Politikk – posisjon

I går kveld annonserte Erna at hvilken kroppslig posisjon hun vil innta utover høsten dersom høyresiden vinner valget. Jonas nevnte ikke noe, men han kommer til å gjøre det samme som Erna dersom han får anledning.

Erna skal forhandle med sine samarbeidspartnere. Det vil si at hun skal «sette seg ned» og snakke med dem. I løpet av de siste årene har «å sette seg ned» nærmest blir et standarduttrykk når politikerne inviterer til forhandlinger. Det ser ikke ut til at man forhandler stående eller gående.

Det tallmessige underlaget for bruk av uttrykket er hentet fram ved hjelp av Nasjonalbiblotekets n-gramsøker som baserer seg på analyser av skriftlige kilder. Som en ser øker bruken betydelig fra slutten av 1900-tallet, og hypotesen er at det er samarbeidssøkende politikere som bidrar mest til dette.

Følg med få valgsendingene framover! Det kommer til å være mange som skal sette seg ned – ofte.

 

 

Advertisements

Verktøy 5: Konkordans

Noen ganger trenger en å finner ut hvilke ord som omgir et aktuelt ord. Hva kommer foran, og hva kommer bak? Da kan en bruke et såkalt konkordansprogam. Det ligger et slikt på http://www.lextutor.ca/conc/text/. Prosedyren er enkel. Kopier teksten du vil ha analysert og lim den inn i boksen på den aktuelle siden. Trykk på SUBMIT, og straks publiseres resultatet i to rammer. Rammen til venstre viser alle ord i teksten i alfabetisert rekkefølge. I en parentes står et tall som viser hvor mange gange ordet er brukt i teksten. I rammen til høyre finner en teksten. Formatet er slik det er vist nedenfor. Tallet viser til linjenummer i analyseresultatet.  Midt i rammen er alle ordene i teksten listet opp i alfabetisk rekkefølge (linjene er ganske lange, og av jeg viser bare deler av hver linje). Her er det ordene som omgir «OG» som er opplistet. Oppslagsordene danner en slags alfabetisert søyle i fet skrift midt i teksten. Ved å klikke på ord i venstre ramme, eller ved å rulle opp og ned i det høyre vinduet, kan en finne ordet en leter etter.

Dina håndball Hun spiller på jentelaget i Fjordvik OG de har trening på mandag og torsdag
for å kaste enda hardere Håndball er en tøff sport OG det er ganske lett å bli skadet Din
somste idretten I håndball bruker hun hele kroppen OG det liker hun Det er viktig å ha st
e bare muskler og kondisjon Taktikk er også viktig OG Dina må bruke hodet når hun spiller

 

Vinduet på konkordanssiden er ganske mye større enn det som kan vises her.

 

Skjermbilde 2016-06-05 18.00.54

Setningene som viser omgivelsene som «OG» opptrer i, er vist i framstillingen nedenfor (noe redigert av plasshensyn).

En kjapp kikk på de fire linjene over viser at «OG» binder sammen helsetninger. I setning 1, 2, 4 innledes neste setning med subjektet, i setning 3 er det objektet som kommer først, og setninger er invertert siden V2-regelen må brukes her. EN liste over alle «OG» gir et mer nyansert resultat. Vi bruker følgende fargekode:

  • Grønt: Dideordnede helsetninger og helsetning (linje 193)
  • Lilla: Sideordnede nominalledd
  • Blå: Sideordnede verb + adverb
  • Brun: Idiomatisk uttrykk (kan også tolkes som sideordnede preposisjoner)
  • Rød: Opprinnelig helsetning med strøket subjekt
 
188.   Hun spiller på jentelaget i Fjordvik OG de har trening på mandag og torsdag Dessuten spiller de ofte kamp i helg 
189.   da hardere Håndball er en tøff sport OG det er ganske lett å bli skadet Dina har slått seg noen ganger men det h 
190.   n I håndball bruker hun hele kroppen OG det liker hun Det er viktig å ha sterke og raske bein i håndball fordi h 
191.    og kondisjon Taktikk er også viktig OG Dina må bruke hodet når hun spiller Det synes hun er interessant Den stø 
192.   lDerfor må hun også ha sterke lunger OG god kondisjon Hun er veldig flink til å kaste ballen med den høyre armen 
193.   pene sine Dina har alltid vært aktiv OG har alltid holdt seg i form Hun har prøvd forskjellige idretter men hånd 
194.   in i håndball fordi hun må løpe fort OG hoppe høyt Derfor må hun også ha sterke lunger og god kondisjon Hun er v 
195.   un Men håndball er ikke bare muskler OG kondisjon Taktikk er også viktig og Dina må bruke hodet når hun spiller  
196.    spillerne er kjempeflinke De er til OG med olympiske mestere! Kanskje kan hun representere Norge i OL om noen å 
197.    liker hun Det er viktig å ha sterke OG raske bein i håndball fordi hun må løpe fort og hoppe høyt Derfor må hun 
198.   Fjordvik og de har trening på mandag OG torsdag Dessuten spiller de ofte kamp i helgene Hun liker veldig godt å  
199.   k fordi alle jentene er veldig greie OG treneren er kul Hun har spilt håndball i seks år men Fjordvik er mye bed 

Verktøy 4: Vokabular: Oversikt over ordmaterialet

Hvilke andre bearbeidelser enn dem som er nevnt under Verktøy 2 kan en gjøre med tekster?

Ressursene som omtales nedenfor finnes på ulike nettsteder. Vi tar utgangspunkt i siden om lesbarhetsindeks – lix.se. En finner også noe av det samme på skriftlig.no, men ikke alt. I den videre presentasjonen av ulike verktøy tar jeg utgangspunkt i et tidligere blogginnlegg om stedsnavnet Matstia. Teksten er mindre viktig i denne sammenhengen.

Når en sitter med en tekst som skal tilpasses en bestemt målgruppe, for eksempel personer som skal lære seg norsk, vil det være viktig å analysere teksten med hensyn til bestemte språktrekk. Hvor mange or har teksten totalt? Hvor mange forskjellige ord er det i teksten? Hvor mange lange ord inneholder den? Hvor er lang er setningene?

Den aktuelle teksten har fått liksverdien 35. ( 745 ord fordelt på 53 setninger gitt gjennomsnittlig setningslengde på 14,06 ord. 152 av ordene, 20,4 prosent,  har mer enn seks tegn. Liksblir 20,4+14,06=34,46. Avhengig av hvilken avrundingsmetode en bruker vil liksen bli 34 eller 35.

 

Hvordan lage liste over setninger?

Dette kan en gjøre i Word (søke etter punktum, og så erstatte det med punktum+ linjeskift for å få setningene listet under hverandre. En enklere måte er å gå til http://textanalysisonline.com/nltk-sentence-segmentation og lime inn teksten der. På et øyeblikk er alt klart i en egen kolonne som en kan kopiere over i det tekstbehandlingsprogrammet en bruker.

 

Hvordan lage liste over ord?

Både den norsk og svenske gir denne informasjonen direkte i og med at enkeltordene listes opp med dubletter fjernet. Totalt er det 354 forskjellige ordformer i teksten. Analysen tar imidlertid ikke høyde for at et og samme ord opptrer i ulike bøyningsformer. De ti mest frekvente ordene er:

 

Nr Ord Antall
1 det 29
2 i 23
3 en 22
4 er 19
5 navnet 18
6 16
7 av 15
8 et 15
9 som 15
10 og 14

Det er flere måter å renske ut bøyningsformer på. Metoden som følger her er litt omstendelig, men den er ikke komplisert. Fra den svenske lixsiden kopieres de tre kolonnene i Frekvensordlista over til en tekstbehandler, f.eks. Word. Marker kolonnene «Nr» og «Ord» og slett dem (først den ene kolonnen, så den andre). Marker den gjenstående kolonnen med ord, gå til Tabell og velg Konverter tabell til tekst, velg at ordene skal skilles med avsnittsmerking. Ordene står nå i samme rekkefølge som før, men de er frigjort fra tabellformatet. Det kan hende at noen av ordene er tilknyttet spesialtegn  som hermetegn eller bindestrek. Velg Søk/erstatt og søk etter det aktuelle tegnet og erstatt det med ingenting. (Vær oppmerksom på at bruk av spesialttegn påvirker ordtellingen. Et og samme ord ±hermetegn telles som to ord. Det beste hadde altså vært å fjerne slike tegn før en gjorde liksanalysen.) Marker så hele kolonnen med ord (Ctrl-A), gå til Tabell og velg Sorter. Ordene er nå sortert alfabetisk. Hvis det var tall i teksten, står de øverst. Slett dem. De første ordene i min liste er

alta
alternativ
alternative
altså
andre
annet
antall
at
av

Nå kan strykingen av bøyningsformer begynne. Det er spørsmål som dukker opp akkurat i denne listen. Det ligger i kortene at «alternativ» og «alternative» er samme ord, men hva med «annet» og «andre»?  «Andre» kan være flertallsformen av «annet» (og annen, anna) og slik må de to regnes som samme ord. «Andre» kan også være ordentallet («første, andre») og da må det regnes som et eget ord. En må altså sjekke teksten for å se hva slags ord en har med å gjøre (jeg kommer tilbake i et annet blogginnlegg med et nyttig verktøy). En gjennomgang av teksten viser at den inneholder 298 unike ord (med forbehold for feil etter en rask gjennomgang). Da er egennavn og forkortelser tatt med. Liksanalysen oppgir et såkalt type/token-forhold på 47,5 prosent. Dette tallet får en ved å sjekke antall forskjellige ord sett i forhold til alle ordene i teksten. Dette tallet øker altså når flere uker ord brukes. Store tall viser altså tekser med stor variasjon i ordforrådet. Etter å fjernet bøyningsformer av ord, faller naturlig dette tallet. I den aktuelle teksten er det på 40 prosent. Lix.se oppgir også to andre måter å regne ut variasjon på: OVIX (ordvariationsindex) og OVR (ordvariationsratio). Jeg går ikke inn på disse her. Formlene finnes på siden.

Noen av verktøyene som beskrives nedenfor gjør lignende operasjoner, noen av dem på enklere måter enn dem som er listet her.

 

Prosentvis andel av hvert ord

Nettstedet Textmechanic.com gir mulighet til å få tall på hvor hyppige de ulike ordene opptrer regnet i absolutte tall og prosent. Kopier inn teksten, trykk på knappen og tallene er klare. En får også opplysninger om hvor mange bokstaver og ord teksten inneholder i tillegg til antall setninger.

 

Hvordan sortere etter ordlengde?

Hva så med sortering etter lengde? På siden http://appincredible.com/online/list-sort/ kan man lime inn tekst og be om å få innholdet sortert etter lengde. Resultatet ser slik ut hvis en velger fra korteste til lengste:

a a i i i i i i i i i i i i i i i i i i i i i i i at at at at at at at at at at at av av av av av av av av av av av av av av av da da da da de de de de ei ei en en en en en en en en en en en en en en en en en en en en en en er er er er er

Ber en om en liste som viser ord fra lengst til kortest ser listen slik ut:

stedsnavnregister omfortolkninger landskapsformer landskapsformer facebooksidene sandnesjentene ruoššaluokta norskspråklig sandnessjøen sandnessjøen sandnessjøen rettskrivning

Dette er nyttig, men det krever ekstra arbeid for å få alt på plass slik at kan se nærmere på vokabularet. For det første vil en gjerne har ordene ordnet i kolonner. Den enkleste måten å gjøre dette på her er å kopiere teksten inn i Word, søke etter mellomrom og så erstatte mellomrommet med avsnittsmerke. Da kommer ordene under hverandre slik:

stedsnavnregister
omfortolkninger
landskapsformer
landskapsformer
facebooksidene
sandnesjentene

Det ser ut til at ord nr. 2 har kortere utstrekning enn nr. 3, men det er faktisk ikke kortere. Avviket kommer av at bokstavene i fonten er av ulik utstrekning. Dersom en bytter til en font der alle bokstaver har samme utstrekning horisontalt, f.eks. Courier, blir resultatet slik:

stedsnavnregister
omfortolkninger
landskapsformer
landskapsformer
facebooksidene
sandnesjentene

Da ser en at ord 2-5 faktisk er like lange, dvs at de har like mange bokstaver.

Listen viser at vi ikke er kvitt dubletter. De kan en enkelt få bort ved å gå til http://www.tracemyip.org/tools/remove-duplicate-words-in-text/ og kopiere inn teksten. På dette nettstedet kan en få den ferdig teksten sortert alfabetisk (forlengs og baklengs) eller i original rekkefølge. Hvis en limer inn ordene som er sortert etter lengde (jf. prosedyren ovenfor), vil en få ut en liste med enkeltforekomster etter fallende ordlengde.

stedsnavnregister omfortolkninger landskapsformer facebook-sidene sandnesjentene ruoššaluokta norskspråklig sandnessjøen rettskrivning nyfortolkning gjeterguttene

Ordene er ikke sortert som kolonne, prosedyren for å få det til er angitt ovenfor.

stedsnavnregister
omfortolkninger
landskapsformer
facebooksidene
sandnesjentene
ruoššaluokta
norskspråklig
sandnessjøen
rettskrivning
nyfortolkning
gjeterguttene

Etter dette gjenstår det bare å slette bøyningsformer (jf. ovenfor).

Verktøy 3 – Google fight

Jeg har nevnt Google fight tidligere på bloggen, men siden jeg holder på med en liste over verktøy for skrivelystne nå, tar jeg det med her også. Dersom du ønsker å finne hvilket av to alternative uttrykksmåter som er mest frekvent, kan du sette dem opp mot hverandre på http://www.googlefight.com.

Nedenfor er frekvensen av ordformene «colour» og «color» i henholdsvis engelsk og amerikansk versjon av Google (det kan velges mellom 20 språk, ikke norsk).  Figurene viser hvilke former som er mest brukt (britisk engelsk – «colour»), amerikansk engelsk –  «color». I tillegg ser en hvor ofte den andre ordformen opptrer. Talluttrykket er i prosent.

Verktøy 2 – LIKS

Hva er det som gjør en tekst vanskelig å lese? Det er åpenbart flere faktorer, men to av dem kan en observere ganske enkelt: Lange ord og lange setninger. Vanskelighetsgrad forårsaket av disse to kan uttrykkes ved hjelp av den såkalte lesbarhetsindeksen, LIKS, også kalt LIX. Den regnes ved å se på prosentandelen av lange ord i en tekst, det vil si ord med mer enn seks bokstaver, og gjennomsnittlig periodelengde, der periode defineres som det som står mellom to punktum.

Wikipedia viser grunnlaget for LIKS  ved hjelp av denne formelen

{LIX} = \frac{A}{B} + \frac{C \times 100}{A}

A = Antall ord
B = Antall setningsterminatorer (punktum, kolon, stor forbokstav)
C = Antall lange ord (flere enn 6 bokstaver)

skriftlig.no forklarer liks-verdiene slik:

< 30 – Veldig lettlest, som barnebøker
30–40 – Lettlest, som skjønnlitteratur eller ukeblader
40–50 – Middels vanskelig, som vanlig avistekst
50–60 – Vanskelig, vanlig verdi for offisielle tekster.
> 60 – Veldig tunglest byråkratspråk.

Når en skriver tekster, hender det at en ønsker å sjekke liks. Da er det litt tungvint å telle lange ord og periodelengde og så gå over til prosentregning og addisjon. Det er enklere å kopiere den ferdige teksten og så lime den inn på liks-siden til skriftlig.no. Et øyeblikk etter får en verdiene.

Verktøy 1 – ngram

Nylig kom jeg til å spørre en yngre person om hvor Sambandsstatene lå. Det kom ikke noe godt svar. I dag sier man USA.  De som har hørt gamle radioklipp, har også hørt ordet på nynorsk: «Sambandsstatane». Når gikk ordet «Sambandsstatene/-statane» ut av bruk? Nasjonalbiblioteket har et verktøy som passer her. De kaller den en ngram-søker. Adressen er

http://www.nb.no/sp_tjenester/beta/ngram_1/

Et søk der gir svaret:

Skjermbilde 2016-05-26 kl. 16.36.33

Ordet tilhører etterkrigstida, og det var i bruk fram til midten av 70-tallet. Toppunktet tidfestes til 1952.  Det var særlig i bruk på bokmål, men mot slutten av perioden økte bruken litt på nynorsk, og fram mot 1980-tallet var det oftere brukt på nynorsk enn på bokmål. Deretter forsvant det nesten.

Ønsker du å finne ut mer om ordbruk? Bruk Nasjonalbibliotekets ngram-søker!

 

/ç/ vs /ʃ/ – litt om kje- og sje-lyden

Jeg havnet i en diskusjon forleden om sammenfallet mellom kje- og sje-lyden som skjer blant unge (se f.eks. dette innlegget). Mange er bekymret og klager på barn og ungdoms «munnslapphet». Jeg følger interessert med i prosessen og er glad for å få oppleve en større språkendring. En av samtalepartnerne var bekymret over at ord falt sammen i en form «kyss» og «skyss» kommer til å høres ut som «skyss» begge to. Argumentet mitt om at språket var fullt av likelydende, eller homofone, ord som høy (adj) – høy (tørket gras) lav (adj) – lav (mat for rein) vise (verb) – vise (subst) ble ikke tatt særlig alvorlig. Da jeg i tillegg påstod at antallet par ikke var så stort fikk jeg motbør. På spørsmål om hvor mange slike par det fantes i norsk ble jeg svar skyldig. Det foresvevde meg at jeg hadde hørt i Petter Schervens program «Typisk norsk»  at antall var rundt 20. Samtalepartneren påstod at antall var langt høyere. «Hundrevis?» spurte jeg. «Neppe så høyt», var svaret. En sjekk i  boka «Typisk norsk» viste 22 par. Dette er kanskje de samme som Arne Torp viser til i en artikkel fra 1999 (nevnt her). Antallet skal gjelde østnorsk. Litt fabulering rundt disse ordene førte til at jeg fant flere. Bokmålsordboka stod i bokhylla, og en halvtime senere satt jeg med følgende liste på over 70 ord:

  1. keik sjeik
  2. keiser skeiser
  3. keiv skeiv
  4. kikk chic
  5. kikk skikk
  6. kildre skildre
  7. kile Chile?
  8. kille skille
  9. kinker skinker
  10. kinn skinne
  11. kinne skinne
  12. kip skip
  13. kipe skipe
  14. kiper skiper
  15. kipper skipper
  16. kis skis
  17. kis skis
  18. kitt skitt
  19. kive skive
  20. kjangse sjanse
  21. kjappe sjappe
  22. kje skje
  23. kjede skjede
  24. kjefte skjefte
  25. kjei skei
  26. kjekk sjekk
  27. kjel sjel
  28. kjele skjele
  29. Kjell skjell
  30. kjeller skjeller
  31. kjemme skjemme
  32. kjenne skjenne
  33. kjenning skjenning
  34. kjensel skjensel
  35. kjepper skjepper
  36. kjerr skjerr
  37. kjerv skjerv
  38. kjette sjette
  39. kjeve skjeve
  40. kjip skip
  41. kjoks sjokks
  42. kjuke sjuke
  43. kjær skjær
  44. kjære skjære
  45. kjød skjød
  46. kjøen sjøen
  47. kjøl sjøl
  48. kjønn skjønn
  49. kjøre skjøre
  50. kjøter skjøter
  51. kjøtt skjøtt
  52. kjøv skjøv
  53. kylle skylle
  54. kylling skylling
  55. kynd skynd
  56. kynne skynde
  57. kyr skyr
  58. kyss skyss
  59. kyt skyt
  60. kyte skyte
  61. kytte skytte
  62. tja sjah
  63. tjære skjære
  64. tjau sjau
  65. tjeld skjell
  66. tjene skjene
  67. tjo sj
  68. tjønn skjønn
  69. tjor jour?
  70. tjor skjor
  71. tjuende sjuende*? (kommentar nedenfor)
  72. killing schilling? (kommentar nedenfor)
  73. kjøttet skjøtte? (kommentar nedenfor)

Listen inneholder ordpar som er identiske med hensyn på uttale, men ikke når det gjelder skrivemåte, se f.eks. 29 Kjell – skjell og 65. tjeld – skjell. Antallet par vil derfor varierer avhengig av de kriteriene en legger til grunn når en teller. Det samme gjelder 69 og 70.

Det er ikke vanskelig å forlenge listen. Litt mer graving i Bokmålsordboka vil nok gi flere par. I tillegg kan en

  • bøye ord og ende med par som «kjent  – skjent»
  • trekke fra infinitivsendelsen -e og lage imperativer som «kjeft – skjeft»
  • lage passivformer som «kives – skives»
  • henge på genitivs-s «kjøds – skjøds» og så videre.

Antallet par i norsk er nok større enn dette. Jeg forventer at en granskning av Nynorskordboka vil gi par som en ikke finner i bokmålet . I tillegg finnes det helt sikkert en rekke dialektformer som for eksempel «kjægLæ – skjægLæ» («L» står for «tjukk l»). De tre siste parene i lista er merket med spørsmålstegn. Det skyldes at ordene har forskjellige tonelag. Hvis en også tar med slike par, altså par der det er to forskjeller mellom ordene: (1) sje/kje (2) tonelag, øker også antallet. Ordparet «tjuende – sjuende» har samme tonelag slik jeg sier det, andre har tonelagsforskjell her, så derfor er det merket med *.

Dersom noen finner andre par enn dem som står her, er jeg takknemlig for tilbakemelding.

PS 03.06.15: Noen tilbakemeldinger er kommet, så listen er modifisert litt fra den opprinnelige. I tillegg er den alfabetisert etter ord som begynner på kje-lyden med unntak av spesielle ordpar, som er stilt opp til slutt.

Det snøy, bestefar!

Screenshot 2014-12-07 21.57.56Jeg tok en dupp mens et av barnebarna var på besøk, og ble vekket av at han ikke klarte å dy seg lenger: «Bestefar, bestefar – det snøy!» Det tok litt tid før jeg skjønte hva han mente, men da han pekte på at tynt, hvitt lag på balkongen fikk jeg det hintet jeg trengte. Han snakker trøndersk til vanlig, og sier «snø». Når han er hos oss, forvirres han innledningsvis litt av vår helgelandsdialekt, men etter noen timer, er ord som «sny» tatt i bruk.

Både substantivet og verbet har samme grunnform. Det heter «(ein) sny» og «(å) sny». Når barnebarnet vårt legger trøndersk til grunn og bruker verbet «snø» i preteritum, er «snødd» korrekt form:  «Det snødd hos oss i går, bestefar!»

Men hvis infinitiven heter «å sny» – hva er så fortidsformen? Analogi en en god strategi. Finn etter et annet verb og se hvordan det bøyes. Men er det snakk om et svakt verb? Heter det «sny – snydd» som i «blø – blødd», eller er det «sny – snya» som i «kast – kasta»?

Barnebarnet vårt fant en tredje verbtype å sammenligne med, sterke verb:  Det heter jo «å fly – fløy» – så da må det vel også heter «å sny – snøy».

Jeg holder meg til det tradisjonelle: «Snyæ».

Homofoni – tabu

Screenshot 2014-11-14 15.54.22«Nei, det vil jeg ikke lese», sa en av studentene mine. Jeg hadde forelest om translitterasjon som et bidrag til uttaleundervisningen. Ved å finne likelydende, homofone, ord i elevenes morsmål, har man en slags snarvei mellom morsmålet og andrespråket de er i ferd lære seg. I dette tilfellet var morsmålet russisk og andrespråket norsk.

På nettkurset Norwegian on the Web, NoW, i norsk vi har utviklet ved NTNU, er det lagt ut en rekke ressurser, blant annet lister over ord som er homofone i norsk og 13 ulike språk. Russisk er et av dette. Studenten leste ordene, og listen viste at en faktisk kan si ord på russisk som høres ut som om de er norske. Noen ganger merker man ikke noe  ikke-norsk ved måten de sies på, andre ganger er ikke formene helt overlappende og aksenten blir tydelig.

Vi var ferdige med konsonanter og vokaler og startet med diftongene. Da var da nei’et kom – på det siste ordet i lista. Studenten ville ikke si «hoi».

Screenshot 2014-11-14 15.38.11

 

 

 

 

Jeg burde egentlig ha skjønt at studenten kom til å reagere. Det var jo jeg som hadde laget listen, men jeg hadde glemt kommentaren min – «NB: Russian word is vulgar».

 

Å skrive på Dønna-dialekt

320xI 2013 gav Roy Jakobsen ut romanen «De usynlige», en beretning om fattigfolk på ei lita øy på Helgelandskysten. Boka ble svært godt mottatt. Dette er «rett og slett en fantastisk roman», skrev Cathrine Krøger i Dagbladet, mens Marta Norheim i NRK kaller den «ei uvanleg fengslande og viktig bok». Pål Gerhard Olsen i Aftenposten sier at dette er «skjønnlitteratur av høy klasse» og «en utkantskildring av de sjeldne». Kritikerne er altså enige, og allerede før jul i 2013 passerte opplaget 100000.

For å gi handlingen lokal koloritt, lar forfatteren de fem hovedpersonene framføre sine replikker dialekt. Handlingen er lagt til Barrøy, ei fiktiv øy på Helgelandskysten. I Bokprogrammet ( NRK1 08.10.2013) blir seerne med forfatteren nordover der moren kom fra. nærmere bestemt øya Dønna.  Jacobsen har god kjennskap til øya og han «stjeler historiene» til folk han har kjent, sier han til NRK. Med dette som utgangspunkt  har jeg sett på hvordan dialekten kommer til uttrykk i boka. Denne problemstillingen har jeg nærmet meg på to måter:

 

1. Hvordan gjengir Jacobsen den lokale dialekten. Bruker han korrekte dialektformer?

2. Hvordan framstiller dialektale trekk ortografisk?

Å skrive på en gitt dialekt må innebære at en forsøker å gi gode skriftlig uttrykk for lokal uttale. Dersom det ikke finnes en etablert ortografi for den aktuelle dialekten, må en skape sin eget skriftlige uttrykk slik Alf Prøysen har gjort det for Ringsakerdialekten. Prøysen tilnærming kommenteres av Kristin Fridtun i Språkteigen 13.0.7.2014. Et slikt prosjekt er ikke uproblematisk. Hvor nært skal en legge seg til den lokale dialekten, og hvilken rolle skal etablert ortografi (bokmål, nynorsk) spille? I den videre diskusjonen vil jeg la tegnene < > omslutte bokstaver, / / omslutter språklyder og » » omslutter ord, som i setningen:  I ordet «kjem» skal bokstaven <e> uttales /æ/.

 

Jacobsen må forholde seg til begge punktene allerede i den første replikken på romanens første side (s. 5): «Jasså, det kjem fintfolk?» Ordformen «jasså» avspeiler den lokale uttalen godt. Bruken av dobbelt konsonant indikerer at ordet uttales med kort /a/, og at det har trykk på første stavelse – «JASSå». Ordet «det» er mer problematisk ettersom den lokale uttalen er «dæ». Det skriftlige uttrykket «kjem» inviterer til en uttale med /e/. Den lokale uttalen er «kjæm». På side 81 skriver han imidlertid «kjæm», så dette framstår som inkonsekvent.

Bindingen til normalortografien kommer til uttrykk gjennom bruken av en enkelt «m» i slutten av ordet. Siden vokalen er kort, er grunnregelen at det skal være dobbelt konsonant – «kjæmm» –  men siden denne regelen ikke gjelder for «m» i norsk, følger Jacobsen regelen.  «Fintfolk» er gjengitt etter normalortografi. Den jevne leser vil uttale siste del «folk» med «å-lyd», dermed velges formen «fålk» bort. På Dønna vil l’en i dette ordet uttales som «tjukk l» (la oss bruke symbolet < ʟ > for denne lyden), noe som vil gi formen «foʟk» eller «fåʟk». Skiftet fra <o> til <å> er ellers parallelt med skiftet fra <e> til <æ> i «kjem → kjæm». Ut fra denne korte drøftingen skulle en mer dialektnær framstilling av utsagnet

«Jasså, det kjem fintfolk?»

vært enten den mer moderate : «Jasså, dæ kjæm fintfolk?»

eller en mer lydnær (og dermed mer avstikkende) form: «Jasså, dæ kjæmm fintfåʟk?»

Den neste replikken (s. 6)  er:

«Kain du sei me, kor lite det e, main kain knapt sjå husan».

Bortsett fra formen «det» som er kommentert ovenfor, ser dette ut til å være god Dønna-dialekt. Ord som «kain, main» er et forsøk på å avspeile palatal uttale av n-lyden i «kan, man»; formen «me» representerer det som i bokmål og nynorsk er «meg», «e» er helgelandsk for «er»; «husan» er flertall bestemt – «husene» – der den siste e’en ikke uttales. Det finnes ingen etablert form for hvordan en skal skrive palatale lyder. Ordformen «kain» er i andre sammenhenger observert skrevet som

”kajn, kanj, kannj, kanjn, kajnn, kainn, kai’n, kainnj, kainjn».

Jacobsen velger også å følge normalortografien ved å la ordet ende på én konsonant. (Ord som «man, vil, skal» følger ikke hovedregelen i norsk. De uttales på samme måte som «mann, vill, skall» og burde også vært skrevet slik dersom prinsippene for forhold mellom tale og tegn hadde vært fulgt mer strengt.)

I dialektal skrift er jeg tilhenger av å bruke bokstaven <j> framfor <i>. Når ord som «vinn» finn» uttales med palatal lyd til slutt, vil ordene skrives som «viinn, fiinn» dersom en følger Jacobsens ortografi. Den første i’en uttrykker vokalen i ordet, den andre brukes for å uttrykke palatal «n». Former som «vijnn, fijnn» eller «vinnj, finnj» er bedre synes jeg. At dette kan gå riktig galt, ser en av formen «goidt» (s.53). Ordet uttales med tre språklyder. Den siste er samme lyd som den en finner i den trønderske varianten av «ikke» ( ofte skrevet «itj»). Ordet burde nok ha vært skrevet «gojtt» («gojdt»?), evt. «gåjtt», men dette er former som ligger et godt stykke unna det som er vanlig rettskrivning – «godt». Dette er kanskje grunnen til at Jacobsen velger sin egen form.

Den neste replikken er

«Å, æ kain no sjå de.» 

Her introduseres en ordform som ikke finnes på Dønna. Det som på bokmål heter «jeg», har formen «e» på Dønna, «ikke «æ».  Den siste formen, «æ», finner en lenger nord i fylket, og dette er et av hyppigst kjennetegnene når en skal skille «sørlige» nordlendinger, fra de «nordlige». Jacobsen er ikke konsekvent her. På side 7 bruker han imidlertid  formen «e»: «No ser e pinadø også prest’gården». I all hovedsak er det formen «æ» som brukes i boka. Senere dukker formen «dæ» («deg») opp der den lokale dialekten har «de», uttalt med /e/.  For en leser med lokal tilknytning fører dette til at handlingen legges til mer nordlige deler av Nordland.

Formen «sjå» er i samsvar med dialekten, men på side 7 brukes han presensformen «sjer». Den finnes ikke på Dønna etter det jeg vet.  Formen «de» representerer pronomenet (3. person flertall) og samsvarer med bokmålsformen og uttalen av den. En mer dialektnær versjon av denne replikken kunne ha vært.

 «Å, e kajnn no sjå di.» 

Et spesielt lokalt trekk kommer til uttrykk i neste replikk på samme side:

«Ja. Dogger ha no aildri vørri her før.».

«Dogger» representerer uttalen av ordet «dokker» («dere»). Formen bidrar til et dialektskille på Dønna idet det på deler av øya også brukes «dokker». De fleste norske dialektene har skille mellom /k/ og /ɡ/. PÅ deler av Dønna finnes en tredje lyd som er en mellomting mellom disse. For utenforstående oppfattes den ofte som en g-lyd, og det er trolig grunnen til at Jacobsen velger å bruke bokstaven <g>. Skulle en skille de tre lyden fra hverandre, måtte en ha tre bokstaver, f.eks. < k, g, ɢ>.

Ofte finner en presens av verb uttalt uten /r/, som her hvor «har» gjengis som «ha». Jacobsen er inkonsekvent i markeringen av dette.  Noen ganger skriver han <ha> andre ganger <ha’>, gjerne på samme side. Apostrofen skal indikerer at det er en språklyd som ikke er uttalt. Også i andre ord brukes apostof på samme måte, og også her er det vakling: «a» heter det på side 14, men «av» på side 235. Han skriver et sted «… tru’ du på Gud?» I presens av dette verbet skal det nok være en /r/ her, og den vil smelte sammen med d’en til en såkalt retrofleks lyd (hvis en imiterer østlendinger og sier «har du», uttales det ikke noen /r/, /r/+/d/ smelter sammen til en d-aktig lyd uttalt med tungespissen bøyd opp og bakover). Det samme skjer på Dønna. Bruken av apostrof framstår altså som inkonsekvent og til tider gir den uønskede effekter.

Ordformen «vørri» har jeg aldri hørt uttalt med /i/ til slutt. Jeg vil anta at den faktiske uttalen er «vørre».

På side 7 finner en også formen «blankstilla». Siste del uttale med palatal «l», men siden Jacobsen har valgt å bruke <i> som grafisk uttrykk for palataler, ville han ha fått den litt rare formen «blankstiilla». Den unngår han, dermed ser ordet ut som om det ikke uttale med palatal l. Dønna ligger i søndre del av Nordland, og er særtrekk ved substantivbøyningen her, er at hunkjønnsord ender på «-æ» i bestemt form entall. Lenger nord i fylket (og videre nordover) ender de samme ordene på «-a». Dette er også et trekk som sterkt bidrar til å markere en persons herkomst. Ordet «blankstilla» skal uttales med «-æ» til slutt, og siden jeg velger <j> som uttrykk for palatal lyd, blir formen «blankstijllæ». (Ønsker en å markere tjukk l, blir formen «bʟankstijllæ».)

«Ho gjær då vel dæ.»

sier Maria på side 7.  Her ser en at Jacobsen velger å skriver «gjær» og ikke «gjer» (jf. «kjem/kjæm) ovenfor. Han holder seg imidlertid når normalortografien ved å skrive «gj-» først i ordet. Ordet uttales uten «g» og kunne ha vært skrevet «jær». Senere (s. 28) dukker imidlertid formen «gjer» opp». Jacobsen er altså mer eller mindre lydnær i sin skriftlige framstilling. Et eksempel på mer lydnær skrift finner en i formen «kjerska». Ordet fjerner seg fra dialekten ved å ikke ende på «-æ» som det brude ha gjort:  » kjerska – kjerskæ», men det nærmer seg dialekten ved at lyden før k’en er en sj-lyd og ikke en /r/. Ordet uttales faktisk «kjerskæ» lokalt (en alternativ, men mindre heldig skrivemåte ville være «kjesjkæ»). På s. 222 finner en formen «hæsskuk-arbei», Her er en stum konsonant strøket, noe som ellers er unngått de fleste andre steder hvor det er mulig.

Jacobsen bruker to bøyningsformer for hunkjønnsord. Dette er i samsvar med dialekten. Svake hunkjønnsord (de som ender på en trykksvak /æ/ i ubestemt form) får «-o» i bestemt form: «ei kveitæ → kveito» (s. 24), «ei prammæ (= en pram) – prammo» (s. 188), men sterke hunkjønnsord (de som ender på konsonant eller trykksterk vokal» får «-a»: «ei gammelrogn – gammelrogna» (s. 53). Denne siste formen er ikke i samsvar med Dønna-målet. Der vil det hete «ei gammelrogn – gammelrognæ». Han tar et steg mot Dønna-dialekten («kveito») og et sted bort fra den («rogna»).

Jacobsen bruker heller ikke «-æ» i svake verb av 1. klasse. Der han skriver «kauka», har Dønnadialekten «kaukæ». (Igjen ser den lokalkjente leseren at det er mer nordlige former som blir brukt.)

Jacobsen bruker en rekke særpregede dialektord:  «Dar» for «der (s.7), «svang» for «sulten» (s. 14), «gørråt» for «slimete» (s.14), «haurt» for «hørt» (s. 132), «hut» (s. 138), «bi» (s. 174), «puskåt» (s. 199). Han bruker også nordnorsk ordstilling i den spørsmål med spørreord: «Ka det derran e?»  (Hva det der er? > «Hva er det der?»). På den annen side bruker han ordformer som jeg ikke ville forvente å finne, som  «å le» den jeg heller ville bruke «å flir»:

«Du ler no a ailt» > «Du fliræ no a ajllt»

Formen «forstår»  heter nok heller «førstår» på Dønna, og formen «sjøll» peker nordover. På Dønna sier en «sjøl» med tjukk l og lang vokal: «sjøʟ».

Denne gjennomgangen gir et tverrsnitt av hvordan Jacobsen framstiller en dialekt i skrift. Eksemplene er langt flere enn de som er vist ovenfor, men i stort har jeg pekt på forhold som jeg mener er problematiske i framstillingen. Innledningsvis ble det stilt to spørsmål om framstillingen av dialekten i boka. Oppsummeringsvis gir jeg korte svar på begge:

1. Hvordan gjengir Jacobsen den lokale dialekten. Bruker han korrekte dialektformer?

Svaret er «tja…». En leser som ikke har direkte kjennskap til Dønna-dialekten, vil plassere handlingen i Nord-Norge et sted. Lesere med kunnskap om nordnorske dialekter vil se at forfatteren delvis bruker former som har sin hjemstavn på Dønna, og delvis anvender former som hører til lenger nord. Det er spesielt bruken av 1. personsformen «æ» for «e» og endelsen «-a» for «-æ» i svake verb og i sterke hunkjønnsord som bidrar til dette inntrykket. Jeg hadde ønsket mer Dønna-koloritt.

2. Hvordan framstiller dialektale trekk ortografisk?

Gjennomgangen viser at Jacobsen ikke er konsekvent. Et og samme ord skrives på flere måter (kjem, kjæm). Konvensjonen som brukes for å uttrykke palatale lyder er ikke heldig. Den er heller ikke konsekvent i og med at ord med <i> ikke får den aktuelle formen.  (Dette temaet har vært behandlet i et tidligere blogginnlegg.) Forhold knyttet til såkalte stumme bokstaver  og bruk av apostrof for bortfalte lyder burde også ha vært bedre avklart.

Slik jeg ser det, hadde det vært ønskelig at forfatteren/forlaget hadde brukt mer på disse formelle sidene. Det ville ha gjort romanen mer helstøpt (og iallfall ville jeg ha sluppet å ergre meg over løsningene som er valgt). Romanen som sådan vil jeg anbefale varmt. Når den er gjennomlest, kan en ta for seg fortsettelsen av historien. Den følger i «Seierherrene», som kom i 1991. Den dialektinteresserte leseren kan selv analysere språkmaterialet der.