Jeg, du, vi, man, han

Det er mye sport på TV for tida, og mange spørsmål rettes til utøverne knyttet til deres suksess eller fiasko. De svarer etter beste evne, men til tross for at spørsmålene er personlige med eksplisitt bruk av ordet «du», er det et fåtall av intervjuobjektene som sier noe om seg selv ved å bruke «jeg» eller ulike dialektale former.

De fleste foretrekker å vise til seg selv på andre måter enn ved et «jeg». Mange bruker «du» som i «Du blir jo sliten etter hvert». En tredje måte er å bruke «man» eller «en»: «Man/en blir jo sliten etter hvert.»

En annen arena hvor «jeg/meg» byttes ut, er den familiære.”Her er selvsagt bruken av “jeg” vanlig. I tillegg til jeg kan en bruke slektkapsbetegnelser når en skal omtale seg selv, men dette kan bare skje i samtale med små barn:

– «Kom til pappa/far/bestefar/farfar/morfar/oldefar/onkel.»

– Gå til mamma/mor/bestemor/farmor/mormor/oldemor/tante.»

Ikke alle slektskapsbetegnelser kan brukes som betegnelse på seg selv. For meg er ord som «bror» og «søster» i gråsonen. Jeg kan ikke bruke dem i setninger av typen «Kom til … «. Det er nok heller ikke mulig å si «Kom til søskenbarn, fetter, kusine».

Når kan man slutte å benevne seg slik i familien? Vanskelig å si, men dette brukes nok i liten grad etter at barna er begynt på skolen. Dersom en person ber sin 30-årige sønn om å «hjelpe pappa med PC’en», er det vel lite sannsynlig at 30-åringen vil dra til den som kom med anmodningen, nemlig 30-åringens far. Sannsynligvis vil 30-åringen heller tenke på farfaren, som vil være en mye tydeligere referent for «pappa» i en slik sammenheng.

Publisert i Helgelands Blad 13. februar 2023

Reklame