Ord vi ikke skrev – substantiv

Egentlig bør en skryte hemningsløst av elever fra Helgeland når det gjelder den innsatsen de gjør i norsktimene på skolen. Skrytet gjelder også oss voksne som er ferdige med skolen. Hvorfor så mye skryt?  

For det første må elevene lære oss å omsette språklyder til skrifttegn. Det er vanskelig for én lyd kan ha både én, to og tre bokstaver, jf. «si, sju, skjær». Noen ganger måtte vi skrive bokstaver som ikke hadde noen lyd knyttet til seg som «hjemme, gjemme». Og toppen av alt, noen bokstaver står for flere lyder, se på o’en i «god, godt».

For det andre må en lære å oversette ord fra dialekt til bokmål. «Fesk» skal skrives «fisk», og «fæst» skal skrives «fest». Ord må bøyes riktig også. Er det snakk om «to fæstæ», måtte en skrive «to fester». 

For det tredje lærte en at mange av ordene våre ikke hadde noen plass i skriftspråket i det hele tatt. Å skrive «bi» er feil. Skriv «bli» eller blir», sa læreren. (Nynorsk har formen «bid» – «Det bid nok å gå bra», men i Sandnessjøen er det bokmål.)  Noen ganger er lærerne som ukyndige. Formen «ist» er faktisk godkjent på bokmål: «Han ist ikke å gå» er fullt lovlig. 

Vi måtte innrette oss etter en standard med opphav på Øst landet. De fleste som bor der, har for sin del en kortere vei til skriftspråket. Kona mi og jeg var en gang på en klesbutikk på Karl Johan og skulle se etter klær til en «glønnjt». «Grønt?» sa ekspeditøren. «Et sekund senere stod han der med grønne gensere og bukser.

            Det er så mange av de dagligdagse ordene som aldri kom inn i det gode selskap av ordbøker og ordlister, og det var generelt lite fokus på slikt i norsktimene. Når vi i min barndom holdt noen for «aletjo» visste alle hva det var snakk om. I byen var det en og annen «slaur» eller «slodose» å se. Fra tid til annen kunne de være «rusan», men som regel var de ufarlige. En og annen var litt «skjettnsam» og hadde sikkert «gråkakk punnj øran», kanskje så mye at en «kattvask» eller «skjettkarivask» knapt hadde hjulpet.

Noen ganger når det regnet, lektevi  inne, kom de voksne «i eningen» og ropte: «Kyssjt mæ dåkker!  Førr en alo!». Til slutt ble vi sendt ut. Der kunne det være en «maLvase» med andre unger. Etter regnet kunne de minste hoppe i  «tjønnje» så «skjettdyo» skvatt. De voksne var ikke med ut, men vi ble formanet til ikke å ligge på bakken om våren. Da kunne vi nemlig få «joLdunnjs». 

Når en voksen fortalte om «blodtrøsken» som var resultat av uvøren snekring, var det ingen som trengte å spørre hva det var. Om noen ville vite «me´an te auårstøæ» kunne de som var lommekjent, bare «sjå opp i loktæ». Vi ungene visste ikke «en døyt» om slikt. 

Når vi kom inn om kvelden kunne brøddeigen stå klar, og da vanket det gjerne varm «klappæ­kakæ» med sirup. Den som åt for mye, kunne få som attest at han var et «ofylljfat», og ble forberedt på at det kunne bli «brøstve» i løpet av natta.

Hadde vi vært «rampåt» og gjort «gærnskap», skulle det også gjøres opp for. Det enkleste var å høre at de voksne «skjennjtes» og ba oss om å «skjæmmes», men i grove tilfeller kunne en få «en drefs mæ kopptvogo over fengran» eller «ris på rævæ».

            Middagene i min barndom var greie, men ikke alt var «etanes». Jeg fikk fort «stuggo» på «kLubb og fettj» og «boknæfesk», mens «bLopannjkakæ» og «kjelost» var favoritter. Om lørdagene vanket det «gåttje» i en spisspose. Der kunne det være nok «svitmint» til ei skikkelig «kjukæ».

De voksne satte sin ære i at vi ungene var rene og pene, og kvelden når vi la oss med nypussede tenner og duftende av Dr. Greves barnesebe, vanket det en «godkjæke» etter «kvelljsbønnæ».

Hvor mange av ordene i hermetegn» har overlevd? Kanskje de kan være grunnlag for en spørsmålsrunde rundt middagsbordet. Hva kan barn og barnebarn av dette?

Helgelands Blad 15. mai 2023