med de to nøkkelordene og få rikelig med treff. 

Min bruk av ordene samsvarer godt med Lomheims framstilling, men siden jeg er helgelending får jeg flere varianter av disse ordene utdelt til bruk. For det første har jeg apokope i disse verbene, så infinitivene mine er «å tiss», «Å piss» bruker jeg ikke, her er det. formen «pess» som gjelder. I dialekten vår er det såkalt senkning av fremre trange vokaler, det vil si at /i/ senkes til /e/ slik at » å piss» blir til «å pess».

Dette fører til et par refleksjoner: For det første er det slik at en ikke finner senkning for å tiss til *å tess(asterisken indikerer et ikke-eksisterende ord). «Å tisse» har riktignok litt tilpasset dialekten ved å ha gjennomgått apokope og mistet den trykksvake e-en til slutt, men tilpasningen har ikke gått så langt at /i/ er senket til /e/. Dette har skjedd med «å pisse» som har gått til «å piss» og så «å pess». Dermed er det svært sannsynlig at «å pisse» er et langt eldre ord i dialekten enn «å tisse». Det norske akademis ordbok NAOB sier da også at «tisse» er resultat av en forskjønnende omskrivning (lydendring) av «pisse” Dette er altså en nyvinning og dermed er ordet yngre. NAOB sier også at ordet trolig er lydhermende, og at det antakelig kommer fra gammelfransk pissier – ‘urinere’ som så har spredt seg og blitt til fransk pisser, tysk pissen, engelsk piss. Til slutt har ordet blitt tatt i bruk i Norge og hvor det en eller gang ble tilpasset helgelandsdialekten gjennom apokope og senkning. «Å tisse» kom så seint inn at det ikke har gjennomgått disse endringene. Hvis det er slik at «tisse» er en «forskjønnet» form, kan man vise til enda et argument for at ordet ikke er fullt tilpasset helgelandsdialekten, og at bruken er knyttet til stilmessige forhold.

For det andre er det slik at ordene «pisse, tisse» har et svakt tabupreg, iallfall er det begrensninger knyttet til bruken av dem. Dette er ord en ikke skal bruke i utrengsmål, men når en først velger å bruke dem, er det regler å følge. Jeg vil neppe si et tissetrengt barnebarn: «Ska vi gå å pess?». Her må det bli «Ska vi gå å tiss?» Årsaken er at jeg opplever «å tiss» som mindre markert, og dette vil jeg tro gjelder ganske mange. Jeg har også på følelsen at ordvalget ville variere hvis jeg stilte spørsmålet «Ska du ut å … » til en mann eller en kvinne. Det er større sannsynlighet for at jeg vill bruke «å pess» til en mann, men «å tiss» til en kvinne. 

Dette viser for det tredje at vi kan gradere ordene etter hvor tabuiserte de er. Rekkefølgen måtte trolig bli å pess < å piss < å tiss med den mest markerte formen først. Her bidrar altså senkning til mer markering enn apokope. Dersom jeg tar med uapokoperte former vil rekkefølgen bli slik (for meg): å pess < å piss < å pisse < å tiss < å tisse. Hvis jeg snakker «bredt» ville jeg bruke «å pess», hvis jeg skulle snakke «pent», ville jeg bruke «å tisse».

Publisert i Helgelands Blad 27.mars 2023

Fonetisk augmentativ

• “Denne var stor!”. 
• “Ja, men denne er mye større!” 
• “Men se på denne, da. Den er kjempestor!”.

Språk utnytter ulike mekanismer for å lage forsterkende uttrykk. Man kan velge mellom ulike ord som angir størrelse, som for eksempel “diger, enorm, gigantisk”. En annen uttrykksmåte er gradbøyning av typen “sterk – sterkere – sterkest”. En tredje måte er å sette ord som “fantastisk” eller “sykt” foran adjektivet“ og si “et enormt fint hus” eller “en sykt dyktig sanger”. En fjerde måte er å knytte et forledd til adjektivet og si “en kjempefin båt”. De litt yngre vil kanskje bruke det litt mindre stuerene “drit-” og si “en dritfin dress”.

Italiensktalende bruker en annen metode. De har tilgang til etterledd som forstørrer eller forminsker det en snakker om. Det italienske substantivet “ragazzo” betyr «gutt». Ved å legge til etterleddet “-one” får en ordet “ragazzone”, og dermed har en ganske enkelt sagt «stor gutt». På den annen side kan italienere legge til “-ino” og lage “ragazzino” – «liten gutt»,

De ulike hjelpemidlene som er vist ovenfor kalles ofte augmentativer i faglitteraturen. Det finnes flere måter å lage augmentativer på enn dem vi nettopp har sett på. En av dem brukes også i norsk, Helgeland inkludert. Metoden er ikke knyttet til ord eller endelser, men til endring av språklyder. I en nyhetssending nylig omtalte en minister oppdrettsnæringen som “en schvær næring». Augmentativen ligger ikke i ordet «svær», men i måten ordet ble uttalt på. I vanlig uttale sies ordet med en vanlig s-lyd først. Ministeren innledet imidlertid ordet med lyden en finner først i ordet “skje”. Skrivemåten «schvær» illustrere uttalen kgodt. 

Hvis man lytter godt til hva samtalepartnere sier, vil man noen ganger kunne høre at de bruker sj-lyden istedenfor s-lyden nettopp for å forsterke. Hvis en sier at en person var “schvart i auen” skjønner en at sinnet som ble uttrykt var betydelig. Når en 70-åring omtales som “schpræk”, forstår en at det er person i svært god form.

I uttrykket «hannj steike» kan jeg godt bruke uttalen «schteike» hvis det er nødvendig å understreke forholdet som kommenteres, for eksempel når man ser fotballegenden Messi skåre mål: “Hannj schteike ta førr ettj mål!” 

            En kjapp analyse viser at skiftet fra s-lyd til sj-lyd kan skje foran konsonantene “p, t, k, v, n, m”. Leseren kan jo selv lete etter ord som viser dette.

En kan ikke bruke en slik fonetisk augmentativ overalt. I ord som «slå, slik, slapp» uttales allerede bokstaven “s” som en sj-lyd. Ordene «slapp» og «schlapp» uttales altså likt. Her uttrykkes bare augmentativen gjennom skrivemåten «schlapp».

Publisert i Helgelands Blad 13. mars 2023

Ulike former av «e».

For noen år var jeg redaktør for ei bok om norske dialekter. Målgruppa var utenlandske studenter som skulle lære norsk – og ja – sandnessjødialekten er omtalt der. Permen på boka, som heter “An introduction to Norwegian dialects”, er illustrert med et kart over Norge der ulike dialektale formene for ordet “jeg” er skrevet. En finner “eg, e, eig, æ, æg, i, je, jæi, jæ” plassert utover landet. 

Hvordan er det mulig med så mange ulike former av et ord? Hvor kommer de fra? Utgangspunktet er en form fra eldre urnordisk – “eka”. Fra denne enkle rota har det vokst en rekke varianter, og logikken bak hver og en av dem er det enkelt å gjøre greie for. 

Utviklingen tok to hovedveier. I den ene falt endelsen -a i «eka» bort slik at en satt igjen med “ek”. Den siste lyden ble stemt, og dermed fikk en formen “eg” som vi kjenner fra Vestlandet, men også fra Rana. 

Språklyder som står sist ord, står i en litt utsatt posisjon, og kan noen ganger falle bort. Dette kjenner vi sandnessjøe-dialekten der en ikke sier “å spise”, men “å spis” og ikke “to bøtter”, men “to bøtte”. På samme måte forsvant den siste g’en i “eg”, og dermed fikk vi “e”, formen som mange av leserne av Helgelands Blad bruker til vanlig. 

Lenger nord fikk e’en i “eg” en åpnere uttale slik at at “eg” ble til “æg”, som en finner i Ofoten. Igjen var g’en i en usatt posisjon og det utviklet seg en “æ”, som en finner i Bodø og flere andre steder

Lenger sør ble vokalen i “eg” endret til en diftong, resultatet ble “eig” som en finner i noen trønderske dialekter.. Enda lenger sør ble uttalen av “eg” trangere, og når g’en falt bort, fikk en “i” – “som i Røkke og i”

På Østlandet hoppet a’en i “eka” framover. Resultatet ble “eak”, og dette ble utgangspunktet for “jak” som ble til svensk “jag”. I svensk faller g’en bort i mange dialekter og en sitter igjen med “ja”. 

I Norge ble vokalen i “jag”, påvirket av j’en slik at uttalen ble mer fremre. Resultatet ble “jeg”. Østlandsk uttale av ord som “tegne, regne” inneholder en diftong. Man sier “tæine, ræine”. Den endrede uttalen av g’en skyldes påvirkning fra dansk, og dette gir uttalen “jei” som også har en åpnere vokal – “jæi”. 

Underveis ble g’en svekket, eller så ble diftongen ble forenklet. Dermed gikk “jei, jæi” over til å lyde som “je” og “jæ”, som er former en finner på Østlandet.

Ikke noe hokuspokus bak dette, men kun vanlig lydendringer.

Publisert i Helgelands Blad 6. mars 2023

Ja på innpust

”Hva var det som skjedde? Ble du redd, eller fikk du en flue i halsen?” En av mine studenter fra Ghana så på meg med store øyne. Redd? Flue i halsen? Hvorfor i all verden spurte hun om det? Hva var det som hadde skjedd?

Studenten hadde vært i Norge noen måneder, og hun mestret norsk godt nok til enkle samtaler om løst og fast. Hun berettet om familien hjemme, og mens jeg lyttet til henne, svarte jeg ”ja, jo nei” og ”mm” på de rette stedene slik man gjør når man skal vise at man følger med. Det var da det skjedde. Et av mine ”ja” ble sagt på innpust. Jeg trakk pusten og sa samtidig ”ja”. Dette overrasket henne og fikk henne til å tro at det var noe spesielt som hadde skjedd med meg.

Normalt snakker man på utpust. På passende steder i ytringen trekker en pusten raskt og porsjoneres den så sakte ut og blir stemmens energikilde. Mens en innpust tar et sekund eller mindre, varer utpusten mange sekunder når en snakker. Mens tale er forbundet med utpust, er det normalt stille under innpust. Dette ser ut til å gjelde for de fleste språk i verden.

Men ikke for alle språk, deriblant norsk. De aller fleste av oss norsktalende svarer ofte slik jeg gjorde, og helst gjelder dette for svarordet ”ja”. Andre inkluderer ”jo” og ”nei”, og noen få har så mye de skulle ha sagt at de kommer med lengre ytringer på innpust.

Studenten fra Ghana fikk god kontakt med norske studenter, og over tid fikk hun bekreftet at det ikke bare var læreren som brukte denne merkelige uttrykksmåten. Hun mente til og med at den var mer vanlig blant kvinner enn blant menn. ”Skjer dette kun i norsk?” spurte hun. Svaret er nei. Fenomenet finnes i alle skandinaviske språk, og også i islandsk og færøysk. Det er observert blant finsktalende og i nordtyske dialekter. Derfra har det spredt seg til de sørlige delene av Tyskland og til Østerrike. Enkelte fransk- og nederlandsktalende bruker det, og også noen i Storbritannia og Irland. Skandinaviske innvandrere har tatt innpustsnakk med seg over Atlanteren, og det finnes derfor flere steder i USA og Canada.

Mens vi i orsk knytter innpustet til et “ja”, finner man i Nord-Sverige en lyd som ligner på den en lager når en super varm kaffe. Lyden avsluttes med at leppene lukkes. Lyden av dette kan ligne på ordet “supp”. 

Hvorfor velger man å uttrykke seg slik? Stemmen fungerer dårlig på innpust. Kvaliteten er dårlig, og lyden bærer ikke langt. Dessuten må en stadig begynne på nytt. Til tross for dette snakker mange på innpust. Hva kan grunnen være? En svensk forsker fant at innpustprat bare var i bruk i samtaler mellom mennesker, ikke mellom mennesker og datamaskiner. Fraværet ble tolket som en indikasjon på at innpustsnakk er knyttet til de sosiale relasjoner som bygges når en samtaler med andre. En får ikke en slik relasjon med en datamaskin over telefonen.

En japansk student, Nazuki Kobayashi, har undersøkt norsk innpustsnakk. Resultatene viser fire mulige funksjoner som parvis er knyttet til hverandre. For det første er et innpust-ja en tilbakemelding til den personen som snakker. En uttrykker at en følger med på det som sies. Samtidig sier en seg enig med den som snakker. For det tredje er det en måte å konkludere på. Etter en lengre utredning kan et ”ja” på innpust vise at en trekker konklusjonen ”ja, slik er det faktisk”. Dette åpner samtidig for den fjerde bruken: En signaliserer at en er ferdig med sin tur i dialogen og er klar til å overlate ordet til samtalepartneren

Den ghanesiske studenten bor fremdeles i Norge. Vi satt en dag og mimret om gamle dager. Hun lyttet oppmerksomt til mine gamle anekdoter fra klasserommet. Ikke sjelden støttet hun opp om mine utsagn med ”ja” – på innpust. Hun har lært mye norsk.

Publisert i Helgeelands Blad. 6. februar 2023

Ord fra gamle Nesna

For nærmere 20 år siden spurte Nordland fylkesmuseum om jeg kunne bidra til ferdigstilling av ei ordsamling fra gamle Nesna. På Tomma hadde Torstein Sørensen samlet ord gjennom lang tid og nå skulle notatene hans samles og gjøres klar til trykking. Det ble litt av en opplevelse! Det viste seg raskt at det var umulig å gjøre dette arbeidet over telefon. Jeg pakket derfor datamaskin og notatbøker og flyttet arbeidsplassen til Torstein sitt hus på Forsland på Tomma. Arbeidet tok ei uke – fra tidlig om morgenen til vi fikk “ondt i auan” utpå kvelden. 

Torstein hadde samlet rundt 5000 ord knyttet til dagliglivet til en fiskerbonde på Tomma. Ordene var knyttet til gjenstander, prosesser, årets gang og annet fra gårds- og fiskerlivet. Mange av ordene var ukjente for meg. 

Det lå i kortene at ordene måtte alfabetiseres, men før vi kom så langt, måtte vi bli enige om skrivemåten. Torstein sa fram ordene, og jeg skrev dem ned på en lydnær måte. Vi kom til ord nummer to i rekka – “abakle” – og første diskusjon startet. L’en i ordet er en såkalt “tjukk l”. Hvordan skulle den skrives? Det fantes jo ingen egen bokstav i alfabetet for den. Vi ble enige om å bruke stor L, men ikke fullt så høy som den vanlige store L’en. Snart kom vi til palatalene og ble enige om at den beste skrivemåten for n-lyden i “mannj” var “-nnj”. Dermed var skrivemåten for de andre palatalene bestemt, det måtte bli “-ttj, -ddj, -llj”. Vokalene ble skrevet slik de ble sagt, så “segl” ble skrevet ned med «æ», og siden Torstein sa “sæggeL”, skrev vi det slik. Tonelag i ordene ble markert med 1 og 2, og vi fant en måte å markere den trykksterke stavelsen i ordet på. Når alt dette var på plass, kunne vi be datamaskinen om å alfabetisere ordene.

Neste trinn var ordforklaringene. Torstein hadde allerede skrevet dem ned, 5000 i tallet. Da oppdaget vi et nytt problem. I mange av forklaringene dukket det opp ord som ikke stod i ordlista. Disse nye ordene måtte inn i boka, og de krevde egne forklaringer. Jeg fant 3000 slike ekstraord. I diskusjonen oss imellom kunne det også dukke opp helt nye ord. Dette førte til at antall oppslagsord økte fra 5000 til rundt 8000.

Hva med tabuordene? Torstein var litt skeptisk til at slikt skulle på trykk i ei bok der han var oppført som forfatter. DIskusjonene gikk fram og tilbake, men vi ble enige om at de måtte med.     

Torstein Sørensens “Ord fra gamle Nesna” ble utgitt på Orkana forlag i 2004. Den er nå utsolgt, men interesserte kan finne den på Nasjonalbibliotekets nettside, http://www.nb.no. Ordsamlinga presenterer noe av vokabularet en trengte for i fiske, gårdsarbeid, handel, dagligliv og annet i gamle dager. Å lese gjennom boka ord for ord er virkeelig en tidsreise.

Publisert i Helgelands Blad 9. januar 2023

Han/ho foran navn

En eller annen gang tidlig på folkeskolen fikk vi i lekse å skrive stil om siste sommerferie. Jeg hadde ikke opplevd noe spesielt, og siden jeg bare hadde vært sammen med vennene mine, skrev jeg om han Svein, han John og ho Marianne. Læreren brukte rødblyanten, så da jeg fikk stilen tilbake, handlet den om Svein, John og Marianne. Ordene «han, ho» var strøket over.

            Skrivemåten min ble ikke kommentert i klartekst, men jeg skjønte at jeg hadde skrevet noe som var feil. I dag vet jeg at det er store forskjeller mellom sandnessjø-dialekten og bokmålet, selv om det neppe er feil å skrive slik jeg gjorde. Bruken av «han, ho» foran navn kan heller sies å være et stilmessig brudd mot standard gjengivelse av navn i tekst. Hvis jeg hadde valgt å bruke bokmålsformen «hun» istedenfor «ho», hadde det ikke vært noe bedre.

Regelen jeg fulgte da jeg skrev stil, er fremdeles i bruk i talemålet i Sandnessjøen. Siden det er en regel som styrer språklig form, hører den til grammatikken, og den gjelder i tre tilfeller. For det første er den obligatorisk når man nevner personer ved navn: «E såg hannj Svein og ho Marianne». Dette innbefatter også kallenavn – «Dar står hannj Litj-Oskar», og etternavn – «E snakkæ mæ hannj Jensen». For det andre gjelde regelen ved slektsbetegnelser – «E fær te hannj bæstefar no, ho tante ska òg dit, og kanskje hannj onkel Bjarne». Den tredje området når en omtaler dyr som bærer navn: «Hannj Passopp stod og gjøddj på ho Dagros».

Regelen gjelder i setninger når navnene står som subjekt – «Hajnn Svein e heime» eller objekt: «E såg ho bæstemor». Når «hannj» brukes i objektet, kan ordet reduseres formen «n» – «E møtt’n Per i dag.» Regelen gjelder også når navnet står til en preposisjon – «E ga bokæ te ho bæstemor». Regelen gjelder ikke når man henvender direkte seg til noen. Da brukes bare navnet: «Hei, Kari». Formen kan heller ikke brukes etter enkelte verb som i «E heite Tor» og «Hannj vart kajllæ før Gammel-Oskar».

Innenfor språkvitenskapen har denne konstruksjonen fått navnet «prepropiell artikkel». «Pre-» indikerer at det er noe som er stilt foran, «propriell» kommer fra det latinske ordet «proprium» som betyr egennavn. «Artikkel» viser at ordene har samme funksjon som ordene «den, det», altså et ord som er med på å peke ut en gjenstand, eller i dette tilfellet en person eller et navngitt dyr. Fenomenet er lite beskrevet i grammatikkbøker selv om det er bruk i nesten hele landet.. I Oslo forsvant det på 1900-tallet. Vi finner det også i Nord-Sverige og på Island. 

Bruken av «hannj, ho» slik det er beskrevet ovenfor, må regnes som obligatorisk i talemålet til folk som er født og oppvokst i Sandnessjøen. Spørsmålet er om det er noen endringer på gang. Jeg mener å ha hørt lokal ungdom si «han» istedenfor «hannj». Dette i seg selv er neppe et steg mot å avvikle bruken, men det kan peke mot en endring i uttalen. Overgangen fra «hannj» til «han» kan ha tre årsaker. Endringen kan skyldes at n-lyden i kortformen «n» som vi finner i «E møtt’n Per» erstatter nnj-lyden. Endringen kan også skyldes at nnj-lyden regnes for gammeldags eller lite «bymessig». Den tredje muligheten er at skjer det en tilpasning til dialekter nord for Sandnessjøen.

Et langt mer radikalt skritt er å avvikle regelen. Det kan en observere når helgelendinger uttaler seg på radio eller TV, eller når en har vært for lenge heimanifrå. 

Publisert i Helgelands Blad 7.11.2022

Hyttjo – hyttjæ – hyttæ – hytta

På seinsommeren møtte jeg en venn fra Sandnessjøen. Praten kom naturlig nok inn på hvor han hadde tilbrakt ferien. «På hyttæ», var svaret, og høflig som han var stilte han samme spørsmål tilbake. «På hyttjo», svarte jeg, og det slo meg at vi brukte ulike former av ordet som skrives «hytta». Han brukte endelsen «-æ» der jeg brukte «-o». I tillegg brukte han en t-lyd der jeg brukte lyden som skrives «ttj». Hva skyldes dette?

Dialekten vår har den særegenhet at det finnes to måter å bøye hunkjønnssubstantiv på. Tradisjonelt er det slik at dersom grunnformen ender på vokal, som i «ei hyttjæ, ei læfsæ, ei bøttæ», vil bestemt form få endelsen «-o»: «hyttjo, læfso, bøtto». I nyere tid er det også mulig å bruke «-æ» i bestemt form: «Bøttæ står på gangen.» Dette kan skyldes en forenkling av systemet eller påvirkning utenfra. Dersom ordet ender på konsonant, som i «sol, bok, dør», blir endelsen «-æ»: «solæ, bokæ, døræ». Her er det ikke mulig å bruke «-o».

Endelsen «-æ» opptrer ofte i dialekten. Som nevnt finner en den i bestemt form av hunkjønnssubstantiv: «bokæ». I tillegg finnes den i flertall av hankjønnssubstantiv: «bilæ, læggæ, skruæ». Den brukes også i fortid verb som i «kastæ, spikræ, hoppæ». Siden det finnes hunkjønnsord som slutter på «-æ», og siden det er langt flere ord som ender på «-æ» enn på «-o», kan dette være grunnen til at o-endelsen erstattes av «-æ». Det kan også være andre forhold som spiller inn. For det første blir bøyningssystemet enklere med bare én endelse. For det andre kan bruken av «-o» oppfattes som gammeldags og dermed lite «bymessig» og moderne. For det tredje skal en ikke så langt nordover før o-endelsen ikke lenger er i bruk, 

Hva så med lyden som skrives «ttj» i ordet «hyttjo». Vi finner lyden i ord som «kvittj, svettj, byttj, sluttj, bløttj». Denne lyden er et tydelig dialektmerke, og slik kanskje sårbar dersom dialekten er under endring. Kanskje kan endringen fra «ttj» til «tt» skyldes påvirkning utenfra? Kan dialekter lenger nord (Rana, Bodø), innflyttere eller et generelt press mot en strømlinjeforming av dialektene ligge bak? Kan vi ende opp med at ordene ovenfor, og andre ord med «ttj», byttes ut slik at vi om en tid sitter igjen med «kvitt, svett, bytt, slutt, bløtt» i stedet? Vennen min sier jo allerede formen «hyttæ» .

Ttj-lyden har en stemt motsvarighet, «ddj», som vi finner i «sviddj, reddj, bryddj». Vil noe tilsvarende skje med dem slik at ordformene en gang vil bli uttalt «svidd, redd, brydd»? 

Da jeg var barn i Matstia på 1960-tallet hørte jeg eldre folk si «veddjen, ryddjen». Selv brukte vi i kameratflokken heller formene «væggen, ryggen», unge som vi var. Vi oppfattet forskjellen og brukte formene «veddjen, ryddjen» når vi skulle karikere eldre naboer eller øyværinger. Kan det være at et lignende skifte er i ferd med å skje i Sandnessjøen nå. Tilhører jeg en eldre språklig generasjon med «-o» og «ttj» mens min venn følger den yngre garde med «tt» og «-æ»? Vil det gå så langt at han og andre om noen år kan ha kvittet seg med «-æ» og kommer til å fortelle at han har vært på «hytta» – med -a til slutt?

(Publisert i Helgelands Blad 24.10.2022)

Politikk – posisjon

I går kveld annonserte Erna at hvilken kroppslig posisjon hun vil innta utover høsten dersom høyresiden vinner valget. Jonas nevnte ikke noe, men han kommer til å gjøre det samme som Erna dersom han får anledning.

Erna skal forhandle med sine samarbeidspartnere. Det vil si at hun skal «sette seg ned» og snakke med dem. I løpet av de siste årene har «å sette seg ned» nærmest blir et standarduttrykk når politikerne inviterer til forhandlinger. Det ser ikke ut til at man forhandler stående eller gående.

Det tallmessige underlaget for bruk av uttrykket er hentet fram ved hjelp av Nasjonalbiblotekets n-gramsøker som baserer seg på analyser av skriftlige kilder. Som en ser øker bruken betydelig fra slutten av 1900-tallet, og hypotesen er at det er samarbeidssøkende politikere som bidrar mest til dette.

Følg med få valgsendingene framover! Det kommer til å være mange som skal sette seg ned – ofte.

 

 

Verktøy 5: Konkordans

Noen ganger trenger en å finner ut hvilke ord som omgir et aktuelt ord. Hva kommer foran, og hva kommer bak? Da kan en bruke et såkalt konkordansprogam. Det ligger et slikt på http://www.lextutor.ca/conc/text/. Prosedyren er enkel. Kopier teksten du vil ha analysert og lim den inn i boksen på den aktuelle siden. Trykk på SUBMIT, og straks publiseres resultatet i to rammer. Rammen til venstre viser alle ord i teksten i alfabetisert rekkefølge. I en parentes står et tall som viser hvor mange gange ordet er brukt i teksten. I rammen til høyre finner en teksten. Formatet er slik det er vist nedenfor. Tallet viser til linjenummer i analyseresultatet.  Midt i rammen er alle ordene i teksten listet opp i alfabetisk rekkefølge (linjene er ganske lange, og av jeg viser bare deler av hver linje). Her er det ordene som omgir «OG» som er opplistet. Oppslagsordene danner en slags alfabetisert søyle i fet skrift midt i teksten. Ved å klikke på ord i venstre ramme, eller ved å rulle opp og ned i det høyre vinduet, kan en finne ordet en leter etter.

Dina håndball Hun spiller på jentelaget i Fjordvik OG de har trening på mandag og torsdag
for å kaste enda hardere Håndball er en tøff sport OG det er ganske lett å bli skadet Din
somste idretten I håndball bruker hun hele kroppen OG det liker hun Det er viktig å ha st
e bare muskler og kondisjon Taktikk er også viktig OG Dina må bruke hodet når hun spiller

 

Vinduet på konkordanssiden er ganske mye større enn det som kan vises her.

 

Setningene som viser omgivelsene som «OG» opptrer i, er vist i framstillingen nedenfor (noe redigert av plasshensyn).

En kjapp kikk på de fire linjene over viser at «OG» binder sammen helsetninger. I setning 1, 2, 4 innledes neste setning med subjektet, i setning 3 er det objektet som kommer først, og setninger er invertert siden V2-regelen må brukes her. EN liste over alle «OG» gir et mer nyansert resultat. Vi bruker følgende fargekode:

• Grønt: Dideordnede helsetninger og helsetning (linje 193)
• Lilla: Sideordnede nominalledd
• Blå: Sideordnede verb + adverb
• Brun: Idiomatisk uttrykk (kan også tolkes som sideordnede preposisjoner)
• Rød: Opprinnelig helsetning med strøket subjekt

 
188.   Hun spiller på jentelaget i Fjordvik OG de har trening på mandag og torsdag Dessuten spiller de ofte kamp i helg 
189.   da hardere Håndball er en tøff sport OG det er ganske lett å bli skadet Dina har slått seg noen ganger men det h 
190.   n I håndball bruker hun hele kroppen OG det liker hun Det er viktig å ha sterke og raske bein i håndball fordi h 
191.    og kondisjon Taktikk er også viktig OG Dina må bruke hodet når hun spiller Det synes hun er interessant Den stø 
192.   lDerfor må hun også ha sterke lunger OG god kondisjon Hun er veldig flink til å kaste ballen med den høyre armen 
193.   pene sine Dina har alltid vært aktiv OG har alltid holdt seg i form Hun har prøvd forskjellige idretter men hånd 
194.   in i håndball fordi hun må løpe fort OG hoppe høyt Derfor må hun også ha sterke lunger og god kondisjon Hun er v 
195.   un Men håndball er ikke bare muskler OG kondisjon Taktikk er også viktig og Dina må bruke hodet når hun spiller  
196.    spillerne er kjempeflinke De er til OG med olympiske mestere! Kanskje kan hun representere Norge i OL om noen å 
197.    liker hun Det er viktig å ha sterke OG raske bein i håndball fordi hun må løpe fort og hoppe høyt Derfor må hun 
198.   Fjordvik og de har trening på mandag OG torsdag Dessuten spiller de ofte kamp i helgene Hun liker veldig godt å  
199.   k fordi alle jentene er veldig greie OG treneren er kul Hun har spilt håndball i seks år men Fjordvik er mye bed