Grassalt

«Vi gleder oss grassalt», stod det i tekstmeldingen, og det var sikkert sant. Avsenderen var en norsklærer som sikkert ikke hadde sjekket ordboka skikkelig. Ordet som vedkommende ønsket å bruker, var trolig «grassat», men av en eller annen grunn var det en «l> for mye i slutten av ordet. Kanskje har vedkommende assosiert ordet med en annen ordform, «kolossalt», og ut fra grunnformen der, «kolossal» utleder formen «grassal» som i sin tur gir adverbet «grassalt».

«Grassat», som oftest uttales med trykk på siste stavelse – /ɡrɑˈsːɑt/ – har kommet til norsk gjennom lavtysk. Det latinske opphavet grassari betyr ifølge caplex.no «gå, fare fram». På norsk har «grassat» betydningen «vill, voldsom, tøylesløs».

Da jeg som barn var i vill og tøylesløs lek med andre andre gutter, og herjet og raste rundt, kunne det hende at de voksne sa «No må dåkker ikkje grasser sånn». Det var altså en oppfordring om å dempe seg. Vi måtte ikke «grassere», som verbet heter på bokmål. Dette verbet har direkte forbindelse med «grassat». Infinitivsformen på bokmål har etter ordbøkene uttalen /ɡrɑˈseːre/. Uttalen  i Sandnessjøen var forskjellig. For det første ble ikke den siste e’en uttalt på grunn av den sedvanlige apokopen, det vil si bortfall av «e» i denne posisjonen. Det heter jo «å skriv, å snakk», ikke «å skrive, å snakke» i denne dialekten. I tillegg har ordet fått trykk på første stavelse, og også tonelag 2 – /2ɡrɑsːer/.

Dermed har ikke ordet lenger samme trykkmønster som «banan», dvs slik ordboksformen oppgir med trykk på siste stavelse. Trykkmønsteret ligner heller på «bakken». Denne tilpasningen til norsk mønster, altså trykk på første stavelse,  er kanskje en indikasjon på at ordet kom inn i norsk for lang tid siden og slik kan regnes som vel etablert.