Verktøy 5: Konkordans

Noen ganger trenger en å finner ut hvilke ord som omgir et aktuelt ord. Hva kommer foran, og hva kommer bak? Da kan en bruke et såkalt konkordansprogam. Det ligger et slikt på http://www.lextutor.ca/conc/text/. Prosedyren er enkel. Kopier teksten du vil ha analysert og lim den inn i boksen på den aktuelle siden. Trykk på SUBMIT, og straks publiseres resultatet i to rammer. Rammen til venstre viser alle ord i teksten i alfabetisert rekkefølge. I en parentes står et tall som viser hvor mange gange ordet er brukt i teksten. I rammen til høyre finner en teksten. Formatet er slik det er vist nedenfor. Tallet viser til linjenummer i analyseresultatet.  Midt i rammen er alle ordene i teksten listet opp i alfabetisk rekkefølge (linjene er ganske lange, og av jeg viser bare deler av hver linje). Her er det ordene som omgir «OG» som er opplistet. Oppslagsordene danner en slags alfabetisert søyle i fet skrift midt i teksten. Ved å klikke på ord i venstre ramme, eller ved å rulle opp og ned i det høyre vinduet, kan en finne ordet en leter etter.

Dina håndball Hun spiller på jentelaget i Fjordvik OG de har trening på mandag og torsdag
for å kaste enda hardere Håndball er en tøff sport OG det er ganske lett å bli skadet Din
somste idretten I håndball bruker hun hele kroppen OG det liker hun Det er viktig å ha st
e bare muskler og kondisjon Taktikk er også viktig OG Dina må bruke hodet når hun spiller

 

Vinduet på konkordanssiden er ganske mye større enn det som kan vises her.

 

Skjermbilde 2016-06-05 18.00.54

Setningene som viser omgivelsene som «OG» opptrer i, er vist i framstillingen nedenfor (noe redigert av plasshensyn).

En kjapp kikk på de fire linjene over viser at «OG» binder sammen helsetninger. I setning 1, 2, 4 innledes neste setning med subjektet, i setning 3 er det objektet som kommer først, og setninger er invertert siden V2-regelen må brukes her. EN liste over alle «OG» gir et mer nyansert resultat. Vi bruker følgende fargekode:

  • Grønt: Dideordnede helsetninger og helsetning (linje 193)
  • Lilla: Sideordnede nominalledd
  • Blå: Sideordnede verb + adverb
  • Brun: Idiomatisk uttrykk (kan også tolkes som sideordnede preposisjoner)
  • Rød: Opprinnelig helsetning med strøket subjekt
 
188.   Hun spiller på jentelaget i Fjordvik OG de har trening på mandag og torsdag Dessuten spiller de ofte kamp i helg 
189.   da hardere Håndball er en tøff sport OG det er ganske lett å bli skadet Dina har slått seg noen ganger men det h 
190.   n I håndball bruker hun hele kroppen OG det liker hun Det er viktig å ha sterke og raske bein i håndball fordi h 
191.    og kondisjon Taktikk er også viktig OG Dina må bruke hodet når hun spiller Det synes hun er interessant Den stø 
192.   lDerfor må hun også ha sterke lunger OG god kondisjon Hun er veldig flink til å kaste ballen med den høyre armen 
193.   pene sine Dina har alltid vært aktiv OG har alltid holdt seg i form Hun har prøvd forskjellige idretter men hånd 
194.   in i håndball fordi hun må løpe fort OG hoppe høyt Derfor må hun også ha sterke lunger og god kondisjon Hun er v 
195.   un Men håndball er ikke bare muskler OG kondisjon Taktikk er også viktig og Dina må bruke hodet når hun spiller  
196.    spillerne er kjempeflinke De er til OG med olympiske mestere! Kanskje kan hun representere Norge i OL om noen å 
197.    liker hun Det er viktig å ha sterke OG raske bein i håndball fordi hun må løpe fort og hoppe høyt Derfor må hun 
198.   Fjordvik og de har trening på mandag OG torsdag Dessuten spiller de ofte kamp i helgene Hun liker veldig godt å  
199.   k fordi alle jentene er veldig greie OG treneren er kul Hun har spilt håndball i seks år men Fjordvik er mye bed 

Advertisements

Hvem Hva Hvor 2015

Schibsted forlag har nettopp gitt ut 75. utgave av Hvem Hva Hvor. Jeg tillater meg å sitere fra  forlagets presentasjon på nettet der det er angitt hvordan det «lyder […] når folk fra de ulike landsdelene sikrer seg boken i sin lokale bokhandel»:

 

  • Kven Kå Kår, Lista, Vest-Agder,
  • Kimm Ka Kor, Haugesund, Rogaland,
  • Kenn Ke Kest, Leikanger, Sogn og Fjordane,
  • Håkke Hå Å (henn), Nannestad, Akershus,
  • Håkkje Kå Kår, Ringebu, Oppland,
  • Hekken Hått Årre, Våler, Østfold,
  • (H)åkke Hå Hæst, Østre Toten, Oppland,
  • Kvæ Ko Kor, Valle, Aust-Agder,
  • Kem Ka Kor, Hordaland og Rogaland ,
  • Håkken Hå Hår, Grue i Solør, Hedmark,
  • Kvænn Høtt Høri, Vinje, Telemark.,
  • (H)åkken Kerr Ke(r), Tynset, Hedmark),
  • Ekken Høtt Hørre, Aremark, Østfold,
  • Høkke Hø Hø (henn), Nore i Numedal, Buskerud,
  • Vekke Å (fer no) Å (henne), Lommedalen, Akershus,
  • Vemm Hå Hårre, Hjartdal, Telemark,
  • Køm Kæ Kær, Dovre, Oppland,
  • Kenn Kæ Kår, Bryne, Rogaland

Av oppstillingen ser det ut til at boka ikke selges nord for Dovre, så jeg legger ved flere varianter:

  • Kæm Ka Kor, Trondheim, Sør-Trøndelag
  • Kem Ke Kor, Sandnessjøen, Nordland
  • Kenn Ka Karr, Søre Sunnmøre (Hjalmar Eiksund)
  • Håkke Hått Hårre, Vest-Telemark (Øyfrid Garborg Sande Aufles)
  • Åkken Ke Keffer, Vingelen, Hedmark (Håkon Kibsgaard Jordet)
  • Kveinn/Keffårnånj, Keffårnå Kerrhænn, Selbu, Sør-Trøndelag (Jan Krogstad)

Det snøy, bestefar!

Screenshot 2014-12-07 21.57.56Jeg tok en dupp mens et av barnebarna var på besøk, og ble vekket av at han ikke klarte å dy seg lenger: «Bestefar, bestefar – det snøy!» Det tok litt tid før jeg skjønte hva han mente, men da han pekte på at tynt, hvitt lag på balkongen fikk jeg det hintet jeg trengte. Han snakker trøndersk til vanlig, og sier «snø». Når han er hos oss, forvirres han innledningsvis litt av vår helgelandsdialekt, men etter noen timer, er ord som «sny» tatt i bruk.

Både substantivet og verbet har samme grunnform. Det heter «(ein) sny» og «(å) sny». Når barnebarnet vårt legger trøndersk til grunn og bruker verbet «snø» i preteritum, er «snødd» korrekt form:  «Det snødd hos oss i går, bestefar!»

Men hvis infinitiven heter «å sny» – hva er så fortidsformen? Analogi en en god strategi. Finn etter et annet verb og se hvordan det bøyes. Men er det snakk om et svakt verb? Heter det «sny – snydd» som i «blø – blødd», eller er det «sny – snya» som i «kast – kasta»?

Barnebarnet vårt fant en tredje verbtype å sammenligne med, sterke verb:  Det heter jo «å fly – fløy» – så da må det vel også heter «å sny – snøy».

Jeg holder meg til det tradisjonelle: «Snyæ».

Å skrive på Dønna-dialekt

320xI 2013 gav Roy Jakobsen ut romanen «De usynlige», en beretning om fattigfolk på ei lita øy på Helgelandskysten. Boka ble svært godt mottatt. Dette er «rett og slett en fantastisk roman», skrev Cathrine Krøger i Dagbladet, mens Marta Norheim i NRK kaller den «ei uvanleg fengslande og viktig bok». Pål Gerhard Olsen i Aftenposten sier at dette er «skjønnlitteratur av høy klasse» og «en utkantskildring av de sjeldne». Kritikerne er altså enige, og allerede før jul i 2013 passerte opplaget 100000.

For å gi handlingen lokal koloritt, lar forfatteren de fem hovedpersonene framføre sine replikker dialekt. Handlingen er lagt til Barrøy, ei fiktiv øy på Helgelandskysten. I Bokprogrammet ( NRK1 08.10.2013) blir seerne med forfatteren nordover der moren kom fra. nærmere bestemt øya Dønna.  Jacobsen har god kjennskap til øya og han «stjeler historiene» til folk han har kjent, sier han til NRK. Med dette som utgangspunkt  har jeg sett på hvordan dialekten kommer til uttrykk i boka. Denne problemstillingen har jeg nærmet meg på to måter:

 

1. Hvordan gjengir Jacobsen den lokale dialekten. Bruker han korrekte dialektformer?

2. Hvordan framstiller dialektale trekk ortografisk?

Å skrive på en gitt dialekt må innebære at en forsøker å gi gode skriftlig uttrykk for lokal uttale. Dersom det ikke finnes en etablert ortografi for den aktuelle dialekten, må en skape sin eget skriftlige uttrykk slik Alf Prøysen har gjort det for Ringsakerdialekten. Prøysen tilnærming kommenteres av Kristin Fridtun i Språkteigen 13.0.7.2014. Et slikt prosjekt er ikke uproblematisk. Hvor nært skal en legge seg til den lokale dialekten, og hvilken rolle skal etablert ortografi (bokmål, nynorsk) spille? I den videre diskusjonen vil jeg la tegnene < > omslutte bokstaver, / / omslutter språklyder og » » omslutter ord, som i setningen:  I ordet «kjem» skal bokstaven <e> uttales /æ/.

 

Jacobsen må forholde seg til begge punktene allerede i den første replikken på romanens første side (s. 5): «Jasså, det kjem fintfolk?» Ordformen «jasså» avspeiler den lokale uttalen godt. Bruken av dobbelt konsonant indikerer at ordet uttales med kort /a/, og at det har trykk på første stavelse – «JASSå». Ordet «det» er mer problematisk ettersom den lokale uttalen er «dæ». Det skriftlige uttrykket «kjem» inviterer til en uttale med /e/. Den lokale uttalen er «kjæm». På side 81 skriver han imidlertid «kjæm», så dette framstår som inkonsekvent.

Bindingen til normalortografien kommer til uttrykk gjennom bruken av en enkelt «m» i slutten av ordet. Siden vokalen er kort, er grunnregelen at det skal være dobbelt konsonant – «kjæmm» –  men siden denne regelen ikke gjelder for «m» i norsk, følger Jacobsen regelen.  «Fintfolk» er gjengitt etter normalortografi. Den jevne leser vil uttale siste del «folk» med «å-lyd», dermed velges formen «fålk» bort. På Dønna vil l’en i dette ordet uttales som «tjukk l» (la oss bruke symbolet < ʟ > for denne lyden), noe som vil gi formen «foʟk» eller «fåʟk». Skiftet fra <o> til <å> er ellers parallelt med skiftet fra <e> til <æ> i «kjem → kjæm». Ut fra denne korte drøftingen skulle en mer dialektnær framstilling av utsagnet

«Jasså, det kjem fintfolk?»

vært enten den mer moderate : «Jasså, dæ kjæm fintfolk?»

eller en mer lydnær (og dermed mer avstikkende) form: «Jasså, dæ kjæmm fintfåʟk?»

Den neste replikken (s. 6)  er:

«Kain du sei me, kor lite det e, main kain knapt sjå husan».

Bortsett fra formen «det» som er kommentert ovenfor, ser dette ut til å være god Dønna-dialekt. Ord som «kain, main» er et forsøk på å avspeile palatal uttale av n-lyden i «kan, man»; formen «me» representerer det som i bokmål og nynorsk er «meg», «e» er helgelandsk for «er»; «husan» er flertall bestemt – «husene» – der den siste e’en ikke uttales. Det finnes ingen etablert form for hvordan en skal skrive palatale lyder. Ordformen «kain» er i andre sammenhenger observert skrevet som

”kajn, kanj, kannj, kanjn, kajnn, kainn, kai’n, kainnj, kainjn».

Jacobsen velger også å følge normalortografien ved å la ordet ende på én konsonant. (Ord som «man, vil, skal» følger ikke hovedregelen i norsk. De uttales på samme måte som «mann, vill, skall» og burde også vært skrevet slik dersom prinsippene for forhold mellom tale og tegn hadde vært fulgt mer strengt.)

I dialektal skrift er jeg tilhenger av å bruke bokstaven <j> framfor <i>. Når ord som «vinn» finn» uttales med palatal lyd til slutt, vil ordene skrives som «viinn, fiinn» dersom en følger Jacobsens ortografi. Den første i’en uttrykker vokalen i ordet, den andre brukes for å uttrykke palatal «n». Former som «vijnn, fijnn» eller «vinnj, finnj» er bedre synes jeg. At dette kan gå riktig galt, ser en av formen «goidt» (s.53). Ordet uttales med tre språklyder. Den siste er samme lyd som den en finner i den trønderske varianten av «ikke» ( ofte skrevet «itj»). Ordet burde nok ha vært skrevet «gojtt» («gojdt»?), evt. «gåjtt», men dette er former som ligger et godt stykke unna det som er vanlig rettskrivning – «godt». Dette er kanskje grunnen til at Jacobsen velger sin egen form.

Den neste replikken er

«Å, æ kain no sjå de.» 

Her introduseres en ordform som ikke finnes på Dønna. Det som på bokmål heter «jeg», har formen «e» på Dønna, «ikke «æ».  Den siste formen, «æ», finner en lenger nord i fylket, og dette er et av hyppigst kjennetegnene når en skal skille «sørlige» nordlendinger, fra de «nordlige». Jacobsen er ikke konsekvent her. På side 7 bruker han imidlertid  formen «e»: «No ser e pinadø også prest’gården». I all hovedsak er det formen «æ» som brukes i boka. Senere dukker formen «dæ» («deg») opp der den lokale dialekten har «de», uttalt med /e/.  For en leser med lokal tilknytning fører dette til at handlingen legges til mer nordlige deler av Nordland.

Formen «sjå» er i samsvar med dialekten, men på side 7 brukes han presensformen «sjer». Den finnes ikke på Dønna etter det jeg vet.  Formen «de» representerer pronomenet (3. person flertall) og samsvarer med bokmålsformen og uttalen av den. En mer dialektnær versjon av denne replikken kunne ha vært.

 «Å, e kajnn no sjå di.» 

Et spesielt lokalt trekk kommer til uttrykk i neste replikk på samme side:

«Ja. Dogger ha no aildri vørri her før.».

«Dogger» representerer uttalen av ordet «dokker» («dere»). Formen bidrar til et dialektskille på Dønna idet det på deler av øya også brukes «dokker». De fleste norske dialektene har skille mellom /k/ og /ɡ/. PÅ deler av Dønna finnes en tredje lyd som er en mellomting mellom disse. For utenforstående oppfattes den ofte som en g-lyd, og det er trolig grunnen til at Jacobsen velger å bruke bokstaven <g>. Skulle en skille de tre lyden fra hverandre, måtte en ha tre bokstaver, f.eks. < k, g, ɢ>.

Ofte finner en presens av verb uttalt uten /r/, som her hvor «har» gjengis som «ha». Jacobsen er inkonsekvent i markeringen av dette.  Noen ganger skriver han <ha> andre ganger <ha’>, gjerne på samme side. Apostrofen skal indikerer at det er en språklyd som ikke er uttalt. Også i andre ord brukes apostof på samme måte, og også her er det vakling: «a» heter det på side 14, men «av» på side 235. Han skriver et sted «… tru’ du på Gud?» I presens av dette verbet skal det nok være en /r/ her, og den vil smelte sammen med d’en til en såkalt retrofleks lyd (hvis en imiterer østlendinger og sier «har du», uttales det ikke noen /r/, /r/+/d/ smelter sammen til en d-aktig lyd uttalt med tungespissen bøyd opp og bakover). Det samme skjer på Dønna. Bruken av apostrof framstår altså som inkonsekvent og til tider gir den uønskede effekter.

Ordformen «vørri» har jeg aldri hørt uttalt med /i/ til slutt. Jeg vil anta at den faktiske uttalen er «vørre».

På side 7 finner en også formen «blankstilla». Siste del uttale med palatal «l», men siden Jacobsen har valgt å bruke <i> som grafisk uttrykk for palataler, ville han ha fått den litt rare formen «blankstiilla». Den unngår han, dermed ser ordet ut som om det ikke uttale med palatal l. Dønna ligger i søndre del av Nordland, og er særtrekk ved substantivbøyningen her, er at hunkjønnsord ender på «-æ» i bestemt form entall. Lenger nord i fylket (og videre nordover) ender de samme ordene på «-a». Dette er også et trekk som sterkt bidrar til å markere en persons herkomst. Ordet «blankstilla» skal uttales med «-æ» til slutt, og siden jeg velger <j> som uttrykk for palatal lyd, blir formen «blankstijllæ». (Ønsker en å markere tjukk l, blir formen «bʟankstijllæ».)

«Ho gjær då vel dæ.»

sier Maria på side 7.  Her ser en at Jacobsen velger å skriver «gjær» og ikke «gjer» (jf. «kjem/kjæm) ovenfor. Han holder seg imidlertid når normalortografien ved å skrive «gj-» først i ordet. Ordet uttales uten «g» og kunne ha vært skrevet «jær». Senere (s. 28) dukker imidlertid formen «gjer» opp». Jacobsen er altså mer eller mindre lydnær i sin skriftlige framstilling. Et eksempel på mer lydnær skrift finner en i formen «kjerska». Ordet fjerner seg fra dialekten ved å ikke ende på «-æ» som det brude ha gjort:  » kjerska – kjerskæ», men det nærmer seg dialekten ved at lyden før k’en er en sj-lyd og ikke en /r/. Ordet uttales faktisk «kjerskæ» lokalt (en alternativ, men mindre heldig skrivemåte ville være «kjesjkæ»). På s. 222 finner en formen «hæsskuk-arbei», Her er en stum konsonant strøket, noe som ellers er unngått de fleste andre steder hvor det er mulig.

Jacobsen bruker to bøyningsformer for hunkjønnsord. Dette er i samsvar med dialekten. Svake hunkjønnsord (de som ender på en trykksvak /æ/ i ubestemt form) får «-o» i bestemt form: «ei kveitæ → kveito» (s. 24), «ei prammæ (= en pram) – prammo» (s. 188), men sterke hunkjønnsord (de som ender på konsonant eller trykksterk vokal» får «-a»: «ei gammelrogn – gammelrogna» (s. 53). Denne siste formen er ikke i samsvar med Dønna-målet. Der vil det hete «ei gammelrogn – gammelrognæ». Han tar et steg mot Dønna-dialekten («kveito») og et sted bort fra den («rogna»).

Jacobsen bruker heller ikke «-æ» i svake verb av 1. klasse. Der han skriver «kauka», har Dønnadialekten «kaukæ». (Igjen ser den lokalkjente leseren at det er mer nordlige former som blir brukt.)

Jacobsen bruker en rekke særpregede dialektord:  «Dar» for «der (s.7), «svang» for «sulten» (s. 14), «gørråt» for «slimete» (s.14), «haurt» for «hørt» (s. 132), «hut» (s. 138), «bi» (s. 174), «puskåt» (s. 199). Han bruker også nordnorsk ordstilling i den spørsmål med spørreord: «Ka det derran e?»  (Hva det der er? > «Hva er det der?»). På den annen side bruker han ordformer som jeg ikke ville forvente å finne, som  «å le» den jeg heller ville bruke «å flir»:

«Du ler no a ailt» > «Du fliræ no a ajllt»

Formen «forstår»  heter nok heller «førstår» på Dønna, og formen «sjøll» peker nordover. På Dønna sier en «sjøl» med tjukk l og lang vokal: «sjøʟ».

Denne gjennomgangen gir et tverrsnitt av hvordan Jacobsen framstiller en dialekt i skrift. Eksemplene er langt flere enn de som er vist ovenfor, men i stort har jeg pekt på forhold som jeg mener er problematiske i framstillingen. Innledningsvis ble det stilt to spørsmål om framstillingen av dialekten i boka. Oppsummeringsvis gir jeg korte svar på begge:

1. Hvordan gjengir Jacobsen den lokale dialekten. Bruker han korrekte dialektformer?

Svaret er «tja…». En leser som ikke har direkte kjennskap til Dønna-dialekten, vil plassere handlingen i Nord-Norge et sted. Lesere med kunnskap om nordnorske dialekter vil se at forfatteren delvis bruker former som har sin hjemstavn på Dønna, og delvis anvender former som hører til lenger nord. Det er spesielt bruken av 1. personsformen «æ» for «e» og endelsen «-a» for «-æ» i svake verb og i sterke hunkjønnsord som bidrar til dette inntrykket. Jeg hadde ønsket mer Dønna-koloritt.

2. Hvordan framstiller dialektale trekk ortografisk?

Gjennomgangen viser at Jacobsen ikke er konsekvent. Et og samme ord skrives på flere måter (kjem, kjæm). Konvensjonen som brukes for å uttrykke palatale lyder er ikke heldig. Den er heller ikke konsekvent i og med at ord med <i> ikke får den aktuelle formen.  (Dette temaet har vært behandlet i et tidligere blogginnlegg.) Forhold knyttet til såkalte stumme bokstaver  og bruk av apostrof for bortfalte lyder burde også ha vært bedre avklart.

Slik jeg ser det, hadde det vært ønskelig at forfatteren/forlaget hadde brukt mer på disse formelle sidene. Det ville ha gjort romanen mer helstøpt (og iallfall ville jeg ha sluppet å ergre meg over løsningene som er valgt). Romanen som sådan vil jeg anbefale varmt. Når den er gjennomlest, kan en ta for seg fortsettelsen av historien. Den følger i «Seierherrene», som kom i 1991. Den dialektinteresserte leseren kan selv analysere språkmaterialet der.

Statistiske hjelpemidler

Jeg satt og puslet med en tekst der korrekturleseren hadde foreslått at «det samme er tilfelle når det gjelder …» heller burde skrives som «det samme er tilfellet når det gjelder …».  Jeg var lite lysten på å endre utsagnsmåten og ønsket å se hva andre hadde valgt å gjøre.

Første sjekk var Google fighthttp://www.googlefight.com. Svaret var følgende:

Screenshot 2014-05-25 22.20.04

I over 3 av 5 tilfeller skriver andre det samme.

Jeg vet ikke hvordan Google fight bygger opp statistikken. Søker den hele nettet, eller deler av det?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det andre redskapet jeg brukte, søker innenfor en database som ligger på Nasjonalbiblioteket, nemlig Nasjonalbibliotekets ngramleser  http://www.nb.no/ngram/. Mens Google ikke har noen øvre grense på hvor lang søkestrengen kan være (husk å sette den mellom hermetegn slik at det søkes på hele strengen), har ngramleseren en øvre grense på fire ord.

På hjemmesiden finner en følgende

Nasjonalbibliotekets ngramleser lar deg søke i et tekstkorpus som inneholder ca. en og en halv milliard løpende ord fra forskjellige nettaviser, samlet inn fra slutten av 1990 frem til 2011.

Søket støtter jokertegn, benytt * for ord, og % i ord. For eksempel vil

spise *

finne alle ord som følger etter spise, mens

spis% * ikke

finner alle trigrammer der første ord begynner med spis og der tredje og siste ord er ikke, og ordet imellom, andreordet, er hvilket ord som helst.

Treffene kan også begrenses til en gruppe, der gruppene omsluttes av anførselstegn. Uttrykk som

«alle noen hver» *

finner alle bigrammer der førsteordet er ett av alle, noen eller hver.

 

Svaret på mine søk ble følgende (og jeg måtte gjøre to søk, Google fight inviterer til «fight», så der får en begge resultatene med en gang):

Screenshot 2014-05-25 22.30.06

Altså 485 tilfeller

Screenshot 2014-05-25 22.30.25

Totalt 643 tilfeller

Begge analysen gav med medhold i cirka 3 av 5 tilfeller, så jeg stoler på flertallet og skriver «det samme er tilfelle». Uansett er dette to verktøy som kan komme til nytte i ulike sammenhenger. Hva opptrer oftest «fram» eller «frem»? Skriver de fleste «for øvrig» eller «forøvrig» og så videre.

«Å nave»

Unknown«Å nave» er nettopp kåret til årets nyord 2012. Det er litt ulike forklaringer på hva den eksakte betydningen er, men det handler om «å drive dank på statens regning». Ordet er allerede tatt i bruk av mange, og ganske raskt kom det avledete substantivet «naving». Akkurat nå finnes det flere forekomster av hunkjønnsformen «navinga» enn av hankjønnsformen «navingen». Leserne kan jo selv spekulere på årsken til det.

Men hvordan bøyes verbet «å nave» på bokmål og nynorsk? Verbet er en nyvinning, og vil derfor med svært stor sannsynlighet ha svak bøyning slik de fleste nye verb har. Sterke verb er ord vi har arvet, og de har et etablert bøyningsmønster som ikke føres over til nye verb.

Det er fire svake bøyningsklasser for verb i norsk. En av dem er ikke et aktuelt alternativ i og med at den såkalte klasse 4 er tilordnet verb av type «å nå, å bo», altså verb  med rot/stamme (= imperativform) som ender på en åpen, trykksterk stavelse (åpen = ender på vokal). Rota/stammen til «å nave» er «nav». Dermed er det tre alternativer igjen hvorav den første har to underkategorier:

Klasse 1a. å nave – naver. navet – har navet (jf. å kave)

Klasse 1b. å nave – naver – nava – har nava (jf. å kave)

Klasse 2. å nave – navet – navte – har navt

Klasse 3. å nave – naver – navde å har navd (jf. å leve)

Bøyningsklasser, svake verb i norsk – generelle regler

En kan gi følgende generelle regler for hvordan verbene distribuerer seg i klasser på bokmål.

  1. Roten/stammen av verbet (det som står igjen når infinitivs-e’en er tatt bort) ender på konsonantgruppe («kast(e), verp(e)»)
  2. Roten/stammen av verbet ender på én konsonant («svar(e), lut(e)»)
  3. Roten/stammen av verbet ender på stemt konsonant, fortrinnsvis «-g» eller «-v» («bygg(e), lev(e)»)
  4. Roten/stammen av verbet endre på trykksterk åpen stavelse («sy, ro»)

Det finnes unntak fra hovedreglene i klasse 2 og 3. Jeg har ikke funnet unntak i klasse 1 (som i  «å berge – «bergte») eller i klasse 4 (som i «å flø – *fløtte»)

2. «å bone – bonet» (en kunne forvente «bonte» siden rot/stamme ender på en konsonant, og det er faktisk en mulig form)

3. «å knegge – knegget» (ikke «knegde)

Presensformen for de fire mulige versjonene av «å nave» er identisk for alle i oppsettet ovenfor. Bøyningsformene skiller lag i preteritum. I den videre drøftingen slår jeg sammen de to undergruppene 1a og 1b og refererer til dem som én («-et» i preteritum).

Hva sier Bokmålsordboka?

Bokmålsordboka har en god del verb som ligner på «å nave», det vil si at de ender på «-ve». Noen av dem er sterke som «å skrive – skrev», «å skyve- skjøv», og faller av den grunn ut. Da gjenstår det cirka 100 svake verb som «å kave, å love» (jeg tar et lite forbehold når det gjelder det eksakte antallet) . Bokmålsordboka viser at disse verbene kan bøyes på tre måter. 51 av 100 verb opptrer bare som klasse 1, 16 verb faller i klasse 3, og 33 verb kan følge både klasse 1 og 3. Ingen bøyes etter klasse 2.

Stemmer strukturen på verbene i klasse 1 og 3 med reglene ovenfor? I klasse 1 finnes det 19 verb som har to konsonanter. Det er  av to konsonanter foran «-v», «r» eller «l», i verb som «arve, hvelve». Årsaken til at verb med to konsonanter sist i roten/stammen følger klasse 1, er trolig å unngå komplekse konsonantgrupper som i «*arvte, *arvde, *hvelvte, *hvelvde» (tegnet * indikerer umulige former).

Blant de 13 verbene som følger klasse 3, finnes det ingen som har konsonant foran «-v».

Blant de 33 verbene som kan bøyes etter begge mønster (1 og 3), har de fleste verb vokal før og etter «-v-«, men et par verb inneholder to konsonanter. Det kan altså hete

«å kvelve – kvelver – kvelvet

eller

å kvelve – kvelver -kvelvde» (men ikke «*hvelvde»)

og

«å kverve – kverver – kvervet/kvervde»

Hva styrer bøyningen?

De ser ut til å være en relasjon mellom hvilken vokal som kommer foran «-v-» (og som derfor tilhører verbets rot) og bøyningsmønsteret for verb som kun ender på «-v» i rot/stamme.

Verb i klasse 1 har hovedsakelig «a, e, i, o, u, ø, å» som rotvokal i tillegg til diftongene «au» (1 tilfelle), «ei» (2) «) , mens verb i klasse 3 har «y, æ, ø» (og «a» (1), «e» (2) i tillegg til diftongene «ei» (1), «øy» (2)). Verb som kan bøyes i både klasse 1 og 3 har de samme rotvokalene som verb i klasse 1.

Ut fra dette skulle bøyningen av «å nave» med all sannsynlighet følge klasse 1 siden rotvokalen er «-a», og slik ser det også ut til å være.

En kan også tilføye at klasse 1-bøyningen ser ut til å være den vanligste måten å bøye nye verb på. De får ofte «-et» eller «-a» som ending («å sægge – sægget/sægga», «å face – facet/faca(?)», «å teipe – teipet/teipa»), men her er det unntak relatert nettopp til hvordan roten på det nye verbet er utformet . En må for eksempel ta hensyn til om det nye verbet er kalkert over strukturerer med definerte bøyningsmønster som «å webifisere – webifiserte».

Da gjenstår det bare å finnet ut hva som blir vanligst: «Jeg navet et helt år», eller «Jeg nava et helt år». Det blir neppe «Jeg navde et helt år».

Ordformer vi ikke fikk

I vår omtale av medmennesker har vi behov for ord som beskriver nasjonalt opphav. En trenger substantiv som ”tysker” eller ”franskmann”. Disse to ordene tjener samme funksjon, men som en ser, er ordene laget på ulike måter, vi snakker ikke om en «tyskmann» eller en «fransker», eventuelt «franker». Det er rett og slett sperrer for hva ord kan slutte på. Noen tar endelsen  ”–mann” når ord skal avledes, andre bruker ”-er”. Det kunne i teorien hete ”en iranmann” eller ”en engelsker”. Noen av disse ordene er oversettingslån fra andre språk, jf. «en engelskmann» foretrekkes foran «en engelsker» eller «en engler».  En undersøkelse av ordformer i våre nabospråk og aktuelle långiverspråk ville gi en god oversikt, men det får ligge til en annen gang.

En finner også substantiv som refererer til innbyggere på kontinentene Afrika, Australia, Asia, Europa og Amerika. I engelsk er alle laget på samme måte, ”African, Australian, European, American, Asian (her er «Asiatic» et  alternativ, men det er langt mindre frekvent)”. Her ser en enkel regel til å gjelde: Ordet lages ved at det settes til –n på slutten av roten (for ”Europe” må en riktignok stryke e’en og legge til –an).

Når en ser hvordan dette arter seg på norsk, er det slående at ordene ikke avledes like entydig slik vi har sett ovenfor. Det heter «europeer, amerikaner, afrikaner, asiat, australier». Her finner en flere avledningsmønster.

Dette gir oss mulighet til å filosofere litt over de mulige ordformene som aldri ble tatt i bruk. Det heter ”asiat”, men ikke ”afrikat” eller ”australiat”. Med utgangspunkt i formen ”australier” kunne en vente ”asier” og kanskje ”amerikier” eller «amerier», men nei, de finnes ikke i norsk. Vi har ”afrikaner” og ”amerikaner”, men ikke ”asianer” eller ”europaner”. Med utgangspunkt i ”europeer” kunne en forvente ”amerikeer” eller ”afrikeer”, men også disse ordene havner på lista over ord som kunne ha fått et liv, men som aldri fikk det.

Det er tydelig at de norsk betegnelsen har nær forbindelse til tilsvarende ord i andre språk. I spansk legges det til endelser, men her er det litt flere former å velge mellom.  «Europeo, asiatico» er unike former, ellers er det «-ano» som brukes – «americano, africano, australiano».  I tillegg har en den forskjell at endelsen justeres for kjønnet til personen det vises til:  –o for hankjønn og –a for hunkjønn (africano, australiana). På russisk gjør man også noe lignende. Med unntak av ”asiat” ender alle ord på –ets som knyttes til roten med en mellomliggende lyd – ”afrikanets, avstraliets”.

Til denne rekken av betegnelser hører det adjektiver som ”australsk, asiatisk, afrikansk, amerikansk.” Også her ser en at ulike avledningsmåter brukes: -sk, -tisk og -nsk. Leseren kan kanskje jakte på de adjektivene som vi kunne hatt, men som aldri ble til noe? Et av disse ordene vil være ”asisk”, et annet er ”europansk”. Hva med å lage en ny type kryssord – ”Ord vi kunne ha hatt”?

Solen skinner

– «Bestefar, det er så vanskelig å si «solen«.

Jeg sitter og snakker med et av barnebarna, og med sommeren 2012 i minne kunne en tro at hun hadde sagt «å se solen» istedenfor «å si solen», men slik var det ikke.  Hun er fra Bergen, og deri ligger hele saken, men vi er nødt til å ta en omvei.
Det er et generelt trekk ved norsk at trykklette stavelser av typen
«-ten» som i «liten»
«-den» som i «raden»
«-len» som i «halen»
«-sen» som i «visen»
«-nen» som i «vinen»
ikke uttales som de skrives: e-lyden i stavelsen faller bort og en ender med noe som ligner på «rotn, bodn, haln, visn, vinn», alle uttalt med lang vokal. En finner ikke en slik uttale av siste stavelse i ord som «loven, fiken, dagen, rapen».
Hva er det som skiller de t gruppene med ord fra hverandre? Jo, siste stavelse har en såkalt dental konsonant på begge sider av den siste e’en. Lydene /t, d, n, l, n/ er alle uttalt slik at tungespissen er i kontakt med tennene (jf. engelsk «dentist». Opphavet finnes i latin). En kan altså formulere en regel: Dersom en trykksvak stavelse har /e/ som kjerne, og innledes med en dental konsonant og slutter med /n/, vil /e/ falle bort.
Vokalen faller bort, men får dette konsekvenser for stavelsesantallet i ordet? Nei, ordene er fremdeles tostavelsesord (prøv å banke rytmen), men nå er det /n/-lyden som bærer den siste stavelsen. Dette markeres med den lille streken under n-tegnet:  /li:tṇ/ˌ  /ra:dṇ/ˌ  /ha:lṇ/ˌ  /vi:sṇ/ˌ  /vi:nṇ/. Ordene må ɡjerne ha kort vokal. Regelen gjelder like  fullt: «hatten, vidden, ballen, bussen, vinden».
Dersom siste stavelse har trykk som i «bensen» /ben’se:n/ skjer det ikke. Heller ikke hvis vokalen er en annen enn /e/, jf. «laban, nylon». Hvis en ser på substantiv som ender på dental konsonant, vil /e/ droppes både i entall bestemt «bilen, boden, bussen» og i flertall bestemt: «bilene, bodene, bussene». I flertall ubestemt er /e/ til stede: «biler, boder, busser».  Her slutter ikke den trykksterke stavelsen på /n/.
Regelen strekker seg enda litt lengre idet for eksempel substantiv som ender på retroflekse lyder også adlyder en lignende regel. Prøv å si ord som «barten, ferden; jarlen, børsen, kvernen» med østnorsk, trøndersk eller nordnorsk intonasjon. Her er tungespissen krøllet oppover og bakover under uttalen av lydene som i skrift er representert ved hhv. «-rt-, -rd-, -rl-, -rs-, -rn-«. Den retroflekterte posisjonen opprettholdes når den siste lyden skal uttales. Den siste /n/ endrer kvalitet til /ɳ/ː /baʈɳ̣̩/ˌ /fæɖɳ̣̩/ˌ /jaːɭɳ̣̩/ˌ /bøːʃɳ̣̩/ˌ /kvæːɳɳ̣̩/ˌ
Men det var mitt barnebarn fra Bergen dette egentlig gjaldt. Hun kunne si  «liten, raden, visen, vinen» –  men når hun kom til «solen», gikk det galt. Det samme skjedde med «ballen, selen, billen». Hun sa ingen /n/ i slutten av disse ordene. Hun brukte heller /l/ i slutten av ordene der jeg ville bruke /n/. Ikke rat at det var vanskelig! Tostavelsesordene ble i hennes munn uttalt /ball ̣̣/, /se:lḷ /, /bill ̣/. Når hun forsøkte å herme etter meg, ble det heller «ballæn, selæn, billæn» med en hjelpevokal foran den siste n-lyden..
Så mens store deler av Norges befolkning bruker stavelsesbærende /n/ i trykksvake stavelser av typen: «-len», og uttaler dem /ln/, bruker manɡe bergensereˌ mitt barnebarn inkludert, stavelsesbærende /l/i denne posisjonen og uttaler «-len» som /ll ̣/.

Hjemmelekse til neste gang: Observer norsktalende tyskere som sier ord som «kammen, lappen, labben, jakken, leggen». Hva er det de gjør som avviker fra norsk?

En sentral sentral midtbanespiller

Fotballen ruller igjen og fyller alle medier. Noen får aldri nok, jeg får et og annet innspill som kan flikkes videre.

Norsk språk er preget av sammensatte ord, og hvis det er substantiv det gjelder, er hovedregelen at det er det siste leddet i ordet som er hovedleddet. Dette er den dominerende delen med hensyn til  betydning, og sisteleddet bestemmer ordklasse og bøyningsmønster. Derfor er «en flypassasjer» en type passasjer og «et passasjerfly» en type fly. Det første ordet er hankjønn, det siste intetkjønn.

Det første leddet er et slags bestemmerledd, det presiserer sisteleddet: «En passasjer som reiser med fly» og «et fly som frakter passasjerer». Som alle andre substantiv kan sammensetningen i sin tur modifiseres av et foranstilt adjektiv: «Et stort passasjerfly» er et fly med store dimensjoner, en jumbojet for eksempel. «En stor flypassasjer» er en reisende med stor kropp.

Men: Ingen regel uten unntak. Av og til sier det foranstilte adjektivet noe om det første leddet i sammensetningen. «En økonomisk saksbehandler» tolkes vanligvis som en person som behandler økonomiske saker, ikke som en saksbehandler som arbeider på en økonomisk måte eller som er dyktig med sin personlige økonomi. Ordet «store skogeiere» kan tolkes på samme måte.

I fotballreportasjene snakker man om spillere som skal styre spillet på midtbanen. Spilleren betegnes ofte som en sentral midtbanespiller. Wikipedia beskriver deres rolle i et 4-4-2-system slik: » Èn sentral midtbanespiller kan få fri rolle og fungere som et bindeledd mellom vinger og spisser, mens èn [annen] sentral midtbanespiller ofte får rollen med å ligge dypt, holde på ballen, slå langt når det er riktig og forhindre sentrale kontringer […]»

Dette ser ut til å være et uttrykk med forleddstilknytning slik som det er beskrevet ovenfor. En sentral midtbanespiller er ikke «en sentral spiller på midtbanen»,  men heller «en spiller på sentral midtbane», altså «et bindeledd mellom vinger og spisser». Slike spillere er nødvendige på alle lag, selvfølgelig, og for lag som skal dominere fotballen blir det viktig at spilleren er i stand til å fylle rollen sin på en slik måte at vedkommende blir en sentral spiller på sentral midtbane, altså en sentral sentral midtbanespiller.

”Unnskyld, kan du sende saltet østover?”

”Unnskyld, kan du sende saltet østover?” Jeg så meg littt rådvill rundt. Jeg hadde akkurat satt meg med en kopp kaffe på en veikro da spørsmålet kom. Himmel–retningene hadde jeg ikke peiling på, men jeg tok saltkaret og ga det til han som spurte.

Utsagnet var nok ment som en spøk. Normalt ville en bruke ord som ”hit” eller ”hitover” i en slik sammenheng. Ordet ”hit” refererer til talerens ståsted. ”Sende hit” indikerer en bevegelse mot taleren og at det er snakk om små avstander. Himmelretningene brukes en helst når en referer til større avstander.Det finnes imidlertid språk som har orienteringssystemer som bygger på himmelretningene. Midt i Australia lever en liten gruppe som kaller seg warlbiri. Der vil en be folk om å sendte saltet østover, flytte seg sørover eller holde spikeren med den søndre hånden og ta hammeren i den nordre. (Dersom det er snakk om en høyrehendt person, vet en at personen skal arbeide med ansiktet vendt mot vest!)

En annen liten gruppe nordøst i Australia, guugu yimidhirr, bruker et lignende system. Hvis jeg sier at ”Nils står bak sykkelen”, er sykkelen plassert mellom meg og Nils. Dersom Nils holder seg i ro mens jeg går rundt og stiller på den andre siden av ham, må jeg nå si at ”Nils står foran sykkelen”. Ordene ”foran” og ”bak” er altså relatert til hvor jeg står i forhold til Nils og sykkelen. På guugu yimidhirr er utsagnet uavhengig av hvor taleren står. I begge tilfeller vil Nils stå (f.eks.) øst for sykkelen.

Systemet er faktisk slik at om en skal fortelle hva som er plassert foran hva på en tegning, vil beskrivelsen være avhengig av hvilken kompassretning blikket går. Hvis en med sola i ansiktet sier ”På tegningen er oksen er nord for kua”, må en med sola i ryggen si ”På tegningen er oksen er sør for kua”.

Det ligger i kortene at brukere av slike systemer er særdeles bevisst på himmelretningene. Forskere ser ut til å enes om at de som snakker warlbiri eller guugu yimidhirr rett og slett har godt utviklede orienteringsevner. Langt bedre en norske veikrogjester, må jeg tilføye.