Ord vi ikke skrev (2)

Når man møter folks utenbygds fra, må en ofte legge om talemålet for å bli forstått. En bil stod fast i snøen, og jeg tilbød hjelp ved å si «Ska e sku?». Sjåføren så på meg, rådvill: «Ska? Sku?» Men da jeg løftet øyenbrynene, gjorde en armbevegelse og sa «Dytt?», var svaret «ja».

Det finnes ei lang rekke ord av typen «sku», altså ord som forstås av folk fra samme dialektområde som meg, men ikke av folk «utenfra». 

Det er også en annen ting som binder disse ordene sammen: De brukes muntlig, men finnes sjelden og aldri i skrift. Riktignok finnes en form av «å sku» på nynorsk – «å skuve», men på bokmål eksisterer ikke dette verbet.

Dette fikk meg til å tenke, og det slo meg raskt hvor mange ord jeg har i mitt vokabular som ikke brukes i skrift. Disse ordene fant aldri sin plass i tekster vi skrev i skolen, på en måte ble de tredjesortering og holdt borte fra bokmålet som dominerte i alt av skriving og lesing. 

Dette betyr ikke at ordene i seg selv var verdiløse, og mange av dem bruker jeg til daglig. Det gikk raskt å hente fram mer enn femti verb som var ekskludert fra skriftspråket vi lærte i skolen, og det kunne være interessant å ta leserne med på en liten tur i dette terrenget. Kanskje kan de også være grunnlag for en liten kviss/quiz der leserne spør innflyttere til Sandnessjøen eller egne barn eller barnebarn om hva de betyr, for eksempel «Sluttj å hæms mæ katto!» eller «No e dæ like før e lengsæ de ut!». 

            Barndommen var full av uskrevne ord. Før «snyn brånæ», «furæ» vi skaren. Når våren var det tid lek i skog og mark, og vi  kunne «ajjer tulljing, grasser, hårrs (mæ små-ongan)» eller «hæm se» på unger fra andre nabolag som stod  der «å jynæ»,  eller «gliræ» for å si det på en annen måte.

Det kunne bli tilløp til slåssing, og da hendte det at en «drefsæ åt» en stakkar eller «kjukæ» vedkommende mot bakken slik at han begynte å «sip» eller «skrik». Kanskje «gaulæ» han å høgt at  det kom en voksen for å «lunnjs» den skyldige av gårde. 

Når vi lekte «jømsel» gjaldt det å «stannj pal» slik at en ikke ble funnet, og hvis leken foregikk etter at det ble mørkt, kunne det hende at en ble skremt og kunne «røss i hållj». Av og til måtte en stille seg bak et tre for «å pillj», men hvis en virkelig måtte på do, måtte en «kreist» for å bli ferdig fort. 

Noen bygde hytte i skogen. Da måtte en «stæL matrial» på en byggeplass, trekke ut spiker og «bænk» den før en tok til med bygginga. Ble dette kjedelig, var det morsommere å «dryl te» en fotball og «kjyl» den opp i vinkelen.  

Var en ved sjøen, kunne en se at «dæ kralæ» med dassmort,  og en kunne «flinnjter» og telle antall hopp. Andre ting kunne en bare «sletter» ut på sjøen. På regnværsdager lekte vi inne. Ble det mye støy, kunne vi få beskjed om å «sluttj å mollester, dæ bi før myttje gallauring!». 

Hvis jentene var med og en kom nær nok, kunne en «kjett de» litt, og når en ble eldre ble det kanskje mulighet for både «å kjon» og «å gnu». 

Når kvelden kom, måtte vi «gang» heim, og der stod ofte ho mammæ på trappa og skjentes fordi vi hadde vært ute og «ralljæ». Kveldsmaten stod klar og da først kunne en kjente at en nesten hadde «starvæ a». Og de som ikke hadde gjort leksene, satt og «staukæ» helt til de nesten «komnæ». De som ikke hadde lekser, kunne sette seg ned og «fetteler» med et puslespill før en måtte pusse tennene og «skøL» munnen.

Til slutt kommer en kviss med verb som generelt ikke brukes i skrift (stor L står for «tjukk L» i uttalen av ordene): Hva betyr «å bongeL, å bæmmeL, å dæmmeL, å dævveL, å fekkeL, å gokkeL, å køL, å kåkkeL, å mokkeL, å nævvel, å prekkeL, å skoffeL,  å skoL sjetthus, å skonkeL, å vævveL». Og hva ville du skrive hvis du trengte å bruke disse ordene i en tekst?

Publisert i Helgelands Blad 22. mai 2023